Tolkning av novellen "Den som ikkje et" - hva syns dere?

[pululf]

Hei!

 

Har skrevet en tolkning av novellen "den som ikkje et", og lurte på om dere kunne komme med litt kritikk på hva jeg kunne gjort annerledes, kanskje endre? Jeg kan desverre ikke finne novellen noe sted på nettet, så dere kan ikke lese den før dere leser tolkingen min.

 

Åpne spoilertaggen

 

 

Novelletolkning av ”Den som ikkje et”

Magne Lauritzen, 3STUB

 

”Den som ikkje et” er ein novelle skrevet av Tormod Haugland, tatt fra samlingen ”Orden” fra 1999. I denne novellen blir eksistensielle spørsmål som ”hvor kommer vi fra?” og ”hva skjer etter at vi dør?” tatt opp, samt tankegangen til barn og voksne sammenlignes. Novellen er en samtale mellom en ”mor” og en ”jeg”-person, som antakeligvis er sønnen hennes. De skal i kirka for å begrave oldefaren deres, men ”jeg-personen” (herfra referert til som ”sønnen”) vil ikke. Sønnen forstår ikke hvorfor de skal begrave ham, og hva som vil skje etter at han er begravd. Moren forklarer det for ham, og gir ham svar på det han ønsker å vite. Motivet i novellen er altså samtalen mellom moren og barnet.

 

Novellen begynner in media res, altså at vi blir kastet rett inn i handlingen. Moren prøver å feste en sløyfe på sønnen. Man skjønner at de forbereder seg på noe spesielt. Sønnen svarer kort og greit med ”eg vil ikkje”. Han vil ikke i kirka, som er forståelig. Det er en ny opplevelse for sønnen, det å miste en han er glad i, og han forstår ikke hva som vil skje med oldefaren hans. Gjennom mer dialog forklarer moren hva som vil skje med oldefar. Først skal presten si noe, og så skal han bæres ut i et hull i bakken, og der skal han legges ned i, og jord skal fylle opp graven. Oldefar skal altså være med i kirken, men ligge i kisten. Og han vil ikke bli med hjem, men ligge i graven sin hele tiden, selv etter de har vært i bedehuset og spist boller og brus. For moren er alt sammen helt logisk, men for den lille gutten er det vanskelig å forstå, og han er full av spørsmål om døden. Hva betyr det å være død? Hva skjer etterpå? Hvorfor skal han bare ligge der? Hvorfor kan han ikke spise?

Forfatteren ønsker å få frem at barn kanskje ikke har så mye kunnskap om hva det vil si å dø, eller hvor vi kommer fra. Enkle setninger og lettforståelige forklaringer skal hjelpe sønnen til å skjønne hva som skjer med oldefar. Moren forklarer alt på en forsiktig måte for ikke å skremme sønnen, og lar ham få svar på alle spørsmålene sine.

Som sagt fortelles alt utelukkende gjennom dialog. Det er ingen skildringer av følelser, og vi får ikke vite noen ting om tankene til verken moren eller sønnen. Dette er et viktig virkemiddel, siden det lar oss være ”fluer på veggen” selv om fortellerposisjonen ligger hos barnet. Men nettopp fordi barnet tenker høyt, og ikke er redd for å spørre dumt, får vi likevel gjennom dialogen, vite følelsene og reaksjonene hans på det moren sier. Forfatteren klarer gjennom dette å vise den største forskjellen mellom hvordan barn og voksne tenker.

Barnet, altså sønnen i denne novellen, bryr seg ikke om hva andre mener om ham, og spør rett ut, uten å være redd for hvordan andre vil reagere. Moren derimot bryr seg veldig om hva andre mener om henne og hennes handlinger, slik som alle andre voksne gjør. Dette fastslås i begynnelsen av novellen når hun sier ”Kva trur du folk seier om eg kjem utan deg?”. Hun er åpenbart urolig for sin status blant sin familie. Barnet, som ikke er gammel nok til å tenke på hva andre vil syns, svarer rett ut ”dei seier ingenting”.

 

Novellen handler altså hovedsakelig om døden, barns manglende erfaring med livet, og hvor ulikt barn og voksne tenker. For voksne kan det å begrave en avdød slektning virke logisk og forståelig, for det er jo slik man gjør med alle døde mennesker. Men for et barn vil det være en grotesk og merkelig ting å gjøre. At man skal legge en man er glad i ned i et hull og dekke ham med jord, er jo ganske uforståelig hvis man ikke har fått en forklaring på det først, for dette er jo ikke noe man gjør mot andre! Og hvorfor må han ligge der hele tiden? Hvorfor kan han ikke bli med til bedehuset og spise boller og brus? Barnet vil ikke godta dette helt uten videre. Han vil altså ikke bli med til kirken, for dette er en uforståelig og slem ting å gjøre med oldefaren som han var så glad i. Han vil ikke dra før moren forklarer hvorfor de gjør dette mot oldefaren hans.

Jeg tror at forfatteren ønsker å få frem at barn er som filosofer, selv uten at de tenker over det. De stiller spørsmål og reflekterer over ting voksne tar for gitt, eller har lært å godta. Ting som ingen virkelig forstår, slik som døden, har voksne lært å godta, mens barnet ønsker svar. Gjennom hele barndommen blir de nærmest bombardert med svar og forklaringer på ting de lurer på, men de gjør selv opp en egen mening om alt, og disse meningene virker ofte merkelig velreflekterte og naturlige for voksne. ”Gud legger visdomsgull i barnemunn” er jo et ordtak som nettopp kommer av dette.

 

Til slutt forklarer moren at oldefar skal bli til ingenting nå, og at han selv var slik en gang, før han lå inne i magen til moren sin. Tanken på hva som vil skje med oldefaren hans er kanskje ikke så skremmende lengre. Han skal begraves, og kommer litt etter litt til å smuldre opp og bli til ”ingenting”. Dette gir en slags trøst hos sønnen, for han vet at oldefaren skal bli til noe som han en gang var selv, før han selv eksisterte. Og hvis han selv har vært der kan det vel ikke være så farlig? Det er denne følelsen av en grunnleggende forståelse om hva som vil skje med oldefaren, ikke løftet om boller og brus, som gir ham styrken til å møte den uvante og merkelige situasjonen han skal inn i.

 

 

 

Endret 21. oktober 2009 av pululf

[Jensg]

takk for at du la ut tolkningen her. Har et prosjekt om å tolke noveller og "Den som ikkje et" er et av alternativene :-)

 

Ps: Den eneste feilen jeg så var at du hadde skrevet "ein" istedenfor "en"... Trodde først du hadde srevet på nynorsk