Hvordan få venner på ny skole?

[Narsissisten]

Jeg vil tro du møter opp til vanlig tid og setter deg ned på en pult i klasserommet, min venn. Læreren introduserer deg nok raskt mens du sitter.

 

Jeg tviler forresten på at det er en 50/50 situasjon. Folk er nok venner med de de vil være venner med der! Bare bli kjent med de du liker : ).

[Gjest Usosial gutt]

Folk ler mer av deg hvis du bare gjemmer deg og aldri sier noe, enn hvis du prøver å ta kontakt, for å si det sånn. Folk kommer nok til å gi opp med å få kontakt med deg ganske fort på den måten, og dermed vil det kreves mye mer av deg for å ta kontakten enn til å begynne med.

 

Jeg har vært i situasjoner hvor jeg ikke har kjent noen (riktig nok ikke i en ny klasse, men likevel i lignende scenarier), og har alltid endt opp med å ha noen å snakke med.

 

Du må bare være litt aktiv og åpen. Bare kast deg ut i det. Når du først har hoppet faller du av deg selv, for å bruke en metafor (der å falle er positivt ).

Hils på folk, svar på spørsmål og ikke ta deg selv så seriøst. Og så må du ta intiativ til å være med folk. Sett deg heller ved siden av noen enn helt bakerst helt alene, dersom det er noe du har mulighet til, og prøv å starte samtaler med folk. Når du er i en ny klasse er det nok alltid noen som prøver å snakke med deg, og dette må du ta i bruk. Fortsett å snakke med dem, still spørsmål selv osv.

Bruk litt humor også, da virker du mer interessant, uansett hva for slags person du er, og folk får mer lyst til å bli kjent med deg.

 

Det du skriver over at du bryter inn i samtaler er egentlig bra, men gjør det på en litt mer positiv måte. Og så kan det sikkert være lurt å gjøre som allerede nevnt over, bruk litt selvironi og humor. Det er tydelig at du forstår at folk blir sure når du bare sier dustete ting uten argumenter, så prøv å la være med det Dessuten er det nok bedre å bryte inn i samtaler om ting du kan og syns noe om.

 

Som ny et sted hjelper det alltid lengst med humor og positivitet.

 

Om du er med jentene eller guttene har ingenting å si.

Godt svar det, men forsto ikke helt. Hvis noen setter seg sammen ved ett bord nederst, si 4-5 elever, så diskuterer dem noe jeg vet mye om, og jeg sitter øverst i klassen, skal jeg bare gå bort? Og diskutere? Selvironi? Hva er det? Du har lest eksemplene jeg bruker i samtaler, slik er jeg, og da ER JEG MEG SELV. Noe som ikke fungerer, når og på hvilken måte skal jeg gå bort til dem? Eller skal jeg ikke gå bort til dem?

[Gjest Usosial gutt]

Folk ler mer av deg hvis du bare gjemmer deg og aldri sier noe, enn hvis du prøver å ta kontakt, for å si det sånn. Folk kommer nok til å gi opp med å få kontakt med deg ganske fort på den måten, og dermed vil det kreves mye mer av deg for å ta kontakten enn til å begynne med.

 

Jeg har vært i situasjoner hvor jeg ikke har kjent noen (riktig nok ikke i en ny klasse, men likevel i lignende scenarier), og har alltid endt opp med å ha noen å snakke med.

 

Du må bare være litt aktiv og åpen. Bare kast deg ut i det. Når du først har hoppet faller du av deg selv, for å bruke en metafor (der å falle er positivt ).

Hils på folk, svar på spørsmål og ikke ta deg selv så seriøst. Og så må du ta intiativ til å være med folk. Sett deg heller ved siden av noen enn helt bakerst helt alene, dersom det er noe du har mulighet til, og prøv å starte samtaler med folk. Når du er i en ny klasse er det nok alltid noen som prøver å snakke med deg, og dette må du ta i bruk. Fortsett å snakke med dem, still spørsmål selv osv.

Bruk litt humor også, da virker du mer interessant, uansett hva for slags person du er, og folk får mer lyst til å bli kjent med deg.

 

Det du skriver over at du bryter inn i samtaler er egentlig bra, men gjør det på en litt mer positiv måte. Og så kan det sikkert være lurt å gjøre som allerede nevnt over, bruk litt selvironi og humor. Det er tydelig at du forstår at folk blir sure når du bare sier dustete ting uten argumenter, så prøv å la være med det Dessuten er det nok bedre å bryte inn i samtaler om ting du kan og syns noe om.

 

Som ny et sted hjelper det alltid lengst med humor og positivitet.

 

Om du er med jentene eller guttene har ingenting å si.

Godt svar det, men forsto ikke helt. Hvis noen setter seg sammen ved ett bord nederst, si 4-5 elever, så diskuterer dem noe jeg vet mye om, og jeg sitter øverst i klassen, skal jeg bare gå bort? Og diskutere? Selvironi? Hva er det? Du har lest eksemplene jeg bruker i samtaler, slik er jeg, og da ER JEG MEG SELV. Noe som ikke fungerer, når og på hvilken måte skal jeg gå bort til dem? Eller skal jeg ikke gå bort til dem?

Vel, la oss nå bare SI at jeg har hatt første skoledag, og den ble ikke noe suksess full, det høres med andre ord ganske enkelt ut på papiret, men i virkeligheten så er det mye værre, Ikke bare ille med å få venner og være kul å klassen, men bare jeg lizm se 500 folk drar til skolen, skal jeg blande meg inn i den mengden og gå til klassen min (som jeg ikke vet hvor er) uten at noen vet hvem jeg er? Jeg får angst bare å se mange på min alder jeg ikke kjenner.

[Aceface]

Du får avgjøre selv om du vil gå bort til folk. Men hvis du ikke gjør det, så finner du nok en måte å begynne å snakke med noen på uansett. Trikset er bare å få i gang samtaler, og gjerne være litt morsom (derav selvironi: ikke ta deg selv så høytidelig) slik at du virker interessant. Det viktigste er at du er hyggelig, sånn at folk har lyst til å snakke mer med deg

 

Men bare fokuser på å få i gang samtaler ihverfall. Kanskje du ikke trenger å løpe etter folk for å snakke med dem akkurat, men du må ihvertfall "kaste ballen videre" når noen prøver å snakke med deg

 

Når det kommer 500 mennesker til skolen samtidig, tviler jeg på at alle kjenner alle. Hvis du blander deg med den mengden, så kommer nok bare folk til å tro at du er en vanlig elev som går i en av de andre klassene (og dessuten er du vel en vanlig elev)

[Gjest Usosial gutt]

Du får avgjøre selv om du vil gå bort til folk. Men hvis du ikke gjør det, så finner du nok en måte å begynne å snakke med noen på uansett. Trikset er bare å få i gang samtaler, og gjerne være litt morsom (derav selvironi: ikke ta deg selv så høytidelig) slik at du virker interessant. Det viktigste er at du er hyggelig, sånn at folk har lyst til å snakke mer med deg

 

Men bare fokuser på å få i gang samtaler ihverfall. Kanskje du ikke trenger å løpe etter folk for å snakke med dem akkurat, men du må ihvertfall "kaste ballen videre" når noen prøver å snakke med deg

 

Når det kommer 500 mennesker til skolen samtidig, tviler jeg på at alle kjenner alle. Hvis du blander deg med den mengden, så kommer nok bare folk til å tro at du er en vanlig elev som går i en av de andre klassene (og dessuten er du vel en vanlig elev)

Nei! Er ingen ''vanlig'' elev, og som sagt, hvordan finne de som ''ikke kjenner alle''?

[Gjest Guest_sjef_*]

Forstår svarene. Leser dem, ikke tro jeg ikke gjør det. Men du må forstå dette:

1. Jeg gjemmer meg i hetta mi når andre snakker til meg

2. Tar aldri intiativet

3. Er verdens mest kjedelige gutt.

4. Personlighet og alt innen (meg) er jeg født med, det kan ikke forandres på.

 

Det virker som at du har et lite "snev" av sosial-angst. Hadde samme problemet når jeg var litt yngre, selvom jeg kjente de fleste jeg gikk på skolen med. F.eks så hatet jeg å dra på fest til noen venner av mine venner, som jeg ikke kjente. Var ikke flink til å oppsøke folk osv.

Jeg snakket mye med min helsesøster, og hun sa at psykolog kunne være en mulighet, og det hjalp, veldig!

Kanskje dette er noe for deg? Oppsøke skole psykolog eller helsesøster?

Lykke til!

[Aceface]

Bortsett fra at du er ny er du en vanlig elev. Det jeg mente var bare at man umulig kan ha full kontroll på samtlige 500 medelever på skolen sin, så om du er der før skolen begynner, tenker de nok bare at du går i en annen klasse

 

Regner med at du får beskjed av læreren din hvor det er da^^ Og som oftest blir en ny elev introdusert til klassen, og dessuten vet de sikkert at det skal komme en ny før du kommer. Så om du går inn i klasserommet først eller ikke har nok ikke så mye å si.

 

Men for å være helt ærlig er det beste å bare gi faen i alle de detaljene, og bare møte opp som du får beskjed om og prøve å være litt sosial og snakke med de andre osv.

 

Men du får kanskje undersøke det med psykolog når du har såpass mye sosial angst som det virker som. Har ikke gått til psykolog selv, men etter hva jeg har hørt pleier det å hjelpe

[Gjest Usosial gutt]

Bortsett fra at du er ny er du en vanlig elev. Det jeg mente var bare at man umulig kan ha full kontroll på samtlige 500 medelever på skolen sin, så om du er der før skolen begynner, tenker de nok bare at du går i en annen klasse

 

Regner med at du får beskjed av læreren din hvor det er da^^ Og som oftest blir en ny elev introdusert til klassen, og dessuten vet de sikkert at det skal komme en ny før du kommer. Så om du går inn i klasserommet først eller ikke har nok ikke så mye å si.

 

Men for å være helt ærlig er det beste å bare gi faen i alle de detaljene, og bare møte opp som du får beskjed om og prøve å være litt sosial og snakke med de andre osv.

 

Men du får kanskje undersøke det med psykolog når du har såpass mye sosial angst som det virker som. Har ikke gått til psykolog selv, men etter hva jeg har hørt pleier det å hjelpe

Psykolog, ja, lurt det. Men vil liksom ikke gå inn i en ny klasse full av selvtillit ikke noe sjenert, og folk kommer bort og spurte hvorfor jeg ikke var så sjenert (de var det sikker MYE mere når de var nye), så svarer jeg at jeg har fått psykologisk hjelp, og diskutert det på en nettside? Uansett, kan ikke noen bare si hva jeg skal gjøre, fra jeg kommer dit til skolen er slutt?

1. Jeg kommer dit, før eller etter.

2? osv.

Greier ingenting på egenhånd, det vet dere vel allerdet

[Narsissisten]

blir litt irritert av den destruktive lave selvtilliten din, det er ikke noe sunt. Du kan hvertfall prøve å se an en situasjon istedenfor å kritisere deg selv umiddelbart. Ingen kommer til å lure på hvorfor du gikk inn full av selvtillit. Ingen kommer på noen måte til å anta at du har gått til psykolog. Og nei, ingen kan si hva du skal gjøre. Det er ikke en fasit. Du må kutte ut å være så nervøs, og heller prøve å se litt lyst på det. Ny skole = nye venner.

[Aceface]

For å si det sånn - det er bedre for deg å svare at du har fått psykologisk hjelp enn å fortsette sånn som du er nå.

Dessuten er det nok ingen som spør deg om det.

 

Det finnes nok ingen oppskrift på nøyaktig hva du skal gjøre, men vær positiv og åpen. Prøv å få kontakt med folk på en eller annen måte.

 

Om den første skoledagen ikke blir helt perfekt har nok heller ikke så sykt mye å si. Men det er viktig at du ikke stenger deg ute fra de andre i klassen, for da setter du deg bare fast i en ond sirkel.

[Gjest Guest_Anonym_*]

Jeg begynnte i en ny klasse i år, jeg kjennte ingen i klassen og var litt smånervøs på grunn av at jeg ikke hadde vært i den situasjonen på 11-12 år på skolen. Så jeg bestemte meg for å følge med på prosessen om hvordan jeg ble kjennt med folk i klassen. Jeg fant ut at jeg ofte kom med kommentarer i klasserommet som gav klassen en liten smakebit av hva jeg interesserte meg for, hvilke type person jeg vil være og hvilken holdning jeg hadde. Jeg var litt heldig med det faktumet at en i klassen kom bort til meg i et friminutt og snakkte, det skulle ikke mer til for at jeg ble kjennt med klassen.

 

Når jeg for første gang satt og følgte med på en samtale, merket jeg at det gikk så forbanna mye i biler og motorer, noe jeg absolutt ikke har peiling på. Dette er noe jeg forstår at folk synes er en vanskelig situasjon, da de ikke har noe å tillføye, men så lenge du er avslappet og positiv, så er det null problem.

 

Det som er ekstremt viktig er at du har ett positivt tonefall og ikke høre sint ut, og for all del ikke være sta i diskusjoner, folk har foskjellige meninger og alle bør få dele de med andre, og selv om du er 100% sikker på at du har rett i noe, så kan folk bli irritert hvis du hisser deg opp på grunn av at de motsier deg. Hvis de kommer med slike utsagn som du nevner " her har vi en fotball nerd ", så er det dem som er idioter i hodet som tror det er feil å ha peiling på fotball, så isteden for å kalle dem idioter, kan du rett å slett heve deg over dem å gi dem ett smilende blikk for så å se vekk.

 

Så, hvis du klarer å være positiv og blid så har du tatt et godt steg. En annen ting er at det ikke alltid er så lurt å se etter interesser, hvis de har samme interesse som deg, men oppfører barnslig, så er det kanskje like greit å være kompis med en som er litt mer voksen men ikke har samme interesse som deg.

 

Vet ikke om dette var til noe særlig hjelp, men det er nå verdt ett forsøk

[Gjest Usosial gutt]

Jeg begynnte i en ny klasse i år, jeg kjennte ingen i klassen og var litt smånervøs på grunn av at jeg ikke hadde vært i den situasjonen på 11-12 år på skolen. Så jeg bestemte meg for å følge med på prosessen om hvordan jeg ble kjennt med folk i klassen. Jeg fant ut at jeg ofte kom med kommentarer i klasserommet som gav klassen en liten smakebit av hva jeg interesserte meg for, hvilke type person jeg vil være og hvilken holdning jeg hadde. Jeg var litt heldig med det faktumet at en i klassen kom bort til meg i et friminutt og snakkte, det skulle ikke mer til for at jeg ble kjennt med klassen.

 

Når jeg for første gang satt og følgte med på en samtale, merket jeg at det gikk så forbanna mye i biler og motorer, noe jeg absolutt ikke har peiling på. Dette er noe jeg forstår at folk synes er en vanskelig situasjon, da de ikke har noe å tillføye, men så lenge du er avslappet og positiv, så er det null problem.

 

Det som er ekstremt viktig er at du har ett positivt tonefall og ikke høre sint ut, og for all del ikke være sta i diskusjoner, folk har foskjellige meninger og alle bør få dele de med andre, og selv om du er 100% sikker på at du har rett i noe, så kan folk bli irritert hvis du hisser deg opp på grunn av at de motsier deg. Hvis de kommer med slike utsagn som du nevner " her har vi en fotball nerd ", så er det dem som er idioter i hodet som tror det er feil å ha peiling på fotball, så isteden for å kalle dem idioter, kan du rett å slett heve deg over dem å gi dem ett smilende blikk for så å se vekk.

 

Så, hvis du klarer å være positiv og blid så har du tatt et godt steg. En annen ting er at det ikke alltid er så lurt å se etter interesser, hvis de har samme interesse som deg, men oppfører barnslig, så er det kanskje like greit å være kompis med en som er litt mer voksen men ikke har samme interesse som deg.

 

Vet ikke om dette var til noe særlig hjelp, men det er nå verdt ett forsøk

Det var veldig til hjelp, jeg skal holde dere oppdater, men vil ikke dra til psykolog, og hvis noen sier banneord og slikt når jeg kommer inn i klassen, som på en måte viser at de er imot en ny elev i klassen? Hva skal jeg gjøre? Hvis de andre gir gimmi five til de frekke, så er vel ingen snille? Uansett, har ekstremt temperament, og greier ikke 4-klasselekser ordentlig når jeg går i 9-ende.

[Aceface]

Faen da... begynner å bli litt irritert av kveruleringen din

Det går helt fint, og det er nesten ingen klasser som kun er bygd opp av idioter.

Enten får du en fin klasse, eller så får du det ikke. Det er bare sånn livet er, av og til må du bare få tingene gjort. Det samme gjelder for psykolog. Prøv det selv om du ikke har lyst, for det virker nemlig både som om du tenker alt for mye på feil måte, og som om du fortsatt har en del grunnleggende sosiale ting å lære deg.

[pizzafordi]

heng med outsiderene, dem hater fotball, onner ingen noe vondt, baksnakker ikke, er alltid tilgjengelig.

[€uropa]

De punktene du lister opp i første post - gjør det stikk motsatte.

 

Og husk at det er bedre å prøve seg på noe og drite seg ut enn å ikke gjøre noe i det hele tatt. Det er bedre å angre på noe du har gjort enn noe du ikke har gjort.

[Gjest Gjest]

Ikke hør på de som sier at du må gå til psykolog selvom du ikke har lyst. Jeg har selv hatt problemer med å være sosial og var outsider en god stund, før jeg rett og slett fant ut at dette vil jeg ikke bruke livet mitt på. Brukte masse tid på å tenke og "snakke med meg selv" og prøvde å tenke på konkrete ting jeg kunne gjøre for å forbedre situasjonen. Jeg brukte bare sunn fornuft og logisk tankegang, så fant jeg til slutt ut av hvordan de tingene som irriterte meg i livet kunne forbedres ved å handle selv. Idag har jeg blitt en helt annen person (ihvertfall for andre folk, inni meg føler jeg meg ikke så annerledes) og trives med livet. Det eneste jeg hadde som hjalp meg var troen på meg selv, og det må du også ha.

 

Jeg er en veldig egen person, og selvom jeg ikke har noe topp selvbilde så vet jeg med meg selv at jeg kan klare meg selv og ordne ting på egenhånd. Valgte å være min egen psykolog og stille meg selv spørsmål ved ting jeg har gjort, hvorfor jeg handler som jeg gjør og hva jeg kan prøve å gjøre annerledes.

 

Sier ikke dette for å skryte av meg selv eller noe, poenget er at jeg tror alle kan gjøre dette. Ingen kan fortelle deg at du bør gå til en psykolog, det valget må du ta selv, og hvis du føler at du ikke har lyst til det, så prøv å ordne problemet på egenhånd! Jeg kunne aldri sett meg i stolen hos en psykolog, ingen psykolog kan fortelle meg noe om meg selv som jeg ikke vet... dette gjelder meg, sier ikke dette gjelder andre - for mange er psykolog en stor hjelp bare pga de får lov til å fortelle noen om problemet sitt og få det av skuldrene.

 

For å være litt mer konkret, så gjorde jeg ting som dette:

- observerte åssen folk oppfører seg i sosiale sammenhenger - fokuserte på en enkeltperson som jeg så litt opp til som klarte seg veldig bra sosialt - prøvde å se hva han gjør som ikke jeg gjør, hvorfor folk trives med han og ikke med meg. Måtte rett og slett lytte mye på samtaler mellom folk for å forstå åssen man skal delta i en, åssen man unngår awkward silence eller å si upassende ting.

- tenkte ut hvilke trekk ved meg som gjør meg "sær", spør meg selv hvorfor det er sånn og om jeg kan forandre på det. Jeg kjørte en "metalstil" før med langt hår og bare svarte klær, hørte stort sett bare på satanistisk musikk, jeg følte at dette "imaget" styrte personligheten min og gjorde at jeg ikke oppførte meg som folk flest - følte mye mer for å være ondskapsfull og søke meg vekk fra hyggelige og blide personer, unngå sosial kontakt osv. Det føltes deilig i begynnelsen, men etter hvert når jeg så at det påvirket livet mitt på en negativ måte ville jeg søke meg bort fra det. Merket at jeg ble misunnelig på folk som lykkes sosialt og har det morsomt.

Bare ved å legge fra meg klesstilen og se ut som en vanlig person, begynne å smile til folk og generelt være så hyggelig som jeg kan så forandret det alt. Jeg liker fortsatt death metal og har fortsatt et litt ondskapfullt image, men er på ingen måte en "freak" lenger, og bare ved å være generelt snill mot folk begynte de å like meg, selvom jeg er frekk og sarkastisk, men bruker du det riktig så kan det være positivt.

Alt handler bare om å tørre å gjøre forandringer og prøve nye ting i livet, du forandringer ingenting ved å fortsette i samme spor, og det er jo forandringer du er ute etter?

 

Kan godt hende alt dette bare ble uinteressant men poenget er uansett at det er utorlig hvor mye du kan forandre med deg selv og livet ditt bare du går 100% inn for det og har tro på deg selv. det er ingen grunn til å ikke ha tro på deg selv, hvis du ikke tror p ådeg selv, hvem skal ellers gjøre det?

 

Sett deg og ned tenk deg nøye om hvem du er og hvem du vil være! Finn ut hva slags person du vil være og tenk konkret på hva du kan gjøre for å få det til - ingenting er umulig, det finnes ingen fysiske hindringer som stopper deg i å oppføre deg annerledes og forandre livet ditt.

Hvis det er en person som kan forandre deg så er det deg selv, ikke en psykolog eller en bruker på dette forumet.

[pizzafordi]

Mye gode poeng. En psykolog doper deg bare ned på noen lykkepiller. Hunden er ens beste venn. Så hvis det ikke lykkes med mennesker prøv dyr. Dem er alltid medgjørlige.

Endret 14. oktober 2009 av pizzafordi

[Gjest Usosial gutt]

Gode svar, men er litt ''rar'' når det kommer til samtaler, uansett om jeg er flink i dem, frekk, slem, så sier jeg og gjør så mye flaut mens jeg og andre snakker, da begynner folk å le av meg, det liker jeg ikke. Uansett så greier jeg f.eks. ikke å snakke med gutter, da virker jeg homo, noe jeg ikke er, jeg greier ikke å snakke med jenter, fordi jenter setter pris på øyekontakt, og merker fort når jeg titter på puppene dems, det er også flaut (selvom jenter får større pupper for å imponere gutter). Det er mere samtaler og ''normal'' oppførsel jeg er dårlig til, og slikt kan ikke forandres på.

[Mariofrans]

Prøv å vær sosial

[Gjest Usosial gutt]

Prøv å vær sosial

Vet det, men hvor normalt er det at en gutt stormer inn i en samtale, med vilt fremmede folk? Og hvor normalt er det at man dummer seg ut foran jenter?