Har blitt Følelseskald

[Gjest VeggStabil]

Hei jeg er en gutt 20.

 

Vel saken er den at i et par år nå så har jeg ikke følt meg noe glad eller sur , har ikke kjedet meg.

 

Alt har bare blitt like gyldig, ingenting gir meg noe glede noe følelser som helst..

Har lenge trent for å få til noe når jeg endelig greide det ingenting, har vært med jenter

ingenting ,,har bare blitt sammen fordi alle andre har dame,

 

blir fortsatt sur..eneste å det er ikke for de store tinga. det er små ting som for meg til å bli iritert.

 

var ikke slik før.

 

Noen som vet hva dette kan komme av?

 

Beklager eventuelle skrive feil.

[Gjest member-63169]

jeg og hår det sånn. rart med det. Tror det kunne hjulpet å reise til utlandet for en lengre periode. eks australia vil jeg til. hyggelige mennesker der.

[Anthila]

Har egentlig litt slik jeg og, humøret varierer men har mest fått en likegyldig holding til mye. Det blir egentlig så galt noen ganger at jeg må ta i et tak for å rette opp.

Endret 28. september 2009 av Anthila

[Gjest member-63169]

Skjønner ikke helt hva det kan være, har det liksom ganske bra, komt inn på NTNU og har allerede vert med på mye, men er fortsatt likegyldig og føler det mangler noe. Kansje det er den generelle mangelen av kontakt med det motsatte kjønn?

Synest det er litt vanskelig å komme innpå folk her. Tror en tur ut i verden kunne hjulpet. Føler meg liksom ikke helt hjemme her i Norge, aldri gjort det. Er helt norsk da

[4588pkdkrikue5c]

Kanskje du er litt deppa?

Det dreper både inativet og kosen med det meste. Ting du berre måtte gjere før, kunne du ikkje gitt meir faen i å gjere då. Alt er berre kaldt og uten farger. Slik tykkjer eg iallefall det fungerer.

[Gjest VeggStabil]

Jeg ser det er andre som har det på samme måten som meg.

 

Det godt å se at jeg ikke er alene , ikke forstå meg feil men kunne ikke formulere meg anderledes.

 

Jeg føler meg ikke deprimert så har mine tvil om at det er det som er problemet , jeg sier ikke at du tar feil

 

bare at jeg har mine tvil at dette er problemet.

 

Og reise, er veldig utenfor mitt budsjett.

 

Men veldig taknemlig for alle svarene

[Gjest Gjest]

Har det noe likt det du beskriver, totalt likegyldig til det meste.

Men kan være pga de pillene jeg går på. Men synes livet er nokså tragisk så.

[slett meg plz]

Hei jeg er en gutt 20.

 

Vel saken er den at i et par år nå så har jeg ikke følt meg noe glad eller sur , har ikke kjedet meg.

 

Alt har bare blitt like gyldig, ingenting gir meg noe glede noe følelser som helst..

Har lenge trent for å få til noe når jeg endelig greide det ingenting, har vært med jenter

ingenting ,,har bare blitt sammen fordi alle andre har dame,

 

blir fortsatt sur..eneste å det er ikke for de store tinga. det er små ting som for meg til å bli iritert.

 

var ikke slik før.

 

Noen som vet hva dette kan komme av?

 

Beklager eventuelle skrive feil.

 

Depresjon/bli voksen/det er ting du ikke synes er verdifulle så derfor gir det ikke glede å lykkes eller frustrasjon å mislykkes. De tre tinga er mye av det samme.

[toth]

Gjennom oppveksten gjorde jeg meg selv følelseskald med vilje, for å slippe det vonde og kjipe følelser. Ikke før et godt stykke ut i voksen alder skjønte jeg to ting:

 

-Å gjøre seg immun mot negative følelser, gjør ikke bare det. Det gjør deg immun mot sterke følelser begge veier, også de gode

 

-Noen ganger må/trenger/vil man føle på det vonde. Etter et tap/brudd/etc.

 

Jeg innså det selv etter at et langvarig forhold tok slutt, og jeg ikke klarte bli veldig lei meg selv om jeg "ville". Jeg hadde en slags klump i magan, så noe var der, som jeg skjønte ville ut. Jeg hadde ikke grått på 12 år, vent meg selv av med det. Jeg bestemte meg rett og slett for å fremprovosere følelsene. Satt meg i bilen et øde sted, satt på tristeste musikken jeg hadde, tenkte på det tristeste jeg visste, og prøvde å grine. Det var jammen ikke lett, men etter en time eller så klarte jeg presse frem en liten tåre eller 3. Utrolig uvant. Det kom ikke mer, så jeg prøvde igjen på sofaen neste dag. Klarte enda litt. Etter endel ettermiddager/kvelder/netter slik, klarte jeg grine tilnærmet skikkelig, og det var ganske digg.

Det er fortsatt vanskelig, men etter neste brudd gikk det lettere å få tømt ut litt kjiphet via tårer. Men det må fortsatt fremprovoseres litt.

Hvorfor jeg gjør det? Fordi jeg tror det er sunt, og fordi jeg var/er misunnelig på folk som kunne glede seg skikkelig over ting. Mens andre hadde følelsessvingninger som gikk slik:

/\__/¨¨¨¨¨¨^----¨¨\/\/¨¨¨¨ , gikk mine slik ~~~~~~~~.

Uten bunner fikk jeg heller ikke topper, bare en jevn flat bølge snittet over middels. Og det er faktisk ikke så topp som man tror, i lengden.

 

Det var vel min story, så for å relatere det til deg: Har du bevisst/ubevisst sperret ute mye følelser, antagelig negative? Over tid? Symptomene dine hørtes rett og slett veldig like ut mine, bortsett fra det med sinne/irritasjon.

Mitt foreløpige råd er uansett det samme; fremprovoser, tving frem følelsene. Jo fler ganger du klarer det, jo lettere går det

[Rabies86]

Jeg har fått indikasjoner fra flere på at jeg har gjort akkurat dette. Blokkert negative følelser altså, og på den måten også blokkert det positive.

For min del viser ikke frustrasjoner, og "tristhet" seg i noen stor grad, selv om ting "burde" være aldri så kjipt. Jeg samler det opp og lar det gjære en lang stund før det hele slipper ut i et helvetes raseriutbrudd som kan gå hardt utover inventar og også eventuelle personer som måtte finne på å si/gjøre noe feil der og da.

Det svartner helt for meg når dette skjer, men jeg husker det noen timer etterpå.

Som f.eks når jeg slo knyttneven gjennom dassdøra hjemme. (ikke så populært. Dama ble litt pissed kan min si :? ) Dette er jo forsåvidt ikke så galt da det er snakk om døde ting, men når folk provoserer meg midt i et utbrudd så risikerer de å få hele den gjærede kladden med dritt midt i trynet. Og sånt fører gjerne til legebesøk med påfølgende anmeldelse...

[Mikkel™]

Sliter med det samme. Ingenting synker skikkelig inn lengre.

[Anthila]

Gjennom oppveksten gjorde jeg meg selv følelseskald med vilje, for å slippe det vonde og kjipe følelser. Ikke før et godt stykke ut i voksen alder skjønte jeg to ting:

 

-Å gjøre seg immun mot negative følelser, gjør ikke bare det. Det gjør deg immun mot sterke følelser begge veier, også de gode

 

-Noen ganger må/trenger/vil man føle på det vonde. Etter et tap/brudd/etc.

 

Jeg innså det selv etter at et langvarig forhold tok slutt, og jeg ikke klarte bli veldig lei meg selv om jeg "ville". Jeg hadde en slags klump i magan, så noe var der, som jeg skjønte ville ut. Jeg hadde ikke grått på 12 år, vent meg selv av med det. Jeg bestemte meg rett og slett for å fremprovosere følelsene. Satt meg i bilen et øde sted, satt på tristeste musikken jeg hadde, tenkte på det tristeste jeg visste, og prøvde å grine. Det var jammen ikke lett, men etter en time eller så klarte jeg presse frem en liten tåre eller 3. Utrolig uvant. Det kom ikke mer, så jeg prøvde igjen på sofaen neste dag. Klarte enda litt. Etter endel ettermiddager/kvelder/netter slik, klarte jeg grine tilnærmet skikkelig, og det var ganske digg.

Det er fortsatt vanskelig, men etter neste brudd gikk det lettere å få tømt ut litt kjiphet via tårer. Men det må fortsatt fremprovoseres litt.

Hvorfor jeg gjør det? Fordi jeg tror det er sunt, og fordi jeg var/er misunnelig på folk som kunne glede seg skikkelig over ting. Mens andre hadde følelsessvingninger som gikk slik:

/\__/¨¨¨¨¨¨^----¨¨\/\/¨¨¨¨ , gikk mine slik ~~~~~~~~.

Uten bunner fikk jeg heller ikke topper, bare en jevn flat bølge snittet over middels. Og det er faktisk ikke så topp som man tror, i lengden.

 

Det var vel min story, så for å relatere det til deg: Har du bevisst/ubevisst sperret ute mye følelser, antagelig negative? Over tid? Symptomene dine hørtes rett og slett veldig like ut mine, bortsett fra det med sinne/irritasjon.

Mitt foreløpige råd er uansett det samme; fremprovoser, tving frem følelsene. Jo fler ganger du klarer det, jo lettere går det

 

Tror kanskje det er noe i det d sier.. får prøve dette!

[Gjest VeggStabil]

Takker Toth ,

 

Du har rett jeg gjorde dette mot meg selv for å slippe unna ..

 

Men jeg prøvde tipset ditt. Det fungerte ikke helt, hver gang jeg husker de grunne til at jeg blokerte den kjipe føelsen

 

Kan jeg ærlig si at det klikker for meg, jeg for ikke ut føelser bare sinne , jeg har prøvd flere ganger ender bare opp med å ødelegge ting.

 

 

men takker jeg trur jeg kan fikse meg etter hvert.

[Heimlaga]

tipper du er deprimert

typisk depresjon å ta livet av positive følelser og frembringe negative

[schtrongl]

Det er ingenting galt i å tenke negativt, bli sint og forbanna. Dette er følelser på lik linje med andre. Konfronterer man ikke sitt sinne og frustrasjon, vil hjernen og din virkelighet konstant få deg opp i samme situasjon igejn og igjen.

 

Det er ikke bare dere selv som har lært dere å holde alle følelser i sjakk. Gjennom media, skole og samfunnet generelt har vårt forventede følelseliv blitt mer og mer snevert. Å utagere både med sinne, glede, sorg og frykt blir sett på som unormalt. Man skal være kontrollert og falle innenfor ganske snevre væremåter. Hvis ikke er man "bipolar", deprimert, ukontrollert, osv., og man går selv til legen og ber om å få medisiner som tar seg av dette. Hvis man har god selvdisiplin klarer man å døve ned føleseslivet sitt uten medisinering, og man blir som dere sier, følelseløse individer.

 

Det er ikke å komme bort i fra at det livet de fleste av dere allerede er inni eller er på vei inn i. er med på å skape dette. Hjernen er nemlig ikke bygget innenfor slike snevre rammer, og er heller ikke ment å fungere så monotont som samfunnet har lagt det opp til.

 

Mange går rundt og håper innerst inne at forferdelige ting som 3. verdenskrig snart skal bryte ut, at det skal bli fullskala svineinfluensa pandemi eller at økonomien skal gå beint på trynet. Alt for å skape et kaos i hverdagen som gjør at følelser kan slippes løs og at man blir forløst fra den monotone hverdagen. Dette fordi Norge har blitt et land man kun eksisterer i, og siden de fleste av dere aldri vil finne rikdom nok til å realisere deres potensial til det fulle, vil denne likegyldigheten fortsette å gnage på dere. Dette vil gå sin gang til dere enten klikker, tar livet deres eller blir forløst fra dette ved å konforntere problemet og gi slipp på alt, for å finne deres sanne potensial.

 

Dere som sliter med dette bør se på hva dere vil. Vil du finne sann lykke i Australia? Vil NTNU gjøre deg mer eller mindre deprimert? Hva tror du kan gjøre deg lykkelig?

 

Andre snakker om å skaffe kjæreste, men er det egentlig riktig av deg at du skal bruke en annen persons liv for at du selv skal føle deg ok? Skal den personen belastes for din manglende lykke? Her snakker vi om andres liv, og jeg vil si det er veldig egoistisk å tenke slik. Det er alltids lett å henge seg på noen som ei heller finner veien og derfor søker trygghet i stedet gjennom parasittisk utnyttelse av andres følelsesliv og liv generelt.

 

Det er heller ingenting galt i å ikke ha følelser for alt mulig, men siden det plager dere og dere føler noe er galt er det sannsynligvis også det. Derimot kan det ha noe med at man er "blitt voksen". Sannsynligvis er mange av dere i begynnelsen av 20-årene, og har friskt i minne de svingete ten-årene. Men siden dere begynner å bli mer voksne begynner kurvene å flate mer og mer ut. Dere lærer sakte men sikkert at verden har ondskap og at verden har godhet, og at ikke alt kan gå inn over dere så sterkt om man vil leve ut sitt eget liv.

 

Det er også andre som mener at vi blir såpass bombadert med intrykk nå til dags at vi blir immune mye fortere enn tidligere. Tiden går fortere og man eldes på en måte som ikke var mulig tidligere. Dette aksellerer i takt med hvordan informasjonen kommmer raskere og raskere til oss. Man må filtrere ut en god del.

 

Om man er følelsesmessig likegyldig ovenfor medmennesker og seg selv er dette også normalt, for innerst inne vet dere at det er medmenneskene rundt dere og du selv som er med på å bryte dere ned. Også mangelen på en ledetråd for hvilken sjebne man er født til å utspille i dette livet kan også virke frustrerende. Det kan være let å bli forledet til å tro at man skal gjøre slik og slik, for så å føle seg totalt malplassert og fastlåst i sin egen miserable eksistens. En slik ledetråd tror jeg ville gjort livet enklere for svært mange, slik at man slapp å bruke halve livet sitt på å tråkke feil, når man egentlig skulle vært et helt annet sted.

 

En test på hvor astumpet man er eller ikke er kan man gjøre ved å se på ekte glede:

 

Her kan du teste ditt følesesliv: Denne løven hadde blitt kjøpt i en dyrebutikk i London av noen studenter på 60-tallet, da dette enda var lovlig. De forstret den opp fra den var en liten unge. De tok godt vare på den og den knyttet sterke bånd mellom seg. De mente denne løven var spsielt intelligent og de fikk en kontakt seg i mellom som var unik for de. Når den etterhvert begynte å gå mot voksen alder, fant de ut at de ville slippe den løs og trene den opp til å klare seg selv i naturen. Den ble gjenforent med naturen i Afrika og den integrete seg bra etterhvert. Den ble mer og mer et villdyr og var skjermet fra mennesker for å bygge opp sin naturlige frykt for oss igjen. De tidligere eierne kom tilbake etter et år, og det er nettopp denne sammenkomsten som er fanget på denne unike filmsnutten.... Ta deg tid til å prøve å sette deg inn i hvordan løven føler dette. Hva den har tenkt hele det året, og hva den i øyeblikket han skjønner hvem de er, tenker:

 

http://www.youtube.com/watch?v=HjWtRYaxmWM

Se filmen hos Youtube

 

Vi er alle foskejllige så mulig dette ikke gav deg noe, men jeg synes det er utrolig vakkert å få konstatert at følelser er noe som stikker dypt i oss, og er noe som alltid har vert ment at vi skal uttrykke - både på godt og vondt.

Endret 4. oktober 2009 av schtrongl

[thomassit0]

Har følt meg sånn av og til jeg og.. Men ikke over lengre perioder da.

[Gjest VeggStabil]

schtrongl

 

Vel hva kan jeg si det virker som om du har ganske god insikt i dette ,

 

Men du har et poeng, det er ingenting galt i detta, jeg bare tenkte at siden det ble borte var dette et problem , logisk sett.

 

helt ærlig har jeg egentlig ikke savnet noe av det, var bare rart at det ble borte

 

ang den løve filmen.. eh., vel ...ingenting , akkurat som å se på reklame,

 

Og takker for alle svar.