Forbrukerens krav som følge av mangler ved salgsgjenstanden, som i dette tilfellet er en hund.

[Tortilla]

Postet denne i Forbrukerrettforumet, men det var før jeg fant en egen juss tråd, så jeg prøver her og ser om det er noen mer fornuftige svar å få

Posten har også blitt noe redigert, og den er nødt til å bli såpass lang siden den er noe omfattende. Så har du dårlig tid, ikke les

 

Heisann,

 

Har et tilfelle gående som for meg fremstår som noe komplisert juridisk. Derfor lurte jeg på om noen av dere her har noen tanker rundt dette. Saken er:

 

Hund X ble kjøpt av oppdretter Y for en pris som er vanlig for denne type hunder. Hunden hadde en medfødt feil på øyet som ikke påvirket dens alminnelige helsetilstand, og som kjøper på kjøpstidspunktet aksepterte. Noe redusert pris ble ikke gitt, da dette ikke er vanlig praksis ved denne type sykdommer.

 

Problemet melder seg da hunden senere viser seg å ikke ha fått alle de tenner den normalt sett skal ha. Kjøper krever da prisavlag for dette, i tillegg til erstatning for veterinærutgifter kjøper hadde pga. tanntrekking av en tann som ikke ble felt som den skulle. Denne måtte da bli operert ut, og regningen kom på flere tusen kroner.

 

Det ble av kjøper oppgitt av hunden skulle brukes som familiehund. Ingen utstilling eller avl ble nevnt, selv om hunden i teorien har denne muligheten i behold på lik linje med andre valper i leveringsalder, som er 8 uker.

 

Kjøper aksepterer som tidligere nevnt at hunden hadde en medfødt øyesykdom, men mener at den sykdommen i kombinasjon med tannmangel gir grunnlag for reklamasjonen, og anfører at hunden ikke vil kunne delta på utstilling og dens avlsverdi vil være betydelig redusert hvis ikke totalt utelukket, pga. de ovennevnte forhold.

 

Det bør også nevnes at tannmangelen ikke gir hunden noen helseproblemer mht. til tygging av mat. Hunder med tannmangel er heller ikke utelukket fra utstillingsringen, selv om det vil kunne gis trekk for dette av enkelte dommere. Avsverdien vil nok være kraftig redusert da hunder med tannmangel ikke bør brukes i avl.

 

Det bør også nevnes at en av foreldrene til hunden har et komplett tannsett, den andre mangler 2 tenner. Av kjente søsken er det kun èn som mangler 1 tann, så langt det har vært mulighet for å spore opp denne type informasjon. Denne kombiansjonen av foreldredyr har ikke blitt gjort tidligere. Med andre ord har oppdretter hatt meget liten mulighet til å forutsi at akkurat denne hunden skulle få en såpass omfattende tannmangel.

 

Dette var faktum i saken, nå over til juss.

 

Mellom partene foreligger det en kjøpskontrakt som ikke regulerer dette forholdet konkret.

 

Tannmagel er forøvrig svært vanlig på denne rasen. Kjøper ble forklart dette, og i alle tilfeller burde/kunne h*n ha skaffet til veie denne informasjonen selv.

 

Vi har altså en kontrakt som ikke regulerer forholdet konkret. Så kommer et poeng, kjøpsavtalen mellom partene er etter min mening i grenseland mellom kjøpsloven og forbrukerkjøpsloven. Hvorvidt selger er å anse som "næringsvirksomhet" eller ei. I følge Norsk Kennel Klubb er dette tilfellet, noe jeg ikke er enig sånn uten videre. Men dette er ikke relevant i denne saken, da begge parter har akseptert at saken skal behandles ut fra fkl.

Er tannmangel å anse som mangel i hht. §16 i forbrukerkjøpsloven?

 

Litt sunn fornuft tilsier at oppretter i denne saken ikke hadde adgang til å forutsi at denne valpen kom til å mangle tenner som voksen jf. § 16 b. Hunder er levende vesener og de kan utvikle seg både positiv og negativt. Litt satt på spissen, skulle en oppdreter gi erstatning fo hver ting som ikke blir som det burde ha blitt, og det ikke under noen omstendigheter kunne forutsees av verken selger eller kjøper, så kunne alle oppdrettere legge ned sine virksomheter.

 

Og hvordan skal man kunne vite noe om tingenes egenskaper så lenge de ikke trer fram lenge etter leveringstidspunktet, og dette forhold ikke reguleres av kjøpekontrakten?

 

Mitt ressonoment går ut på følgende:

Forutsatt at det er forbrukerkjøpsloven som gjelder, antar jeg at salg av levende dyr omfates av § 17, "solgt som den er". Dette betyr at selger har en plikt til å gi korrekte opplysninger, sam at det må være samsvar mellom pris og kvalitet. Det er ingen tvil om at selger har vært så ærlig som vedkommende kunne på salgstidspunktet. H*n kunne ikke forutse tannmangel hos denne hunden. Genetikk er vanskelig, og selv foreldredyr med komplette tenner vil kunne få avkom med tannmangel av større eller mindre grad. Derfor vil jeg ikke si at kjøper har fått en hund med et nevneverdig kvalitetsavvik. Øyesykdommen ble akseptert på kjøpetidspunktet, og tannmangelen vil ikke hindre kjøper i å stille hunden, ei heller bruke den i avl selv om etikken i det siste kan diskuteres. Hunden er ellers frisk som en fisk. Spørsmålet er derfor hvem det er som er nærmest til å bære risikoen for ting som oppstår senere. Jeg antar at det må være kjøper som må bære risikoen for vanlige og påregnelige lyter hos levende dyr.

 

Det spesielle med saken er også at denne hunden hadde en medfødt øyesykdom som kjøper aksepterte. Nå mener kjøper at, i kombinasjon med tanntrekkinga og manglende tenner, at øyesykdommen også blir et såpass stort problem at h*n vil ha prisavslag. Det er noe merkelig å komme med noe en i utgangspunktet har akseptert, som i kombinasjon med noe annet som i seg selv er en bagatell, skal danne grunnlaget for prisavlag.

 

Noen som har noen tanker?

 

På forhånd takk!

[Loko]

Skolehjelp.no?

[Tortilla]

Godt forslag Loko, hadde det bare vært noe som het det

 

Forøvrig så er ikke dette noen skoleoppgave, men en høyst reell sak.

[osse-mon waits for alice]

Om rasen er kjent for å ha tannproblemer, én av foreldrene har tannmangler og kjøper sier hunden ikke skal brukes til utstilling (og trolig ikke avl, da dette er en "familiehund") ser ikke jeg hvordan det skal være grunnlag for reklamasjon...

[krikkert]

Forbrukerkjøpsloven § 17 gjelder når det er spesifikt nevnt i kontrakten eller etter vanlig skikk og bruk i bransjen kan forutsettes fra avtalen at tingen er solgt 'som den er'. Siden partene er enige om at forbrukerkjøpsloven skal brukes kommer også beskyttelseshensynet som i aller høyeste grad er en del av loven inn. Prinsippet går ut på at selger, den profesjonelle part, i stor grad bærer ansvaret for at kontrakten er blitt som den er blitt. Som følge av dette legger man lista høyere for at selger skal kunne hevde ting som ikke står i kontrakten. Derfor mener jeg at § 17 ikke er relevant for denne saken.

 

Vi er da tilbake til mangelsvurderingen i § 16. For å ta det enkleste først: Kjøperen kan ikke la øyesykdommen være grunnlag for en mangel. Det følger av § 16 tredje ledd, og for så vidt også av første ledd.

 

Jeg savner en del tidsinformasjon i innlegget ditt. Tid er nemlig et vurderingstema i forhold til reklamasjonsreglene, og kjøpsdato, dato for når mangelen viste seg, dato for reklamasjon, etc -- dette er kjekt å ha.

[Bikeridr]

Slik jeg ser det har hundekjøper i dette tilfellet vært uheldig og funnet en svært useriøs oppdretter.

Vi driver selv med hund (ikke oppdretter, og det blir vi ikke heller pga alle "problemer" det medfører) og har en hund som utviklet en mangel. Dette er en hund som skulle brukes primært som "kosehund", men også på utstilling. Vi fikk redusert prisen på hunden tilsvarende veterinærutgiftene av oppdretter. Dette er hunder i høy prisklasse.

Vi *kunne* risikert at oppdretter valgte å kjøpe tilbake hunden. (Det ville ikke blitt akseptert, det er jo blitt et kjært familiemedlem).

 

Videre stiller jeg meg svært, svært spørrende til oppdretters prisforlangende, "full pris" på tross av en allerede oppdaget mangel. Jeg vet at i utstillingssammenheng, og riktig (sur) dommer, så blir *alle* feil/mangler trukket. Denne hunden ville vel aldri kunne blitt Champion. Videre selger oppdretter (fortsatt for full pris) en hund som har en potensiell mangel i meget nært slektsforhold (den ene forelder).

 

Dette lukter forliksråd for meg.

Hundekjøper kan dog risikere kjøpet opphevet og må levere tilbake "mangelvaren", noe som jeg regner med er heller uaktuelt siden hunden sannsynligvis allerede er blitt en del av familien.

 

Som en "tommelfingerregel" regner en 20-30% prisavslag på hunder som ikke kan/skal brukes i avl eller utstilling, men da er det ofte en kontraktsmessig klausul.

[Tortilla]

Forbrukerkjøpsloven § 17 gjelder når det er spesifikt nevnt i kontrakten eller etter vanlig skikk og bruk i bransjen kan forutsettes fra avtalen at tingen er solgt 'som den er'. Siden partene er enige om at forbrukerkjøpsloven skal brukes kommer også beskyttelseshensynet som i aller høyeste grad er en del av loven inn. Prinsippet går ut på at selger, den profesjonelle part, i stor grad bærer ansvaret for at kontrakten er blitt som den er blitt. Som følge av dette legger man lista høyere for at selger skal kunne hevde ting som ikke står i kontrakten. Derfor mener jeg at § 17 ikke er relevant for denne saken.

 

Vi er da tilbake til mangelsvurderingen i § 16. For å ta det enkleste først: Kjøperen kan ikke la øyesykdommen være grunnlag for en mangel. Det følger av § 16 tredje ledd, og for så vidt også av første ledd.

 

Jeg savner en del tidsinformasjon i innlegget ditt. Tid er nemlig et vurderingstema i forhold til reklamasjonsreglene, og kjøpsdato, dato for når mangelen viste seg, dato for reklamasjon, etc -- dette er kjekt å ha.

 

Krikkert: Omstendighetene rundt salg av dyr med tanke på at de er levende vesener som det i stor grad ikke er mulig å forutse utviklingen av, så mener jeg at fkl. §17 kan brukes, selv om det ikke utrukkelig står i kontrakten. Etter min mening passer ikke mangelsvurderingen i § 16 så godt når det er snakk om levende dyr. Lovens beskyttelseshensyn er jo selve poenget med loven, men samtidig så mener jeg at selger også har i visse tilfeller et legitimt behov for å beskytte seg. Dette gjelder da særlig der selger ikke visste noe eller burde vite noe om mangelen som vil kunne oppstå i fremtiden. Annerledes ville det kunne stå seg hvis selger var et stort firma med mulighet for å takle dette uten et for stort tap. Her er det derimot snakk om mer jevnbyrdige parter, en oppdretter som vil det beste for sine valper, og en forholdsvis oppegående valpekjøper.

 

Dette reiser et prinsipielt spørsmål om hvorvidt oppdretter skal ha ansvar for en hunds mangler når de er totalt umulige å forutse på salgstidspunktet. Det er umulig å forutsi om en valp er en blivende champion eller en bra avlshund på 8 ukers alder. Så lenge hunden er frisk ved salgstidspunktet, og selger har oppgitt all informasjon som er mulig å oppgi om både positive og negative ting, så mener jeg at hunden er "solgt som den er", og at kjøper er nærmest til å bære risikoen for den senere utvikling.

Det fremgår også av juridisk teori at salg av dyr omfattes av § 17, jf. Martinussen "Forbrukerkjøp" s. 116.

Men jeg skjønner poenget ditt krikkert, og er langt på vei enig med deg, men ikke helt. Har lest gjennom en del saker fra Forbrukertvistutvalget, og alle synes for så vidt å behandle liknende spørsmål etter den alminnelige mangelsparagrafen, og ikke etter § 17.

 

Det enkleste først virker enkelt, så jeg har lyst til å gjøre det litt mer vanskelig Altså, det jeg mener å si er at aksepterte forhold ikke kan gjøres gjeldende som mangle senere, det fremgår jo for så vidt av § 16 tredje ledd, som du også nevner krikkert. Mulig jeg gjør det vanskeligere enn nødvendig, og jeg skal ikke påberope meg all verdens kunnskap om temaet, men har lyst til å dra inn læren om bristende forutsetninger. Sett at kjøper hadde i tankene å bruke hunden i avl og/eller utstilling, men dette forble usagt ved kontraktsinngåelsen. Tannmangelen er forhold som senere utviklet seg og som partene ikke visste eller burde vite ville utvikle seg. Kjøper aksepterte øyesykdommen, men hvis han hadde visst at hunden ville få et såpass omfattende tannmangel i tillegg til den allerede aksepterte øyesykdommen, så ville ikke han kunne bruke hunden til det han har tenkt, og ergo ville kanskje ikke kjøpet ha funnet sted. Utgangspunktet i læren er jo at kjøper selv bærer risikoen for de spesielle forutsetninger som han/hun måtte ha som ikke er nedfelt i kontrakten eller på annen måte kommer klart til utrykk for i avtaleforholdet. Umiddelbart taler dette i selgers favør. Eller hva mener du krikkert?

 

Tidsinformasjonen du ønsker krikkert er ikke helt enkelt for meg å gi fullstendig korrekt, men dette er det nærmeste jeg kommer.

 

La oss si at hunden ble født 1. Januar 2008, solgt og levert 1 mars.

Melketennene felles rundt 5 mnd alder, og man vil kunne si med ca nøyaktighet hvilke tenner som er til stede og hvilke som mangler ved 7 mnd alder, altså 1. august 2008

Rundt juletider 2008 og rett før hunden blir 1 år, reklameres det fordi 4 tenner ikke har kommet som de skal, og det er heller ikke håp for at de gjør det etter dette tidspunktet.

[Tortilla]

Slik jeg ser det har hundekjøper i dette tilfellet vært uheldig og funnet en svært useriøs oppdretter.

Vi driver selv med hund (ikke oppdretter, og det blir vi ikke heller pga alle "problemer" det medfører) og har en hund som utviklet en mangel. Dette er en hund som skulle brukes primært som "kosehund", men også på utstilling. Vi fikk redusert prisen på hunden tilsvarende veterinærutgiftene av oppdretter. Dette er hunder i høy prisklasse.

Vi *kunne* risikert at oppdretter valgte å kjøpe tilbake hunden. (Det ville ikke blitt akseptert, det er jo blitt et kjært familiemedlem).

 

Videre stiller jeg meg svært, svært spørrende til oppdretters prisforlangende, "full pris" på tross av en allerede oppdaget mangel. Jeg vet at i utstillingssammenheng, og riktig (sur) dommer, så blir *alle* feil/mangler trukket. Denne hunden ville vel aldri kunne blitt Champion. Videre selger oppdretter (fortsatt for full pris) en hund som har en potensiell mangel i meget nært slektsforhold (den ene forelder).

 

Dette lukter forliksråd for meg.

Hundekjøper kan dog risikere kjøpet opphevet og må levere tilbake "mangelvaren", noe som jeg regner med er heller uaktuelt siden hunden sannsynligvis allerede er blitt en del av familien.

 

Som en "tommelfingerregel" regner en 20-30% prisavslag på hunder som ikke kan/skal brukes i avl eller utstilling, men da er det ofte en kontraktsmessig klausul.

 

Birkeridr: Jeg kjenner oppdretter i denne saken, og kan skrive under på at vedkommende er dønn seriøs, men dette har for så vidt ingen relevans her, da jeg på ingen måte taler vedkommendes sak. Jeg finner bare problemstillingen juridisk interessant.

 

Jeg skulle gjerne likt å visst hva slags mangel deres hund fikk som ga grunnlag for erstatning.

 

Hunden hadde en sykdom på øyet som er svært utbredt på denne rasen. De aller fleste av rasens oppdretter i landet (og dem er det ikke få av) selger valper med denne sykdommen til full pris. Dette fordi sykdommen ikke har noe å si for hunden, verken nå eller senere. Den ser ikke dårligere, har ingen plager eller nedsatt livskvalitet på annen måte, ei heller vil den få det noen gang. Hunder med denne sykdommen kan fint delta på utstilling, en dommer vil ikke kunne oppdage dette og heller ikke gi trekk for det. Dette synes ikke, det merkes ikke, verken for hund eller dommer. Så sykdommen i seg selv er ingen hundring for at denne hunden vil kunne bli en champion. Den er heller ingen avlshindring, hunder med denne type sykdommer er ofte brukt i avl, det eneste en må passe på er å ikke pare med en annen hund som har samme sykdom.

Det interessante er at heller ikke tannmangelen vil kunne bli et hinder for champion tittelen såfremt hunden ellers er bra. Innenfor denne rasen finnes det eksempel på champions som mangler opptil 6 tenner.

 

Som nevnt er tannmangel vanlig på rasen, og ved valg av avlsdyr så må man ta mange ting i betraktning. Det ville vært synd hvis en fantastisk pen, frisk, psykisk sterk hund blir unnlatt å bli brukt i avl kun fordi den mangler én tann. Og særlig da den pares med en hun som har et komplett tannsett. Det er heller ikke sikkert at avkommet vil få tannmangel i det hele tatt. Som tidligere nevnt kan to dyr med komplett tannsett gi tannmanglende avkom. Ja, genetikk er vanskelig.

 

Derfor mener jeg bestemt at oppdretter ikke har opptrådt uaktsomt.

 

Hvor finer du hold i at hundekjøper kan risikere å få kjøpet sitt opphevet med den følge at hunden må leveres tilbake?

[krikkert]

Krikkert: Omstendighetene rundt salg av dyr med tanke på at de er levende vesener som det i stor grad ikke er mulig å forutse utviklingen av, så mener jeg at fkl. §17 kan brukes, selv om det ikke utrukkelig står i kontrakten. Etter min mening passer ikke mangelsvurderingen i § 16 så godt når det er snakk om levende dyr.

 

Jeg har ikke sagt at forbrukerkjøpsloven § 17 ikke er relevant for spørsmålet om salg av dyr. Det jeg derimot sier er at fkjl § 17 kun kommer inn i bildet når selger har tatt forbehold om at tingen, altså dyret, selges "som den er" eller på annen måte aktivt fraskriver seg ansvaret for eventuelle senere mangler. Har selger ikke fraskrevet seg dette ansvaret kommer ikke paragrafen til anvendelse. At mangelsvurderingen "ikke passer så godt" etter § 16 som etter § 17 betyr ikke at man slipper unna § 16.

 

Lovens beskyttelseshensyn er jo selve poenget med loven, men samtidig så mener jeg at selger også har i visse tilfeller et legitimt behov for å beskytte seg. Dette gjelder da særlig der selger ikke visste noe eller burde vite noe om mangelen som vil kunne oppstå i fremtiden. Annerledes ville det kunne stå seg hvis selger var et stort firma med mulighet for å takle dette uten et for stort tap. Her er det derimot snakk om mer jevnbyrdige parter, en oppdretter som vil det beste for sine valper, og en forholdsvis oppegående valpekjøper.

 

Dette spørsmålet har vært oppe i juridisk teori, og der har man brukt eksempelet om en jurist/advokat som handler privat av en selvstendig næringsdrivende som driver enkeltmannsforetak. Her kan jo forbrukeren være enormt mye mer klar over sin rettslige stilling enn selgeren. Det er allikevel sikker rett at forbrukerens vern etter forbrukerkjøpsloven fortsatt gjelder. Du oppstilte at du mener tvisten ligger "i grenseland" mellom forbrukerkjøpsloven og kjøpsloven. Det er ikke strenge krav for å regnes som å drive næringsvirksomhet for å oppfylle kravene i forbrukerkjøpsloven § 1 -- man kan selge på heltid eller deltid, som hovednæring eller bivirksomhet. Kravet må antageligvis avgrenses nedad mot den rene hobbyvirksomhet.

 

Du har ikke oppgitt nok informasjon til å vurdere spørsmålet.

 

Dette reiser et prinsipielt spørsmål om hvorvidt oppdretter skal ha ansvar for en hunds mangler når de er totalt umulige å forutse på salgstidspunktet. Det er umulig å forutsi om en valp er en blivende champion eller en bra avlshund på 8 ukers alder. Så lenge hunden er frisk ved salgstidspunktet, og selger har oppgitt all informasjon som er mulig å oppgi om både positive og negative ting, så mener jeg at hunden er "solgt som den er", og at kjøper er nærmest til å bære risikoen for den senere utvikling.

 

Hvordan er dette forskjellig fra hvorvidt en selger skal ha ansvar for en gjenstands mangler når de ikke var kjent på salgstidspunktet?

 

Hvis selger ikke aktivt har tatt forbeholdet om at han fraskriver seg videre ansvar så har han ikke fraskrevet seg videre ansvar. Det er et hensyn til kjøper her også, og det hensynet er at kjøper skal vite om sin rettsstilling som følge av kontrakten. Jeg finner også at det er den som søker å fraskrive seg ansvar i forhold til lovens standard som må være ansvarlig for å få ansvarsfraskrivelsen ned i kontrakten.

 

Det fremgår også av juridisk teori at salg av dyr omfattes av § 17, jf. Martinussen "Forbrukerkjøp" s. 116.

Men jeg skjønner poenget ditt krikkert, og er langt på vei enig med deg, men ikke helt. Har lest gjennom en del saker fra Forbrukertvistutvalget, og alle synes for så vidt å behandle liknende spørsmål etter den alminnelige mangelsparagrafen, og ikke etter § 17.

 

Som jeg sier ovenfor har jeg ikke sagt at den ikke gjelder på generell basis. Bare at jeg ikke mener den kommer til anvendelse her.

 

Det enkleste først virker enkelt, så jeg har lyst til å gjøre det litt mer vanskelig Altså, det jeg mener å si er at aksepterte forhold ikke kan gjøres gjeldende som mangle senere, det fremgår jo for så vidt av § 16 tredje ledd, som du også nevner krikkert. Mulig jeg gjør det vanskeligere enn nødvendig, og jeg skal ikke påberope meg all verdens kunnskap om temaet, men har lyst til å dra inn læren om bristende forutsetninger. Sett at kjøper hadde i tankene å bruke hunden i avl og/eller utstilling, men dette forble usagt ved kontraktsinngåelsen. Tannmangelen er forhold som senere utviklet seg og som partene ikke visste eller burde vite ville utvikle seg. Kjøper aksepterte øyesykdommen, men hvis han hadde visst at hunden ville få et såpass omfattende tannmangel i tillegg til den allerede aksepterte øyesykdommen, så ville ikke han kunne bruke hunden til det han har tenkt, og ergo ville kanskje ikke kjøpet ha funnet sted. Utgangspunktet i læren er jo at kjøper selv bærer risikoen for de spesielle forutsetninger som han/hun måtte ha som ikke er nedfelt i kontrakten eller på annen måte kommer klart til utrykk for i avtaleforholdet. Umiddelbart taler dette i selgers favør. Eller hva mener du krikkert?

 

Jeg har ingen kommentarer fra eller til på dette punktet. Enighet må dog registreres når klokka viser dagtid.

[Bikeridr]

1 - Slik jeg ser det har hundekjøper i dette tilfellet vært uheldig og funnet en svært useriøs oppdretter.

 

2 - Birkeridr: Jeg kjenner oppdretter i denne saken, og kan skrive under på at vedkommende er dønn seriøs, men dette har for så vidt ingen relevans her, da jeg på ingen måte taler vedkommendes sak. Jeg finner bare problemstillingen juridisk interessant.

 

3 - Jeg skulle gjerne likt å visst hva slags mangel deres hund fikk som ga grunnlag for erstatning.

 

 

4 - Derfor mener jeg bestemt at oppdretter ikke har opptrådt uaktsomt.

 

5 - Hvor finer du hold i at hundekjøper kan risikere å få kjøpet sitt opphevet med den følge at hunden må leveres tilbake?

Jeg har fjernet masse forklaringer fra quoten, som ikke har relevans for svarene jeg skal gi på ovenstående.

 

1). Legg merke til "Slik jeg ser det". Jeg kjenner ikke denne spesifikke oppdretter (men om jeg får vite rase, kan det likevel hende jeg vet hvem det kan være). Samtidig vet jeg at det i bransjen dessverre finnes altfor mange "fabrikker" som kynisk utnytter både dyr og kunder. Men jeg har *på ingen måte* anklaget eller "vedtatt" at denne oppdretter er det, bare lagt frem muligheten.

 

2). Regnet med du var en av partene, enten kjøper (eller kjent av) eller oppdretter (eller kjent av).

 

3). Det blir ikke formidlet over forum og heller ikke i PM, men hunden vår utviklet en diskvalifiserende mangel som automatisk KIB'er den på utstilling. Det er i tillegg forbudt, eller iallefall svært lite moralsk korrekt å bruke vår hund i avl.

 

4). Din mening, jfr pkt 1, min mening.

 

5). Sier ikke forbrukerkjøpsloven at du har krav på erstatning/reparasjon av en vare som får en mangel etter kjøpstidspunkt, men innenfor reklamasjonstiden?

Vet jo at dette er et levende vesen og ikke en "vare som sådan", men oppdretter har (og *skal* ha) ansvar for sine hvalpers ve og vel. En hvalpekjøper er ikke en hvilken som helst kunde, og oppdretter, *slik jeg ser det*, plikter å vurdere kunden og, om nødvendig, nekte salg.

Jeg kan ikke henvise til noen konkrete saker uten å trekke inn litt for sensitive opplysninger, men kan si at jeg vet tilfeller hvor oppdretter nekter erstatning og heller forlanger kjøpet hevet. Jeg vet også at enkelte oppdrettere (ikke nødvendigvis i Norge) krever hvalpen(e) med mangel(er) tilbake for så å avlive/slakte dem.

[krikkert]

5). Sier ikke forbrukerkjøpsloven at du har krav på erstatning/reparasjon av en vare som får en mangel etter kjøpstidspunkt, men innenfor reklamasjonstiden?

Ikke egentlig. Etter norsk rett må mangelen foreligge på overtakelsestidspunktet (jf forbrukerkjøpsloven § 18 (1 og 3)) hvis ikke selgeren har begått kontraktsbrudd.

 

En mangel som viser seg innen seks måneder skal antas å ha eksistert på overtakelsestidspunktet med mindre det bevises at feilen oppsto senere (§ 18 (2)). Dette er for å forhindre "mandagsprodukter", og regelen kan ikke brukes på ting som har begrenset holdbarhet (f.eks. mat) eller der vurderingen er åpenbart usikker (f.eks. levende dyr).