Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Han vil det skal være slutt...eller?


Gjest Guest_Forvirra_*

Anbefalte innlegg

Gjest Guest_Forvirra_*

I dag er første dagen overstått uten et pip fra meg til ham.

 

Han har skifta profilbilde på facebook, til et jeg tok av ham da vi var på romantisk tur i dyreparken for 2 år siden. Venninna mi sier han sikkert ikke har tenkt over det, men en liten bit av meg vil tro det er et provoseringsforsøk.

 

Men velger å tro han bare synes det er et kult bilde og ikke at det har noe med meg å gjøre.

 

Ja, jeg vet jeg er ei typisk overanalyserende jente, men man prøver alt ikke sant?

 

Ei venninne av meg skrev i statusen sin "Den dagen han våkner opp og innser hvor mye hun betydde for han, ligger hun ved siden av en som allerede vet...". Skulle ønske han ville innse det, men det blir for patetisk om jeg setter det i min status, så det gjør jeg IKKE. Prøver å gå videre som best jeg kan, har spist masse sjokkis i dag ;)

 

Hva tror dere?

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
Gjest Guest_Forvirra_*

Jeg vet ikke.

 

Han lovte sist gang at han ikke skulle svikte meg og knuse hjertet mitt igjen, men han holdt det ikke.

Jeg føler meg veldig nummen når det gjelder ham, som om hjertet mitt ikke orker mer. Jeg vet ikke om jeg kan stole på ham igjen, han har svikta meg konstant når jeg trengte ham det siste året.

 

Han slo opp 1 uke etter at moren min døde i sommer, fordi "han ikke takla den irrasjonelle oppførselen min". Dro i begravelsen alene og måtte se navnet hans i programmet sammen med mitt.

 

Men jeg savner det gode ved ham, savner humoren, latteren, kjemien vi hadde. Men jeg orker ikke å bli svikta igjen, så jeg vet ikke om jeg er lei meg eller letta for at det er slutt. Han var ikke slik de første 2 årene, da stilte han opp for meg mer enn jeg noen gang kunne ha trodd om noen. Er litt redd for at jeg "brukte opp" empatien hans da og at han ikke orka mer dette året.

 

Men det gjør vondt hver gang han skriver noe morsomt på facebook og legger ut bilder som viser hvor bra han har det.

Lenke til kommentar

Om han ikke er der for deg når du trenger det så er det vel ikke så mye vits?

 

Oppførselen hans angående det med dødsfallet til moren din er jo helt hinsides sykt.

 

På facebook kan du også velge om du vil skjule meldinger fra folk, det kan jo være en idé?

 

Måten han oppfører seg mot deg nå er jo idiotisk, vil du virkelig gå tilbake til han om han vil det og muligens oppleve det på nytt igjen?

Lenke til kommentar
Gjest Guest_Forvirra_*

Ja, har skjult oppdateringer fra ham, og fra alle kompisene hans så jeg slipper å se hva de skriver.

 

Men jeg føler virkelig at han er er den jeg er ment å være med, at han bare sliter med å være der for meg fordi han er så stressa ang seg selv. Som sagt, i 2 år var han den perfekte kjæreste, men jeg tok ham for gitt og utnyttet snillheten hans. Er redd for at jeg har ødelagt ham, og at jeg har brakt dette på meg selv.

 

Om han vil ha meg tilbake, vet jeg ikke hvordan jeg reagerer. Jeg håper jo han vil det uansett så jeg enten kan gå tilbake til ham eller la han føle hvordan det er å bli avvist.

Lenke til kommentar

Jeg har selv blitt utnyttet så til de grader i et tidligere forhold, så jeg vet hvordan det er.

 

Jeg tror ikke jeg ville håpet på at han ville ta deg tilbake bare så du kunne la han føle hvordan det er å bli avvist. Sannsynligvis så har han opplevd det før, og det kommer ikke noe godt ut av det. Verken for deg eller han.

 

Jeg ville nok bare kommet meg videre, men det er jo meg da.

 

Edit: Rettet på noe.

Endret av DemonFudge
Lenke til kommentar
Gjest Guest_Forvirra_*

For å være ærlig, så vet jeg at jeg ikke hadde avvist ham. Hadde nok hoppa inn i armene hans og aldri villet sluppet tak.

 

Men jeg må nok bare gå videre. Men han gjør alle disse små tingene som får meg til å sette spørsmål ved det hele. Han har masse ting her som han har sagt "han henter senere" eller "vi får fikse det".

 

Vil jo helst kaste alt, men håpet og samvittigheten i meg gjør at jeg ikke får det til.

Lenke til kommentar

Om det blir sånn, at dere blir sammen igjen, så har dere mye dere må prate om. Spør han om han føler at du har "brukt" og om andre ting som muligens kan være grunnen til problemene.

 

Han har deg nok i tankene og vil kanskje provosere deg litt. Han vet at du ikke har det så bra, og vil kanskje "gni det inn".

 

Pakk ned sakene hans i en eske, og ferdig med det.

Endret av DemonFudge
Lenke til kommentar

Nå har jeg lest alt du har skrevet, og syns veldig synd på deg. Jeg har vært igjennom noe av det samme. Delvis var det min egen skyld, og jeg innså det den dagen jeg så hva jeg var i ferd med å miste. Det var da det gikk opp for meg, og det var da jeg virkelig var villig til å prøve igjen. Eneste problemet var at jeg ikke hadde mot, itilfelle han ikke ønsket mer. For min del, gikk det bra, og vi fikk et mye bedre forhold.

 

Det jeg har fått med meg, er at det ikke virker som han har verdes beste selvtilit. Poker face, er det ikke det man sier? På utsiden fremstår han som den selvsikre personen, mens på innsiden er han egentlig knust i biter. Etter min oppfatning, trenger man ikke å tute om sånt til omverden, iallfall ikke kjæreste sin. Det man gjør da, er å basere på andres følelser og dra nytte ut av det, på andres bekostning. Så om selvtilliten hans er så høy som han skal ha det til, er vet et annet spørsmål. Men måter han behandler deg på nå, gir meg inntrykket av at han har seg i sin hule hånd. Du sier jo selv at han er såppas trygg på deg, og vet rimelig godt at du ikke hadde nølt med å ta han tilbake. Kanskje du skal vise han det motsatte? Og kanskje det er som du sier, at du har "brukt" opp empatien hans og tatt litt for gitt den goheten. Alle har sine grenser, og enkelte ganger er det lett å ta ting for gitt når man får all servert på gullfat...

Lenke til kommentar
Gjest Guest_Forvirra_*

Tusen takk for svar begge to, det varmer :)

 

Skrev jo et siste brev til ham på fredag der jeg sa jeg kom til å oppsøke hjelp for å få bukt med temperamentet og usikkerheten min. Har alltid blitt svikta i mitt liv og selv om jeg tror jeg takler det er jeg nok ikke så sterk som jeg trodde jeg var.

 

Det var han som sa det var greit for meg å være sint (jeg hadde aldri vært sint før jeg var 22), og da kom liksom alt på en gang. Ble sint for alt, fordi jeg endelig kunne. Tror det skremte han litt, og han ba meg gang på gang sjekke det ut, og jeg lovte og lovte, men gjorde ingenting.

 

Men hva er det lurt av meg å gjøre? Vil ikke han skal tro jeg driter i ham heller. Kan jeg f.eks sende et kort 1 gang i uken? Ikke masing, men bare så han vet jeg fremdeles er der om han velger meg igjen. Eller burde jeg fortsette med null kontakt?

Lenke til kommentar
Tusen takk for svar begge to, det varmer :)

 

Skrev jo et siste brev til ham på fredag der jeg sa jeg kom til å oppsøke hjelp for å få bukt med temperamentet og usikkerheten min. Har alltid blitt svikta i mitt liv og selv om jeg tror jeg takler det er jeg nok ikke så sterk som jeg trodde jeg var.

 

Det var han som sa det var greit for meg å være sint (jeg hadde aldri vært sint før jeg var 22), og da kom liksom alt på en gang. Ble sint for alt, fordi jeg endelig kunne. Tror det skremte han litt, og han ba meg gang på gang sjekke det ut, og jeg lovte og lovte, men gjorde ingenting.

 

Men hva er det lurt av meg å gjøre? Vil ikke han skal tro jeg driter i ham heller. Kan jeg f.eks sende et kort 1 gang i uken? Ikke masing, men bare så han vet jeg fremdeles er der om han velger meg igjen. Eller burde jeg fortsette med null kontakt?

 

Da kjæresten min gjorde det slutt med meg på dagen, maste jeg grenseløst mye på han. Jeg klarte ikke å holde meg unna. Et svar var alt jeg var på jakt etter, selv om jeg visste det gjorde vondt verre. Helt frem til moren min sa at jeg måtte stoppe. For min del og for hans. Min tålmodighet er på bånn, og jeg er den typen som vil alt skal løse seg over natta, selv om jeg godt vet at det aldri skjer. Ting tar tid, alt er en prosess. Så mitt råd til deg, er å ikke sende han noen kort. Tro meg, han vet du er der. Dere har vært sammen lenge. La han komme til deg, og du vil føle deg mye bedre, kanskje til og med mer verdsatt. Men jeg hadde nok ikke sendt han noen kort så langt.

 

Det er også forståelig at du lot dine følelser ta overhånd. Du stole på han og trodde han taklet det meste, men sannheten er at alle har sine grenser, og de grensene skal man ikke krysse. Ofte vet man heller ikke hvor man skal stoppe. Kanskje du tenkte at siden han elsket deg, så var det ubetinget og på godt og vondt. Men husk at alle er menneskelige, og han var ikke psykologen din. Enkelte problemer skal man ta opp med andre, og ikke med sine nærmeste. Man kan forklarte situasjonen og si man har det tøft, men prøve å begrense det litt. Et hakk. Jeg gikk forsåvidt i den samme fella da jeg fortale mine kjæreste om alle mine dårlige dager, problemer vonde følelser og tøff oppvekst. Jeg lot det bli en stor del av vårt forhold, og til slutt så ble det for mye for han. Jeg kan forstå. Man lærer så lenge man lever, og for å lære, må man feile...

Lenke til kommentar

Jeg mener du bør fortsette med null kontakt.

 

Dessuten så tror jeg kanskje du har lært noe av dette, og det kan jo være greit å tenke over det også? Sånn var det hvertfall for meg, jeg lærte utrolig mye selv om det var jævlig vanskelig. Og man kommer jo sterkere ut av det, selv om det ikke alltid føles sånn.

Lenke til kommentar
Gjest Guest_Forvirra_*

Ja, han ble vel psykologen min, og det var vel for hardt for ham.

 

Men jeg skal iallefall gjøre alt jeg kan for å bli en bedre versjon av meg selv, så får vi se om det funker. I verste fall blir jeg en bedre kjæreste for den neste :)

 

Skal iallefall ikke ta kontakt denne uken, så får vi se. Jeg er veldig utålmodig selv og vil løse alt med en gang. Han sa at etter sist gang det ble slutt at det var minnene om alt det hyggelige vi hadde sammen som gjorde at han ville prøve igjen. Så da er det vel verdt et forsøk, og fortelle ham at jeg har noen andre jeg kan snakke med og at han slipper den store byrden.

 

Kanskje det kan snu ham.

Lenke til kommentar

Men sørg for at du isåfall faktisk snakker med en annen person, og ikke bare sier det.

 

Har vært borti det også, og det gikk ikke lang tid før det var tilbake til det gamle. Ser du har skrevet at du vil oppsøke hjelp, men vil bare nevne det.

 

Prøver å gå videre som best jeg kan, har spist masse sjokkis i dag ;)

Fnis. Så ikke denne før nå, artige greier. :wee:

 

 

Synes du er flink jeg. :)

 

Edit: Da snakker jeg ikke om sjokoladespisinga, selv om du sikkert får til det på en bra måte også.

Endret av DemonFudge
Lenke til kommentar
Gjest Slettet+5132

Jeg har ikke lest de siste innleggene skikkelig nå. Men jeg ville frarådet deg å ta ham tilbake. Han virker usiker og selvopdtatt, og oppførselen rundt dødsfallet var, som andre har sagt, helt idiotisk. Greit nok at man blir litt usikker på hvordan man skal oppføre seg rundt pårørende når noen er døde, men det virker jo ikke som han bryr seg stort om andre enn seg selv. Man forstår vel at folk kan bli irritabel i en sånn situasjon, og det var jo akkurat da du trengte han mest (tipper jeg).

Jeg er enig med Demonfudge om å fortsette med null kontakt. Tror det bare gjør ting verr. Høres ut som det beste er å komme seg videre, samme hvor vondt det er.

Endret av Slettet+5132
Lenke til kommentar
Gjest Guest_Forvirra_*

Ja, jeg skal la ham være i fred.

 

Om han kommer tilbake til meg så skal det være fordi han vil, ikke fordi jeg "tvinger" ham til det. I brevet skrev jeg hva jeg følte for ham, så det burde være ganske klart for ham hva jeg vil.

 

Flere og flere sier til meg at han virker usikker, og jeg må være en dårligere menneskekjenner enn jeg trodde, for jeg hadde ikke peiling på det. Men det gir mening, når han alltid måtte påpeke mine feil og mangler og si han så ned på meg. Jeg gjorde det samme da jeg var usikker.

 

Han er nå som jeg var i begynnelsen av forholdet. Da var det jeg som "dominerte", jeg som slo opp og han som tryglet etter meg. Nå er det omvendt. Virker som et teit spill hele greia.

 

Skal bare se hva som skjer nå. Har planlagt jula alene i hodet mitt, slik at jeg skal være forberedt på det og heller ta alt annet som en bonus :)

Lenke til kommentar

Ja, kan virke som om det er litt planlagt. :hmm: Men ikke kast bort din tid på det. La han kaste bort sin tid.

 

Og bare for å ha sagt det; jula kan du da feire sammen med noen? Istedenfor å planlegge at du skal være alene, mener jeg.

 

Ikke for det, skal feire jula alene i år selv, bli kjørt oppå fjellet med snøskuter og leie ei lita hytte. :love:

Endret av DemonFudge
Lenke til kommentar
Gjest Guest_Forvirra_*

Takk skal du ha :)

 

Alene blir jeg jo ikke, har jo venner og familie, men dette blir den første jula på 3 år jeg ikke har kjæreste. Sånt er rart!

 

Men jeg skal prøve å realisere meg selv nå, istedet for å dilte etter en fyr. Var kjent som "mannehateren" før jeg fikk meg kjæreste, jeg var den som kun ville ha kompiser og mista interessen om en fyr fikk interesse for meg.

 

Så kanskje jeg er ment å ha en slik aleneperiode nå :)

 

Tusen takk for støtte dere som har svar fast, setter utrolig pris på det!

 

Skal skrive oppdateringer her, er godt å ha et sted å snakke om det. Venninnene mine begynner å bli gærne i hodet tror jeg. Skal ringe legen min i morgen og høre om muligheten for å få snakke med en psykolog. Har vel ikke helt kommet over min mors død og omstendighetene rundt det.

 

Vil være det beste mennesket jeg kan være :)

 

Dere er utrolig snille her må jeg si, er positivt overraska!

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...