"Subliminal messages" i melodien til musikken?

[djgudleif]

Så lenge jeg kan huske har jeg nesten alltid klart, mer eller mindre, å "gjette" meg til hvordan enkelte melodier i diverse sanger kommer til å høres ut.

 

Det er som om akuratt den melodien allerede har blitt spilt i sangen uten at jeg har hørt det bevisst.

 

Er det noen som vet om dette er vanlig å gjøre?

Altså at en melodi blir på en eller annen måte "skjult" i sangen, før den egentlig spilles.

På veldig lavt volum eller noe slikt?

 

Jeg har hvertfall merka det, men det er kanskje innbillning.

Det er særlig i trancemusikk at jeg har merka dette.

Men det kan rett og slett være ren musikkteori, eller at jeg vet litt hvordan artister tenker, for jeg har forsøkt å lage hovedmelodier veldig mange hundre tusen ganger.

Det er ikke alltid jeg klarer å gjette meg til hele melodien med en gang, det er mer som om jeg automatisk vet hva den nesten tonen er.

 

Men hvis dette ikke allerede gjøres, kanskje det kan være en god ting å prøve?

Kanskje folk liker musikken bedre når den spiller melodien de på en måte ØNSKER å høre? At den lever opp til "forventningene".

 

Bare en tanke som streifet meg!

 

Har noen merka noe lignende?

Endret 23. oktober 2009 av ikkespisgress

[HauksA]

Gjør veldig ofte det samme. Særlig salmer og typ klinemusikk er veldig lett å forutse. Svaret ligger vel i de musikale klisjéene. Slik som man skjønner at helten slår skurken i slutten av filmen skjønner man at en stor septim alltid leder til en oktav (a-ha - take on me)

 

Og tranche ja, kanskje værst av alle når det kommer til bruken av stilpregede klisjéer.

Endret 23. oktober 2009 av HauksA

[Ayb]

Jeg har også tenkt over dette, litt morsomt å "treffe" riktig:P

 

Btw. Trance er jo ofte forutsigbart i seg selv da. Og ja, man liker nok oftest musikken som er slik man ønsker å høre, er nok derfor mange sanger blir bedre og bedre jo flere ganger du hører på dem.

[TheMartine]

Gjør veldig ofte det samme. Særlig salmer og typ klinemusikk er veldig lett å forutse. Svaret ligger vel i de musikale klisjéene.

 

Der sa du det. Jeg har det på sammen måten selv, men det begrenser seg som regel til pop og rockeballader, egentlig. Når jeg hører på jazz derimot, kan jeg nesten alltid trampe takten med trommisen helt perfekt gjennom hele sangen, og ta pauser akkurat samtidig med trommene. Det er ganske gøy, men man hører vel at det bygger seg opp, kanskje.

 

Har man hørt mye musikk, kjenner man vel fortere igjen mønsteret.

[HauksA]

Mennesker har større musikkunskaper enn man skulle tro. Vi er for eksempel alle født med absoulutt gehør, man (les: de fleste) mister det bare gjennom oppveksten.

[TheMartine]

Mennesker har større musikkunskaper enn man skulle tro. Vi er for eksempel alle født med absoulutt gehør, man (les: de fleste) mister det bare gjennom oppveksten.

 

Men det kan kanskje vedlikeholdes hvis man vokser opp blant mye musikk, eller eventuelt læres igjen senere i livet?

[HauksA]

Ja, men det trenger ikke ha noe med det å gjøre. Man kan også trenes opp til å få tilnærmet absolutt gehør, men om det blir absolutt er jeg usikker på.

 

*vandrehistoriewarning*

Litt moro, ei jente som vokste opp på en gård med et piano. Hun spilte hele tiden og hadde absolutt gehør. Når hun skulle til byen for å starte på musikkstudiene merket hun til sin skrekk at alt var feilstemt, pianoet som hadde avlet fram hennes gehør hadde med andre ord vært surt. Bummer

[TheMartine]

Hehe.

 

Èn ting er i hvert fall sikkert, og det er at om jeg får barn noen gang, skal de ha musikk rundt seg hele tiden.

[Kakofoni]

Jeg vil vel heller tro at absolutt gehør er noe man lærer, på samme måte som man lærer å skille mellom farger. Det er jo i begge tilfeller snakk om frekvenser. I tillegg er det helt utenkelig at man blir født med absolutt gehør, da det vestlige tonale system ikke er det eneste, ei heller "riktigste", tonale systemet som finnes. Så dette er etter all sannsynlighet noe man lærer - i tidlig alder vel å merke.

 

Og jada, intuisjonen til enkelte musikalsk sett kan virke nærmest "overnaturlig". Det er bare å høre på hvordan man i ren improvisasjon klarer å spontant samarbeide om noen, eller f.eks. høre på Ian Paice markere selv den minste frasering til John Lord og Ritchie Blackmore. Det er veldig imponerende hva vi faktisk er i stand til.

[HauksA]

Interresant lesing om absolutt gehør er medfødt eller ikke.

[Kakofoni]

Med andre ord hører spedbarn frekvensene som går igjen, og etterhvert tilvenner de seg da til det vestlige tonale system, ettersom de ut i fra statistisk tenkning klarer å høre hvilke frekvenser som går igjen. Det klikker, synes jeg.

[Zeph]

Forutsigbarhet er vel nøkkelordet her. Stillhet er stillhet, det finnes ikkje noko gøymd melodi der. Trance, salmer og listepop kan fort være forutsigbart. Om du gjer det ved alle nye låter er du nøgd til å treffe av og til.