Hvordan få min bror til å forstå?

[Never Can Tell]

Dette var ikke så gode nyheter nei, her var en del ting som ikke helt gir mening.

 

Først, frivillig tvang vil si at han får beskjed om at hvis ikke han legger seg inn frivillig legges han inn på tvang. Når man er tvangsinnlagt gjelder en del andre regler enn når man har lagt seg inn frivillig, blandt annet kan man velge å skrive seg ut hvis man ønsker det.

 

Antar at grunnen til at han kom hjem var nettopp fordi han var frivillig innlagt, ikke ønsket å ta medisiner, ikke roet seg og valgte å dra hjem. De kan ikke hold han der mot hans vilje og heller ikke tvangsmedisinere så lenge han er innlagt frivillig..

 

Hvorfor de ikke vurderer han som psykotisk er jo noe merkelig.. De må jo ha satt en (midlertidig) diagnose i det de legger han inn, kan jo lure litt på hva denne er.

 

Ville kanskje vurdert å skrevet klage til fylkesmannen. Gå inn på http://www.fylkesmann.no/ finn ditt fylke, gå på helse, så på Tilsyn og klagesaker og les litt der i første omgang.

[Gjest Trådstarter]

Skjønner at frivillig tvang ikke gir mening. Det ga ikke mening for meg heller egentlig, men det var det psykiatrien kalte det.

 

De vil ikke tvangsinnlegge med mindre han skader seg selv eller andre fysisk. Så det er visst det jeg må få til. Jeg må trigge han så jævlig nå at han skader meg. Det er visst det eneste psykiatrien skjønner.

 

Jeg orker ikke dette mer. Han må bort.

[FlinkeFreddy]

Jeg hiver meg på som "en vanlig fyr uten peiling", men du sier han var innvolvert i idrett?

 

Har han tatt steroider, effedrin eller lignende? Var det seriøs idrett han drev med? Hvis dette er tilfellet, har dere i allefall noe å gå etter for å stille en diagnose. Er ikke deres jobb, men dere/du kan jo leke detektiver, og forhøre dere rundt hos hans tidligere kompiser.

 

Har han tatt steroider kan dette ha ført til misbruk av andre stoffer. Statistikk tilsier dette, men er ikke noe jeg orker å lete frem nå.

 

Ellers synes jeg hamnli hadde et kjempegodt forslag. Møt hardt med hardt (mitt livsmotto), og få igjennom handling. Det er jo bedre enn ingenting.

 

Lykke til, og hold oss oppdatert!

[Gjest Trådstarter]

Var en seriøs idrett han drev med, men han har aldri brukt noe stoffer for å bli bedre der. De ble jo testet. Er sikker på at det ikke har vært noe stereoider i bildet heller. For han er ikke og har aldri vært muskuløs.

 

Men jeg har hvert fall lykkes i å tvangsinnlegge han nå. Jeg så ingen annen vei for å få det til. Psykiatrien ville jo ikke tvangsinnlegge før han hadde skadet noen fysisk.

Haken nå er at familien lever i dødsangst. Han har sagt at hvis han klarer å lure seg ut, så kommer han til å ta livet av oss og seg selv.

[Cyrenia]

I det siste du skrev sier du at du har lykkes i å tvangsinnlegge han nå..... Bare lurte på om han er inne igjen? eller om du mener den lille perioden han var inne..?

 

Synes hele historien er hårreisende.. hvilken del av landet er det du bor egentlig? Synes det virker helt merkelig at de sender han hjem fordi de ikke klarer å roe han ned.. hva slags pasienter er det de har da hvis de ikke kan ha slike?

 

Jeg synes det er så fælt for dere som må leve med dette, og håper at han har mulighet for å bli frisk.. virker veldig alvorlig dette her.. for meg virker det som noe frontallapp-skade.. hjerneskade av noe slag... har han blitt utredet med rønken og slikt?

[storken]

Jeg hater å si dette, men denne tanken bare streifet pannelappen min - hva om du våkner til at broren din har klikka helt og drept noen i familien og/eller seg selv?

 

Nå er jeg ikke noe psykolog eller noe, men jeg vil tro det er lettere å støte han fra seg, nå som han er gal. Du er helt åpenbart sterkt knyttet til broren din, og selvfølgelig er du bekymra for han - men når den han var før er helt borte er sikkert ikke dette helt lett?

 

Spør du meg: Faktoriser en historie der dere sier han kasta kniver eller gjorde noe som satte dere i fare. Ikke la det gå så langt at noe tragisk faktisk skjer! Dette er det beste, både for dere og broren din.

[Fin Skjorte]

@Trådstarter: Uten å kommentere din/deres sak spesielt, men kun om tvangsinnleggelse genrelt.

 

Husk tvangsinnleggelse er å betrakte som frihetsberøvelse, dog uten en rettsprosess og dom hvor man kan besvare på beskyldingene mot seg men på grunnlag av enkelt personers vurderinger.

Og dermed skal det veldig mye til for at det skal bli gjennomført.

 

Innen rettsvitenskap er det å betrakte en mindre ulempe om en skyldig går fri enn at en uskyldig blir dømt.

Og det er heller ikke utenkelig at tilsvarende gjelder for helsevesenet og de vurderingene som blir lagt til grunn på det området.

 

Og la meg understreke igjen at dette er ikke en kommentar omkring deres tilfelle, kun om tvangsinnleggelse på generelt grunnlag.

[MathHouse]

Er det slik at dere kunne gitt han noe å beskytte øynene med, som feks solbriller eller noe? vet dette vil være ne kortvarig og litt for enkel løsning på problemet, men vil kanskje spare dere for noen av utbruddene hans. Er ikke sikkert dette er noen god idè, og da spesielt med tanke på at:

 

Mulig han ikke vil ha på seg noe som dekker til øynene siden dette også kan gjøre "skade".

 

Er kanskje ikke lurt å vise at en godtar hans surrealistiske oppfatning av at øynene hans er konstant utsatte for diverse farer..

[ⅵdar]

Psykiatrien har ikke kommet noe særlig lenger siden da lobotomi var populært. Alle pillene de deler ut gjør i mange tilfeller bare vondt verre eller bare utsetter problemet. Det er ikke akkurat helsekost heller. Behandling av symptomer med diverse lykkepiller i alle regnbuens farger i stedet for å gjøre en innsats for å finne en skikkelig diagnose er standard prosedyre.

 

Når det gjelder broren din så er det verste man kan gjøre er å la seg kontrollere av disse utbruddene. Hvis dere tolererer at han er voldelig fordi han er psykisk syk kan det godt hende han bevisst eller underbevisst tar det som et signal om at han kan gjøre som han vil.

[Gjest Trådstarter]

I det siste du skrev sier du at du har lykkes i å tvangsinnlegge han nå..... Bare lurte på om han er inne igjen? eller om du mener den lille perioden han var inne..?

Han er inne igjen nå, ja. Han var inne maks 1 døgn forrige helg (Ikke denne helgen som akkurat var, men helgen før der igjen). Det var på en måte frivillig, så han kom derfra ganske kjapt.

 

Men nå natt til Mandag orket jeg ikke mer å ville trigge han til å skade meg slik at han kunne bli tvangsinnlagt på ordentlig denne gangen. Det var nok veldig dumt og ikke minst farlig gjort av meg. Jeg ser den, men nå er han faktisk tvangsinnlagt.

 

Jeg ble bare så lei av å leve etter reglene til en psykisk syk person hver dag og i så mange år. Fulgte man ikke disse reglene ble man utsatt for et helvetes gnål hver dag. Noen ganger trusler med kniv og slag. Noe ikke psykiatrien ville ta hensyn til.. Før nå av en eller annen grunn. De har vært så opptatt av at alt skal være frivillig, men når han selv ikke vil være villig til noe hjelp blir det jo ufattelig vanskelig.

 

hvilken del av landet er det du bor egentlig?

Sørøst-Norge.

 

har han blitt utredet med rønken og slikt?

Ikke på hjernen, men det har blitt mange undersøkelser på øynene. Det er ikke noe fysisk galt. Bare litt allergi.

 

Jeg hater å si dette, men denne tanken bare streifet pannelappen min - hva om du våkner til at broren din har klikka helt og drept noen i familien og/eller seg selv?

Jeg håper jo virkelig ikke at det skjer. Er jo dette vi vil unngå! Men vi fikk beskjed av psykiatrien at de vil ikke tvangsinnlegge før han har skadet noen.

 

Nå er jeg ikke noe psykolog eller noe, men jeg vil tro det er lettere å støte han fra seg, nå som han er gal. Du er helt åpenbart sterkt knyttet til broren din, og selvfølgelig er du bekymra for han - men når den han var før er helt borte er sikkert ikke dette helt lett?

For meg har det vært lett å støte han fra meg da han har blitt denne personen jeg ikke overhodet ikke kjenner, men for mamma og pappa har det vært veldig tungt. Tvangsinnlegge var det siste de ville, men han har fått så mange frivllige sjanser nå at jeg følte det var nok og har fått dem til å forstå det.

 

Skummelt hvor skjør hjernen kan bli. Det var ingenting som skulle tilsi at han ble sånn som det her.

 

Spør du meg: Faktoriser en historie der dere sier han kasta kniver eller gjorde noe som satte dere i fare. Ikke la det gå så langt at noe tragisk faktisk skjer! Dette er det beste, både for dere og broren din.

Igjen, psykiatrien ville ikke tvangsinnlegge før noe tragisk eller farlig skjedde. Jeg trodde jo at det var sånt man ville unngå, men tydeligvis ikke.

 

Er det slik at dere kunne gitt han noe å beskytte øynene med, som feks solbriller eller noe? vet dette vil være ne kortvarig og litt for enkel løsning på problemet, men vil kanskje spare dere for noen av utbruddene hans.

Hehe, det har han faktisk brukt og jeg kan avkrefte det med en gang at det ikke funker. Han får egentlig like mye utbrudd av det. Han tror han stakk stangen på solbrillene i øyet når han skulle ta de på osv.

[Cyrenia]

Jeg blir litt nyskjerrig på hva som skjedde jeg.. hva du gjorde som fikk han til å bli tvangsinnlagt? Du er ganske modig må jeg si.. for det kunne jo gått veldig galt.. Får bare håpe innleggelsen vil få frem hva som feiler han.. Og jeg vil jo tro at de gjør skikkelige undersøkelser av hjernen (CT, MR)..det burde de ihvertfall..

Håper livet ditt blir litt lettere nå, og at broren din blir frisk(ere)...Det fortjener dere alle

[mosleth]

Herregud, for en tråd. Er helt målløs. Blir det ingen flere oppdateringer?

[SaitekQ]

Jeg har egentlig bare et tips.

Visst ingen i Norge klarer å hjelpe han må dere søke hjelp fra utlandet.

 

For husk at han fortsatt er broren din, du må gjøre alt du kan for å hjelpe han.

[fenemy]

Jeg føler et behov for å dele min historie med deg, fordi jeg har vært i samme type båt som din bror. Jeg var ganske aktiv inne idrett og ulike hobbyer. Jeg var en av de beste og kanskje smarteste på hele linjen som var på skolen min. Jeg fikk lærlingsplass i oljebransjen, men så gikk jeg inn i en livskrise som deprimert hypokonder, og mistet mye av livet mitt!

 

 

Broren din er ikke alene

Jeg har vært sykemeldt i 1 år på grunn av helseangst(hypokondri). Det var iallefall diagnosen jeg fikk. Jeg er 20 år og lærling i oljebransjen. Jeg var også en del deprimert. Jeg har aldri brukt medisin eller blitt tvangsinnlagt. Jeg har kun godt til samtaleterapi hos psykolog, ikke psykiater. Etter nyttår skal jeg prøve meg ut i arbeid igjen i oljebransjen som aktivt sykemeldt.

 

Jeg kan bekrefte at jeg har vært i noen av situasjonene som din bror. Det var svært vanskelig for meg å skille mellom hva som er virkelig. Kom noen nærme øynene mine, trodde jeg at noe var borti de. Fikk jeg vondt i hodet, var jeg sikker på at jeg måtte ha slått meg på en eller annen måte. Jeg hadde tvangshandlinger.

 

Mange av mine tanker var irrasjonelle og uhensiktsmessige. Jeg klarte å tro på at noen eller noe hadde vært borti øynene mine. Det hendte altså også at hvis jeg gikk forbi steder der man kunne slå seg i hodet, var jeg sikker på at jeg hadde slått meg i hodet. Jeg hadde tvangstanker som jeg måtte gjøre for at jeg skulle føle meg trygg. Et slags magisk ritual.

 

Jeg føler hvordan broren din har det, og det er virkelig frustrerende å leve i det ukjente. Jeg ba derfor om bekreftelse hver gang jeg var i en situasjon der jeg opplevde eksponering. Jeg plaget enten familien min eller så gikk jeg ofte til lege. Det hendte noen ganger at jeg gikk til lege flere ganger på en dag for å få en kortvarig bekreftelse på at dette ikke var en reel skade.

 

Men så nektet familien min å gi meg oppmerksomhet når jeg ville ha bekreftelse. Fastlegen i distriktet kontaktet automatisk fastlegen min når jeg ville ha bekreftelse der. Dette var forferdelig for meg, og jeg innså at bekreftelsen var en vurdering jeg måtte gjøre for meg selv.

 

Jeg har per dags dato ikke fått registrert en eneste reel skade hos lege de siste 3 årene av livet mitt. Jeg har lurt meg selv i lang tid, og det var forferdelig. Jeg har enda problemer med å drøfte en situasjon og ha en riktig selvobservasjon. Jeg klarer ikke å tolke en risikosituasjon riktig. jeg er enda usikker på hva som er reelt eller ureelt.

 

Jeg trodde jeg var den eneste i landet som hadde problemer med å beskrive og tolke en situasjon riktig, men oppdaget denne tråden. Når jeg trodde at jeg hadde blitt skadet, tenkte jeg at livet mitt var ødelagt. Jeg var redd, lei meg, nedfor, overrasket, forvirret og fryktet hver gang det verste.

 

Når jeg var i en risikofullt situasjon, får jeg umiddelbart en ubehagelig følelse. Jeg hadde liten tro på at psykolog ville fungere for meg, og det tok meg som sagt et år å komme opp til et levende nivå der jeg faktisk kunne fungerer noen lunde. Jeg er spent på hvordan det vil å komme tilbake igjen i arbeidslivet. Jeg vet at det er en utfordring for en hypokonder å jobbe i en risikofullt oljebransje.

 

Jeg kan iallefall si at jeg ble sint når jeg ikke fikk en bekreftelse fra familie eller helsetjenesten. Familien min nektet å undersøke meg, og hver gang jeg gikk til lege ble jeg indirekte henvist til psykolog. Så jeg gav opp å spørre om bekreftelse. Jeg gav rett og slett blaffen, og tenkte at jeg kom til å dø engang uansett. Hva var det jeg ventet på?

 

Jeg ble sint og fortvilet når ingen ville undersøke og bekrefte om jeg var skadet på øynene eller i hodet/nakken. Jeg gikk forbi fra å være sint til å være oppgitt. Jeg gav opp og var sikker på at jeg kom til å dø. Men heldigvis hadde jeg litt selvkontroll. Jeg er glad for at jeg ikke skadet noen fysisk eller truet med å gjøre det. Jeg var iallefall gretten, redd og lei meg. Fokuserte på helt feil ting.

 

Jeg er virkelig lei meg for den situasjonen broren din er i. Jeg er selv i en utfordrende situasjon, og jeg håper virkelig det finnes en løsning.

 

Personlig så tror jeg broren din har en blanding av hypokondri og sinneproblem. Fordi jeg forstår at man blir sint når man på en måte blir etterlatt for seg selv. Alle har et behov for å bli sett og forstått. Det er vanskelig å mestre følelser, atferd, tanker, fysiske faktorer.

 

Jeg har skikkelig dårlig samvittighet for at jeg er en slik stor byrde for familien min, og jeg skulle ønske at jeg kunne ha gjort ting annerledes. Men livet er som å tegne uten viskelær. Jeg fikk tilbudet om psykiater og medisin, men takket nei fordi jeg ble tipset av en dame som også hadde hatt helseangst at det verste man kunne gjøre, var å bli avhengig av medisin. Det demper problemet, og gjør det enda vanskeligere å løse det.

 

Det er allikevel veldig viktig at man for riktig diagnose slik at riktig behandling kan bli gitt så fort som mulig.

 

Endret 21. desember 2009 av fenemy