Deprimert, utslitt både psykisk og fysisk - hjelp

[Gjest vestol]

Hei

 

Jeg sliter med å orke hverdagen. Jeg er deprimert, og det er så ille at det går utover både studier og orken til alt annet. Jeg er en mann på 20 år.

 

Dette har på gått lenge, og jeg trodde det var iferd med å bedre seg på slutten av sommeren. I vår var det så ille at jeg tok pause fra studiene og gikk til psykolog. Etter en mislykket innleggelse endte det opp med at vi avsluttet behandlingen. I et par måneder virket det som om ting gikk bedre. Jeg var nesten optimistisk, og klarte å oppleve å være litt glad igjen.

 

Nå har det forverret seg, og det er værre enn sist.

 

Jeg spiser alt for lite, men klarer å holde vekten. Jeg har store problemer med å holde en normal søvnrytme, og jeg orker knapt å åpne en bok. Konsentrasjonen er stort sett helt fraværende, jeg må avlede de vonde tankene konstant for å klare å komme meg gjennom dagen. Jeg føler meg fysisk utslitt hele dagen, og har milde smerter i både ledd og muskler.

 

Kun når jeg er heldig og klarer å stoppe tankene fra å løpe vilt klarer jeg å sove; både negative og positive tankerekker holder meg oppe. Klarer jeg å avspore de negative tankene så blir det ikke stilt før jeg er virkelig trøtt, jeg fantaserer vilt og urealistisk om alt mellom himmel og jord, bare for å holde hjernen opptatt; alt fra matematiske problemer til usaklige fremtidsplaner jeg aldri vil være istand til å gjennomføre. Jeg legger meg et sted mellom 00:30 og 04:30, det er fåfengt å prøve på å få sove før jeg klarer å roe tankene. Jeg våkner et sted mellom 11:30 og 15:30, og har store problemer med å stå opp. Humøret er værst på morgenen, og best midt på natten, og det er ingenting som tvinger meg til å holde en normal døgnrytme, dermed blir det slik. Når jeg får sove, så sover jeg ofte dårlig, kan vokne etter et par timer uten å få sove igjen før etter noen uproduktive timer der jeg prøver å få tankene under kontroll. Når jeg står opp, så føler jeg aldri at jeg er skikkelig uthvilt. Jeg våkner med smerter og ømhet i kroppen.

 

Kroppen kjennes mørbanket ut. Som en blanding mellom dagen derpå etter en hard natt på byen og timene etter en hard treningsøkt med restutisjon. Har litt smerter i leddene og flere større muskler er ømme og nesten på kanten til å være smertefulle. Får ofte hodepine. Selv om jeg kjente det på kroppen sist jeg var deprimert er det ingenting imot det jeg kjenner nå. Jeg fryser hele tiden, samme hvor varmt det er i rommet, som f.eks akkurat nå: 27C. Jeg har en skjelvende fornemmelse i hele kroppen når tankene er på det værste, og jeg er nesten blitt litt nervøs av meg.

 

Jeg klarer ikke konsentrere meg. I løpet av en uke klarer jeg kansje å tvinge meg til å jobbe med studiene i 2-3t, og jeg klarer ikke å være effektiv når jeg først klarer å få gjort noe. Jeg klarer ikke å lese bøker for gøy lenger; setter jeg meg ned med en god bok så har jeg sporet av med andre tanker før jeg er ferdig med første kapittel. Det er frustrerende. Før klarte jeg å konsentrere meg, og jobbe effektivt, selv om jeg aldri orket å bruke enorme mengder tid på faglig lesing.

 

Omtrent ingenting gir meg glede lenger. Det beste jeg kan håpe på er distraksjon fra tankene mine. Jeg er smart og har høy simultankapasitet, så det skal mye til for å skyve håpløsheten og de vonde tankene bort. Jeg er irritabel, og unngår kontakt med omverdenen. Det er uker siden jeg hadde kontakt med noen utenfor familien. Vanligvis er jeg litt småsosial av meg, men nå orker jeg ikke.

 

Jeg er usikker på om jeg har valgt rett studie; jeg har valgt etter interesse, og trives egentlig godt i miljøet og jeg liker fagene. Problemet er bare at jeg ikke er så intressert i detaljkunnskap at jeg har noe større håp enn å berge meg på ståkarakterer, og jeg vet at studiet jeg har valgt ikke er relevant for min framtidige livssituasjon. Jeg er ikke et bymenneske, og vil bo ute på bygda. Jeg spekulerer i å begynne på et mer praktisk, yrkesrettet studium til neste høst, tror på en måte det kunne vært mer fornuftig å starte på et kort(2år) og konkret studie med nesten garantert jobbmulighet der jeg vil bo. Det er liksom litt meningsløst å studiere etter interesse når jeg knapt klarer å stå, og vet at det egentlig ikke fører noen vei når jeg først kommer gjennom studiet.

 

Før alt gikk nedover og jeg opplevde min første periode med depresjon så var jeg aktiv, jeg trente og hadde en flott kropp. Jeg savner det, både treningen, og det å ha en kropp jeg kan være stolt av. Nå orker jeg ikke trene, og om jeg tvinger meg til å trene orker jeg ikke spise nok til å få fremgang.

 

Jeg vet jeg burde få profesjonell hjelp. Jeg bare orker ikke. Fastlegen min er en arrogant tulling, og alt blir upraktisk om jeg skal bytte til en fastlege som er milevis unna. Jeg orker ikke styre med det, orker ikke ny fastlege, har angst for å gå til den jeg har. Orker ikke usikkerheten med venting og styr for å få hjelp. Orker ikke å sitte forran et annet menneske og forklare meg, for å bli kastet videre før jeg får noe hjelp.

 

Jeg er lei, og vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil ikke gjøre noe, men sliter med hverdagen. Er dette bare en typisk depresjon eller kan det ligge noe mer bak?

 

Hei! Jeg er en voksen kvinne med en sønn som jeg vil tro (ut i fra diagnose) opplever livet slik du beskriver det. Jeg er ganske sikker på at du beskriver en dyp depresjon, evt. depresjon / angst. Jeg kjenner igjen alt du skriver ut i fra min egen nedtur for mange år siden. Du skriver godt! Og det er et helvete å ha det slik, når dette ligger bak deg er du en tøff erfaring rikere og du vil ha lært mye. Jeg kan ikke huske hva som hjalp meg, bortsett fra at jeg en dag kom til et punkt, det var en merkelig opplevelse, at jeg vendte tankene mine og begynte på en møysommelig tur tilbake til virkeligheten. Jeg begynte å legge merke til hvilke fysiske handlinger (tankene mine gikk i minst tredobbelt togskinnespor, og gjerne med en fjerde kanal med musikk på) som ga en antydning til en liten følelse av rasjonalitet. Jeg tror altså det var starten på tilbaketuren; men jeg var også så heldig at hverdagen krevde noe av meg. Jeg måtte lage middag, men ikke en eneste pannekake ble hel. Andre ting valgte jeg, de enkleste tingene; måke snø, rake plenen, flytte på noen steinheller, støvsuge osv. Depresjonen gikk over av seg selv, men det tok ca. ett år. Etterhvert tok de rasjonelle følelsene plassen. Jeg fikk altså ikke behandling og følte det samme som deg; en slags "dra til helvete, du kan ikke hjelpe meg alikevel" følelse. Det ligger noe bak depresjonen. En eller annen form for mental overbelastning. Det kan ligge tilbake i tid og uten du har lagt så altfor mye merke til det, kan det sammen med resten av livet ditt ha dannet en saftig lapskaus. Her ligger også noen av problemene; vi vet ikke hvorfor! Vi overskuer det ikke selv og om vi skulle prøve å fortelle hvorfor, kommer vi til kort. Det er også noe av det vanskeligste i møtet med lege, psykolog, eller hva det nå skulle være. Men det ville være et skritt på veien til å nøste opp i kaoset. Mitt råd, selv om jeg klarte den gale reisen alene, er å gi en ny lege en sjanse. Fordi, jeg har brukt altfor mye energi til å rekonstruere livet mitt på egen hånd. Fagfolk kan gi deg, om ikke annet, noen nyttige verktøy og forklarende knagger. Det vil hjelpe deg til å rydde. Og får du først litt tak i det er veien bittelitt mer konstruktiv å gå på. Du kan trygt si til en lege at du er deprimert, da er du allerede en bit på veg. Kjenner du angst, så si det også. Og ikke gi opp, jeg var 16 år første gangen jeg seilte nedover, utløst av en konkret opplevelse. Jeg forsto jo at noe var galt og gikk til lege. Jeg fikk imidlertid følelsen av at de ikke forsto noe som helst. Så jeg fortsatte alene den gangen også. I ettertid forsto jeg at det handlet om angst, og ikke mindre enn dødsangst. Tenk om jeg hadde klart å si det den gangen, tenk om jeg hadde klart å si det den andre gangen: jeg har angst / jeg er deprimert og har angst. Da tror jeg, men jeg bare tror, det kan kanskje alikevel oppleves ulikt, at både legen og jeg hadde hatt tak i begynnelsen på nøstet. Du som skriver så godt, kan du ta med brevet til legen (den nye, for all del)? En annen ting; du er ikke alene, vi er mange, og stol på at det er en grunn til at du opplever livet slik du gjør nå, og den grunnen skal du finne. Og, jeg lover deg, vi har en fantastisk evne til å lege oss selv. En dag har du dette bak deg, fram til da: lykke til!

[Gjest Herman]

Jeg er på trådstarter alder, og er antageligvis på vei inn i den samme situasjonen som ham. Etter at jeg flyttet til utlandet for å studere har livskvaliteten min gradvis sunket. Alle de momentene som bidro til å gjøre livet mitt verdt å leve er nå utelukket fra min nye hverdag. Jeg tenker i førsteomgang på fritidsaktiviteter som enten er utelukket grunnet manglende tilgjenglighet, eller at tiden ikke strekker til. Studiet tar allerede opp så mye tid, og er en så stor belastning, at alt annet en de mest basale behov må vike. Savnet av familie og hjemsted gjør seg også gjeldende.

 

Jeg har enda ikke fått noen bekreftelse på hvordan jeg gjør det i studiet. Dog føler jeg at arbeidsmengden er så overveldende, at det hele føles totalt håpløst. Jeg er en ressurssterk person, men har rett og slett ikke motivasjonen som skal til for å ta de nødvendige grepene i arbeidet med studiene.

 

Den siste tiden har jeg merket meg at de biologiske mekanikkene som naturlig skal balansere humøret, ikke lenger fungerer slik de skal. Jeg går gjennom hele spekteret av følelser i løpet av en dag. Gjerne flere ganger. Jeg er irritabel, og den minste ting kan gå urasjonelt mye inn på meg. Dette får naturlig nok følger for relasjonene jeg har til mine medstudenter, hvilket igjen resulterer i flere bekymringer.

 

Ulykke har blitt en slags vedvarende faktor i hverdagen. Jeg har perioder av dagen hvor sinnet kan lette og tilværelsen kan oppfattes som lys, men når tankene får løpe fritt og virkeligheten slår inn, kommer sorgen tilbake. En sorg som i aller høyeste grad er rasjonell.

 

Jeg forsøker å holde et muntert ansikt utad, for ikke å virke demotiverende på mine medstudenter. Dette er jeg særdeles dyktig til, og jeg er rimelig sikker på at ingen jeg omgås til daglig er så mye som i nærheten av å lukte lunta. Dette er selvsagt veldig lite konstruktivt for min egen del, men det siste jeg skal gjøre er å gjøre situasjonen noe vanskeligere for de andre. Det samme gjelder familien. Jeg gir dem inntrykk av at jeg har det godt, selv om det som så mye annet om dagen kun virker negativt på tilstanden jeg er i. Familien har så store forventinger til både meg og studiene mine, at å erkjenne at jeg ikke takler hverdagen er helt uaktuelt.

 

Selvmord er noe jeg har vurdert ved flere tilfeller opp gjennom oppveksten. Fra et evolusjonsmessig ståsted har jeg ingen mening med livet. Genetiske defekter, som har gitt seg utslag i form av kosmetiske avvik, gjør at jeg ikke har noe å tilføre neste generasjon. Rent genetisk altså. Jeg er ikke skapt for denne verden, og denne verden er ikke skapt for meg. Det er virkeligheten, og den har jeg klart å leve lykkelig med inntil nå. Nå som alt er tatt vekk fra meg, er det verre. Jeg føler det er viktig å understreke at jeg aldri har vært klinisk deprimert, men enkelte nedlag i livet har vært så harde å takle at jeg har sett selvmord som en plausibel utvei. Jeg har vært heldig gjentatte ganger, men denne gangen er det slutt på hellet. Det er jeg smertefullt klar over.

 

Å droppe ut av studiet er ikke et alternativ. Enten klarer jeg meg gjennom disse årene, eller så klarer jeg meg ikke. Før jeg dro ned for å studere, sa jeg til meg selv at jeg skulle gi studiet en sjanse, og gikk det ikke så fikk jeg ta livet mitt. Det er dit jeg sakte men sikkert er på vei nå. Som helhet er jeg glad i livet, men med hverdagen jeg har i dag, og vil komme til å ha i 5 år fremover, ser jeg ingen grunn til å fortsette.

 

Selvmord ville ha vært den riktige løsningen for meg, hadde det ikke vært for at jeg er for feig. Frykten for hva som vil skje om jeg ikke lykkes med forsøket er for stor. Det andre som hindrer meg er ansvaret jeg føler ovenfor mine medmennesker, da særlig min nære familie. Jeg innser at min død ville bety en betydelig belastning for mine foreldre, da de allerede sliter med problemer i relasjon til mine søsken.

 

Det er uaktuelt å bruke midler som i teorien kan være til skade for andre enn meg selv. De typiske selvmordsmetodene som å innta store mengder medikamenter er ikke noen mulighet da de er for usikre. De siste dagene har jeg brukt en del tid på å finne en tilfredsstillende metode på internett, men mitt inntrykk er at alt for mange av de som forsøker å ta livet sitt, er stakkarer som er ute etter oppmerksomhet, ikke å faktisk gjøre slutt på livet. Det aller beste ville vært en metode som ga uttrykk for at det hele var en ulykke, slik at jeg kunne dø med æren i behold. Dø uten at mine medmennesker ville synes synd på meg, eller få noen form for skyldfølelse.

 

Trådstarter:

 

Hadde jeg hatt muligheten til å endre på valget jeg har tatt med å flytte utenlands, hadde jeg gjort det. Hadde jeg hatt muligheten til å søke profesjonelt personell som kunne hjulpet meg, hadde jeg gjort det. Dessverre er ikke dette lenger noen mulighet slik situasjonen er i dag. Selv om jeg skulle være så heldig å komme i kontakt med en engelskspråklig psykolog, hadde jeg aldri klart å kombinere det tidsmessig med studiene. Slik jeg forstår det er situasjonen en annen for deg. Du har muligheten til å gjøre noe med problemene dine.

 

Du kan enda ta et grep! Du har muligheten. For meg er det for sent. Jeg har tatt et valg, et valg som viste seg å være feil, og nå skal jeg få betale for det.

 

Jeg tenkte det kunne være fint med en liten oppdatering til innlegget jeg skrev for snart 5 måneder siden. Mye tid har gått siden da, og jeg er sjeleglad for at jeg valgte å gi meg selv en ny sjanse.

 

Det første som slår meg er hvor rasjonell jeg var i mitt innlegg. Jeg ser, at det som etter hvert fikk utvikle seg til en alvorlig sykdom, enda ikke hadde tatt fullstendig knekken på mitt gangsyn.

 

For å gjøre historien kort:

 

Jeg fortsatte i de samme destruktive banene. Selv om jeg presterte godt faglig, bidro ikke det til å bedre selvtilfredsheten. Jeg hadde valgt fullstendig feil studievei, og det faktum gjorde at alt bare kunne gå samme veien, og det var nedover. Det gjorde det også, og sakte men sikkert fikk ting bli verre.

 

Jeg sluttet helt å trene, da tiden ikke tillot noen form for fritidsaktiviteter. Mat ble også et nedprioritert område, hvilket resulterte i at jeg raskt gikk ned 10 kilo i løpet av noen uker. Når man i utgangspunktet er godt trent og veier 80 kilo, er et vekttap på 10 kilo svært alvorlig. Jeg var plaget av hodepine og hårtap og kviser, og pådro meg gang på gang infeksjoner i form av halsbetennelse og lignende. Jeg husker jeg så meg selv i speilet en morgen, og lurte på hvem den skyggen av meg selv jeg så kunne være. Jeg gikk fra å være sunn og veltrent til å kunne telle ribbein gjennom brystmuskelen.

 

Det sosiale ble et problem for meg, og jeg fikk etter hvert svært usunne holdninger til mine medstudeneter. Jeg ble paranoid, og mistet evnen til å vurdere mine medmennesker hensikter rasjonelt. Det hørest sikkert søkt ut, men jeg fikk inntrykk av at alle rundt meg motarbeidet meg. På samme tid tilbrakte jeg mye tid sammen med en kvinnelig medstudent, og jeg utviklet sterke romantiske følelser for henne, uten at de ble gjengjeldt annet enn på det vennskapelige plan. På sett og vis tror jeg det bidro til å holde meg oppegående tross alle andre negative impulser, men når også dette begynte å skjære seg gikk ting fryktelig galt.

 

Dagene på universitetet fikk gå sin vante gang, men så fort jeg kom for meg selv i leiligheten kunne jeg bli liggende i fosterstilling på gulvet og gråte timesvis mens jeg følte på den overveldene følelsen av tomhet, ulykke og håpløshet. På dette tidspunktet var jeg syk, og evnet ikke lenger å fatte noen beslutninger basert på fornuft. Jeg bestemte meg for at tiden nå var inne for å gjøre slutt på elendigheten.

 

Som jeg nevnte hadde jeg brukt en del tid på å finne en tilfredstillende metode for å ende livet, gjennom artikler på internett. Valget falt på en blanding av medikamenter jeg antok at jeg med hell ville kunne få tak i på et av byens mindre seriøste apoteker. Jeg regnet på mengdene jeg måtte ta oralt og analt av to ulike preparater for å få en så komfortabel og lite angstpreget utgang som mulig.

 

På dette tidspunktet var jeg klar for å gjennomføre mitt selvmord. Jeg følte ingenting. Alt var tomt, jeg var verken lykkelig eller ulykkelig, men jeg hadde likevel en følelse av at jeg hadde funnet fred.

 

Så skjedde det som skulle vise seg å være min redning. En hendelse knyttet til kvinnen jeg hadde følelser for endret synet mitt på det hele. Jeg skjønte at jeg ved å ta livet mitt ville erkjenne at jeg hadde tapt, og det var noe jeg selv som død ikke kunne bære ovenfor mine medstudenter. Jeg var fortsatt klar på at jeg skulle gjøre slutt på livet, men jeg kunne ikke gjøre det så lenge mine medstudenter ville få vite at jeg måtte gi tapt for livet selv.

 

En måned etter jeg at jeg skrev innlegget, tok jeg en morgen beslutningen om å kontakte hjemlandet og å legge alle kort på bordet. Det var en utrolig tøff beslutning å ta, men jeg vet, at hvis jeg hadde gitt meg selv to dager til, hadde jeg lykkes i å få tak i preparatene jeg trengte, og da hadde jeg tatt livet mitt.

 

Hjemme gikk ting raskt oppover. Fundamentale behov som over lang tid hadde vært udekket, kunne igjen tilfredstilles og det tok ikke mer enn et par uker før tilværelsen var en helt annen. Jeg begynte å trene igjen og i løpet av kort tid var jeg tilbake i den formen jeg var i før jeg startet mitt utenlandsstudie. Jeg var dog fortsatt alvorlig preget av traumer fra opplevelsen, og slet med tanker som kunne gi forbigående følelser av angst. Selv om jeg nå igjen opplevde glede gjennom dagen, var det noe langt der inne som var forandret.

 

På en måte følte jeg at jeg nå levde på overtid, og at jeg hadde mistet livet mitt den dagen jeg faktisk tok den endelige besluttningen om å gjennomføre selmordet. Jeg konsulterte en psykolog gjennom tre enkeltimer de første tre ukene, rett og slett for å prøve å forstå hva som hadde gått så fryktelig galt. Dette var det heller lite hjelp i, og psykologen kunne ikke stille noen spørsmål jeg ikke allerede hadde stilt og besvart ovenfor meg selv. Jeg avsluttet behandlingen hos psykolog, men fortsatte å bearbeide sorgen på egenhånd, hvilket jeg helvigvis klarte godt. Med en intelektualiserende mestringsstil klarte jeg å komme til roten av problemet, og takle det deretter.

 

Etter to-tre uker vil jeg si at deprisjonen var gått over i en mer rasjonell form for sorg, men jeg slet med alvorlig kjærlighetssorg for denne kvinnen og tilbakevenende vonde følelser knyttet til erfaringen. Jeg så den terapautiske verdien av å forsøke å kartlegge hva jeg tidligere hadde bygget min lykke på, og fant ut at jeg trengte nye mål for igjen å få håpet og troen på livet tilbake.

 

Dette har jeg klart og i dag går jeg på skole med en deltidsjobb ved siden av. Jeg vet ikke hva jeg vil studere om jeg skal forsøke å studere igjen, men jeg vet at jeg denne gangen stiller langt mer rustet til å ta fatt på utfordringene knyttet til det å studere. Erfaringene jeg har gjort meg har gjort meg sterkere ved at jeg nå kjenner mine begrensinger. Jeg vet nå at enkelte fundamentale behov er nødt til å prioriteres før alt annet. Nå kan jeg ta hensyn til begrensningene, og på den måten forebygge et tilbakefall.

 

Nå ser jeg tilbake på erfaringen med blanede følelser. Kjærlighetssorgen har omsider sluppet taket, og jeg fokserer på de positive sidene ved relasjonen jeg hadde til denne kvinnen. Enkelte av medstudentene har jeg opprettholdt kontakten med, og jeg er ikke fremmed for tanken på å besøke dem etter hvert. Jeg har igrunn ingen vonde følelser knyttet til stedet eller menneskene, og jeg evner å veie de positive aspektene tyngre enn de negative.

 

Nå har jeg igjen fått troen på livet. Jeg innser at ting aldri vil bli helt det samme, da jeg har en innsikt i en side av livet jeg kun deler med andre mennesker som har vært så langt nede et menneske kan komme. Imidlertid skal jeg bruke denne innsikten til min fordel, fremofor å dvele ved alle de vonde sidene.

 

I dag har jeg kontroll på følelseslivet igjen, og da kan jeg skape min egen lykke. Jeg vokner om morgenen, og kjenner at jeg er glad for at jeg lever.

 

Så hva viser dette? Jo, uansett hvor ille det må stå til med ting, er det alltid en utvei. Problemet er å se utveien når du i mørket kaver med mentale skylapper, og ben og armer sammenbundet. Likefult er utveien der, og når du først presterer å sette foten innefor, blir ting raskt enklere. Langt enklere, men det krever en innsats.

 

Herman.

[Gjest Tine]

Skaff deg rutiner. Du kommer til å føle det som tvang i begynnelsen, men etterhvert ordner det seg og du kommer til å elske livet ditt:) Nå er du på bunnen. Du er en underdog. Du er en fighter! Hvis deg selv og andre at du kan! Sett deg store mål. Ha store ambisjoner. Lag planer dag for dag. Bli perfeksjonist på utføre dem. F.eks: Stå opp, Spis, jogging, spise, skole/lese, sosialt, spise, trene styrke, spise, skole/lesing, sosialt, spise, legge tid. Dette er en plan som du kan gjennomføre. Trening er det beste mot depresjon. Det jeg mener med sosialt, er å være med venner. Tving deg til å sosialisere. Delta i et eller annet sosialt, være med venner. Få noe meningsfult ut av dagen, så blir selvtilitten bedre:)

 

 

Det er HELT tydelig at du ikke aner hva depresjon innebærer. Jeg gremmes av å lese slike råd.

[Raudridder]

Jeg gremmes når positive råd belønnes med negativitet. Man får jo ikke lov til å fortelle deprimerte mennesker hva de kan gjøre for å få bukt med problemet omtrent - ingen vet jo hvordan _de_ har det.