Depresjonen trenger seg på igjen..

[Gjest Gjest]

Hei. Beklager om dette blir en rotete post, jeg må bare få ut litt og kanskje litt hjelp. So here goes:

 

Jeg er en gutt på 16 år og har siden halvannet års tid tilbake slitt med depresjoner og liknende.

Etter at foreldrene mine skilte seg for nå 2 år siden har det ikke vært annet enn helvete. Jeg hadde null problemer med at de skilte seg, faktisk ble jeg vel lettet og nærmest glad for da slapp jeg forholde meg til begge to samtidig. Men det ballet seg på senere. Jeg har ikke blitt mishandlet eller noe slikt, har vel 2 nogenlunde normale foreldre vil jeg si. Men jeg har aldri fått noen bekreftelse fra de at jeg er flink til ting og det har irritert meg en del. Etter skilsmissen tenkte de kun på seg selv (kan vel kanskje forstå den), men det foregikk lenge. Jeg har 2 yngre søsken. En søster og en lillebror. Søstra mi har egentlig hatt ganske stort behov for oppmerksomhet fra mamma og pappa veldig lenge, og jeg ble/blir veldig oversett i denne perioden. Hun gråt, lagde helvete og boikottet alt. Ho og mamma kranglet stort sett hele tiden, så jeg måtte ta meg av lillebror på 6 år, så han slapp å bli involvert i dette. Da tok jeg han med inn på rommet mitt og lekte med han eller spilte dataspill alt ettersom hva han ville. Jeg gikk hos BUP i ca 1 år og fikk diagnosen depresjon ganske tidlig. Foreldrene mine har vist null interesse for meg. Jeg er god for kun 5-6 karakterer på skolen, men etterhvert som depresjonen min utviklet seg viste jeg mindre og mindre interesse for noe som helst. Når karakterene mine sank, hadde de plutselig noe de skulle sagt. De ble sure og slikt hvis jeg kom hjem med 3,2 eller 1 i karakter. Og joda, greit det. Men får jeg gode karakterer sier de ingenting annet enn "Så fint". Men kommer søstra mi derimot hjem med gode prøver og karakterer får hun ofte penger og blir skrytt opp i skyene.

 

Etterhvert har jeg trekt meg mer unna de, og vil ikke at de skal ha noe som helst med meg å gjøre. For alt er galt, uansett. Jeg vil ikke gi de noe innsikt i mitt liv for JEG har det bedre når de ikke involverer seg. Jeg har vært trøtt det siste året, sovnet på skolen, sovnet overalt. Jeg har ikke noe overskudd og er irritabel. Psykologen min har jo hele tiden ment at mamma og pappa er mye skyld i hvordan jeg har det og har hatt mange samtaler med dem. De har da reagert med å bli sinte på meg hver gang. De hadde NULL forståelse (og prøvde heller ikke) om hvordan jeg hadde det. De ga blanke faen i at jeg hadde en depresjon. Hvis jeg var trøtt skulle jeg være så god å legge meg tidligere, men jeg hadde problemer med å sovne på kveldene så endte med at jeg bare la våken. De skulle bare presse på meg en masse ting jeg ikke ville. De forstod ikke at jeg var helt utkjørt og det frustrerte meg enda så mange ganger jeg sa til dem. Det var også en tid hvor jeg fler ganger vurderte å ta mitt eget liv, men tanken av at kjæresten min skulle måtte gå gjennom det å miste meg hindret meg.

 

Jeg bør vel kanskje nevne at jeg har en kjæreste som har holdt sammen med meg i over 2 år nå som har vært en enorm støtte under det hele. Hvis det har vært noe har jeg kunne gå til ho, og hun var ofte med meg til psykologen. Men på et punkt ble jeg enda mer nedfor og orket svært lite og droppet skolen noen dager, ble jeg sendt på Veum Ungdoms Psykiatrisk klinikk. Det fikk jeg da vite på ettermiddagen og måtte være der i løpet av kvelden. Jeg dro rett til kjæresten og fortalte dette og ho ble jo selvfølgelig helt fra seg. For hverken ho eller jeg visste hva som kom til å skje. Skal ikke gå for mye inn i detalj her nå, men.

 

Det har også vært en rekke andre hendelser pågående men jeg har hele tiden hatt kjæresten min som støttet meg.

Jeg ble skrevet ut fra BUP i sommer da det ikke lenger var noe særlig de kunne hjelpe meg med, og jeg hadde kommet meg betraktelig! Jeg jobbet igjen på skolen og alt var litt bedre.

 

Grunnen til at jeg poster er at jeg er redd jeg er på vei inn i dette igjen. Kjæresten min har fått nye venner på ny skole og har nesten ikke tid til meg lenger. Hun vil ikke være med meg på skolen, men jeg fungerer nå som en slags backupløsning når ingen andre kan være med ho. Jeg har ikke krevet noen ting jeg, og prøvd å forstå at ho vil være med andre enn meg. Men nå begynner jeg virkelig å savne ho, selv om vi har klasserom ved siden av hverandre. Jeg har snakket med ho om dette, men jeg får ikke noe respons. Vi har nok et noe uvanlig forhold til 16-åringer å være, men nå har vi holdt sammen i fryktelig mye slitsomt og tungt, så jeg kjenner ho såpass at ho fortsatt er glad i meg og egentlig ikke mener noe med dette.

 

Jeg lurer på om det er grunnen til at det trenger seg på igjen. Karakterene mine så langt har vært rævva, jeg er trøtt igjen og merker at ejg er ganske likegyldig til mye. Akkurat sånn jeg var tidligere. Jeg VIL IKKE det igjen. Jeg er avhengig av gode karakterer, jeg orker ikke mer snakk med psykolog. Jeg er ferdig med det der.

 

Vet ikke helt hva jeg vil ha ut av det her, men er det noen som har noen tips? Om noen har hatt ork til å lese alt. Noen innspill?

Takk

[DasDiskusjonsDude]

Leste alt.

 

Du må jobbe med saken sjølv. Du må se lyst på livet. Når du blir eldre, kommer karakterene du har fått på skulen til å gjelde, så du må jobbe med det også. Når du blir 18, har du ansvar for ditt eget liv. Det er ein veldig vanskeleg situasjon du er i. Men å ta ditt eget liv er den dårligste løsningen. Ikkje gjør det. Jobb godt på skulen, og ver grei mot alle. Kjæresten din er nok glad i deg:) Å gå til psykiateren er bare positivt, siden du kan komme over depresjonen.

 

Jobb med karakterene dine. Du sier sjølv at det betyr mykje. Få deg ein godt betalt jobb som du liker, og som du kan leve med.

 

Se lyst på livet!

Endret 31. oktober 2009 av Gameplayer50