Vanskeligheter i forhold, - og å ikke ta mot til seg å gå likevel...

[Gjest Guest_Kristine_*]

Jeg har vært i et langt vanskelig forhold. Traff han da jeg var tenåring og ung, flyttet sammen med han veldig tidlig. Og fikk barn, og har bodd med han i 13 år.

 

Dere synes nok at det er utrolig at jeg har bodd med en som krangler med meg hele tiden i 13 år. Hver eneste dag disse 13 årene har vi kranglet hele tiden omtrent. Og jeg har håpet på at det skulle bli bedre. Jeg har vært svak, og låst meg helt. Til tider så har det vært over, og på ann igjen, men vi har hele tiden bodd sammen. De siste 2 og et halvt årene har det vært helt over, men vi har ennå ikke klart å fått ordnet opp og flyttet fra hveandre utrolig nok. Jeg har mye jobbing, er utslitt, orker ingenting, er nedpsyket og tiltaksløs blitt. Føler meg helt oppgitt og sliten. Null selvtillitt.

 

Jeg hadde håpet at han kunne oppføre seg slik at jeg følte meg bedre, men det gjør han aldri. Og jeg ser jo at jeg må flytte ut, og ta mot til meg. Jeg kan jo ikke bo i lag med en som bare krangler med meg. Men jeg føler meg helt ødelagt inni meg av alt.

 

Er det noen som har hatt et slikt forhold selv, og vet hvordan det er? Noen tips å gi meg...?

 

Skal jeg klandre meg selv for dette, tenker jeg. At jeg er for dum og svak som ikke har kommet meg vekk....... Jeg blir liksom hengende fast i alt..... Sliter sånn.....

[Kloever]

Du vet selv hva du må gjøre. Men er du økonomisk avhengig av han, har du familie eller venner som kan hjelpe deg og støtte deg?

 

Tenk også på at barna ikke har godt av å leve i et slikt hjem. Hvis du bare tar skrittet vil det føles veldig mye bedre.

 

Kanskje ikke med en gang, men gi det litt tid. Bare ikke fall for fristelsen og gå tilbake til han.

[Gjest trådstarter]

Jeg har kapital på rundt en halv million nå, han har kjøpt meg ut, men det gjenstår at jeg skal orke å finne meg noe.... Jeg er så sliten.. også jobber jeg mye kveld itillegg... så jeg har ikke fått tatt meg tid til å komme meg videre på en måte.

 

Jeg har ikke fast inntekt, har en vikarjobb... Så jeg er litt redd for at jeg kommer til å slite økonomisk også. Også har jeg to barn.

 

Jeg har en familie som ikke er så lett å prate ut om dette med. De er litt gammeldagse, og orker ikke tanken på at jeg går ut av et forhold... så dette er vanskelig for meg.... Men jeg klarer jo ikke å være der, når han behandler meg slik han gjør. Har det vondt sammen med han. Samtidig så har jeg brutt kontakten med vennene jeg hadde pga han. Han taklet ikke at jeg hadde kontakt med venner da vi var sammen.. så sånn er det bare...

 

Men jeg må prøve å være sterk og komme meg ut av denne situasjonen. Og jeg ønsker ikke å vente til jeg finner meg fast jobb med å flytte, føler jeg bør flytte og komme meg vekk jo fortere jo heller. Han får meg bare til å føle meg ulykkelig, og han tåler ikke å se meg lykkelig heller her.. så jeg vil vekk herfra ja

[Kloever]

I hvert fall ikke la familien din være en hindring, de forstår åpenbart ikke hva du sliter med i dette destruktive "forholdet".

 

Penger, eller mangel på penger, er heller ikke grunn god nok til å bli værende. Du finner alltids en løsning på det. Første prioritet nå må være å flytte ut.

 

Sett deg en dato hvis det gjør det enklere. Organiser flytting og ikke finn på nye unnskyldninger, med mindre det er noe som faktisk gjør flyttinga umulig den dagen.

 

Jeg forstår at du er sliten og "ikke har tid", men som sagt er det her noe som må prioriteres. Du ødelegger deg selv ved å fortsette å bo sammen med han.