Deprimert, utslitt både psykisk og fysisk - hjelp

[Gjest deprimert og utslitt]

Hei

 

Jeg sliter med å orke hverdagen. Jeg er deprimert, og det er så ille at det går utover både studier og orken til alt annet. Jeg er en mann på 20 år.

 

Dette har på gått lenge, og jeg trodde det var iferd med å bedre seg på slutten av sommeren. I vår var det så ille at jeg tok pause fra studiene og gikk til psykolog. Etter en mislykket innleggelse endte det opp med at vi avsluttet behandlingen. I et par måneder virket det som om ting gikk bedre. Jeg var nesten optimistisk, og klarte å oppleve å være litt glad igjen.

 

Nå har det forverret seg, og det er værre enn sist.

 

Jeg spiser alt for lite, men klarer å holde vekten. Jeg har store problemer med å holde en normal søvnrytme, og jeg orker knapt å åpne en bok. Konsentrasjonen er stort sett helt fraværende, jeg må avlede de vonde tankene konstant for å klare å komme meg gjennom dagen. Jeg føler meg fysisk utslitt hele dagen, og har milde smerter i både ledd og muskler.

 

Kun når jeg er heldig og klarer å stoppe tankene fra å løpe vilt klarer jeg å sove; både negative og positive tankerekker holder meg oppe. Klarer jeg å avspore de negative tankene så blir det ikke stilt før jeg er virkelig trøtt, jeg fantaserer vilt og urealistisk om alt mellom himmel og jord, bare for å holde hjernen opptatt; alt fra matematiske problemer til usaklige fremtidsplaner jeg aldri vil være istand til å gjennomføre. Jeg legger meg et sted mellom 00:30 og 04:30, det er fåfengt å prøve på å få sove før jeg klarer å roe tankene. Jeg våkner et sted mellom 11:30 og 15:30, og har store problemer med å stå opp. Humøret er værst på morgenen, og best midt på natten, og det er ingenting som tvinger meg til å holde en normal døgnrytme, dermed blir det slik. Når jeg får sove, så sover jeg ofte dårlig, kan vokne etter et par timer uten å få sove igjen før etter noen uproduktive timer der jeg prøver å få tankene under kontroll. Når jeg står opp, så føler jeg aldri at jeg er skikkelig uthvilt. Jeg våkner med smerter og ømhet i kroppen.

 

Kroppen kjennes mørbanket ut. Som en blanding mellom dagen derpå etter en hard natt på byen og timene etter en hard treningsøkt med restutisjon. Har litt smerter i leddene og flere større muskler er ømme og nesten på kanten til å være smertefulle. Får ofte hodepine. Selv om jeg kjente det på kroppen sist jeg var deprimert er det ingenting imot det jeg kjenner nå. Jeg fryser hele tiden, samme hvor varmt det er i rommet, som f.eks akkurat nå: 27C. Jeg har en skjelvende fornemmelse i hele kroppen når tankene er på det værste, og jeg er nesten blitt litt nervøs av meg.

 

Jeg klarer ikke konsentrere meg. I løpet av en uke klarer jeg kansje å tvinge meg til å jobbe med studiene i 2-3t, og jeg klarer ikke å være effektiv når jeg først klarer å få gjort noe. Jeg klarer ikke å lese bøker for gøy lenger; setter jeg meg ned med en god bok så har jeg sporet av med andre tanker før jeg er ferdig med første kapittel. Det er frustrerende. Før klarte jeg å konsentrere meg, og jobbe effektivt, selv om jeg aldri orket å bruke enorme mengder tid på faglig lesing.

 

Omtrent ingenting gir meg glede lenger. Det beste jeg kan håpe på er distraksjon fra tankene mine. Jeg er smart og har høy simultankapasitet, så det skal mye til for å skyve håpløsheten og de vonde tankene bort. Jeg er irritabel, og unngår kontakt med omverdenen. Det er uker siden jeg hadde kontakt med noen utenfor familien. Vanligvis er jeg litt småsosial av meg, men nå orker jeg ikke.

 

Jeg er usikker på om jeg har valgt rett studie; jeg har valgt etter interesse, og trives egentlig godt i miljøet og jeg liker fagene. Problemet er bare at jeg ikke er så intressert i detaljkunnskap at jeg har noe større håp enn å berge meg på ståkarakterer, og jeg vet at studiet jeg har valgt ikke er relevant for min framtidige livssituasjon. Jeg er ikke et bymenneske, og vil bo ute på bygda. Jeg spekulerer i å begynne på et mer praktisk, yrkesrettet studium til neste høst, tror på en måte det kunne vært mer fornuftig å starte på et kort(2år) og konkret studie med nesten garantert jobbmulighet der jeg vil bo. Det er liksom litt meningsløst å studiere etter interesse når jeg knapt klarer å stå, og vet at det egentlig ikke fører noen vei når jeg først kommer gjennom studiet.

 

Før alt gikk nedover og jeg opplevde min første periode med depresjon så var jeg aktiv, jeg trente og hadde en flott kropp. Jeg savner det, både treningen, og det å ha en kropp jeg kan være stolt av. Nå orker jeg ikke trene, og om jeg tvinger meg til å trene orker jeg ikke spise nok til å få fremgang.

 

Jeg vet jeg burde få profesjonell hjelp. Jeg bare orker ikke. Fastlegen min er en arrogant tulling, og alt blir upraktisk om jeg skal bytte til en fastlege som er milevis unna. Jeg orker ikke styre med det, orker ikke ny fastlege, har angst for å gå til den jeg har. Orker ikke usikkerheten med venting og styr for å få hjelp. Orker ikke å sitte forran et annet menneske og forklare meg, for å bli kastet videre før jeg får noe hjelp.

 

Jeg er lei, og vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil ikke gjøre noe, men sliter med hverdagen. Er dette bare en typisk depresjon eller kan det ligge noe mer bak?

[dag1234]

Hei

Du er som du skriver, deprimert. Det trenger du behandling for. Depresjon er svært utbrett, men det er mye og god hjelp å få.

 

Hvis legen din ikke tar deg på alvor, så må du skifte lege. Det er viktig at du får riktig og nok helsehjelp.

 

Utfra det du skriver, er det ikke mulig å si hva som ligger bak depresjonen din. Men noe er det selvsagt. Det vil du kunne arbeide med å finne ut av i terapi.

 

Lykke til

Dag

[karlh1802]

Har du prøvd følgende:

 

1. Trening (helst utholdenhet)?

2. Slappe av og ikke stress?

3. Få nok søvn (sett av god tid til søvn og ha raste rutiner)?

4. Mediter istedet for å tenke for mye?

5. Unngå rusmidler?

 

Tilstanden du beskriver høres i alle fall utrolig alvorlig ut. Det er viktig at du holder på håpet. Huske dessuten at ingenting er umulig, det meste er bare ekstremt vanskelig.

[Gjest Guest_jonny_*]

er enig med førstnevnte at piller/medisiner bør du holde deg unna. kan jo være du faktisk

har en eller annen kronisk greie,sykdom du ikke vet om? som påvirker deg i en slags grad?

ikke for å spekulere eller bekymre deg men. tror ikke det egentlig, men du har helt klart

mye å forholde deg til om dagen. alt for mye for en ung mann som deg! men er kollosalt mange mennesker som opplever depresjoner, men en ting er helt sikkert. det går over etterhvert med tid, hvis du vil håndtere det på en eller annen måte så vil du etterhvert

langs livets løp ha ordnet seg for deg å! spørsmålet er bare når ? om 3 år? 7 år? 20 år ?

1 år? alt er strengt tatt opp til deg.

 

*Styrketrening

 

Gir overskudd,gir deg lykkerus,kroppen slipper ut endorfymer. Du ser bedre ut, du får

større selvtillit, gir deg bedre immuneforsvar, kan motvirker karsykdommer,diabetes etc.

styrketrening er god mental trening også.

 

*Ha skikkelig døgnrytme, og unngå sovepiller! faktisk unngå piller generellt! personlig

spiser jeg ikke engang paracet!

 

*Meditering

 

Det her har større kraft enn veeeldig mange tror. youtube har kollosalt mye interessant!

masse videoer der med vakre bilder av natur og hele verden. kan inspirere deg litt og

roe ned nervene en del

 

*Vakker musikk/Inspirerende Filmer/Musikk/

 

Det her kan fort gi deg et løft, tro meg musikk kan nå den mest sårbare sjel.

Personlig ser jeg på filmer som Bloodsport,Karate Kid,Shawshank Redemption,Rocky.

 

*Gå deg en tur med musikk eller uten

 

Å gå en laaaaang tur i ny og ned kan hjelpe deg med å tenke litt klarere, kanskje

se andre verdier av ting? Personlig hjelper det veldig hvis jeg vandrer langt vekk helst

små veier og stier og steder jeg sjeldent er eller aldri er.

 

*Ta KONTROLL selv over din eget liv,retning

 

Er et uttrykk som heter "Kunnskap er makt" og det ordtaket sier meg veldig mye.

Fordi når du har makt/autoritet kan du styre selv din egen retning,livets kurs og hvordan du

skal forholde deg til ting som er viktig for deg på en egen måte.

 

*Gi litt FAEN

 

Det er noe som er hjulpet meg en del, tidligere slet jeg med voldsomt mye dårlig nerver.

Ødla meg helt,gikk strengt tatt ALDRI ut. når jeg begynte å gi faen, gjøre det jeg føler for

mer så etterhvert har ting gått litt og litt fremover..men såklart kan ikke oppføre deg som en hensynsløs drittsekk men du forstår sammenhengen.

 

*Løping

 

Utholdenhetstrening med Musikk/Ipod er utrolig befriende, bare det å løpe vekk all

energi,frustrasjons,gå ut i naturen ett eller annet sted og spring. viktig å ta vare på kroppen

når du har det bra psykisk har du det bra fysisk og omvendt så du må ta vare på hele

sjela,kroppen,sinnet,spirituelle hele selvet ditt. du trenger å komme deg ut å gjøre noe

og løpe eller svømme whatever sånt er bra.

[Kyrk]

Skaff deg rutiner. Du kommer til å føle det som tvang i begynnelsen, men etterhvert ordner det seg og du kommer til å elske livet ditt:) Nå er du på bunnen. Du er en underdog. Du er en fighter! Hvis deg selv og andre at du kan! Sett deg store mål. Ha store ambisjoner. Lag planer dag for dag. Bli perfeksjonist på utføre dem. F.eks: Stå opp, Spis, jogging, spise, skole/lese, sosialt, spise, trene styrke, spise, skole/lesing, sosialt, spise, legge tid. Dette er en plan som du kan gjennomføre. Trening er det beste mot depresjon. Det jeg mener med sosialt, er å være med venner. Tving deg til å sosialisere. Delta i et eller annet sosialt, være med venner. Få noe meningsfult ut av dagen, så blir selvtilitten bedre:)

[Gjest deprimert og utslitt(trådstarter]

dag1234: legen min tar meg på alvor; problemet er bare at jeg ikke liker måten han prøver å løse problemer på, generelt hans væremåte. Jeg blir direkte ukomfortabel av å prate med han. Terapi har jeg prøvd; psykologspesialisten jeg gikk til gav meg opp. Jeg burde prøve igjen, men orker ikke å ta skrittene for å komme så langt at jeg får begynt igjen med det.

 

karlh1802: svarer punktvis:

1: er ikke i fysisk form til å klare å gjennomføre en treningsøkt, og om jeg så klarte å tvinge det gjennom så vet jeg at jeg ikke klarer å spise nok til å holde vekten, ei heller å få fremgang av trening.

2: ja. har rolige dager uten stress; det hjelper lite. å virkelig slappe av er vanskelig når de vonde tankene sniker seg inn ved enhver annledning.

3: nok søvn får jeg; men rutiner er umulig, som beskrevet i førsteposten. Samme hvor mye jeg sover alt fra 6-12 timer iløpet av et døgn så føler jeg meg aldri uthvilt.

4: meditasjon er en umulighet når tankene utfolder seg fritt om jeg ikke avleder de på noe vis.

5: har i meg lite rusmidler; 2-3 enheter alkohol et par dager i måneden. er ikke i form til å drikke slik jeg kunne før. om jeg prøver, klarer jeg knapt å fullføre en sixpack.

 

Guest_Guest_jonny_*_*/#4:

er usikker på om det ligger noe mer bak; smerter og fysisk utmattelse er jo typiske depresjonssymptomer - men hvor ille bør det være før jeg skal lure på om det ligger noe mer bak?

 

jeg gir egentlig faen om det ordner seg eller ikke; jeg er lei av å være så fysisk utslitt, og av at jeg ikke klarer å være så effektiv som før.

 

ang. styrketrening: som ovenfor: jeg er ikke i fysisk form til å klare å gjennomføre en treningsøkt, og om jeg så klarte å tvinge det gjennom så vet jeg at jeg ikke klarer å spise nok til å holde vekten, ei heller å få fremgang av trening.

 

ang. meditasjon: som ovenfor: meditasjon er en umulighet når tankene utfolder seg fritt om jeg ikke avleder de på noe vis.

 

ang. film og musikk; blir ikke inspirert av det. god, komplisert film kan klare å avlede tankene. musikk i bakgrunnen gjør det lettere å avlede tankene ellers, men blir liksom ikke inspirert av det.

 

ang. gå tur: som med meditasjon, jeg får ikke fri fra tankene uten distraksjon. Det skal til mye for å okkupere en intelligent hjerne, og det å gå tur gir for mye rom for tenking.

 

ang. å ta kontroll: jeg har kontroll; i et 5-årsperspektiv skal jeg klare å komme meg ut i jobb, og vekk fra bylivet. jeg kan mye, har opplevd en del, og vet hvor jeg vil: en rolig tilværelse ute på bygda, for meg selv.

 

ang. å gi faen: jeg vet utmerket godt hvordan det gjøres, og ved behov kan jeg være en kynisk djevel. jeg gir stort sett faen i hva andre folk mener, men jeg vil alikevel stadfeste at jeg er i toppsjiktet når det gjelder intelligens, og langt fra en taper.

 

----

 

 

jeg lurer virkelig på om dere som foreslår meditasjon og rolig trening har noe som helst førstehåndserfaring med alvorlig depresjon. jeg sliter med mine egne tanker, og har flere ganger i førsteposten utdypt om hvor vitalt det er å avlede de vonde tankene for å klare å holde meg i live. (ingen fare, jeg lar det ikke gå alt for langt, men jeg må utøve selvkontroll for å unngå at de vonde tankene tar overhånd)

 

jeg har lite tro på medikamenter generelt, og spesielt når det gjelder antidepressiva. Slik jeg har forstått det så komprimeres følelsesspektert med sistnevnte, slik at man slipper de værste bunnene, men også kapper toppen av toppene. det frister lite, for av og til sniker det seg inn en god periode, og da kan humøret være nesten greit i 5-45min.

 

Sovemedisin er uaktuelt. Jeg kan telle på en hånd antall paracet jeg har tatt i mitt voksne liv. Ellers tar jeg loratadine mot diverse allergiplager + levocabastinum for nesen når allergien er på det værste midt på sommeren.

[Gjest deprimert og utslitt(trådstarter]

Kyrk:

 

Det kan høres fornuftig ut, men det fungerer ikke. Jeg vet jeg kan, selvtilliten er god nok, og om jeg vil kan jeg klare alt. Store ambisjoner og mål er ikke min stil; jeg har et klart mål, jeg vil ha en rolig tilværelse ute på bygda. Perfeksjonisme er ikke min stil; jeg vil vite litt om alt, ikke alt om litt. Forsøker jeg å perfeksjonere noe så ender det opp med at jeg mister interessen totalt. Jeg er ute etter grunnleggende forståelse, og verdsetter kunnskap over alt annet. Selvtillit er ikke et problem.

[anders1987]

du er kapabel til å gjennomføre en styrketrening. du kommer til å få veldig mye igjen hvis

du trener 2-3-4 ganger i uka. du virker ganske skarp, men kanskje litt for reflektert rundt det

hele? Ville iallefall tatt meg til noe annerledes, hvis du gjør det samme og samme hele tida

så vil du ikke se noen forandring på humøret. hvis du kunne kartlegge ting som motiverer deg

eller har motivert deg litt tidligere så er det verdt å ta med videre.

 

du har voldsomt mye muligheter,spesielt med tanke på at du er bare 20 år noe som er ingen

alder. tren styrke, tro meg det gjør vindunderverker. jeg sliter voldsomt mye om dagen selv

i livet mitt. styrketrening skal jeg legge vekt på for å heve helsa iallefall. litt kardio ved siden av også. nei men fokuser på døgnrytme og trening og bra mat. altså du sier du ikke klarer, tving deg selv til det! blir vandt til det etterhvert og helsa stiger over tid, trenger ikke nødvendigvis ta så lang tid før du føler deg en del bedre. kan ta 1 uke eller 2 før du føler deg laaangt bedre. gå utifra hypotetisk hva du kunne klart, tenk på d! hva lever du opp til i forhold til d?

[vidor]

Nå vet jeg ikke om roten til problemet ditt ligger i hodet, kroppen eller begge delene, men hvis du føler deg trengt opp i et hjørne og ikke vil søke profesjonell hjelp, noe jeg instendig håper du gjør så fort du makter det, så kan du vurdere dette;

 

http://www.doctoryourself.com/depression.html

http://www.doctoryourself.com/niacin.html

 

Metodene er solid fundamentert og dokumentert klinisk, selv om det sannsynligvis er veldig kontroversielle i flere norske miløer.

 

Hvis du spiser lite mat må du passe på å spise veldig næringsrik mat, ellers vil mangelen på nødvendige næringsstoffer gjøre det vanskeligere for kroppen å balansere seg.

 

Du kan vurdere å ta chlorella tilskudd fra besteffekt.no

Dette er et naturlig tilskudd som gir deg alle vitaminer og mineraler + essensielle fettsyrer og alle essensielle proteinene. Spesielt viktig om du spiser lite mat og derfor har stor mangel på mikronæringsstoffer.

 

Du kan også sjekke ut www.truehope.com og EMPowerplus produktet som har hjupet mange tilbake til et bedre liv. Dette produktet har så store doser av mineraler at du må få det på fritaksordningen via lege.

 

Håper det ordner seg for deg.

[Kyrk]

Kyrk:

 

Det kan høres fornuftig ut, men det fungerer ikke. Jeg vet jeg kan, selvtilliten er god nok, og om jeg vil kan jeg klare alt. Store ambisjoner og mål er ikke min stil; jeg har et klart mål, jeg vil ha en rolig tilværelse ute på bygda. Perfeksjonisme er ikke min stil; jeg vil vite litt om alt, ikke alt om litt. Forsøker jeg å perfeksjonere noe så ender det opp med at jeg mister interessen totalt. Jeg er ute etter grunnleggende forståelse, og verdsetter kunnskap over alt annet. Selvtillit er ikke et problem.

 

Det virker som du føler at du har ingenting å tape, at du ikke har noe motivasjon til det "vanlige" tradisjonelle livet. Følg din største drøm, din største interesse, uansett hva det vil koste. Det er mitt tips. Du må finne ut hva du liker å gjøre og ta det derfra. Mange ungdom kommer i en krise når dem står for livsvalgene; hva dem skal studere osv. Har fått med meg at du er usikker på at dine studier er feil for deg. Det er vertfall kanskje en indikasjon på noe..Du må også spørre deg hvorfor du er deprimert. Kanskje du ikke vet hvorfor. Da handler det om å fordrive tiden med noe du liker.

[karlh1802]

karlh1802: svarer punktvis:

1: er ikke i fysisk form til å klare å gjennomføre en treningsøkt, og om jeg så klarte å tvinge det gjennom så vet jeg at jeg ikke klarer å spise nok til å holde vekten, ei heller å få fremgang av trening.

2: ja. har rolige dager uten stress; det hjelper lite. å virkelig slappe av er vanskelig når de vonde tankene sniker seg inn ved enhver annledning.

3: nok søvn får jeg; men rutiner er umulig, som beskrevet i førsteposten. Samme hvor mye jeg sover alt fra 6-12 timer iløpet av et døgn så føler jeg meg aldri uthvilt.

4: meditasjon er en umulighet når tankene utfolder seg fritt om jeg ikke avleder de på noe vis.

5: har i meg lite rusmidler; 2-3 enheter alkohol et par dager i måneden. er ikke i form til å drikke slik jeg kunne før. om jeg prøver, klarer jeg knapt å fullføre en sixpack.

 

[...]

 

jeg lurer virkelig på om dere som foreslår meditasjon og rolig trening har noe som helst førstehåndserfaring med alvorlig depresjon. jeg sliter med mine egne tanker, og har flere ganger i førsteposten utdypt om hvor vitalt det er å avlede de vonde tankene for å klare å holde meg i live. (ingen fare, jeg lar det ikke gå alt for langt, men jeg må utøve selvkontroll for å unngå at de vonde tankene tar overhånd)

 

1. Husk at fremgang ikke kun handler om fysikken til kroppen, jeg tenker mer på trening for å få bedre mental helse i første omgang. Når du sier at du klarer å tvinge det igjennom så kan det være et tegn på at det nettopp er utrolig viktig å klare trening. Du vil merke at tilstanden din sannsynligvis vil forverre seg akkurat etter at treninga er gjennomført før ting vil bli litt lysere enn før du trente når kroppen og sinnet får restitusert seg. Apetitten kan gå opp og ned, derfor bør du prøve å tvinge i deg noe mat i starten, mens du vil merke at det gradvis vil bli lettere å få i seg mat når treninga har fått virke en stund. Prøv å få til faste rutiner på treninga også.

2. Hvis du legger om strategien litt da? Jeg mener, kanskje du kunne prøvd å tenkt på det mest jævlige du kommer på og kjent hvor utrolig vondt du virkelig kan ha det. Kanskje vil du gråte og gråte, og muligens vil ting bli verre med engang. Men jeg tror det er viktig at du virkelig får følt på de vonde følelsene dine hvis du klarer, slik at de gradvis kan slippe taket og bli gradvis mindre og mindre plagsomme.

3. En mulighet kan være at du setter av en tid du må ligge i senga di. Du kan naturligvis ikke tvinge deg selv ti¨l å sove, men hvis du bare blir liggende og det blir kjedelig nok vil du kanskje sovne etter hvert, når kroppen venner seg til at her er det ingen bønn. Da kan man jo like godt sove. At du ikke blir uthvilt av å sove lenge kan tyde på at kroppen setter i gang prosesser i hjernen som får den til å slappe av slik at man opplever seg som mer trøtt enn når man sover kort. Disse prosessene er viktig at får gå sin gang slik at kroppen kan restitusere seg.

4. Meditasjon er veldig vanskelig, men kan hjelpe til å kjenne på følelsene sine istedet for å tenke så mye. Det kan være utrolig ubehagelig, særlig hvis man har vonde følelser, men det er verdt å komme igjennom dem en gang for alle enn å la dem plage en over lengre tid.

5. At du ikke kunne drikke som du gjorde før, vil jeg tro skyldes at du ikke tåler alkohol like godt lenger. Det er derfor best å kutte så mye som mulig, vil jeg tro.

 

Jeg tror de vonde tankene du har er der av en grunn. Du trenger sannsynligvis å kjenne skikkelig på det vondeste av det vonde. Tenk på det verste du kan finne på og kjenn hvordan det påvirker deg. Å utforske dine egne tanker kan dessuten gi deg en unik innsikt i deg selv, som igjen kan gi deg bedre empati.

[schtrongl]

Kan du gi noen beskrivelse av hva disse vonde tankene går ut på? Hvilke tanke er det du hele tiden snakker om at du må distrahere bort? Det må da være her roten ligger...

[Gjest Guest_Herman_*]

Jeg er på trådstarter alder, og er antageligvis på vei inn i den samme situasjonen som ham. Etter at jeg flyttet til utlandet for å studere har livskvaliteten min gradvis sunket. Alle de momentene som bidro til å gjøre livet mitt verdt å leve er nå utelukket fra min nye hverdag. Jeg tenker i førsteomgang på fritidsaktiviteter som enten er utelukket grunnet manglende tilgjenglighet, eller at tiden ikke strekker til. Studiet tar allerede opp så mye tid, og er en så stor belastning, at alt annet en de mest basale behov må vike. Savnet av familie og hjemsted gjør seg også gjeldende.

 

Jeg har enda ikke fått noen bekreftelse på hvordan jeg gjør det i studiet. Dog føler jeg at arbeidsmengden er så overveldende, at det hele føles totalt håpløst. Jeg er en ressurssterk person, men har rett og slett ikke motivasjonen som skal til for å ta de nødvendige grepene i arbeidet med studiene.

 

Den siste tiden har jeg merket meg at de biologiske mekanikkene som naturlig skal balansere humøret, ikke lenger fungerer slik de skal. Jeg går gjennom hele spekteret av følelser i løpet av en dag. Gjerne flere ganger. Jeg er irritabel, og den minste ting kan gå urasjonelt mye inn på meg. Dette får naturlig nok følger for relasjonene jeg har til mine medstudenter, hvilket igjen resulterer i flere bekymringer.

 

Ulykke har blitt en slags vedvarende faktor i hverdagen. Jeg har perioder av dagen hvor sinnet kan lette og tilværelsen kan oppfattes som lys, men når tankene får løpe fritt og virkeligheten slår inn, kommer sorgen tilbake. En sorg som i aller høyeste grad er rasjonell.

 

Jeg forsøker å holde et muntert ansikt utad, for ikke å virke demotiverende på mine medstudenter. Dette er jeg særdeles dyktig til, og jeg er rimelig sikker på at ingen jeg omgås til daglig er så mye som i nærheten av å lukte lunta. Dette er selvsagt veldig lite konstruktivt for min egen del, men det siste jeg skal gjøre er å gjøre situasjonen noe vanskeligere for de andre. Det samme gjelder familien. Jeg gir dem inntrykk av at jeg har det godt, selv om det som så mye annet om dagen kun virker negativt på tilstanden jeg er i. Familien har så store forventinger til både meg og studiene mine, at å erkjenne at jeg ikke takler hverdagen er helt uaktuelt.

 

Selvmord er noe jeg har vurdert ved flere tilfeller opp gjennom oppveksten. Fra et evolusjonsmessig ståsted har jeg ingen mening med livet. Genetiske defekter, som har gitt seg utslag i form av kosmetiske avvik, gjør at jeg ikke har noe å tilføre neste generasjon. Rent genetisk altså. Jeg er ikke skapt for denne verden, og denne verden er ikke skapt for meg. Det er virkeligheten, og den har jeg klart å leve lykkelig med inntil nå. Nå som alt er tatt vekk fra meg, er det verre. Jeg føler det er viktig å understreke at jeg aldri har vært klinisk deprimert, men enkelte nedlag i livet har vært så harde å takle at jeg har sett selvmord som en plausibel utvei. Jeg har vært heldig gjentatte ganger, men denne gangen er det slutt på hellet. Det er jeg smertefullt klar over.

 

Å droppe ut av studiet er ikke et alternativ. Enten klarer jeg meg gjennom disse årene, eller så klarer jeg meg ikke. Før jeg dro ned for å studere, sa jeg til meg selv at jeg skulle gi studiet en sjanse, og gikk det ikke så fikk jeg ta livet mitt. Det er dit jeg sakte men sikkert er på vei nå. Som helhet er jeg glad i livet, men med hverdagen jeg har i dag, og vil komme til å ha i 5 år fremover, ser jeg ingen grunn til å fortsette.

 

Selvmord ville ha vært den riktige løsningen for meg, hadde det ikke vært for at jeg er for feig. Frykten for hva som vil skje om jeg ikke lykkes med forsøket er for stor. Det andre som hindrer meg er ansvaret jeg føler ovenfor mine medmennesker, da særlig min nære familie. Jeg innser at min død ville bety en betydelig belastning for mine foreldre, da de allerede sliter med problemer i relasjon til mine søsken.

 

Det er uaktuelt å bruke midler som i teorien kan være til skade for andre enn meg selv. De typiske selvmordsmetodene som å innta store mengder medikamenter er ikke noen mulighet da de er for usikre. De siste dagene har jeg brukt en del tid på å finne en tilfredsstillende metode på internett, men mitt inntrykk er at alt for mange av de som forsøker å ta livet sitt, er stakkarer som er ute etter oppmerksomhet, ikke å faktisk gjøre slutt på livet. Det aller beste ville vært en metode som ga uttrykk for at det hele var en ulykke, slik at jeg kunne dø med æren i behold. Dø uten at mine medmennesker ville synes synd på meg, eller få noen form for skyldfølelse.

 

Trådstarter:

 

Hadde jeg hatt muligheten til å endre på valget jeg har tatt med å flytte utenlands, hadde jeg gjort det. Hadde jeg hatt muligheten til å søke profesjonelt personell som kunne hjulpet meg, hadde jeg gjort det. Dessverre er ikke dette lenger noen mulighet slik situasjonen er i dag. Selv om jeg skulle være så heldig å komme i kontakt med en engelskspråklig psykolog, hadde jeg aldri klart å kombinere det tidsmessig med studiene. Slik jeg forstår det er situasjonen en annen for deg. Du har muligheten til å gjøre noe med problemene dine.

 

Du kan enda ta et grep! Du har muligheten. For meg er det for sent. Jeg har tatt et valg, et valg som viste seg å være feil, og nå skal jeg få betale for det.

[Kyrk]

Hei Herman

 

Du har det uten tvil tøft. Men selvmord er en "enkel", idiotisk løsning ut av problemet. Det er feigt både ovenfor deg selv og din famlie. Tenk på all skaden du vil gjøre på andre med dette. Å ta sitt eget liv er som å ta livet til dine nærmeste. Det er rett og slett egoistisk. Uansett så er det viktig at du får dine tanker ut. Å holde følelsene inn i deg gjør deg bare verre. Jeg vil absolutt anbefale deg å prate med noen om dette. Jeg vet nå ikke hva du studerer. Kan jo bare spekulere, men opplegget ditt kan høres ut som medisin. Medisinstudiene i utlandet er ofte veldig harde de første 2 årene og så blir det lettere. Har hørt lignende historier fra bekjente som har reist ned og fått skikkelig problemer.

Uansett hva du studerer så bør du tenke på om dette er det rett for deg. Du må spørre deg om du virkelig vil dette. Jeg ville tatt en telefon hjem og forklart situasjonen som den er. Vær ærlig med familien din. Det tror jeg dem vil sette pris på. Du har absolutt behov for å få hjelp, og jeg tror foreldrene dine kommer til å stille opp, slik at du kan få hjelp til å finne en psykolog.

Det å komme i fra en konkurranseprega famlie med store krav er tøft. Men jeg vet du kan klare dette. Ikke vær redd for å skuffe dem. Du må gjøre det som føles det rette for deg. Hva sier magefølelsen din? Ikke tenk karriere, tenk på hva du selv innerst inne vil selv. Ring hjem og forklar alvoret. Du kan eventuelt sende dem en mail/brev. Du har skrevet veldig godt hvordan du opplever det selv. Du trenger noen og snakke med.

Det å velge feil studie er veldig vanlig. Så mange som 20% velger feil studie i Norge. Det er ingen skam å hoppe av.

[vidor]

https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1155343

 

Synes det innlegget Weyoun hadde nederst i denne tråden fortjener å bli lest.

[Kyrk]

https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1155343

 

Synes det innlegget Weyoun hadde nederst i denne tråden fortjener å bli lest.

 

Helt enig. Et veldig bra innlegg må jeg si

[karlh1802]

Til Herman:

 

Jeg kjenner tårene mine presse seg fram etter å ha lest innlegget ditt, Herman. Det er så ufattelig vondt å lese tankene og refleksjonene dine. Tro på meg når jeg sier det, ikke fordi jeg kjenner deg annet enn dette innlegget, men fordi jeg er klar over følgende: verden vil miste et menneske som har mulighet til å realisere det gode i seg og til å gjøre verden til et bedre sted. Et menneske som har en unik erfaring som ingen andre mennesker har, og som kan lære oss noe vi andre ikke kan. Kanskje vil ikke erfaringen din endre hele verden på null komma niks, men erfaringen du har er allikevel verdifull fordi ingen andre har den.

 

Det er aldri for seint å endre samtiden som fører til en annen framtid. Ingenting er umulig, det meste er bare ekstremt vanskelig. Det finnes alltid håp for framtida. Kanskje unngår du ikke å falle ut av studiene, kanskje vil det bli vanskelig med familien, men det er viktig å alltid gi seg selv en ny sjanse. Det er alltid mulig å bli lykkelig, men dessverre så utrolig vanskelig. Fortida kan du ikke gjøre noe med, du kan ikke endre at du valgte å reise utenlands, men du kan endre framtida. Det er mulig å komme hjem, finne roen, samle krefter, før du kan reise deg igjen og realisere drømmene dine. Det er overhodet ikke noe nederlag å gi seg selv en ny start, det viser styrke til å lære av sine feil og dermed bli et bedre menneske.

 

Livet består av både gode og vonde følelser. Siden man ikke kan komme seg bort fra fortida si må man våge å kjenne på de vonde følelsene man kan ha for at det vonde skal slutte å plage en. Å kjenne på de vonde følelsene vil dessuten føre til at man lærer livet bedre å kjenne. Man lærer og utvikler seg, uansett hvor jævlig det er når det står på som verst. Det kjipe er at man ikke ser resultatet av læringa før man har lært. Gi deg selv lov til å ha det skikkelig vondt en stund slik at du virkelig kan komme deg videre.

 

Meninga med livet er ikke nødvendigvis at man skal føre genene sine videre. Jeg vil si meninga med livet er å gjøre verden til et bedre sted. Å gjøre verden til et bedre sted er en prosess alle kan delta i, pga. at alle har en helt unik kompetanse ingen andre har.

 

Selv er jeg både på din og trådstarters alder. Jeg bryr meg ikke om dere fordi jeg er så utrolig barmhjetig og snill, men fordi jeg veit at å bry seg om andre kan hjelpe meg selv til å lære og dermed øke sjansene mine for å bli lykkelig.

 

Sannsynligvis kommer dette innlegget for seint, men jeg håper at du leser det. Hvis du ikke skjønner noe eller ikke tror på det jeg har skrevet, så håper jeg du vil gi meg en ny sjanse til å forklare bedre. Jeg har feil og mangler som alle andre, men jeg prøver å lære av mine feil for å kunne gjøre verden til et bedre sted.

Endret 5. oktober 2009 av karlh1802

[Teardrop]

Kun når jeg er heldig og klarer å stoppe tankene fra å løpe vilt klarer jeg å sove; både negative og positive tankerekker holder meg oppe. Klarer jeg å avspore de negative tankene så blir det ikke stilt før jeg er virkelig trøtt, jeg fantaserer vilt og urealistisk om alt mellom himmel og jord, bare for å holde hjernen opptatt; alt fra matematiske problemer til usaklige fremtidsplaner jeg aldri vil være istand til å gjennomføre.

 

[klipp]

 

Omtrent ingenting gir meg glede lenger. Det beste jeg kan håpe på er distraksjon fra tankene mine. Jeg er smart og har høy simultankapasitet, så det skal mye til for å skyve håpløsheten og de vonde tankene bort. Jeg er irritabel, og unngår kontakt med omverdenen. Det er uker siden jeg hadde kontakt med noen utenfor familien. Vanligvis er jeg litt småsosial av meg, men nå orker jeg ikke.

 

[klipp]

 

Før alt gikk nedover og jeg opplevde min første periode med depresjon så var jeg aktiv, jeg trente og hadde en flott kropp. Jeg savner det, både treningen, og det å ha en kropp jeg kan være stolt av. Nå orker jeg ikke trene, og om jeg tvinger meg til å trene orker jeg ikke spise nok til å få fremgang.

 

Jeg vet jeg burde få profesjonell hjelp. Jeg bare orker ikke. Fastlegen min er en arrogant tulling, og alt blir upraktisk om jeg skal bytte til en fastlege som er milevis unna. Jeg orker ikke styre med det, orker ikke ny fastlege, har angst for å gå til den jeg har. Orker ikke usikkerheten med venting og styr for å få hjelp. Orker ikke å sitte forran et annet menneske og forklare meg, for å bli kastet videre før jeg får noe hjelp.

 

Jeg er lei, og vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil ikke gjøre noe, men sliter med hverdagen. Er dette bare en typisk depresjon eller kan det ligge noe mer bak?

 

Når det gjelder tanker så er det beste å forsøke å ikke bry seg om dem, bare la dem komme og gå av seg selv. Mange tanker er automatiske og det å forsøke å stoppe/hindre dem vil være å svømme mot strømmen. Du sliter deg jo ut på det.

 

Angående det å søke hjelp, det virker kansje som noe pes, men er det værre enn å ha det slik du har det? Om du ikke kommer overens med fastlegen har kansje studiestedet noen slags helsetjeneste? Du forklarer jo deg greit her og om du synes det er vanskelig anskit til ansikt kan du jo skrive noe ned og overlevere det til legen. Det gjorde jeg i et vanskelig tilfelle og det gikk veldig greit.

[anders1987]

Personlig, akkurrat i det øyeblikket her er jeg ganske langt nede selv. har faktisk vært deprimert i mild grad fra jeg var 14 år, og over tid så har det blitt verre verre og verre til i dag

hvor jeg fyler 22 snart. når jeg ser tilbake på livet mitt, tenker jeg faen at jeg ikke visste bedre den gang da hadde jeg ikke gjort 2-3 fatale feil. I dag er dere og meg selv voksen.

iallefall MENTALT er vi langt eldre, vi står faktisk sterkere rusta til å håndtere ting.

 

hvis du de 3-4-5 neste årene ikke tar reele grep på ett sett vil du angre og bli bitter.

jeg er ganske bitter, egentlig har jeg vært det i flere år men ikke turt å gjøre noe med det.

si ifra til familie er ikke et alternativ,gå til profesjonelle fagfolk har heller aldri vært noe

alternativ fordi er redd de ikke ser hele bildet etc fordi situasjonen er spesiell.

 

noe som er helt sikkert er at over tid, over flere år så har du funnet deg selv mer til rette.

funnet er mer ro, du ser jo det overalt folk har slitt i oppveksten men har kommet seg

etterhvert. Jeg tror det er voldsomt mange som er flinkere til å hjelpe andre enn å hjelpe

seg selv. spesielt de som sliter mye. personlig vet jeg faktisk ikke hva noen av dere burdte gjøre helt konkret egentlig. bare at mulighetene er kollosalt mange overalt i hele verden, og det å være lykkelig innenfra på ett sett og få ting til å gi mening i en større sammenheng

i livet sitt er en gedigen utfordring for alle og enhver. er 7 milliarder mennesker på jorda.

jeg tipper at det er en god 1milliard eller mer som sliter ganske alvorlig med sykdommer,horribel oppvekst etc og DEPRESJONER, det jeg personlig har slitt med

har satt alvorlig preg på livet mitt. jeg vet at alle her sliter med det samme, rett og slett

dårlig fysisk og psykologisk helse. og hendelser i livene våres, kurs og retning som ikke

helt føles INNVENDIG rett og godt alltid eller i det hele tatt egentlig. vi blir såå vanvittig

påvirket av alt og alle rundt oss at det ikke bidrar til slutt. jeg vet ikke helt mer hva jeg skal

tilføre bortsett fra at du SVÆRT sannsynlig ikke kommer til å begå selvmord, faktisk

ingen av dere. ikke fordi jeg ikke har valgt det selv om jeg har følt det var eneste utvei,

men fordi er ENORMT mange som tenker på det men aaaaaaaaldri gjør det. faktisk de

som som regel prater om det har nesten ikke vurdert det engang, er bare en mekanisme av at dem synes synd på seg selv. er litt skremmende å ta livet sitt er det ikke?

hva hvis du bare havner i ett eneste stort svart hull og du rett og slett ikke eksisterer mer?

sjela,spirituelle alt er bare borte vekk og bekjente rundt deg familie,venner, folk med relasjoner gjennom oppvekst,naboer,bekjente,tidlige bekjente blir rett å slett VELDIG

nedfor. og du er bare vekk for alltid og livet er blitt en skam. når du først lever de usle 90årene i livet ditt prøv så godt du kan å finne en indre ro, en slags livsglede, et driv til å fortsette. er strengt tatt mulig å ha veldig mange bra år i det voksne,senere livet selv om de første 20 årene har vært variable/elendige eller de seneste årene etc.

 

personlig ville jeg rett å slett tatt et alvorlig oppgjør med meg selv.

er det jeg skal i kveld/natt. noen tiltak bør gjøres OG GJENNOMFØRES!!!

 

gi opp studiet eller slåss videre, hva det nå enn er. jeg er ganske sikker på egentlig

at du skal ha klart deg om en 60-70 år der du gynger en stol på et gamlehjem eller

i godstolen i stua med ektefellen. er beinhardt å leve er klar over det, spesiellt når du har

JÆÆVLIG mye å forholde deg til som bare gjør vondt verre og strør salt i alle sår og fucker opp alt av...men jeg tror vi alle oss her inne skal ha klart oss. er faktisk de som takler motgang de som når lengst. takler man motgang, kan man komme langt. står bedre rusta, så er ikke 100 % bare NEGATIVT med alt som har vendt imot i livene våres. er bare FØLELSENE,RELASJONENE som er så tunge å bære at vi mister motet og lysten mer.

men det er alltids en ny dag,nye tider,nye muligheter. en vakker dag så har kanskje ting blitt helt fantastisk bra, tro det eller ei. helt utrolig men, man vet faen meg aldri hvordan ting kan gå, har jeg erfart iallefall.

[Gjest vestol]

Hei

 

Jeg sliter med å orke hverdagen. Jeg er deprimert, og det er så ille at det går utover både studier og orken til alt annet. Jeg er en mann på 20 år.

 

Dette har på gått lenge, og jeg trodde det var iferd med å bedre seg på slutten av sommeren. I vår var det så ille at jeg tok pause fra studiene og gikk til psykolog. Etter en mislykket innleggelse endte det opp med at vi avsluttet behandlingen. I et par måneder virket det som om ting gikk bedre. Jeg var nesten optimistisk, og klarte å oppleve å være litt glad igjen.

 

Nå har det forverret seg, og det er værre enn sist.

 

Jeg spiser alt for lite, men klarer å holde vekten. Jeg har store problemer med å holde en normal søvnrytme, og jeg orker knapt å åpne en bok. Konsentrasjonen er stort sett helt fraværende, jeg må avlede de vonde tankene konstant for å klare å komme meg gjennom dagen. Jeg føler meg fysisk utslitt hele dagen, og har milde smerter i både ledd og muskler.

 

Kun når jeg er heldig og klarer å stoppe tankene fra å løpe vilt klarer jeg å sove; både negative og positive tankerekker holder meg oppe. Klarer jeg å avspore de negative tankene så blir det ikke stilt før jeg er virkelig trøtt, jeg fantaserer vilt og urealistisk om alt mellom himmel og jord, bare for å holde hjernen opptatt; alt fra matematiske problemer til usaklige fremtidsplaner jeg aldri vil være istand til å gjennomføre. Jeg legger meg et sted mellom 00:30 og 04:30, det er fåfengt å prøve på å få sove før jeg klarer å roe tankene. Jeg våkner et sted mellom 11:30 og 15:30, og har store problemer med å stå opp. Humøret er værst på morgenen, og best midt på natten, og det er ingenting som tvinger meg til å holde en normal døgnrytme, dermed blir det slik. Når jeg får sove, så sover jeg ofte dårlig, kan vokne etter et par timer uten å få sove igjen før etter noen uproduktive timer der jeg prøver å få tankene under kontroll. Når jeg står opp, så føler jeg aldri at jeg er skikkelig uthvilt. Jeg våkner med smerter og ømhet i kroppen.

 

Kroppen kjennes mørbanket ut. Som en blanding mellom dagen derpå etter en hard natt på byen og timene etter en hard treningsøkt med restutisjon. Har litt smerter i leddene og flere større muskler er ømme og nesten på kanten til å være smertefulle. Får ofte hodepine. Selv om jeg kjente det på kroppen sist jeg var deprimert er det ingenting imot det jeg kjenner nå. Jeg fryser hele tiden, samme hvor varmt det er i rommet, som f.eks akkurat nå: 27C. Jeg har en skjelvende fornemmelse i hele kroppen når tankene er på det værste, og jeg er nesten blitt litt nervøs av meg.

 

Jeg klarer ikke konsentrere meg. I løpet av en uke klarer jeg kansje å tvinge meg til å jobbe med studiene i 2-3t, og jeg klarer ikke å være effektiv når jeg først klarer å få gjort noe. Jeg klarer ikke å lese bøker for gøy lenger; setter jeg meg ned med en god bok så har jeg sporet av med andre tanker før jeg er ferdig med første kapittel. Det er frustrerende. Før klarte jeg å konsentrere meg, og jobbe effektivt, selv om jeg aldri orket å bruke enorme mengder tid på faglig lesing.

 

Omtrent ingenting gir meg glede lenger. Det beste jeg kan håpe på er distraksjon fra tankene mine. Jeg er smart og har høy simultankapasitet, så det skal mye til for å skyve håpløsheten og de vonde tankene bort. Jeg er irritabel, og unngår kontakt med omverdenen. Det er uker siden jeg hadde kontakt med noen utenfor familien. Vanligvis er jeg litt småsosial av meg, men nå orker jeg ikke.

 

Jeg er usikker på om jeg har valgt rett studie; jeg har valgt etter interesse, og trives egentlig godt i miljøet og jeg liker fagene. Problemet er bare at jeg ikke er så intressert i detaljkunnskap at jeg har noe større håp enn å berge meg på ståkarakterer, og jeg vet at studiet jeg har valgt ikke er relevant for min framtidige livssituasjon. Jeg er ikke et bymenneske, og vil bo ute på bygda. Jeg spekulerer i å begynne på et mer praktisk, yrkesrettet studium til neste høst, tror på en måte det kunne vært mer fornuftig å starte på et kort(2år) og konkret studie med nesten garantert jobbmulighet der jeg vil bo. Det er liksom litt meningsløst å studiere etter interesse når jeg knapt klarer å stå, og vet at det egentlig ikke fører noen vei når jeg først kommer gjennom studiet.

 

Før alt gikk nedover og jeg opplevde min første periode med depresjon så var jeg aktiv, jeg trente og hadde en flott kropp. Jeg savner det, både treningen, og det å ha en kropp jeg kan være stolt av. Nå orker jeg ikke trene, og om jeg tvinger meg til å trene orker jeg ikke spise nok til å få fremgang.

 

Jeg vet jeg burde få profesjonell hjelp. Jeg bare orker ikke. Fastlegen min er en arrogant tulling, og alt blir upraktisk om jeg skal bytte til en fastlege som er milevis unna. Jeg orker ikke styre med det, orker ikke ny fastlege, har angst for å gå til den jeg har. Orker ikke usikkerheten med venting og styr for å få hjelp. Orker ikke å sitte forran et annet menneske og forklare meg, for å bli kastet videre før jeg får noe hjelp.

 

Jeg er lei, og vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil ikke gjøre noe, men sliter med hverdagen. Er dette bare en typisk depresjon eller kan det ligge noe mer bak?