mine erfaringer fra å gå alene på byen.

[Gjest hmmf]

å gå på byen alene? det er ikke lett as. jeg går på byen alene innimellom. det er jævlig kjipt egentlig, men jeg gjør det alikevell. går helt alene inn på klubben, setter meg helt alene på baren og tar meg en pils helt alene. mens klubben er smekkfull av folk som altid henger i Grupper. jeg føler meg jævlig dum når jeg henger alene på den måten, og tenker at jeg ser ut som en taper der jeg sitter.

 

jeg erfarer at det er en ond sirkel ved dette som gjør ting vanskelig. jeg ønsker å komme i kontakt med folk og få flere venner, siden jeg har få venner her jeg bor nå (spesielt damer såklart). men når man er alene, så synker jo den sosiale verdien man har veldig langt ned, og jeg har derfor svært liten energi eller verdi å dele med folk rund meg. noe som gjør meg mindre tiltrekkende enn folk som henger i grupper og har høyere sosialt verdi-nivå. hvis jeg ikke tar helt feil.

 

så det virker som når jeg er alene, så er det færre som føler seg tiltrukket av mitt nærvær. noe som gjør det spesielt vanskelig å møte nye mennesker når mann er alene, enn om man henger i grupper. (noen som er enig med meg her?) da blir jo de som er alene, forlatt enda mer alene.

 

så hvordan få den rette oppmerksomheten ifra ukjente folk rund deg?

som jeg tror de fleste er enig i, så syns jeg det er svært ubehageli å gå alene til en gruppe med ukjente mennesker og prøve å starte en samtale.

så jeg tenker; kansje det finnes metoder til å få ukjente mennesker til å starte samtaler med meg?

 

en ting til som er jævlig pinlig; er feks når jeg først har fått kontakt med noen og prater litt, og de forlater meg for ett eller anna senere. og jeg kansje føller etter med en gang eller litt senere fordi jeg ikke vil bli sittende alene igjen. så er det jævlig creapy egentlig. og hvis jeg blir sittende alene etter de forlater meg og de kommer tilbake og ser meg sittende alene på samme plass. hva sier det om meg da?

 

uansett hvordan situasjonen utvikler seg så kommer man liksom ut som en taper. jeg syns det er jævlig kjipt å vere alene. det er liksom en ond sirkel som er ekstremt vanskelig å komme seg ut av.

 

er det fler her som har erfaringer å dele i forbindelse med å gå på byen helt alene. er det noen hær som gjør dette regelmessig?

[Gjest hmmf]

jeg er på vei ut på byen igjen i kveld. derfor jeg skriver dette får å forhåpentlig vis gå noen erfaringer vidre uten å måtte gjøre får mange feil.

[Kloever]

Jeg vet det er kjempevanskelig, og jeg drar derfor ikke ut alene selv. Men skal du ut alene må du også tørre å feile og drite deg ut.

 

Du trenger trening i å mestre sosialdynamikk med ukjente mennesker. Sikker på at du er klar for å dra ut på byen alene?

 

Du får naturligvis trening ved å praktisere, og du kommer deg ut av den trygge bobla di, men hva med å trene på andre arenaer?

 

Ingen kjente du kan få dratt med deg heller?

[Gjest Guest_gjest_*]

jeg er på vei ut på byen igjen i kveld. derfor jeg skriver dette får å forhåpentlig vis gå noen erfaringer vidre uten å måtte gjøre får mange feil.

 

 

 

 

 

Hei.

 

Jeg ser den. Kan være kleint å snakke med en fremmed gruppe folk. Jeg går ofte ut alene fordi jeg velger det.

Et hot tips er å smile mye til folk å vær fornøyd. Hvis man sitter å depper alene ved baren så er ikke det veldig

attraktivt. Det er ikke noe taper å dra alene. Viser faktisk at du har bra med selvtillit, at du kan dra ut å ha det

gøy uten ha noen å "lene" deg til. Så dra ut smil mye så ordner det seg.

[Raijin]

Jeg har gått mye ut på byen alene. Det er verst i begynnelsen, men etterhvert blir det mye gøyere.

 

Folk går ut for å være sosiale. Altså er alle mye mer mottakelige for at man starter samtaler med dem og blir kjent med hverandre. Ikke tenk på at du er en taper eller noe. Du gjør tross alt noe som de fleste ikke andre tør. Nettop å gå ut alene. Det viser baller og pågangsmot.

 

Vil du bli kjent med folk så må du prate med dem. Start samtaler med folk. Når de stikker trenger du ikke å følge etter, spesielt hvis det er noe "den gjengen" skal. Ta heller telefon-nr og bli kjent med andre folk. Det du også kan gjøre istedetfor å vente at de drar vekk er at du foreslår å dra et sted. Sånn sett er det dem som følger etter deg og ikke du som bare henger deg på dem.

 

Når det er sagt er det noen mennesker som er mye mer åpne for fremmed kontakt enn andre. Du kan se etter lonewolfs. De blir som regel veldig glad for litt oppmerksomhet. Make them happy!

 

Når jeg går ut er jeg som regel i partymode. Selv om jeg er alene. Faktisk når jeg er med buddies skjer det omtrent alltid at vi splitter lag og blir kjent med nye folk. Så jeg har mest erfaring med det å bli kjent med andre mens jeg er alene istedetfor at vi er en gjeng.

 

I partymode slenger jeg ut kommentarer om alt og ingenting, f.eks hvis jeg legger merke til noe med klærne deres som jeg synes er kult eller noe, og så deler jeg ut high fives. Det er noe magisk med high fives. Alle digger den. Den skaper god stemning.

 

Hvis du har noen dansemoves, beveg deg ut på dansegulvet, se jenta i øynene og strekk ut hånda.

 

Også, relativt raskt etter at du har hilst på noen, ta dem/henne med et sted hvor dere kan sette dere ned og prate og bli kjent.

[Gjest hmmf]

skal flytte til oslo til sommern og bo der gratis i noen mnd. da skal jeg faen meg slippe meg fulstendig løs og gi f. skal drite meg så jævlig ut gang på gang på gang.

 

..håper jeg drar nytte av det tho

--------------

jeg prøver så godt jeg kan, men har litt vanskelig får å vere i sikklig partymode og å smile etter som denne ensomheten stadig trkker meg lengere og lengere ned i en ond spiral.

 

jobber jo som tellefonselger så det å si hei til ukjente folk burde ikke vere no problem egentlig. men som tellefonselger så får jeg ikke alltid så go respons hos folk jeg kontakter heller får å si det millt hvet ikke om det med frekke kunder på telefonen kan ha noe å si får mine depresive forventninger når det kommer til å få kontakt med folk.

men jeg er en sta faen, har ikke tenkt å gi meg med det første. derfår jeg vil suge til meg deres erfaringer også.

 

og til dere som hater telefonselgere; ja jeg skal snart finne en anna jobb. telefonsalg er en skikklig dritjobb as.

[Schwarzkopf]

Dude, jeg skjønner veldig godt hvordan du føler deg, men tro det eller ei: It's all in your head! Jeg stakk ut alene for å føle meg dum; jeg skulle presse meg selv til å sosialisere med mennesker jeg ikke kjente. Ikke en eneste gang endte jeg opp alene. Det er som Raijin sier, alle stikker ut for å være sosiale

[MetroN]

Som Batman (Raijin) sier så kreves det pågangsmot for å gå ut alene. Dette burde du understreke for deg selv.

 

Tving i deg et mantra, som f. eks: "Jeg er tøff som går ut alene, for det er det ikke alle som tør."

[Olsenhower]

Jeg går ofte ut alene, blir slik når venner er etablerte med kone og barn. Hvertfall de fleste. Prøv å peil deg ut en pub du liker, og gjør det til vane å gå der hver gang. Hvertfall innom. Etterhvert blir du kjent med "regulars", som igjen presenterer deg til deres venner osv. Plutselig har du alltid noen "venner" på byen å henge med (Cheers ) og slipper å føle deg utilpass. Ellers er jeg enig i det ovenfor her. Et smil tiltrekker seg folk, et geip gjør det motsatte. Ikke vær redd for å skåle med folk og si hei, det kan være en begynnelse på et nytt "by-vennskap".

[Cazzo Grande]

Hvis du er telefonselger så bør det jo gå greit å si hei til ukjente folk. Som telefonselger har du vel kanskje lært hvordan skape tillit osv. til folk også? Isåfall så er dette gode hjelpemidler.

 

En ting jeg har lært er at selvbilde og tankegang har mye å si når det gjelder sjekking av damer og å få nye venner. Hvis du sitter alene og tenker at du ser ut som en taper skinner dette gjennom. Du kan sette deg ett mål for kvelden, f. eks. åpne en samtale med en tilfeldig person. Dette får deg ut av komfort sonen din, og da kan du igjen øke målene dine. Til slutt faller det deg naturlig å åpne samtaler og å bli kjent med nye folk. Ikke nok med det, men du har ingenting å tape på å få igang en samtale. Så lenge du er en kul person vil de fleste personer reagere positivt når du åpner en samtale. Hvis de ikke gjør det, synd for dem.

[Tmz]

Jeg går aldri på byen alene i utgangspunktet, og hvis jeg først gjør det så møter jeg alltid kjentfolk uansett, ihvertfall hvis jeg drar ut her jeg bor.

 

Men det trenger egentlig ikke være så vanskelig. Jeg er ikke så god på det selv, men senest igår faktisk så kom det en fyr jeg aldri har kjent før bort til meg og spurte om å bomme en røyk. Han introduserte seg og vi stod å pratet litt, fant ut at vi hadde endel felles kjente. Altså skulle nesten tro vi kjente hverandre fra før, for han var utrolig lett å prate med, men det føltes helt naturlig. Men noen folk er jo bare slik, og det er somregel disse folkene som har utrolig store vennenettverk.

 

Det jeg synes blir litt lame selv er å ta det videre fra introduseringsbiten, sjelden jeg gidder å henge meg på med det de driver med for det blir jo bare rart.

 

Synes det blir mye mer naturlig og komme i kontakt med nye mennesker på hjemmefester jeg. Byen er vel mer for sjekking eller ha det gøy med venner.

 

Det som kan funke er å vise at du har det gøy, ikke vær redd for småprate med folk, men ikke bli for klengete.

[AnewZ]

Ta kontakt og vær hyggelig som alle andre har sagt. Senest for en uke siden i kø til en konsert så stod jeg med kompissen min. Plutselig slengte en random fyr (stod alene) i køen inn i diskusjonen vi holdt på med. Så startet samtalen, han var visst like gammel som oss osv. Det endte opp med at han såg hele konserten med meg og kompissen min, så gikk vi med han ned til Oslo S for burger etter konserten.

[Raven_Heart]

Jeg skal gå litt mot mainstream teori her og påstå at du har en grunnleggende sosial verdi uansett, basert på hvordan du føler deg og hva du kommuniserer med oppførselen din, og at venner og bekjente kun tjener til å øke denne basisverdien. Det behøver dermed ikke bety at du havner i sosialsirkelens svar på helvetes nederste nivå hvis du går ut alene.

 

Denne døra slår imidlertid begge veier, så hvis du går ut alene og føler deg som en jævla taper på grunn av det vil basisverdien din synke tilsvarende. Du kommuniserer at du er en kjip fyr i et miljø folk oppsøker for å ha det moro, og de vil følgelig holde seg unna fordi ingen vil ha jobben med å dra deg opp.

 

Første, andre og tredje bud er derfor å kunne underholde seg selv.

Folk er enkle sånn. Hvis noen har det gøy vil de trekkes mot det og forsøke å få sin del av kaka, eller som minstemål være åpne og inkluderende fordi du stiller likt og ikke trekker stemningen ned. Finn derfor et sted der du trives og ha en grisefet kveld uten innblanding av andre, og del festen når du etter hvert klarer å opprettholde det gode humøret uansett hva som skjer.

 

Et eksempel på hvordan jeg gjorde dette:

Jeg gikk ut alene en måned i strekk med eneste formål å ha det gøy. Ikke sosialisere med mindre noen tok kontakt, ikke bry meg med andre, bare ren, rå moro. Jeg er musikkelsker på min hals, så for meg ble fokuset musikken. Jeg digger musikk, jeg synger, skråler, spiller luftgitar over en lav sko og trommer på bardisken så flisene fyker.

Jeg har med andre ord stor innlevelse og lidenskap, musikk er glede for meg og det smitter over på andre og gjør dem veldig inkluderende og lette å snakke med.

Så finn din lidenskap og spre gleden hvor enn du går. Glede er et utmerket sosialt smøremiddel, og folk trekkes mot det som møll mot et stearinlys.

 

Fjerde bud er at det ikke har så mye å si hvor mange du kjenner som hvem du kjenner. Såklart, hvis du får nikk og high fives fra hver eneste person på stedet har du mye verdi uansett, men siden jeg er en lat faen har jeg siktet meg inn mot dørvakter, bartendere, servitører og ikke minst pianistene som spiller på stamstedet.

Det gir en heftig statusboost når folk som jobber på stedet hilser og tar deg i lanken idet du stryker forbi, og for min del flyter jeg antagelig jævlig godt på at jeg er "han som kjenner pianomannen/dama" og at folk dermed antar jeg er en kul fyr.

 

Og bare fordi jeg elsker å se meg selv skrive - hvorfor er det pinlig når folk går? Jeg gjetter vilt på at du tror det er du som er årsaken til at de forsvinner, noe du i såfall burde hatt deng for. Med mindre du er tankeleser har du ikke noen som helst kontroll over hva andre folk tenker, ønsker eller vil og det kan være HELT andre årsaker til at de forsvinner. Kanskje de må tømme ut litt øl, kanskje de har en kompis de skal møte, kanskje en av de har fått melding om at katta ble overkjørt og at de må få pus til dyrlegen. Poenget er at du ikke har kontroll, så slutt å ta det som et personlig angrep.

Hvis du absolutt må gjøre noe så gjør ditt beste for å bli en lykkeligere person. Folk er feelgood-igler og trekkes mot glede og god stemning.

 

Når det gjelder ubehaget med å gå bort og snakke til fremmede har jeg lyst til å stille et spørsmål jeg leste i "Get what you want" av Michael Neill - er det ubehaglig fordi du er redd for at du skal feile, eller er det ubehagelig fordi du er redd for at du skal feile og føle deg elendig?

Følelsen av elendighet og nederlag er iallfall det som i lange tider stoppet meg, ikke selve det at jeg var redd for å feile. Det var vondere å føle seg som en taper enn å ta sjansen på å være en taper, hvis det gir noen mening. I tillegg var store deler av den følelsen basert på antagelser jeg gjorde om andre, uten at jeg hadde noen som helst grunn til å tro at det var slik.

 

Til sist - ja, det finnes en metode for å få folk til å snakke med deg. Bli en utadvent gledesspreder som har det jævlig kult for deg selv og ikke desperat trenger at folk skal snakke med deg for at du skal ha det bra.

Og ja, jeg vet at det ikke var det du ville høre, men det er det som fungerer.

 

Mine $0.04

[Makrellfilet]

a

Endret 3. mai 2018 av Makrellfilet

[Touchdown]

Nå tror jeg faktisk at jeg ikke har dratt ut på byen alene en eneste gang, men har ofte endt opp med å bli splittet, vært på fester/vors hvor jeg kun kjenner 1 person (som der igjen kanskje selv kun kjenner 1 person) så jeg føler at jeg halveis kan relatere til det. Mitt resultat da var bare å gi totalt faen i at jeg er "alene". Oppsøke folk og sosialisere med dem slik at jeg faktisk bygger opp noen "halveis-venner" der og da. Og de som faktisk er interessante kan man jo holde kontakten med senere..

 

F. Eks.

Jeg dro ut på byen med én venn. På vei inn til utestedet begynner jeg å prate med en jentegjeng, og fikk en grei vibe med de. Når jeg og vennen min kommer inn på utestedet mister jeg vennnen min (han traff sikkert en jente eller no). I stedet for at jeg skulle henge helt alene eller lete febrilsk etter han, som sikkert da var opptatt, da så dro jeg på dansegulvet og danset med forskjellige folk, sosialiserte rundt osv. Hadde det gøy.

 

Hvis jeg på et tidspunkt følte for å trekke meg litt tilbake, så hadde jeg alltids denne jentegjengen jeg kom i kontakt med tidligere. Som nå kunne være mine backup-venner den kvelden. Pga kontakten tidligere var det greit for meg å henge med dem, og da var jeg plutselig ikke så alene lenger. Sosialiserer du litt rundt får du lett 1-3 slike grupper som du kan falle tilbake på.

 

Opplever også dette den motsatte veien. At jeg drar ut med flere folk, også er det en ukjent person som begynner å henge med oss. Ikke noe galt i det.

 

Jeg kan også dele noen erfaring jeg har fått fra å observere en venn som flytte til byen uten så og si noen venner. Han kjente meg og noen andre fra tidligere ferie, men ellers var han ganske alene i byen. Jeg husker godt at han fortalte meg om hvor ensomt det kunne være i helgene hvis de få vennene hans var alene. Derfor begynte han å dra på byen alene. Han fant et "stamsted" hvor han vanligvis pleide å starte kvelden. Dette var et sted hvor de spillte musikk han digger, slik at han gjennom en form uansett fikk underholdning.

 

Han ble god venn med de ansatte på dette utestedet. Dørvaktene, bartenderne, DJ osv. Dette løfter vel hans sosiale status når han er alene. "Hvem er du her med? Er er her alene, men kjenner de som jobber her." Dermed føler han seg ikke som en ensom kar lenger, og blir heller ikke sett på som det. Da var det lettere å komme i kontakt med folk, og bli med dem videre hvis de skulle på et annet utested.

 

Han var også ganske så rask til å skaffe tlf nr fra folk og legge dem til på facebook osv. Husker f. eks. at jeg var nede i byen på dagtid med han og at vi traff på en venn av meg. Vi tok en rask pils og når vi skulle gå så spurte han jeg prater om etter nr til han vennen min vi møtte på. Jeg syntes at det var litt rart da de så vidt hadde pratet sammen, men han følte vel at det var en god måte å få nye venner. Det er jeg helt enig med han når jeg ser tilbake på det nå. Spør du 10 personer om telefon nr, så får du garantert kontakt med hvertfall 1 av dem. Så 10 raske nr kan fort bli til 1 venn.

 

Derfor vil jeg anbefale at du er rask på avtrekkeren ved å skaffe nr/facebook o.l. til folk du kommer i kontakt med selv om det er en sjanse for at de ikke svarer. Du har ingenting å tape på det.

 

Et annet tips er noe jeg har lest i en guide om det å bygge nettverk (husker ikke hvem som skrev det) er at kamera er et solid hjelpemiddel. Ukjente er utrolig villige til å bli med på bilder, og når du først har bilde av dem vil de vanligvis oppgi navnet slik at du kan facebook-tagge bilder o.l.

[Pilkern]

Det er noe magisk med high fives. Alle digger den. Den skaper god stemning.

 

Den kan jeg skrive under på, high five er så godt som alltid en slager!

[stigfjel]

Du begynner i feil ende. Jeg selv går aldri alene på byen, i hvert fall ikke i Oslo. Det kunne hende jeg dro ut alene på Samfundet i Trondheim, men der var jeg aktiv, så jeg kjente en haug av folk som uansett var ute. Det blir litt annerledes. Men å gå ut alene uten planer om å treffe noen? Aldri!!! Har jeg valget mellom å gå ut alene eller å bli hjemme, så velger jeg helt klart det siste. Folk går ut i grupper. Finn deg heller noe å gjøre på fritiden, noe du interesserer deg for. Så kan du kanskje skaffe deg noen venner igjennom den aktiviteten, og plutselig kan det fort bli en bytur i ny og ne. Men ikke mas.

Endret 2. november 2009 av stigfjel

[PelsJakob]

Som flere har antydet, er ikke klubber det ideelle stedet å bli kjent med folk. Finn deg en «brun» stampub, sett deg i baren tidlig på kvelden når det ikke er altfor mye folk, og start en samtale med bartenderen. Folk som tar seg jobb som bartendere er stort sett sosiale mennesker som er lett å komme i snakk med. Dersom du selv ikke er så flink på «smalltalk», kan du alltids finne deg en bar med litt utvalg og diskutere øl, vin eller sprit. De jobber tross alt i bar, så det er i alle fall én ting du kan være sikker på at de vil være interessert i å snakke om. Etter hvert som du blir kjent med de som jobber der, vil du også komme i snakk med andre stamkunder som også gjerne kommer i ensom majestet og setter seg i baren. Som stamkunde fremstår du heller ikke som en som går på byen alene, selv om det er det du gjør. Du kjenner jo tross alt alle som jobber der og har navneskilt i baren.

[Makrellfilet]

a

Endret 3. mai 2018 av Makrellfilet