Usikker etter samlivsbrudd

[Tibben]

Jeg poster et emne her, for å få litt input fra mennesker jeg ikke kjenner. (for å kanskje få et annet synspunkt)

 

Jeg vurderte lenge å gjøre det slutt med kjæresten min etter nesten to års forhold og et år samboerskap. Det er selvfølgelig mange tanker, men jeg følte at følelsene mine var borte og det føltes mer som et vennskap enn noe mer.

 

 

Det ble slutt på søndagskvelden. Men av mangel på steder å bo, må vi fremdeles bo sammen en stund. Her begynner problemene.

En ting er å gjøre det slutt, flytte ut og glemme det vonde. Samtidig får man ting på avstand.

En annen ting er å måtte bo sammen.

 

For vi har fått snakket om ting, og det har kommet frem utfallet hadde blitt helt annerledes, dersom jeg hadde gjort ting annerledes tidligere i høst.

Derfor blir jeg selvfølgelig i tvil, selv om jeg trodde jeg var sikker før jeg gjorde det jeg gjorde. Jeg angrer til og med.

 

Men det er også helt feil at den som knuser kjæresten på denne måten som jeg har gjort, erden som ender opp med å trøste ho. Slikt blir både ho og jeg forvirret av. Et øyeblikk sier hun at hun hater meg og ikke vil se meg igjen ( og isolerer seg, logisk nok). Det andre øyeblikket så er det bra, og ser for meg at dette ordner seg.

 

Det jeg egentlig trenger å høre, er at det er normalt å være i tvil etter at det har skjedd noe slikt.

For jeg er jo redd for om jeg har gjort noe feil.

[Cazzo Grande]

Det er normalt og være i tvil ja. Så lenge du ikke har handlet kynisk syns jeg ikke du har grunn til å klandre deg selv. At du angrer og tviler på om du gjorde rett er også tegn på at du ikke er en kald jævel.

[Smurstafa]

Det er absolutt helt normalt å være i tvil etter et samlivsbrudd. Det er mange tanker som fyker frem og tilbake i hodet, og ikke minst er det et brudd på den daglige rutinen.

Ting er ikke som det har vært og uansett hvor sikker man er på bruddet, vil brudd i den daglige rutinen gjøre at hjernen tenker "her er det noe galt" og gir deg den usikre følelsen.

 

Det er da utfordringen er å prøve å skille mellom ekte savn til personen man brøt med, eller om hjernen bare savner å komme inn i den normale rutinen igjen. Altså om man savner jenta, eller om man bare savner tryggheten og den normale hverdagen.

 

Så det du føler er helt normalt.

[Notatblokk]

At du ikke ønsker å være sammen med henne lenger, betyr ikke at du ikke bryr deg om henne, eller at du plutselig visker vekk de årene dere har kjent hverandre. Omsorgsfølelsen er fremdeles der, og det er jo klart du bryr deg om at hun har det vondt og vanskelig - selv om det var du som påførte det.

 

Det er vanskelig å bo sammen når man har gjort det slutt, om det så er bare for en uke. For man innser at nå er det slutt, det er bare x antall dager igjen og man blir litt desperat og redd for at hele verden skal gå under. Mitt tips er at om en av dere kan flytte ut av leiligheten, til en venn, til familie, så er det lettere å begynne å få ting på avstand. Det er vanskelig å bo sammen og så plutselig slutte å gjøre kjæresteting eller "litt for nære venner"-ting.

 

Ja, det er vanlig å angre, det er en vanskelig situasjon, men prøv å huske hvorfor du gjorde det slutt. At dere har fått snakket mer nå og nye ting har kommet frem osv burde egentlig ikke spille noen rolle, for dere er i en "ekstrem" situasjon. Tenk til hvordan det var for to uker siden, tankene du hadde da. Det er jo den følelsen du hadde da som gjorde at du faktisk valgte å gjøre det slutt. Ikke de følelsene du har nå som det er veldig vanskelig og kjipt Velger man å gjøre det slutt etter så lenge, så er det som regel en grunn. Eller flere.

[Sandsvei]

Jeg måtte også flytte ut etter at eksen gjorde det slutt. Bodde der vell i 2 dager etter bruddet. Selv om det var slutt så hadde vi sex som bare det og koste oss med film å alt mulig. Det gikk vell en uke før hun kontaktet meg igjen og vi møttes å hadde sex/kos.

 

Slik fortsatte det i 4-5 uker før vi bestemte oss at enten fortsetter vi, eller gjør det slutt. Vi gjorde det slutt. Men etter nok en uke savnet jeg henne så mye at jeg spurte om hun ville komme på besøk og snakke litt. Fortalte henne hva jeg følte, og at jeg ville prøve igjen. Å at jeg hadde forrandret meg på mange måter, at jeg var mer åpen for ting og skulle være mer positiv innstilt til det meste. Det var det som skull til, vi har nå vært sammen i 2mnd etter den perioden og vi har aldri hatt så god sex, kommunikasjon og bare.. velstand alt sammen! Vi bor nå seperat, og det fungerer tusen ganger bedre enn å bo sammen med noen, føler jeg Da har man muligheten til å savne hverandre.