Vanskelig for å føle at andre setter pris på meg, tross alt.

[Gjest Traumer er gøy]

Hei og hopp!

 

Litt usikker på hvor jeg skal starte, men la meg ta en kort versjon da, siden dere ikke kjenner meg og jeg ikke skylder dere at dere leser dette. Så dere bare gir meg tiden deres. Tusen takk :-D

 

Uansett!

 

Så etter jeg hadde vært sånn omtrent mobbet og "utstøtt" gjennom hele barne- og ungdomsskolen fordi jeg... eh, jeg vet ikke helt hva de andre mobbet meg for, siden jeg helt objektivt sett faktisk hadde mindre å mobbe meg for ved meg enn de andre hadde ved seg(de var misunnelige, det er jo en klassiker)(På ungdomsskolen var det nok fordi jeg ikke drakk).. uansett, på videregående tenkte mine kjære foreldre at det skulle bli bedre, og det ble det jo forsåvidt - jeg var fremdeles utenfor det sosiale, men jeg ble ikke mobbet i alle fall. Fant ut etter hvert at jeg aldri ble baksnakket heller; det var ingenting å baksnakke meg for(men alle andre baksnakket alle andre når vedkommende ikke vae til stedet. Jeg var visst et unntak). Jeg var en av de flinkeste og nok den mest engasjerte eleven på skolen, oppførte meg ordentlig og sånn. Hurra.

 

Såh - nå er jeg tjue år og har flyttet til et sted der folk faktisk er inkluderende, og har masse venner. Men greien er at jeg ikke klarer å føle helt tydelig at de liker å være sammen med meg fordi de liker meg, og ikke fordi de er redd jeg skal bli utstøtt og synes synd på meg.

 

Greie 1:

Jeg er ubestridelig en godt utseende kar. Jeg gir alltid et svært godt førsteinntrykk hos de jeg møter, og har flere kvaliteter som gjør at de alle fleste jenter vier meg noe mer oppmerksomhet enn de andre karene. I tillegg er jeg veldig selvsikker i sånne situasjoner og kan f.eks. skaffe meg et ligg any time(dog, i så måte ville jeg heller hatt et godt forhold med ei jente. One night stand er jo teit).

 

Greie 2: Jeg er overbevist over at jeg kan se meg selv ganske objektivt, men klarer ikke helt å finne hva mine negative egenskaper er, bortsett fra at jeg har lett for å skryte litt av mine egne gode egenskaper i sammenhenger som denne her, der det jo ikke egentlig er så nøye. Uansett - jeg er flink med språk og kan ordlegge meg og skrive svært godt(dette innlegget er kanskje et unntak), er musikalsk og synger ganske bra - for øvrig har ganske mange jenter fortalt meg hvor godt de liker å høre stemmen min, det være seg fordi de synes den er sexy eller fordi de ikke får sove(hun ringte meg ved midnatt to uker i strekk, og selvsagt brukte jeg gjerne en time på å hjelpe henne å sove)(ganske dyp bass, altså) - er kreativ, flink med hendene, veldig utadvendt, reflektert og reflekterende, filosoferende, temmelig kunnskapsrik, forståelsesfull, føler med og bryr meg om andre, er interessert i det meste, har som sagt godt utseende, er i god form, aktiv, liker å prate med alle om de er små barn, på min egen alder eller gamle folk, jeg er en naturlig svært god pedagog, jeg er svært tålmodig, tilgivende og trofast - også er jeg svært(!) viljesterk og står for det jeg mener, og forsvarer dette - gjør også mitt beste for å oppføre meg skikkelig, er lovlydig og skikkelig og ordentlig... ganske mange gode egenskaper altså.

 

Og vær snill da, dette er et seriøst innlegg. Jeg legger ut det jeg vet om meg selv her, ikke ellers :-) I vanlig samtale med folk er jeg ganske beskjeden.

 

Å, jeg kom på en ting - jeg er veldig glad i å diskutere og kverulere(jeg tar dog sjelden feil, siden jeg aldri begir meg ut i diskusjoner der jeg ikke vet svaret eller kan vinne uansett siden jeg er så god i argumentasjonsteknikk.. dog, det siste er mest for moro skyld i debatter på skolen etc.), og det er jo litt irriterende. Men er blitt mye bedre til å la være det siste året.

 

Uansett - knowing this, er jeg jo klar over at jeg besitter en mengde egenskaper og kvaliteter som jeg tror de fleste skulle ønske at andre hadde. MEN, problemet er at jeg var klar over mange av egenskapene mine da jeg gikk på barne- og ungdomsskolen også - og der var det aldri noen som satte pris på det! Dette gjør at jeg heller ikke nå klarer å føle meg trygg på at folk liker meg etter at de har blitt kjent med meg. Førsteinntrykket er jo greit, det funker alltid flott. Og folk trekker seg jo ikke unna senere, men jeg klarer bare ikke føle meg helt trygg på... ting. Kjenner veldig få personer som jeg vet ikke bare rasjonelt men også emosjonelt(eh?) at faktisk liker meg godt, og som virkelig kjenner meg.

 

Også i forhold til jentene er jo dette et problem. Jeg har absolutt ingen interesse av et forhold for å ha sex, det er jo bare dårlig; jeg skulle giftet meg og fått barn nå med en gang om jeg kunne, men hvis jeg ikke føler meg trygg på at folk liker den personen jeg er, er det vanskelig å føle meg trygg på at en kvinne skulle elske meg. Dette har jo en sammenheng med at faren min alltid spøkte med(etter jeg kom hjem fra noe jeg hadde deltatt på) "nå, var det noen søte jenter der?" hvorpå jeg alltid svarte "eh.. jo, antar det" fordi jeg med min manglende sosiale kompetanse(som nå er veldig bra) kunne ingenting om jenter og aldri kom noen vei der. Dermed fikk jeg jo også en slags "bekreftelse" på at jeg ikke klarte å leve opp til det faren min forventet av meg. Og siden han, som visste alt, forventet noe av meg jeg ikke klarte, måtte det være noe feil med meg. Jeg vet jo nå at det bare var en spøk de gangene, men jeg forstod ikke det da, og trodde det var standard at en gutt på min alder(14, 15, 16..) kunne sine saker med damene(vel, denne familien har ikke så mye umoral akkurat, så det var slett ikke seksuelle erfaringer det var snakk om der, kanskje mer på det emosjonelle og sosiale planet).

 

Hm.. dette ble visst langt likevel. Men uansett, kort oppsummering:

Nærmest upåklagelig (klassisk-) flott type med meget gode forutsetninger for absolutt suksess på alle fronter. Jeg er klar over "hva" jeg er og vet at jeg er en flott fyr, så spørsmålet er ikke hva som er galt med meg - spørsmålet er hvorfor jeg ikke kan føle at folk virkelig liker den personen jeg er, og hvordan jeg kan endre på dette.

 

Seriøse svar takk "du er en arrogant jævel" hjelper nok ikke så mye, bortsett fra hvis dere forklarer at jeg kanskje legger for mye i dette med egenskaper og at jeg analyserer og tenker gjennom ting alt for masse. Tror kanskje jeg er litt mer aktiv på det å være bevisst på meg selv enn andre er, i stedet for å bare "være der"... eller noe.

 

Men jeg er i alle fall klar over problemet mitt og hvor det kommer fra. Det er jo bra. Nå trenger jeg bare å fjerne det.

[Gjest Traumer er gøy]

Hjelp! Når jeg leser gjennom dette nå, er det jo helt sinnsykt langt! Beklager til dere som faktisk orket å lese det da, men tusen takk om dere har innspill! - eller om dere ikke har det, setter pris på at dere tok dere tiden til dette i det minste. :-)

[Gjest Gjest]

Hei, du kan trygt si at innlegget ditt er langt ja... Men kjenner meg faktisk litt igjen i det du skriver. Problemet er ikke at du ikke er en flott, talentfull person, eller at andre ikke ser det, men du selv klarer ikke slippe noen innpå deg eller stole ordentlig på dem. Har jeg rett? Virker som om du er en person som liker å gjøre det bra, for å bli filink på så mange områder krever det at man gjør en innsats for å prestere bra på mange områder. Du analyserer nok mye og for deg er det sikkert veldig viktig at alle skal synse at du er bra. Med meg tror jeg mye av prolemet ligger i at når jeg først har gjort et veldig godt førsteinntrykk som jeg ofte gir vil jeg ikke ødelegge det med å bli bedre kjent, selv om jeg i teorien vet at inntrykket sikkert blir bedre men likevel er det noe som sperrer... Men lets face it alle har svakheter og viss man aldri skal la noen komme så nære seg og se at man ikke er helt perfekt, blir man aldri godt kjendt med noen... så veit det er vanskelig men rådet mitt er å ikke bry seg så mye men våge å stole på folk og åpne seg - Og kanskje velge å henge med folk som ikke er dømmende slik at man føler seg trygg rundt dem.

[Dauskrott]

Om noen skulle si at du er en arrogant jævel må du for all del ikke ta det til deg på andre måter enn "mulig, det har jeg i hvert fall all grunn til å være", for du virker åpenbart som et fabelaktig stykke bra menneske.

 

Hvis det skulle være slik at de menneskene du omgås ikke skulle være genuint interesserte i å være med deg, tror jeg faktisk du hadde merket det selv - og da på gjensidig vis. En fyr av din kvalitet har alle forutsetninger for å plukke sine venner fra øverste hylle og derfor synes jeg det er greit å konkludere med: liker du dem, liker de deg. Om du dog skulle føle deg "bedre" enn dem, da er du i feil selskap. Jeg vil si at du er av typen alle liker, ergo er det du som sitter med kontrollen - du har rett og slett muligheten til å velge og vrake. Tenk mer på hva du selv synes om folk, og mindre på hva de synes om deg. Når alt kommer til alt, er det der svarene ligger.

 

Har jeg oppfattet ting riktig, er hovedproblemet ditt er at du mangler skryt og anerkjennelse fra "utenforstående"(folk som ikke har en plikt i å fortelle deg hvor fantastisk du er). I et slikt tilfelle er det ikke verre enn at du oppsøker arenaer hvor du vet du er god, hvor du vet du har muligheter til å få ros fra andre mennesker. Ut i fra det du skriver om at du er god på her, hadde det sikkert gjort stor suksess for deg å engasjere seg innenfor en politisk eller litterær organisasjon. En ny, og muligens litt utfordrende, jobb kan nok også bidra til at du utvikler trygghetsfølelsen din.

 

 

Jeg er dårlig på å forklare ting, men håper du klarer å finne frem til hjelpen min likevel - og ikke minst at den fungerer. Du minner meg veldig om meg selv, bare at problemet mitt ble løst før det oppstod, cirka, derfor heier jeg ekstra mye på at dette løser seg for deg - noe det garantert vil. Lykke til, nyt deg selv og nyt livet! :- )

[Gjest g20]

Skulle akkuratt til å skrive et innlegg, men så skrev du det for meg. Kan si at ALT det du skriver om deg selv stemmer med meg.

 

Jeg er også en kjekk, udavendt og hyggelig kar. Gjør alltid et meget bra førsteintrykk. Jeg streber etter å se på meg selv så objektivt som overhodet mulig, være det seg utseende, evner og væremåte. Selv om jeg ikke er perfekt, er jeg i det minste bra på de aller fleste områder. Jeg er INGEN arrogant jævel, og vet at misunnelse førte til det første drap. Dette har tidligere medført at jeg har blitt mobbet pga jeg "alltid" hadde rett ol, det medførerte at jeg alltid legger meg et hakk under de jeg kommuniserer med, for å la dem føle at de kan "sine" ting best. Rett og slett for å ikke virke som en arrogant jævel.

 

Når julen nærmer seg blir jeg meget lett deprimert. Alt er så kunstig, de som gir deg gaver gir det fordi de må. Jeg kan ikke huske å ha opplevd at noen har vært snill mot meg bare for å være snill, noe jeg prøver å gjøre ofte overfor andre. Jeg unngår å oppgi bursdag ol på facebook, nettby eller hva det måtte være. Ingeting er mer slitsomt enn å måtte si takk til noen som gratulerte deg på plikt.

 

Hva jeg trenger er at ei tilfeldig pen, hyggelig og intelligent jente skal stoppe meg midt på gata. Gi meg en hjertelig klem, å si "Takk for at du gjør så godt du kan. Du er en bra person".

[Smurstafa]

Det du sliter med er noe tidligere mobbeoffre ofte sliter med, så du er i hvert fall ikke alene.

Det henger igjen fra de årene der man ble "vandt" til å bli rakket ned på. Man ble vandt til at de som var hyggelige mot en, var det kun av medlidenhet. Og det er nettopp ofte de gode personene, de flinke personene, og de snille personene som blir mobbeofre rett og slett fordi behovet for å være på toppen av rangstigen er gedigen på barne- og ungdoms-skolen. Og de som har det største behovet ender med å rakke ned på de som de ser på som en trussel til "tronen".

Det baller som regel på seg, og andre som har det samme behovet, og vil passe inn, ender opp med å gå etter samme personen.

Jeg har enda til gode å møte et mobbeoffer som fortjente det h*n fikk.

 

En slik periode i livet henger ofte igjen i MANGE år. Man blir skeptiske til alt og alle, og tror at de som er hyggelige enten er ute etter å få noe, eller kun er hyggelig av medlidenhet. Underbevisstheten din forteller deg at du fortsatt er det mobbeofferet fra barneskolen, og at det er en "catch" med alt.

 

Det du må gjøre er å begynne å jobbe med å selv innse at fortid er fortid. Det som skjedde for mange år siden har ingen verdens ting med dagens situasjon å gjøre. Det er ingenting du kan gjøre med det som har skjedd, men du kan gjøre alt du vil med fremtiden!

 

Se deg selv i speilet hver morgen og hver kveld, og fortell deg selv: Jeg er kongen! Jeg er en knall fyr, så selvfølgelig har folk lyst til å være rundt meg! Ikke av medlidenhet, men fordi jeg er en fyr som folk vil være sammen med!

 

Du vil merke de første gangene at hjernen din prøver å motbevise det du sier. Hjernen din vil fortelle deg "nei, dette stemmer jo ikke" og du vil få en ganske snål følelse inni deg. Men det er denne følelsen som skal knekkes! Fortsett å si dette til deg selv hver dag (ja, du skal si det med ord, til deg selv, ikke bare tenke det) til den rare følelsen blir borte.

Du vil til slutt merke at det du sier til deg selv faktisk stemmer. Og du vil finne bekreftelser på dette på de du er sosial med. At de er der fordi de vil, ikke fordi de må.

 

Dette vil ikke endre deg totalt, og det vil ta tid. Men det er et veldig godt steg i riktig retning som jeg VET fungerer.

 

Lykke til!

[Powerpie]

Ja her virker det hvertfall som du har en del potensiale som du ikke bruker, og det i seg selv er vel en god grunn til å bli utstøtt.

 

Du er lovlydig, kan få ONS men gidder ikke, og er mer opptatt av å binde deg enn å ha forhold for sexen(noe som er utrolig pysete i mine øyne).

 

For 50 år sia hadde du vel passa bra inn.... Og nei, jeg tror ikke han kan velge venner fra øverste hylle. Han virker lite karakteristisk, samt at han heller ikke er impulsiv(begge er forutsetninger for å havne høyt oppe på den sosiale rangstigen).

[Gjest Traumer er gøy]

Ja her virker det hvertfall som du har en del potensiale som du ikke bruker, og det i seg selv er vel en god grunn til å bli utstøtt.

 

Hvorfor skulle det være det? Selvsagt bruker jeg potensialet jeg har - bare ikke alt jeg har et potensiale for. Jeg ville jo blit fullstendig utbrent på null tid om jeg skulle holde på med så mye.

 

Du er lovlydig, kan få ONS men gidder ikke, og er mer opptatt av å binde deg enn å ha forhold for sexen(noe som er utrolig pysete i mine øyne).

 

Jeg henger meg ikke spesielt mye opp om hva du synes om meg, så om du synes jeg er ei pyse, bryr det meg midt på ryggen. Jeg liker å være sammen med siviliserte mennesker som ja, faktisk er lovlydige, og som nei, ikke jager etter kortvarige, verdiløse gleder.

 

For 50 år sia hadde du vel passa bra inn.... Og nei, jeg tror ikke han kan velge venner fra øverste hylle. Han virker lite karakteristisk, samt at han heller ikke er impulsiv(begge er forutsetninger for å havne høyt oppe på den sosiale rangstigen).

 

Vel, fint at du ikke kjenner meg sånn at de påstandene der faktisk kunne ha rot i en reell observasjon. Dette med å velge venner fra øverste hylle er jeg selvsagt klar over at jeg kan, så du trenger ikke si noe om det, men angående karakteristisk væren eller persona samt impulsivitet, så mangler jeg ikke stort.

 

Fyfaen, din kjekke jævel! lol du er jo en filosof!!

 

As a matter of fact, ja - i motsetning til f.eks. deg, tydeligvis.

 

hehe..jeg skjønte ikke helt hva du er ute etter....men du stoler ikke på folk? vel...hmmm..ehhh...en jente jeg kjenner har samme probelm, men hun møtte meg (wow!) og alt gikk så mye bedre...men du..min venn..trneger en som meg, bare i jente-format! hmmm men dette innlegget løser ikke svaret...mmen...har du prøvd å spille dum? det kan fungere, hvis du spiller på humor og dumskap..kan du virkelig tiltrekke, særlig hvis du slår til når alle er stum domme, da kan du vise at "wow, han er jo famæ smart han"!!

 

Hvis du leste posten min ville du kanskje forstått at jeg er ute etter et godt råd eller to når det kommer til å føle at andre mennesker liker meg for den jeg er - jeg nevnte ikke å kunne stole på folk så vidt jeg kan huske. Jeg har ingen problemer med å stole på andre; jeg tror selvsagt på at de vil mitt beste. Men det gjelder grunnen til at de skulle ville mitt beste, kan jeg jo si på en noe alt for kynisk måte.

 

Igjen, setter pris på seriøse svar. Som sagt liker jeg siviliserte mennesker, så gir beng i om Powerpie og denslags synes jeg er kul eller ikke. Og om vedkommende vil hevde disse menneskene ikke finnes, så... vel, da har vi jo en indikasjon på både det ene og det andre. Men uansett, spørsmålet er ikke om vennene mine liker meg eller ikke, for det vet jeg jo at de gjør - ellers ville de ikke vært sammen med meg. Poenget er at jeg på det underbevisste og emosjonelle nivået har problemer med å ta nettopp dette inn over meg.

 

 

Takk.

[sanktbauer]

Bare prøv å slapp av og vær deg selv. Det kan ta flere år før du faktisk slipper deg selv helt løs blant folk du ikke kjenner så godt.

 

Prøv enkle ting som du veit du kan dumme deg ut offentlig på, le av deg selv. Sånne ting får ihvertfall meg til å slappe mere av. Det minsker presset jeg føler for å være så bra i andres øyne. Bare tulle og ta det helt lax. Var veldig dårlig på dette før, men har aktivt gjort noe med det og det har hjulpet veldig.

 

Lykke til! du har alle kvalifikasjoner for å kunne tørre være deg selv helt 100% og bare ta det med ro.

[Gjest Traumer er gøy]

Beklager, det var ikke meningen å rope. Jeg antar det kan ha noe å gjøre med at jeg hadde en litt frustrerende hendelse rett før jeg kom hjem:(feel free til å hoppe over dette innlegget, det er ganske irrelevant)

 

Jeg syklet hjemover litt bak kompisen min - vi syklet veldig sakte, omtrent med gangfart, og bare pratet. Plutselig så vi at det kom en fyr løpende mot oss på fortauet; vel, han jogget vel egentlig. Men uansett - jeg kunne ikke svinge ut i veien fordi da ville jeg kræsje i bakhjulet på kompisen min, men denne joggende karen hadde en hel masse plass på sin side, så jeg tenkte det var helt greit og at han ville styre 15 cm til venstre og unngå meg.

 

Men dengang ei! Selvsagt løp han rett i meg, dultet meg med åpenbart fullt overlegg i skulderen - jeg mistet balansen og holdt på å tryne ut på veien, men klarte å hoppe av sykkelen og holde meg på beina. I det han forsvant bak oss, snudde han seg og ropte i en urimelig sint tone; "Se hvor du går!!" - hvorpå jeg, som en på min side urimelig tolerant og tålmodig person, svarte - "beklager!".

 

Dette var heller ikke noen average bøllete 17-åring, det var en voksen mann på øyensynlig rundt 45 år.

 

Uansett - jeg burde virkelig ha svart "HVA BEHAGER?!" og fulgt etter ham for å skaffe meg en forklaring på denne uhørte oppførselen(man dytter da jammen meg ikke folk av sykkelen sånn helt uten videre!), men jeg hadde dårlig tid(dog, da er det litt rart at jeg syklet så sakte.. jaja) så jeg gjorde det ikke.

 

 

Dette er kanskje et eksempel på at jeg nok har en litt for lav prioritet når det kommer til meg selv. Det skjer ikke nå lenger at folk bryter avtaler med meg og jeg sier "men det er greit det!"; men siden jeg som liten hadde store aggresjonsproblemer har jeg lagt veldig mye innsats i å aldri bli sint eller oppfarende. Selvsagt er det lettere på internett, som dere så i forrige innlegg av meg, men som er å forvente av disse siviliserte mennesker ønsker jeg å løse sånne ting verbalt og ikke fysisk, for å si det sånn.

 

Men han så meg på 50 meters avstand eller så, og var fullt i stand til å se at jeg ikke kunne svinge unna - likevel dyttet han meg ut i veien med samme mine som om jeg hadde lagt an på kona hans.

[sanktbauer]

shitt kjip! den der jeg hadde klikka vinkel og løpt etter han hadde jeg vært deg. Skjønner ikke hvordan du bare kan la deg gjøre sånt med.

 

Jeg hadde seriøst begynt å trent på å få fram litt agressivitet i livet mitt hadde jeg vært deg. Begynt å bli litt mer: "her er jeg!!!" Ikke unskyldt meg for den jeg er men prøvd å vært stolt over meg selv noe det virker som du har all grunn til.

 

Dette er veldig lett for meg å si som sitter her og føler at livet er lett å leve. Men håper du får noe fornuftig ut av det.

 

Vær stolt over deg selv, her er jeg!!

[Gjest Traumer er gøy]

men du..min venn..trneger en som meg, bare i jente-format!

 

Forresten - nei, det gjør jeg ikke. Da stemmer det heller bedre at jeg må overvinne problemet mitt, og dermed finne en kvinnelig versjon av meg selv. Jeg er nemlig helt fornøyd med å være gutt, og jeg er ganske sikker på at forhold der gutten er den parten som trenger oppbacking og hjelp, ikke bør inngås med det som utgangspunkt.

[Gjest Traumer er gøy]

shitt kjip! den der jeg hadde klikka vinkel og løpt etter han hadde jeg vært deg. Skjønner ikke hvordan du bare kan la deg gjøre sånt med.

 

Som sagt; jeg har brukt mye tid på å bearbeide aggresjonsproblemene jeg hadde som liten, så nå reagerer jeg omtrent aldri på sånt før i ettertid.

 

Jeg hadde seriøst begynt å trent på å få fram litt agressivitet i livet mitt hadde jeg vært deg. Begynt å bli litt mer: "her er jeg!!!" Ikke unskyldt meg for den jeg er men prøvd å vært stolt over meg selv noe det virker som du har all grunn til.

 

Dette er veldig lett for meg å si som sitter her og føler at livet er lett å leve. Men håper du får noe fornuftig ut av det.

 

Vær stolt over deg selv, her er jeg!!

 

Og i stor grad!

 

Men jeg tror kanskje dette eksempelet var litt i grenseland; jeg hadde litt dårlig tid, fyren løp av sted med en gang, og jeg var veldig rolig fra før. Men jeg vet hvor han bor(hå, hå!) så jeg lurer på om jeg skal

a) ringe på og be om å få en unnskyldning

b) skrive et brev til ham om saken

c) anmelde ham

 

Men i alle fall - sett at jeg var gående. Da ville jo dette blitt sett på som FULLSTENDIG uakseptabelt og helt hinsides primitiv oppførsel. Tatt i betraktning at jeg syklet med gangfart og ikke kunne flytte meg, noe han lett kunne gjort selv, tror jeg at hans legitimitet i denne saken er noe begrenset. Om dette så hadde vært et gangfelt for kun gående og ikke en gang- og sykkelvei, så gikk han jo teknisk sett fremdeles til fysisk angrep på meg.

 

Faren min er omtrent akkurat som meg - bortsett fra at han ville irettesatt karen så til de grader at klærne hans ville rødmet av skam. Men saken er ikke egentlig den at jeg ikke blir sint, men at jeg ikke blir utagerende. Jeg er redd for å slippe løs det sinnet jeg av og til opplever at jeg har, fordi jeg

1. Er redd for å skade noen, noe jeg er helt sikker på ville skje

2. Er redd for at de reagerer på samme måte tilbake så jeg blir skadet - for det ville i alle fall vært dårlig

 

Kanskje jeg er pysete likevel. Men jeg har i alle fall fremdeles min legitimitet, og min helse. Hvis jeg slår ned en mann kunne jeg jo skaffe meg et rulleblad; helt seriøst - det er det da rett og slett ikke verdt.

[Gjest g20]

Amen amen. Meg fra tidligere i tråden. Du er tydeligvis en sivilisert person, som forventer at alle skal opptre på samme nivå som deg. Det kan du egentlig bare slutte med først som sist.

 

92.5% av verdens befolkning er idioter. Fun fact. De bryr seg om kortvarige gleder som ONS.

 

Du er faen meg ikke pysete. Jeg har bokstavelig talt kastet jenter av meg og sagt, "Dette her, vil jeg ikke", selv om det var meget pene jenter.

 

Du er en ekte mann, med hederlige verdier. Hadde dette vært middelalderen hadde du blitt slått ti ridder.

 

Jeg slet også med aggresjonsproblemer når eg var liten, og mitt beste tips er å finne en mellomting. Med andre ord, "Pick your fights".

 

Ang idioten som sprang på deg, da hadde jeg også sagt "beklager". Hvorfor? Personer som ham er ikke verdt mer av din tid. Du er en ressursfull, intelligent, kjekk og oppegående person med noble intensjoner. Hvorfor i HELVETE skal du få rulleblad for å bevise et poeng overfor krypdyr som Powerpie? Tell me? Det har ingeting å gjøre med pinglete holdning. Det hele står og faller på en edel holdning, som du ikke kan forvente at dagens samfunn forstår. Avskum.

[Gjest Traumer er gøy]

g20, vit at da jeg var på ungdomsklubben vår i dag, tenkte jeg på det du skrev lenger oppe i tråden - og det skal ikke nektes for at det definitivt hjalp markant! - selv på den første dagen "of doing it"!

 

Hiver meg på den siste posten din(den første også forsåvidt) - er hjertens enig. Kloke ord! Godt å få slik støtte fra en av mine "brothers in honour"!

[Powerpie]

Krypdyr og avskum kan jeg sikkert være guest_g20, men mitt potensiale innenfor den lærde aristokratiske eliten overgår nok din nåværende og fremtidige samfunnsposisjon til de grader.

 

@Guest_Traumer er gøy_*

 

Ut i fra det du sier er det aksiomatisk at du er opplyst om meningen med livet, og at du derfor har kjennskap til de korrekte verdigrunnlagene som igjen fører til en objektiv fornøyelig tilværelse. Dette vil jeg påstå er feil; da en fornøyelig tilværelse ikke trenger å basere seg på permanente mål slik du påstår, siden lykke per definisjon er subjektiv, og kan derfor også være etablert ved hjelp av flere kortsiktige instanser.

 

Dine deterministiske verdier(som er synlige ved at din egen selvgodhet legger til grunne for at bare positive ting kan skje med deg) støtter seg kraftig opp under ren arroganse, noe som resulterer i at du er en ekstremt selvgod person uten et snev av altruistiske prinsipper.

 

Faktisk kommer din nedkjemping av utilitarisme også frem ved at du heller ikke kan ta selvkritikk, og et korrekt psykologisk resonnement vil i dette tilfellet være at egoisme ligger til grunne for dine handlinger. At du i det hele tatt gidder å skrive en side på et nettforum om at et individ skumpet til deg mens du syklet, får deg rett og slett til å fremstå som en oppmerksomhets syk person uten empatiske motiver(hvorfor så bastant?).

 

Allikevel vil jeg fremme et siste poeng som framstår som mest motbydelig; du påstår at du kan velge dine venner.

 

Nå skal ikke jeg agitere for mine egne meninger, men jeg er ganske sikker på at venner er noe man *får*, ikke noe man velger. Å kategorisere et privilegium som en handelsvare blir feil.

Endret 28. oktober 2009 av Powerpie

[tom waits for alice]

Jeg har slettet litt spam og en lang diskusjon som gikk på person. Hvis dere ikke vil misoppfattes, er det like greit å ikke poste anonymt på internett. Det er umulig for både dere og for oss andre å vite hvem som har rett, på internett kan alle være supermann og hva det nå måtte være.

 

Om man først poster på et forum som dette, så er man prisgitt de kommentarer man får. Vi blander oss ikke bort i det, så lenge det fremføres saklig. At man ikke alltid får det svaret man ønsker seg, er en del av gamet, og ingen grunn til å bli sint

 

Husk: Gjennomsnittsbrukeren her på forumet er mellom 14 og 24 og gutt, så når dere poster her så får dere en overvekt av sånne svar som tenåringsgutter kommer med. Det er grunnen til at jeg ikke poster mine samlivsproblemer her på forumet. Ta forumet for det det er, og bruk det for det det er verd. Trenger dere seriøs hjelp, så oppsøk fagfolk.

 

Reaksjoner tas på PM, ikke i tråden.

 

Geir