Gjest jeg er ingen emo. bare ensom. Skrevet 16. oktober 2009 Del Skrevet 16. oktober 2009 mann på 21 her, jeg er rimlig ensom. det er så ille til tider at jeg gråter med gjevne mellomrom. faen, hater det og er pissredd får å ende opp som feks en ensom 40 åring som rusler alene rund på gata og plukker flasker fordi han ikke har bedre å gjøre. har noen ganger lyst å bare skyte meg selv før den tid, men så lavft vil jeg ikke falle. ..håper jeg da prøver å gjøre no med det og tar kontakt med folk osv. men jeg føler at jeg takkler dette svert dårlig og oftest blir misslikt av de fleste. jeg hører ikke hjemme her, Norge er et trist og stygt sted. og nordmen er faen meg sære as. kan dette ha noe med at jeg har Tater gener å gjøre? at tater, sigøynere og jøder spirituelt sett er dømt til å hates..? har nesten lyst å bare hooke opp med armyn og dra å krige i afganistan til jeg blir drept eller no, får jeg har faen så mye sinne i kroppen som jeg holder inne hele tiden mens jeg biter tenna sammen. jeg lurer meg selv til å tro at live er vært å erfare uansett hvor negativt alt kan være, men nå begynner jeg virkelig å bli lei. er det vanlig å være så ekstremt ensom noen ganger? jeg har vert så ensom ganske lenge nå og begynner å bli driit lei av det. er det mange som har vert ekstremt ensome i lange perioder og kommet seg ut av det? er det murlig at alt ender godt? eller er det som i eventyr, bare bullshit? Lenke til kommentar
Gjest Gjest Skrevet 16. oktober 2009 Del Skrevet 16. oktober 2009 Jeg er ikke ute etter sympati her, bare andres erfaringer hvis det finnes. håper ikke folk som har blitt så ensome forblir ensome ut live. Lenke til kommentar
PantZman Skrevet 16. oktober 2009 Del Skrevet 16. oktober 2009 Jeg er 24 og kjenner meg igjen i en del av det du sier. Lenge siden jeg har felt noen tårer men det er ofte jeg føler meg helt oppgitt av alt som skjer rundt meg (eller det som ikke skjer. Ofte jeg bare vil legge meg i en evig søvn og aldri våkne. Jeg tror ikke folk missliker meg, men jeg er ikke den "kule" personen som folk henger med. Jeg synest det er meget tungt å være sosial og føler meg veldig sliten etter å ha vært sammen med folk. Jeg er ikke den typen som liker det alle andre liker, men er med på det meste om jeg blir invitert. Jeg er ikke vanskelig å be heller. Føler på meg selv at jeg har manglet sosiale antenner hele livet for det er ikke noe som bare pluttselig har hendt. Oppå alt har jeg dårlig hukomelse og bruker evigheter på å huske navn til folk jeg blir kjent med. Mine psykiske problemer er heldigvis ikke medfødt men påført igjennom oppveksten. Hadde jeg ikke sett ut som en Alien Nå som jeg er 24 år har jeg på en måte slått meg litt til ro med at det er slik jeg er. Til tider blir det sosiale savnet meget tungt å bære. Jeg har mange bekjente men ikke mange jeg kan kalle venner Jeg har noen meget gode men burde bare blitt flinkere til å være med dem. Lettere å få nye venner gjennom gamle Kunne sikkert skrevet wall of text men tiden løper fra meg. Lenke til kommentar
freddern Skrevet 16. oktober 2009 Del Skrevet 16. oktober 2009 Tror ikke du vil ende opp som en gammel ensom fyr. Du ønsker at ting skal forandre seg og da kommer det til å skje! Du slår deg ikke til ro med et kjipt liv og tar til takke med det... Om livet har stått stille lenge og alt er bare dritt: Gjør noe helt nytt! Kanskje det å dra til Afghanistan med army'n ikke er så dumt... (men ikke bli skutt ) Meld deg på fallskjermkurs! Ta et artig studie! Begynn med styrketrening! (Digg for å få ut agressivitet) Tipper det med ensomhet kanskje er et savn etter dame.... Men det burde kanskje ikke bli hovedfokuset. Har man det moro og godt med seg selv så kommer det av seg selv. Kjenner meg veldig godt igjen... Men det ordna seg. Hjalp og bare kaste seg ut i ting, men det tok litt tid. (Tror faktisk jeg har litt tatergener jeg også langt baki der... :!: ) DET ORDNAR SEG!!!! Lenke til kommentar
Gjest Guest_gjest_* Skrevet 16. oktober 2009 Del Skrevet 16. oktober 2009 Jeg er 24 og kjenner meg igjen i en del av det du sier.Lenge siden jeg har felt noen tårer men det er ofte jeg føler meg helt oppgitt av alt som skjer rundt meg (eller det som ikke skjer. Ofte jeg bare vil legge meg i en evig søvn og aldri våkne. Jeg tror ikke folk missliker meg, men jeg er ikke den "kule" personen som folk henger med. Jeg synest det er meget tungt å være sosial og føler meg veldig sliten etter å ha vært sammen med folk. Jeg er ikke den typen som liker det alle andre liker, men er med på det meste om jeg blir invitert. Jeg er ikke vanskelig å be heller. Føler på meg selv at jeg har manglet sosiale antenner hele livet for det er ikke noe som bare pluttselig har hendt. Oppå alt har jeg dårlig hukomelse og bruker evigheter på å huske navn til folk jeg blir kjent med. Mine psykiske problemer er heldigvis ikke medfødt men påført igjennom oppveksten. Hadde jeg ikke sett ut som en Alien Nå som jeg er 24 år har jeg på en måte slått meg litt til ro med at det er slik jeg er. Til tider blir det sosiale savnet meget tungt å bære. Jeg har mange bekjente men ikke mange jeg kan kalle venner Jeg har noen meget gode men burde bare blitt flinkere til å være med dem. Lettere å få nye venner gjennom gamle Kunne sikkert skrevet wall of text men tiden løper fra meg. Hmm, dette høres faktisk helt ut som meg. Bare at jeg er noen år yngre enn deg. Jeg har også mange venner, men igjen er jeg en veldig slapp person, så orker egentlig ikke så ofte å gå ut med de. Men hiver meg som regel alltid med på kino, eller en tur på byen eller fest. På skolen har jeg masse folk å henge med. Jeg har crap hukommelse, husker sjelden hvordan mennesker ser ut, vist jeg nylig har møtt de, å møter de igjen en annen gang. Navn er hvertfall noe jeg er dårlig på. Jeg bør også bli flinkere å henge lamme venner, men noe av det som stopper meg er at jeg bor ganske langt unna de fleste. Siden jeg fløttet litt lenger unna der jeg har bodd hele livet mitt, har det bare blitt mindre å mindre lamme vennene mine. Siden det er et stykke å gå, og at jeg er litt lat, så blir det som regel kun at jeg sitter hjemme. F. eks denne uken har jeg nesten vært hjemme på kveldstid etter skolen hver dag, har kun vært ute å luftet hunden vårs. Lenke til kommentar
Kjeven Skrevet 16. oktober 2009 Del Skrevet 16. oktober 2009 1) Ikke dra i militæret bare for å dø. Dette er da ikke USA vi lever i. 2) Ikke bit tenna sammen og la sinnet ditt ødelegge deg. Begynne med boksing, en eller flere kampsporter, vektløfting, et eller annet for å få ut aggresjonen, det kan fort hjelpe. 3) Det at folk ikke liker deg har ingenting med at du er tater å gjøre. Om folk misliker deg kun av den grunn, så sier det mer om dem enn om deg. Da var det sagt. Problemet ditt er at du er ensom. Potensielle løsninger: 1) Har du vurdert å flytte? Ikke til en annen by, men et annet land. Du sier du ikke liker Norge, å flytte til et annet land, om enn for en kort periode, kan gjøre underverker. Lei et hus på en koselig øy uberørt av charterturisme for et års tid, lær deg et nytt språk, lev litt. Om du liker det, bosett deg permanent. Om du savner Norge, flytt tilbake. Å oppleve noe annet enn det samme monotone miljøet dag etter dag kan gi deg et nytt perspektiv på ting. Og et nytt perspektiv på ting er aldri å forakte. 2) Helt ærlig, som Freddern sa, å dra på utenlandsengasjement med det norske forsvaret kan faktisk være en positiv opplevelse for deg. Igjen, nytt perspektiv på livet = Du må ha motivasjon for det da, å dra ned til Afghanistan kun for å skyte på folk til du blir skutt selv, er ingen god løsning. 3) Har du en kjæreste? Hvis ikke, har du vurdert å se etter en? En kvinne i livet ditt kan fort gi deg livslysten tilbake. Bare husk at et forhold krever noe fra begge parter, du kan ikke forvente å finne en kjæreste som gjør alt for deg, mens du sitter hjemme og er en deprimert misantrop. Å måtte anstrenge seg for å få et forhold til å virke kan fort bli slitsomt for folk som deg, men etterhvert ser du at det nytter, og da kan du også komme deg ut av den "jeg gidder ingenting"-mentaliteten. Husk at så lenge du hater situasjonen du er i, så er det håp. Når du begynner å bli likegyldig og apatisk, og bare gir faen i hvordan du har det, da har du tapt. Hvis du føler at ting virkelig er ille, kan du vurdere å snakke med en psykolog. Lenke til kommentar
WillyWanker Skrevet 16. oktober 2009 Del Skrevet 16. oktober 2009 kjenner meg egentlig overhode ikke igjen. men eg er i forsvaret å der får du vertfall ein del venner, blir litt male-bonding for å si det sånn:P blir pusha på folk heile tida, og alle er i same situasjon, alle whiner på det dritte du må gjør. liker ikke forsvaret men har lært litt. ikke vanskelig å få venner her. Lenke til kommentar
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå