Hvordan håndtere angst?

[Gjest Skremt]

Hei,

Idag opplevde jeg noe særdeles merkelig. Angst.

For aller første gang i mitt liv kjente jeg på en merkelig følelse jeg i høyeste grad vil sammenligne med redsel og hasjrus. Og jeg ble skremt - veldig skremt. Var sikker på at det var slutten et øyeblikk.

Saken er den at jeg bare for dager siden røyket hasj, av den grunn at jeg er så oppgitt. Jeg er så ufattelig deprimert og møkkalei at jeg tenkte samme faen - blir jeg gladere er det verdt det. Men tvert om. Det er ikke mitt første møte med hasj, men definitivt mitt verste, og sannsynligvis siste på lang tid. Jeg fikk noia, alt annet enn hva jeg søkte. Hvorfor jeg gjorde det er ikke lett å si, men når man er så oppgitt at en helst vil slippe å se neste dag i edruelige øyne begynner noen kanskje å forstå. Depresjonen har vært langvarig, og nærmer seg ganske uutholdelig. Fremtiden har jeg for lengst gitt opp, men bare jeg makter å holde ut til jeg saktens ebber ut av naturlige årsaker, holder meg gående. Jeg er på ingen måte på vei mot selvmord, men litt høyere fart på reisen gjennom helvete hadde utvilsomt vært passende akkurat nå.

 

Heldigvis var jeg hos psykiater da det skjedde. Hvis ikke aner jeg ikke hvordan jeg hadde reagert, og hva som hadde skjedd. Bare tanken gir meg flashbacks og en sterk kvalme i hele kroppen. Jeg må prøve å fokusere på annet for å ikke gjenoppleve det. Jeg trodde ærlig talt jeg skulle dø.

Det gikk timer før fjernheten jeg vil sammenligne med hasjrus forsvant. Jeg hadde vanskelig for å se, alt ble så grøtete, kvalmen ble så intens, fokus så langt borte. Jeg greide tilslutt ikke å holde samtalen gående, og med god hjelp fikk jeg forklart vemmelsene jeg følte på. At jeg skulle begynne å kjenne på følelsene jeg gjennom depresjonen har gjemt for alle, tror jeg utløste det hele. Jeg vet ikke om jeg tørr å gå tilbake på neste time, jeg ville bare komme meg ut med det samme det inntraff. Ut, ta meg ein røyk og komme meg til hektene. Løpe bort fra rommet hvor elendigheten og redselen inntraff. Jeg skalv og begynte å svette, og fikk vanskelig med både å holde øyekontakt, og praten gående. Rommet føltes uendelig stort, men samtidig lite. Korridoren på vei ut uendelig og kald. Som i en klassisk skrekkfilm.

 

Ferdig på timen var jeg ennå uggen, og er det fremdeles egentlig. Det er bedre nå, jeg føler i det minste at jeg står på bena og ikke bare flyr. Ting jeg tidligere oppfattet som hallusinasjoner eller drømmer (både da det skjedde, og noen timer etterpå) er borte, og jeg føler at jeg endelig er tilbake i kroppen min igjen. Men jeg er redd for at det skal skje igjen. Redd for å gå ut, redd for å gå på skolen, redd for å ta bussen. Herregud hvor merkelig, snakk om klisjé. Jeg føler jeg er i en film - går det ann å oppriktig bli så redd for ting? I løpet av én og samme dag?

Redslen er for angsten, at den skal komme tilbake. Hvordan skal jeg reagere på egenhånd? Greier jeg å puste og komme meg til hektene, slår noen mekanismer automatisk inn om jeg skulle falle om av redsel?

Spørsmålene er mange i hodet. Jeg greier snart ikke tenke normalt, jeg føler alt dette er en vond drøm, jeg vil bare våkne.

 

Allerede imorgen får jeg skrevet ut antidepressiv. Hjelper det også mot angst? Men jeg er stadig redd for å møte legen og folkene på kontoret. Enda de er verdens hyggeligste folk. Jeg vil unngå situasjonen, men jeg må jo gå for at ting skal bedre seg. Jovisst er jeg i trygge hender om det skulle skje igjen, men likevel er redselen en klump i halsen og en kvalme i magen. Faen hvor utrolig redd jeg plutselig er for noe helt annminnelig.

Hva kan jeg gjøre for å bedre dette? Og er det noen vei ut? Kan jeg bli kvitt plagene for godt, eller må jeg lære meg med å leve med det?

[innard]

Først og fremst, lær deg å leve uten substrater. Hasj, alkohol, nicotin, koffein.. alle er med på å forgifte sinnet ditt og øke stressnivået. Du må rett og slett lære deg selv å kjenne, først da vil du innse at du ikke har noe å frykte.

[Gjest Skremt]

Jaja, det går vel over en gang.

Får bytte ut helgekosen med tabelettorgie, så ordner nok alt seg.

Likegyldigheten slår meg. Bare jeg slipper å føle angst mer er det egentlig samme faen hva som puttes inn i meg, bare jeg greier å tjene samfunnet noen år før jeg spas ned. Det er jo tross alt det det handler om. Hvor lenge en kan holde folk gående for å tjene verden. Medmenneskelighet og kjærlighet er et filmfenomen for å holde alle gående. Men den iskalde realiteten og ondskapen skinner saktens frem. Iallefall for meg. Stemple meg som gal, støt meg og sperr meg inne. Det forandrer ingenting av denne helvetes tilværelsen.

[LaughingBuddha]

Ja mange, eller alle?, antidepressiva skal hjelpe mot angst.

 

 

 

http://www.amazon.com/Mindfulness-Acceptan...pd_bxgy_b_img_c

 

Denne boken og denne formen for terapi er svært behjelpelig i forhold til angst. Resultatetene i en rekke studier har vært svært gode.

 

Alt arbeid med å frigjøre og korrigere pusten er ogsp svært nyttig og meditasjon er svært nyttig. Pusten er avgjørende fordi når du får angst så går du inn i et mønster av det som kalles reverse breathing hvor du på en måte puster omvendt av det du normalt skal gjøre (høyt oppe i brystet i stedet for dypt i magen). Dette pustemønsteret skaper masse adrenalin og er med på å pumpe i gang frykten. Ved å jobbe med psuten kan du få evnen til å snu det tilbake til normalen om du vil og dermed stoppe mesteparten av angsten. Hvis du puster dypt, rolig, gjevnt og fritt så er det nesten fysiologisk umulig for deg å ha så veldig mye angst. Svært mange er i en konstant tilstand av stresset reverse breathing og vil derfor altid være litt stressa og engstelige. Det gjelder noe sånt som 1/3-2/3 av folk i moderne samfunn. Pusten har bare hengt seg opp i det som egentlig er et fight or flight mønster. Ved å snu dette reduseres sjansene for angst betydelig.

 

I mindfulness så jobber man litt annerledes med dette. Man tar kontakt med pusten og kjenner på den men lar den flyte slik den vil selv om det er feil og aktivt aksepterer dette. Når man godtar og observerer slik vil pusten også etter en stund falle til ro igjen og angsten gå over. En ideel kombinasjon er å jobbe strukturert med pusten på faste tider for å legge et godt grunnlag og akseptere dens mønstre når angsten kommer og hvis du har helt frise så bruke en aktiv teknikk for å snu den igjen.

 

En annen ting som hjelper når ting står på som verst er å ta kontakt med undersiden av føttene og kjenne etter her. Prøv åhold bevistheten din mest mulig her og i kontakt med bakken. Under et angstanngrep så flyter energien din opp mot hodet. Ved å bringe bevistheten ned så følger også energien etter. Dette gjelder i min erfaring spesielt i forbindelse med hasjrus. Uansett kan det være en stor fordel å gjøre dette etter arbeid med pust eller meditasjon. Bring fokuset ned til ca 3/4 fingerbredder nedenfor navlen (kroppens fysiske senter) eller til undersiden av føttene i et par minutter. Det samler deg og får deg ned på bakken mentlat på en måte som er gunstig i forhold til angst.

 

Hvis ikke du gjør det allerede er det en fordel om du begynner å trene. Helst slik trening som gir deg ett ordentlig endorfinkick slik som jogging, eller enda bedre yoga.