Sårt emne om barndommen

[PiratRaff]

Jeg vet ikke hvor mange der ute som er i min situasjon, men jeg håper og forventer at folk er forsiktige og forståelsesfull, for det er et veldig sårbart tema. Det jeg skal fortelle nå er veldig personlig, men av og til må man lufte tankene sine, å gå å bære på de er veldig tungt, Jeg vil tro at det er vanskelig for andre mennesker å sette seg inn i hvor tungt det faktisk er.

 

I barndommen så husker jeg at jeg alltid slet med at broren min hadde sex med meg. Jeg var ikke gamle gutten og han var heller ikke så veldig gammel, såvidt i tenårene og dette foregikk over flere år. For å si det som det er så bærer jeg ikke nag til han, dette har blitt så vanlig at jeg har akseptert det som en del av min identitet, det kommer ikke som noe sjokk på meg. For andre mennesker kan det gi et sjokkpreg og trang til å følge det opp, men slik er det ikke med meg.

 

Det er så hardt å si det, men å få sagt det er viktig. Min bror tok meg i rompa flere ganger i uka. Altså, han hadde sex med meg gjennom der. Jeg vil spy av tanken på det. Selv om jeg ikke har verken kraft eller lyst til å følge det opp så føler jeg meg fullstendig ødelagt. Det som er mitt vesen, min personlighet er fullstendig ødelagt. Jeg har ingen kontakt med han i dag, han er flyttet for lenge siden, har kjærest og alt er godt med han, en godt betalt jobb og alt det der.

 

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil hen med dette, jeg ønsker ikke hjelp fra noen eller noe slikt, men jeg ønsket bare å lufte tankene det er ekstremt tungt å bære på. Jeg håper bare på å kunne dele dette med noen som har lignende erfaring. Å være i en slik situasjon alene i verden er tungt, jeg ønsker å høre lignende historier fra andre.

[Gjest lytteren]

Hvis dette er sant, så har du hos meg veldig stor respekt for å ha klart å være såpass åpen! Åpenheten din viser at du allerede har tatt første steget i å akseptere deg selv som den du er, og de hendelsene som du har vært utsatt for som hendelser som ligger fortiden til.

 

Å ikke ønske å motta hjelp er forståelig, det er en vanlig reaksjon på å ha opplevd traumatiske og vanskelige hendelser, men at du har vært åpen om dette forteller meg at du faktisk vil og er på vei til å legge dette bak deg og leve livet som du ønsker.

 

 

Personlig vil jeg oppfordre deg til å oppsøke en psykolog. En psykolog er en person som er kvalifisert til å lytte på dine tanker og forstå din opplevelse, også få deg til å se din situasjon og hva du har vært utsatt for på en mer reflektert og aksepterende måte, slik at du bedre kan dra nytte av hendelsen og vokse på den.

 

All respekt for at du har turt å fortelle dette, det viser at du allerede har kommet langt på vei:)

[PantZman]

Tja, vet ikke helt hva jeg skal si om dette.

Hvor gammel var dere da dette skjedde?

 

Jeg tror du ikke viste hva som egentlig skjedde dengang men husker hendelsen og har blitt plaget av minnene senere i livet. Broren din som var i tennårene tror jeg var mer klar over hva han gjorde.

 

Vet ikke hva jeg skal si når små barn gjør "ting", men når tennåringer gjør det med barn er det noe som virkelig ikke stemmer.

 

Jeg og et par jevnaldrende venninder gjorde noen litt merkelige men ufarlige ting da vi var veldig små. Vi gjorde det nok av nysgjerrighet. Tror vi var 6-7 år dengang.