Utro i syden, hva nå?

[tom waits for alice]

Geir:

Du sier mye fornuftig om hvordan dette skal takles i forholdet, men enten har jeg oversett det, eller så har du ikke nevnt det; Hva mener du TS bør gjøre?

Du snakker mye om tilgivelse, ikke verdens undergang osv, ligger det i det at du syns hun bør innrømme saken? DVS, er innrømmelse/ærlighet innbakt i holdningene dine til hvordan engangsutroskap skal takles?

For å være helt ærlig, så vet jeg ikke. Jeg har ikke vært i den situasjonen selv. Jeg personlig ville sagt det, (og blitt sparket på hue og bakenden ut fortere enn jeg kan si "fustasjopphengsforkoplinger"), og jeg tror(!) jeg ville foretrukket at min kone hadde fortalt meg det, men jeg er neimen ikke sikker. Og jeg kjenner ikke trådstarter og hennes kjæreste, og det som er rett for meg behøver ikke være det for dem.

 

Jeg har forståelse for det Ibsenske dillemma her. Som sagt: Les Vildanden (gjerne på nytt om det er en stund siden), og så kan vi diskutere det. Ikke dermed sagt at man skal velge mellom Relling og Werle, sannheten ligger antagelig et sted mellom livsløgnen og den ideelle fordring.

 

Geir

[toth]

Geir:

Du sier mye fornuftig om hvordan dette skal takles i forholdet, men enten har jeg oversett det, eller så har du ikke nevnt det; Hva mener du TS bør gjøre?

Du snakker mye om tilgivelse, ikke verdens undergang osv, ligger det i det at du syns hun bør innrømme saken? DVS, er innrømmelse/ærlighet innbakt i holdningene dine til hvordan engangsutroskap skal takles?

For å være helt ærlig, så vet jeg ikke. Jeg har ikke vært i den situasjonen selv. Jeg personlig ville sagt det, (og blitt sparket på hue og bakenden ut fortere enn jeg kan si "fustasjopphengsforkoplinger")

Etter som jeg forsto, ville du tilgitt éngangs"uhell"? Du tror altså ikke det gjelder begge veier, kona ville kasta deg ut?

 

"Fool me once ..."

[tom waits for alice]

Jeg er den jeg er, og den jeg er er ikke utro. Det er jeg trygg på at mine kone ikke er heller. Så da er den prinsipielle holdningen nettopp prinsipiell. Jeg valgte henne fordi vi hadde noe felles som var viktigere enn alt det vi var uenige om.

 

Jeg krever ikke at hun eller resten av verden skal mene det samme som meg. Skjønt det hadde vært en bedre verden om de gjorde det...

 

Vi er voksne mennesker, og jeg aksepterer at hun ser anderledes på mange ting enn meg og at hun gir uttrykk for det. Så også i denne saken: At hun ville ha vanskelig med å godta et sidesprang betyr ikke at jeg må ha det. Det er mitt valg, og jeg er den jeg er.

 

Kunne hun "utnyttet" det? Ja, det kunne hun sikkert. Men hva så? Jeg ser ikke poenget med å ta igjen med samme mynt i slike saker.

 

Geir

[Flin]

Tom jeg tror vi er enige, men du missforstår meg litt.

 

Jeg skal forsøke å forklare hva jeg mener litt bedre.

 

Vi antar en person som har visse følelser og meninger.

 

Vi antar vidre at enkelte ting kan denne personen godta og enkelte ting kan ikke godtas.

 

Vi definerer en handlig A som personen ikke kan godta og en handling B som kan gotas.

 

Hvis handling A utføres resulterer det i at personen ikke ønsker kontant med den som utførte handling A.

 

Vi antar også, og dette er en rimlig antagelse, at det finnes flere handlinger av typen B enn av A. En handling på formen A vil ofte være en ekstrem handling. Handlinger på formen B kan også være ekstreme, men behøver ikke det.

 

Min påstand er at du kan definere et gitt anntall handlinger på formen A, handliger du ikke aksepterer, og fremdeles ha mange venner og en du kan dele livet med.

 

Jeg begrunner det med at det finnes utrolig mange mennesker i verden.

 

Selvfølgelig hvis du er en som ikke godtar noe som helst så vil jeg si at sjansen for å ende opp alene er stor.

 

Samtidg vil jeg også si at å ikke godta utroskap resulter ikke i at du ender opp alene. Det finnes mange som ikke er utro, i fylla eller ei.

 

Altså: Du skal ha ganske strenge grenser for å ikke klare å finne en du ikke liker, siden e fleste ikke begår så mange ekstreme handlinger. Hvis du ikke aksepterer at andre snakker så kan det bli vansklig, men å ikke akseptere utroskap er en helt annen ting.

 

Nå kan det jo også henne at hva man definerer som en A-handling blir påvirket av eventuele følelser man skulle ha for mennesket som utfører handlingen.

[tom waits for alice]

Jeg skjønner hva du sier, Flin, og aksepterer det. Men jeg har så mange erfaringer med at når folk først er retthaverske på ett område, så blir de det etterhvert på mange. Ja, det er et "slippery slope"-argument, og et anekdotisk sådan. Men når man har levet en stund er det fristende å basere sin argumentasjon på erfaring...

 

Geir

[Hamsterino]

Og hvor mye er idealene verd når du står alene? Ingen mennesker er perfekte, det er nettop derfor idealisten gjerne ender opp alene.

Idealene kan jo være alt verdt når man står alene, siden det da er det eneste man har, men om det kan hjelpe over lang tid vet jeg ikke, har ikke levd lenge nok til det enda.

[Flin]

Levd en stund? Etter det jeg klarer å samle inn er du i overkant av 50, ikke akkurat en gammel man.

At du har erfart noe gjør det ikke til fasit. Spesielt ikke for andre mennesker.

 

Det får deg heller til å virke nedlatene.

 

Slope argumentet ditt gir heler ingen mening, i følge den logikken må du være en mann som godtar alt.

Endret 14. oktober 2009 av Flin

[Rabies86]

Hadde dama mi gjort noe sånn så ville jeg foretrukket å få vite det...

Deretter kunne ho kommet seg til helvete ut et par timer så jeg slapp å se ho mens jeg pakka sakene mine, satte meg i bilen, kjørte avgårde og aldri så meg tilbake.

 

Men det er MIN mening om saken da

[Hamsterino]

Levd en stund? Etter det jeg klarer å samle inn er du i overkant av 50, ikke akkurat en gammel man.

Nå veit jeg ikke helt hva du mener, men kan hende du forveksler meg med tom waits for alice. Jeg er 21.

 

EDIT: Haha, tom waits hadde skrevet noe om "levd en stund" rett før meg ja, da skjønner jeg.

Endret 14. oktober 2009 av Thrusthamster

[Gjest Gjest]

det som skjedde var at jeg ble.. sjarmert, av denne typen. han var kjekk og grei mot meg. I det siste har jeg ikke følt den sterke kjærligheten til kjærsten min som jeg gjor før. Jeg var rett å slett helt utrolig idiot og jeg lot meg falle. For meg i de sekundene tenkte jeg bare på hvor høyt jeg virkelig elska kjærsten min og ville hjem til ham. Den personen jeg var med da følte jeg var på en måte godt å vere med da, for han fikk meg til å se hvor innderlig høyt jeg elsker den jeg elsker. Jeg klarer ikke å si det. Han er livet mitt, alt for meg. Og ja, det er helt fuckings utrolig at jeg gjor det jeg gjor, men jeg vil bare glemme. Jeg klarer ikke å tenke på det, det skader meg sann innvendig. Vurderte til og med å ta livet mitt her om dagen, for jeg klarte ikke smerten. Jeg vil bare at noen her viser litt forståelse. Som sagt, ingen er perfekte. Jeg er IKKE perfekt. Men akkurat med utroskap trudde jeg jeg var det. Jeg kan si at jeg er en som lærer etter en gang, og da kommer det aldri til å skje igjen. Jeg hater å gå og ha det vondt inni meg, noe jeg har det nå. Jeg vil bare glemme og leve videre lykkelig sammen med min kjære. Det som verker mest er at jeg av alle personer klarte å gjøre noe sånt. Men på en måte var det godt å få vite hva jeg virkelig følte for min kjærste der og da. Det på en måte hjalp meg. Men vær så snill, jeg veit det er vanskelig å sjønne men det kommer aldri, aldri til å skje igjen. Jeg er så sterkt imot det og jeg vil ikke si det til ham. Da mister jeg ham og sårer ham. Men jeg hater også å lyge, han er min bestevenn og kjærste.

 

Uten ham klarer jeg ikke å leve lengre, ironisk nok som det er.

Han er den første kjærsten jeg har hatt, og vi har vert sammen i 5 år, og jeg har aldri vert lykkeligere. Kan bare ikke miste ham pga en forferdelig feil.

[tom waits for alice]

Levd en stund? Etter det jeg klarer å samle inn er du i overkant av 50, ikke akkurat en gammel man.

Takk. Det var godt å høre. gammel nok til å ha gjort noen tabber, i hvert fall.

 

At du har erfart noe gjør det ikke til fasit. Spesielt ikke for andre mennesker.

Det har jeg da heller ikke påstått. Tvert om, jeg mener bestemt at mennesker er individuelle, og at det nettopp er derfor slike moraldebatter er så vanskelige. Og hvorfor jeg synes at nymoralismen er skremmende, da den nettopp setter seg til doms over andre mennesker.

 

Men man skal ikke undervurdere anekdotisk erfaring som grunnlag for en påstand. Når vi sier at det regner alltid i Bergen så er det selvsagt en overdrivelse, men ikke desto mindre så kan enhver som har bodd her noen år bekrefte at det ofte er vått...

 

Når man er ung betyr anekdotiske bevis ingenting, fordi man knapt har noen selv. Jeg brukte de samme argumentene overfor mine foreldre og deres jevnaldrende. Jeg hadde lest bøker må vite (dog bare de jeg var enig i) og det tellet mer for meg enn deres forstokkede oppfatninger. Sa jeg den gangen. Senere måte jeg bite i meg store porsjoner av mine skråsikre ideer...

 

Det får deg heller til å virke nedlatene.

Det er selvsagt en fare. Men her er så mange skråsikre ungdommer som feller dommer uten erfaring, og jeg synes det kan være greit med en motvekt. Så får det heller våge seg at noen oppfatter det som jeg ikke tar argumentene deres på alvor. Det gjør jeg nemlig, men jeg forbeholder meg retten til å være uenig. Nedlatende er det ikke meningen å være.

 

Slope argumentet ditt gir heler ingen mening, i følge den logikken må du være en mann som godtar alt.

Nei. Det gjør meg til en mann som tenker seg om minst to ganger før han feller dommer over andre. Regler og grenser må vi alle ha, men det er ikke dumt å tenke seg om, så man ikke setter grenser som stenger en selv og andre inne.

 

Geir

[Gjest Gjest]

Geir, du virker som en klok mann... les dette igjen og gi meg en trøst:

 

det som skjedde var at jeg ble.. sjarmert, av denne typen. han var kjekk og grei mot meg. I det siste har jeg ikke følt den sterke kjærligheten til kjærsten min som jeg gjor før. Jeg var rett å slett helt utrolig idiot og jeg lot meg falle. For meg i de sekundene tenkte jeg bare på hvor høyt jeg virkelig elska kjærsten min og ville hjem til ham. Den personen jeg var med da følte jeg var på en måte godt å vere med da, for han fikk meg til å se hvor innderlig høyt jeg elsker den jeg elsker. Jeg klarer ikke å si det. Han er livet mitt, alt for meg. Og ja, det er helt fuckings utrolig at jeg gjor det jeg gjor, men jeg vil bare glemme. Jeg klarer ikke å tenke på det, det skader meg sann innvendig. Vurderte til og med å ta livet mitt her om dagen, for jeg klarte ikke smerten. Jeg vil bare at noen her viser litt forståelse. Som sagt, ingen er perfekte. Jeg er IKKE perfekt. Men akkurat med utroskap trudde jeg jeg var det. Jeg kan si at jeg er en som lærer etter en gang, og da kommer det aldri til å skje igjen. Jeg hater å gå og ha det vondt inni meg, noe jeg har det nå. Jeg vil bare glemme og leve videre lykkelig sammen med min kjære. Det som verker mest er at jeg av alle personer klarte å gjøre noe sånt. Men på en måte var det godt å få vite hva jeg virkelig følte for min kjærste der og da. Det på en måte hjalp meg. Men vær så snill, jeg veit det er vanskelig å sjønne men det kommer aldri, aldri til å skje igjen. Jeg er så sterkt imot det og jeg vil ikke si det til ham. Da mister jeg ham og sårer ham. Men jeg hater også å lyge, han er min bestevenn og kjærste.

 

Uten ham klarer jeg ikke å leve lengre, ironisk nok som det er.

Han er den første kjærsten jeg har hatt, og vi har vert sammen i 5 år, og jeg har aldri vert lykkeligere. Kan bare ikke miste ham pga en forferdelig feil.

[Gjest Gjest]

En ting til;

 

jeg har den meningen at når man har sex med noen, skal det komme av kjærlighet. Jeg er så flau og hater meg selv sånn fordi jeg trosset det jeg selv mener. Men jeg mener det enda. Men den kjærligheten som kom de raske sekundene var kjærligheten min til kjærsten min. Veldig rart å si det, men det gjor faktisk det. Jeg er som sagt en person som hater utroskap, men jeg har blitt veldig klok på synspunktene til Geir her. Å tenke seg om to ganger taper man ingenting på før man gjør en avgjørelse. Viss han var utro mot meg, hadde jeg gitt ham ej ny sjangse, selv om jeg hadde blitt sønderknust. Jeg snakket med ham om det, og han sier han ville likt å visst om jeg var det, men jeg får meg ikke til å si at jeg var så full og hadde sex med en annen jeg ikkje kjenner, men som var søt og god mot meg der og da. Vis meg litt omtanke, vær så snill. Jeg vil ikke lide.

[Prusk]

Jeg sier det igjen, jeg ville ikke vite det hadde jeg vært kjæresten din. Selvsagt med forbehold om at jeg aldri fikk vite det.

På en annen side ville jeg nok sagt det selv, fordi det ville gjort meg litt lettere til sinns. Snakk om dobbeltmoral fra meg.

 

Jeg synes ikke veldig synd på deg. Beklager.

 

Om du forteller det, vil jeg tro han trenger tid på å forholde seg til hva som har skjedd. Da vil jeg tro det er viktigere enn noen gang at du ikke viser interesse for andre enn han...

[Gjest Gjest]

jeg syns ikke synd på meg selv heller. jeg var dum. og jeg veit at jeg kan aldri drikke så mye igjen. eneste jeg trenger er bare litt forståelse for at jeg ikke sier det. jeg klarer ikke å miste ham, da er livet mitt ødelagt. og jeg vil ikke ødelegge hans med å si det. jeg har fucka opp for meg selv og jeg hater å vere menneske.

[danno_O]

Dama mi var utro i syden en gang etter at vi hadde vært sammen i 3 år. Hun valgte å fortelle det så fort hun kom hjem. Det er jeg veldig glad hun gjorde. Vi brukte tid og det løste seg til slutt. Du burde fortelle det, selv om det er vanskeligere.

 

PS! Fortell alt når du først gjør det.

 

Lykke til

[toth]

Uten ham klarer jeg ikke å leve lengre, ironisk nok som det er.

Ignorerer resten av saken en stakket stund, bare for å si at dette ikke stemmer. Jeg kan love deg at om det blir slutt en dag, pga dette eller andre ting, så kommer du deg etterhvert videre, og finner en annen som du synes er minst like bra

Man bør aldri bli i et forhold kun av redsel for hva som kan komme.

[tom waits for alice]

Kjære trådstarter.

 

Jeg skjønner godt hvordan du har det. Hvordan jeg kan trøste vet jeg ikke riktig, du er tross alt anonym på et nettforum, og jeg vet ikke hvem jeg snakker med.

 

På internett kan man desverre ikke velge hvordan folk vil svare. Søker du trøst på nettet, så følger uungåelig fordømmelsen med på kjøpet. Alt vi som styrer forumet kan gjøre er å sørge for at den fremføres i høviske ordelag.

 

Men du sier at du er blitt "klok" på mine uttalelser, så da har jeg vel oppnådd noe i alle fall.

 

Jeg kan som sagt ikke gi andre råd i spørsmålet om å fortelle eller ikke. Som Flin påpeker, mine erfaringer er bare det, og ingen fasit for andre. Jeg kjenner ikke deg eller kjæresten din, og uansett hvilke råd du velger å følge er det ingen av oss som vet om det er et godt råd. Vi diskuterer som du ser etterhvert bare moral, og moraldiskusjoner er til for å holde folk på beina, de hjelper deg ikke på beina igjen når du først har snublet.

 

Men jeg våger en anekdotisk påstand til: Tiden leger alle sår. De blir ikke borte, men de blir til å leve med. Det er forsåvidt en god ting at de ikke blir borte, det er det som sikrer at brent barn skyr ilden...

 

Du må selvsagt gjerne sende meg en PM om du ønsker, men da må du ha en registrert bruker. Din identitet blir uansett mellom oss.

 

Lykke til!

 

Geir

[Smurstafa]

jeg syns ikke synd på meg selv heller. jeg var dum. og jeg veit at jeg kan aldri drikke så mye igjen. eneste jeg trenger er bare litt forståelse for at jeg ikke sier det. jeg klarer ikke å miste ham, da er livet mitt ødelagt. og jeg vil ikke ødelegge hans med å si det. jeg har fucka opp for meg selv og jeg hater å vere menneske.

Du trenger ikke søke fortsåelse hos andre for det at du ikke vil si det. Men du må få forståelse for det selv.

At noen random mennesker på et forum enten sier det er greit at du ikke sier det, eller kaller deg ting og sier at du må si det, kommer aldri til å hjelpe på den følelsen du selv sitter med.

Du må godta din egen avgjørelse, og spørsmålet faller da kun ned til:

Kan du selv klare å godta at du ikke vil si det? Kan du selv klare å leve med hemmeligheten?

 

Og igjen.. Kan du være sikker på at han ikke kommer til å finne ut av det en dag?

Setter mitt forrige innlegg i spoiler-tag i tilfelle du ikke så det. Min erfaring med utro kjæreste, og mine tanker ang det å holde tett mot det å si det.

 

Mange gode råd (og flere dårlige råd) i denne tråden, men jeg skal alikevel komme med mine 0,02$.

 

Jeg har selv vært i et lengre forhold som endte rett og slett pga utroskap. Men det var ikke selve utroskapet som gjorde at det endte, men det faktum at hun hadde holdt det skjult for meg i halvannet år før jeg fant ut av det fra andre steder.

Og det er det sviket av å blitt ført bak lyset over så lang tid som gjorde mest vondt, og det jeg har slitt mest med av de to.

Følelsen man sitter igjen med når den man skal kunne stole mest på ikke bare bryter tilliten via utroskap, men gjør den respekten man skal ha til hverandre til en vits med å holde det skjult, er rett og slett den værste følelsen jeg har vært borti i mitt litt over kvarte århundrede på denne planeten.

 

Er du 110% sikker på at han ikke kommer til å få vite det senere, kan det å holde tyst være løsningen. For jeg skal være den første til å innrømme at jeg hadde det bra i forholdet det halvannet året etter det skjedde, frem til det kom frem i lyset.

Er det der i mot en minimal sjangse for at han kommer til å få vite det et annet sted, vil jeg råde deg til å si det til han.

Den smellen du kommer til å påføre han hvis han får vite dette senere, er MYE (!!) værre enn det faktum at du var utro, og er noe jeg ikke unner noen. For det er noe han kommer til å slite med i mange år etter dette evt smeller.

 

Den dagen det smalt for min del, var det ikke noe jeg ville mer enn at hun hadde fortalt det til meg etter det hadde skjedd.

Det var ikke tankegangen min dagen før det smalt.. Så igjen.. er det 110% sikkert at han ikke får vite det, kan stillhet være løsningen. Men er det sjangs for at det kommer til å smelle en gang i fremtiden vil sikreste vei være å innrømme og jobbe for å få det til å funke.

 

Uansett så har du driti veldig på draget, og som mange andre her sier så gjør alle feil. Men det burde være opp til personen som er "offeret" her til å kunne avgjøre hva han vil gjøre ut av det.

Tillit og respekt er grunnsteinene i et forhold, og tillitsbruddet av å holde munn er større enn utroskap i mine øyne.

Jeg kan tilgi utroskap, men ikke å bli ført bak lyset over lang tid.

 

 

Lykke til! Og selv om utroskap er noe av det jeg misliker mest her i verden, så håper jeg du og typen finner ut av det, for det virker i hvert fall som at du angrer. Og det er i hvert fall begynnelsen på løsningen.

Endret 15. oktober 2009 av Smurstafa

[r0zie]

Dere har vert sammen i 5 år, og jeg tviler sterkt på at han kommer til å gjøre det slutt pga et eneste lite feilgrep på 5 lange år.. Han kommer nok til å bli sint å ta betenkningstid og være litt for seg selv osv, men det går over..

 

Jeg snakker KUN utav min egen erfaring, og jeg er bare halvparten av tom sin alder, men som jeg skrev tidligere, jeg har vert i begge rollene i din situasjon.. Ta det for det det er verdt..

 

Jeg dret meg ut noe jævlig og bestemte meg for å undertrykke og glemme det.. Det gikk bra en halvannen uke før hun fant ut hva som hadde skjedd, og det var ikke noe gøy for noen av oss..

 

Og det å finne ut at man har blitt lurt av den som du liter på mest i hele ditt liv er noe av det jævligeste som fins.. Ikke sett deg selv i en situasjon der noe sånt kan skje med dere, det er IKKE verdt det..!

 

Vi er fortsatt i lag faktisk, og jeg inbiller meg at det som skjedde bare har styrket forholdet vårt..

 

Det er best å si det som der er, og si alt som det er med en gang når du sier det..

Få med at det har fått deg til å bli mer sikker på at det er han du vil ha og, etter en stund kan det jo hende at ting faktisk blir enda bedre enn det var før alt som skjedde...?