Passiv psykisk mishandling

[Wildberg09]

Hei,

 

Jeg blir utsatt for passiv psykisk mishandling. Det vil si at foreldrene mine er fullstendig "flate" følelsesmessig.

 

Det er også noe i barne- og utviklingspsykologien som heter at "barnet skal finne seg selv i forsørgernes ansikt (kanskje spesielt moren). Denne sosiale bio-feedback funksjonen mangler.

 

De evner ikke å se og forstå meg som den jeg er. Da blir de fryktelig vanskelige å leve med og det blir vanskelig å være sosial.

 

Jeg kjenner ikke til årsaken(e) til at de er "flate" følelsesmessig, men jeg antar at noe følelsesmessig vanskelig har skjedd i fortiden deres og at de på en måte "ble igjen der".

 

Det er vanlig å tenke at det er deler av foreldrenes fortid barna ikke har noe med. Men siden disse hendelsene har ført til en leverandørsvikt jeg er offer for, blir de ikke da til min "business" også? Har jeg rett på å be om en redegjørelse? Må de ikke stå til ansvar for meg på en måte?

[Vice]

Om du "har krav" på noen "redegjørelse" er vel tvilsomt, men som barn er det vel kravet om å ikke bli utsatt for omsorgssvikt som er det relevante.

[AKIRAx77]

Min umidelbare tanke er at det finne overhode ingen A4 løsning på hva som er normal psykologisk utvikling for en familie. Veien blir til som man går.

 

Og begrepet Passiv psykologisk misshandling høres ekstremt påtatt ut.

 

Har de tatt vare på deg hele ditt liv? Har de forsørget deg på alle måter mulig? Har de gitt deg moralske rettningssans? Er du en person som kan fungere i samfunnet rundt deg og kan relatere til andre mennesker?

 

Utenom det vet jeg ikke om du kan stille noe krav til nivået eller graden av kjærlighet du skal ha. For det er vel dette vi snakker om? Kjærlighet?

 

Det du kan gjøre er og ha nestekjærlighet og se at du til tross for det du sier er mangel på omsorg, kan faktisk se hva du mangler. Du vet hva omsorg og kjærlighet er og føler du ikke får det. I steden for og bli deffansiv og kreve noe så kan du vel gi kjærlighet og se om gjennom det kan skape en endring.

 

Personlig synes jeg fremstillingen din fremstår som litt barnslig og merkelig. Som jeg startet med...hva følelsesmessig omsorg betyr i en familie finnes det like mange varianter av som det finnes mennesker. Du virker unødvendig sint, når det du burde være er bekymret for dine foreldres ve og vel.

 

Beklager om dette var litt brutalt.

 

AKIRA

Endret 14. oktober 2009 av AKIRAx24

[Gjest Gjest]

Om du "har krav" på noen "redegjørelse" er vel tvilsomt, men som barn er det vel kravet om å ikke bli utsatt for omsorgssvikt som er det relevante.

 

OK, men legg merke til at offeret ikke har noen sanksjonsmuligheter ved foreldrenes brudd på denne plikten/dette løftet, slik samfunnet har mot andre krenkelser som voldtekt osv.

[Wildberg09]

Min umidelbare tanke er at det finne overhode ingen A4 løsning på hva som er normal psykologisk utvikling for en familie. Veien blir til som man går.

 

Og begrepet Passiv psykologisk misshandling høres ekstremt påtatt ut.

 

Har de tatt vare på deg hele ditt liv? Har de forsørget deg på alle måter mulig? Har de gitt deg moralske rettningssans? Er du en person som kan fungere i samfunnet rundt deg og kan relatere til andre mennesker?

 

Utenom det vet jeg ikke om du kan stille noe krav til nivået eller graden av kjærlighet du skal ha. For det er vel dette vi snakker om? Kjærlighet?

 

Det du kan gjøre er og ha nestekjærlighet og se at du til tross for det du sier er mangel på omsorg, kan faktisk se hva du mangler. Du vet hva omsorg og kjærlighet er og føler du ikke får det. I steden for og bli deffansiv og kreve noe så kan du vel gi kjærlighet og se om gjennom det kan skape en endring.

 

Personlig synes jeg fremstillingen din fremstår som litt barnslig og merkelig. Som jeg startet med...hva følelsesmessig omsorg betyr i en familie finnes det like mange varianter av som det finnes mennesker. Du virker unødvendig sint, når det du burde være er bekymret for dine foreldres ve og vel.

 

Beklager om dette var litt brutalt.

 

AKIRA

 

Glemte å logge meg inn for svaret til Vice.

 

Akira: Jeg vil si at det finnes enkelte universelle ideer/standarder for hva som er normale/ønskelige forhold i en familie.

 

For å svare på dine spørsmål nr 2 og nr 4; Nei, de har ikke forsørget meg når det gjelder kjærlighet, det å bli sett og lyttet til, forstått osv. Og nei, jeg er ikke en person som kan fungere i samfunnet rundt meg og relatere til andre mennesker. Jeg ser dette som et direkte årsak-virkning-forhold.

[DuTTZi]

Hvilke, konkrete, episoder er det som får deg til å si at de er "flate" følelsesmessig? Eksempler?

Hvordan har dette gått/går dette ut over deg?

[Wildberg09]

Enhver interaksjon er den samme, den mangler affekt og følelser. De blir ikke engasjert eller beveget uansett hva jeg sier eller gjør.

 

Jeg fant en beskrivelse som passer. Den gjør at tråden kanskje burde hete "følelsesmessig vanskjøtsel" eller "alvorlig vanskjøtsel."

 

Her:

"Alvorlig vanskjøtsel er forankret i følelsesmessig vanskjøtsel, dvs. at foreldrene har vanskeligheter eller manglende evne til å engasjere seg positivt følelsesmessig i barnet. Foreldrene er ikke følelsesmessig tilgjengelig for barnet. Barnet har ikke noe samspill å gå inn i."

[krikkert]

Det er vanlig å tenke at det er deler av foreldrenes fortid barna ikke har noe med. Men siden disse hendelsene har ført til en leverandørsvikt jeg er offer for, blir de ikke da til min "business" også? Har jeg rett på å be om en redegjørelse? Må de ikke stå til ansvar for meg på en måte?

 

På hvilket grunnlag? Foreldrene dine er pliktige til å gi deg en forsvarlig oppvekst, men dette er en "ja/nei"-vurdering. Sanksjonsmulighetene for brudd på dette går gjennom barnevernet. Foreldrene har ingen informasjonsplikt overfor barna.

[Wildberg09]

Det er vanlig å tenke at det er deler av foreldrenes fortid barna ikke har noe med. Men siden disse hendelsene har ført til en leverandørsvikt jeg er offer for, blir de ikke da til min "business" også? Har jeg rett på å be om en redegjørelse? Må de ikke stå til ansvar for meg på en måte?

 

På hvilket grunnlag? Foreldrene dine er pliktige til å gi deg en forsvarlig oppvekst, men dette er en "ja/nei"-vurdering. Sanksjonsmulighetene for brudd på dette går gjennom barnevernet. Foreldrene har ingen informasjonsplikt overfor barna.

 

Takk for svar.

 

Jeg tenker på et moralsk grunnlag. Hører ikke en redegjørelse med et pliktbrudd? Om det ikke finnes noen formell, rettslig informasjonsplikt, hva med den moralske?

 

Hvilke sanksjonsmuligheter er det?

[krikkert]

Jeg tenker på et moralsk grunnlag. Hører ikke en redegjørelse med et pliktbrudd? Om det ikke finnes noen formell, rettslig informasjonsplikt, hva med den moralske?

 

Jeg finner det vanskelig å stå på utsiden og skulle oppstille moralske regler i forholdet mellom forelder og barn... For å bruke meg selv som eksempel kan jeg ikke si at jeg har noe krav på redegjørelser fra mine foreldre for deres handlinger -- ei heller ville jeg sett slik på det at mine barn hadde det.

 

Hvilke sanksjonsmuligheter er det?

 

Fra barnevernets side er omsorgsovertakelse en mulig sanksjon. Fosterhjem en annen.

[Wildberg09]

Det er virkelig en forbannet situasjon fordi jeg ser ut til å være uten midler til å gjøre opprør. Jeg mener, hadde faren min slått meg, hadde jeg kunnet slå tilbake. Hadde jeg vært nektet å gjøre ting, eller presset til å gjøre ting, eller nektet ting jeg ønsket meg, kunne jeg gjort krav på å få gjøre dem, gjort krav på å få sluppet å gjøre dem, eller gjort krav på å få dem.

 

Men her sitter jeg vanskjøttet, med lov til å gjøre alt jeg vil, uten press til å gjøre noen ting. Det høres kanskje deilig ut, men jeg har altså ikke hatt noen mennesker å bryne meg mot, ingen mennesker å knytte bånd til, og derfor veldig lite grunnlag for å utvikle meg og danne bånd med andre mennesker.

[Mirann]

Det er virkelig en forbannet situasjon fordi jeg ser ut til å være uten midler til å gjøre opprør. Jeg mener, hadde faren min slått meg, hadde jeg kunnet slå tilbake. Hadde jeg vært nektet å gjøre ting, eller presset til å gjøre ting, eller nektet ting jeg ønsket meg, kunne jeg gjort krav på å få gjøre dem, gjort krav på å få sluppet å gjøre dem, eller gjort krav på å få dem.

 

Men her sitter jeg vanskjøttet, med lov til å gjøre alt jeg vil, uten press til å gjøre noen ting. Det høres kanskje deilig ut, men jeg har altså ikke hatt noen mennesker å bryne meg mot, ingen mennesker å knytte bånd til, og derfor veldig lite grunnlag for å utvikle meg og danne bånd med andre mennesker.

Forsøkt å prate med de og fortalt hva du føler...?

[Wildberg09]

Forsøkt å prate med de og fortalt hva du føler...?

 

 

Ja, men kanskje ikke så direkte som jeg burde. Jeg lurer på om jeg har intellektualisert det og ikke konfrontert problemet ordentlig. Kanskje handler det simpelthen om et ønske om kjærlighet og forståelse. Hvis det er slik, har det tatt meg lang tid bare å komme til det punktet hvor jeg kan bruke vanlige ord og begreper for å beskrive det. Egentlig er jeg fremdeles ikke sikker på hva det dreier seg om.

 

Fra faren min sin side tror jeg kjærlighet er "noe man ikke behøver si med ord". Men det er vel et par problemer med dette? Kan det ikke fungere som en slags måte å frita en person ansvaret på i en situasjon med eventuel mangel på kjærlighet?

 

Jeg er så forvirret!

[Gjest ............]

Så 'morsomt', jeg har en oversamvittighetsfull mor som mener hun har gått for langt den andre veien. (Etter at alt ikke er gått veien med avkom. jaja...). Men altså, med det å leve seg inn i osv.

 

Uansett, jeg har tenkt litt på det der moralske? Jeg føler jeg stiller litt krav til meg selv ift å ha ordnet opp i meg selv, før jeg evt tenker på reproduksjon. Det kan jo hende at samfunnet i dag er mer individualistisk og at dermed folk føler de har flere spørsmål å stille seg selv før de kan lage unger med god samvittighet. Og at det ikke har noe for seg å stille de samme kravene til foreldrene våre som de vi stiller til oss selv, fordi såpass grunnleggende refleksjon og såpass eksistensielle spørsmål var for pyser i deres tid. Veitikke...

[Wildberg09]

Så 'morsomt', jeg har en oversamvittighetsfull mor som mener hun har gått for langt den andre veien. (Etter at alt ikke er gått veien med avkom. jaja...). Men altså, med det å leve seg inn i osv.

 

Uansett, jeg har tenkt litt på det der moralske? Jeg føler jeg stiller litt krav til meg selv ift å ha ordnet opp i meg selv, før jeg evt tenker på reproduksjon. Det kan jo hende at samfunnet i dag er mer individualistisk og at dermed folk føler de har flere spørsmål å stille seg selv før de kan lage unger med god samvittighet. Og at det ikke har noe for seg å stille de samme kravene til foreldrene våre som de vi stiller til oss selv, fordi såpass grunnleggende refleksjon og såpass eksistensielle spørsmål var for pyser i deres tid. Veitikke...

 

Takk for innspill. Postene mine ser ikke ut til å engasjere så mange mennesker.

 

Jeg tror det du sa der er et godt argument for ikke å bebreide dem så mye. Alt jeg vet er at jeg er forvirret. Som du kan skjønne er et jævlig godt utgangspunkt

[Wildberg09]

Hvorfor er det så få responser? Oppfatter dere det som en syte-tråd? Lurer dere på hva jeg mener?

[Gjest M]

Jeg undrer meg hvor gammel du er, du skriver veldig voksent noe som får meg til å stille spørsmål til alderen din. Er du under 18 og bor hjemme ville jeg nok kontaktet ppt, det er ikke alltid de tar fatt i ting, men ikke gi opp, hører ikke en rådgiver på deg er det lov å be om en annen selvom det beste er å bare si det som det er og være ærlig. Håper du får en bedre hverdag snart.

[L4r5]

Hvilke sanksjonsmuligheter er det?

Fra barnevernets side er omsorgsovertakelse en mulig sanksjon. Fosterhjem en annen.

Gammel tråd, men siden den først er oppe: Fosterhjemsplassering ER omsorgsovertakelse.

[krikkert]

Hvilke sanksjonsmuligheter er det?

Fra barnevernets side er omsorgsovertakelse en mulig sanksjon. Fosterhjem en annen.

Gammel tråd, men siden den først er oppe: Fosterhjemsplassering ER omsorgsovertakelse.

Jeg ville vært litt forsiktig med å påstå det.

 

Fosterhjemsplassering kan skje på tre grunnlag: Frivillig (barnevernloven § 4-4), delvis tvang (§ 4-8), eller etter omsorgsovertakelse (§ 4-12). Det er dermed ikke grunnlag for å konstatere at omsorgsovertakelse og fosterhjemsplassering er det samme.