Hvordan få min bror til å forstå?

[karlh1802]

Men broren min faller egentlig mellom to stoler. Han er for frisk til å tvangsinnlegges, men samtidig for dårlig til å være her hjemme. Psykiatere mener jo han er i stand til å gjøre rede for seg for seg selv?! Så derfor tvangsinnlegger de han ikke. Da lurer jeg egentlig litt på hva som som skal til for å tvangsinnlegges? Må han rett og slett drepe en person?

 

Men vi har vel egentlig ikke noe valg lenger. Har hørt at tvangsinnlegging kan være ganske tøft og at det ikke er et pent syn. Vi "mister" han på en måte for alltid også. Han har nevnt før at hvis vi legger han inn med tvang, så er ikke vi familien hans mer og han kommer til å drepe oss. Vi kommer jo til å leve i konstant frykt.

 

Jeg vil på ingen måte si at broren din er for frisk for tvangsinnleggelse. Det er mulig han kan gjøre rede for seg selv, men han er sannsynligvis til fare for egen og andres helse og evt. liv. Dessuten vil jeg tro det er særdeles sannsynlig at han har en alvorlig sinnslidelse (trenger ikke være psykotisk), og dessuten stå i fare for å forspille mulighetene for vesentlig bedring, helbredelse eller stå i fare for vesentlig forverring. Les gjerne lovteksten under nøye, da vil du se akkurat hva som skal til for å tvangsinnlegge noen.

 

"3. Pasienten har en alvorlig sinnslidelse og etablering av tvungent psykisk helsevern er nødvendig for å hindre at vedkommende på grunn av sinnslidelsen enten

a. får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret, eller

b. utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse." (kilde: http://www.lovdata.no/all/hl-19990702-062.html#3-3)

 

For tolkning av loven se: http://www.helsedirektoratet.no/psykisk/ps...tablering_18712

 

Som du sikkert ser holder det ikke å si at det skal mye til for å tvangsinnlegge noen, hvis lovens kriterier er oppfylt. Det vil jeg absolutt si de er i brorens ditt sitt tilfelle. Forbered dere til å argumentere godt for hvorfor han trenger å tvangsinnlegges. Dere kan gjerne komme med deres bekymring, og pass for all del å ikke pynte på sannheten. Hvis ikke dere får fram alt det bekymringsfulle ved hans situasjon, vil dere muligens ende opp med at han virkelig faller mellom to stoler. Vil ikke psykiatrien dere har vært i kontakt med legge ham inn på tvang, kan dere forhøre dere om det er noen muligheter for å klage.

 

Dere kommer nok ikke til å miste broren din for alltid, selv om dere bidrar til tvangsinnleggelse. Angsten broren din har for at noe skal skje med øynene sine og hodet sitt, vil jeg tro gjør at han ikke klarer å tenke klart. Sannsynligvis opptar angsten en så stor del av hjernekapasiteten hans at han ikke har kontroll over seg selv. Han vil nok mest sannsynlig være utrolig redd for en tvangsinnleggelse, men samtidig har han nok ikke kontroll selv lenger og da må noen ta kontrollen for ham en periode slik at han gradvis kan ta tilbake kontrollen over seg selv. Når han tenker klarere etter hvert, og får satt situasjonen sin i perspektiv, vil han kanskje se at tvang var bra fom ham. Men det forutsetter selvsagt at man gjør tvangsinnleggelsen mest mulig skånsom, og behandler ham med respekt. Man må for all del unngå å bruke mer tvang enn nødvendig, og han må føle at dere bryr dere om ham og vil ham det beste. Besøk ham gjerne, skriv brev til ham, hold ham i hendene, gi ham f.eks. gaver han setter pris på og få ham til å føle seg trygg. Vis at dere bryr dere. Dere kan nok ikke forvente at han vil sette pris på det dere gjør for ham i den første tida. Han trenger nok tid til å la angsten roe seg ned, og ikke før angsten har roet seg ned og broren din tenker klarere igjen kan dere forvente at han vil sette pris på det dere har gjort. Han er nok sårbar og sliten, og trenger å bli sterkere.

 

Pass på at han ikke blir utsatt for uverdige forhold på sykehuset, og ta på alvor hvis han snakker om overgrep. Antipsykotiske medisiner kan hjelpe ham, likeledes ro og hvile. Dessuten vil han nok trenge mye søvn og generelt slappe av. Det kan oppleves skamfullt å ha vært på psykiatrisk sykehus, men prøv å tilrettelegge for at han vil få det så bra som mulig den dagen ikke tvangsvilkårene er oppfylt lenger. Sjekk ut med bolig, økonomi, jobb og anbefal gjerne hobbyer, slik at han kan skaffe seg venner. La han få vite at dere bryr dere om ham, slik at både han og dere kan få et verdig liv i tida framover.

[Gjest Trådstarter]

Takk for den informasjonen, karl1802. Psykiatere har alltid sagt at han ikke er psykotisk og at det er eneste grunnen til at han ikke kan bli tvangsinnlagt, men vi må jo bare fortsette å argumentere. For vi har jo også loven på vår side om jeg har forstått det rikitg?

 

Men jeg er redd for at psykiatrien kommer til å gjøre en feil hvis han blir tvangsinnlagt. At de bare overfører han dit hvor han har vært tidligere av fri vilje. Der kan han da bare skrive seg ut på egenhånd, komme hjem og kanskje ta livet av noen oss fordi vi våget å tvangsinnlegge ham.

[karlh1802]

Jeg synes det er sterkt kritikkverdig, hvis psykiaterne ikke kjenner loven de skal arbeide etter, for ut ifra den informasjonen du har gitt, har dere absolutt loven på deres side selv om broren din ikke er psykotisk.

 

Det er høyst forståelig hvis du er redd for hva broren din kan gjøre hvis ikke psykiatrien gjør jobben sin. Det vil være veldig viktig å vurdere tilstanden til broren din nøye. Da er det viktig at man har så mye informasjon om ham som mulig. Hvis psykiatrien mener han har blitt helt bra etter noen få uker eler måneder bør man absolutt fatte mistanke om at ikke broren din blir ivaretatt skikkelig. Hvis dere er på besøk hos ham ofte, vil dere få et godt grunnlag for å si hvordan tilstanden hans er. Dere kjenner ham nok mye bedre enn psykiatrien, og dermed bør deres mening om hans tilsytand tillegges stor vekt, ved alvorlighetsvurdering. Hvis dere ikke er enig i vurderingen til psykiatrien, ville jeg ha forhørt meg om muligheter for å klage.

 

Muligens vil broren din bli innlagt på en psykiatrisk akutt først, hvis tilstanden hans er dramatisk og alvorlig. Hvis han ikke er dårlig nok kan han muligens bli overført til en psykiatrisk avdeling med mindre sikkerhetsnivå, men det skal fortsatt være muligheter for å bruke tvang hvis institusjonen er godkjent for det. Jeg håper dere klarer å finne fram styrke til å gå gjennom en vanskelig periode.

[Gjest Trådstarter]

Tvangsinnlegging kunne vi bare glemme. Reglene er visst endret sa hun som vi snakket med i dag. Så jeg tolker dette som at vi må leve med dette eller vente på at han gjør noe alvorlig galt. Noe han har holdt på å gjøre maaange ganger. Meningen er jo at vi må forhindre at andre blir skadd og ikke minst at han skader seg selv. Han har jo begynt å bli suicidal. Men neida, kan ikke tvangsinnlegge. ARARGSHGHBDJKLj

 

Hva faen er galt med psykiatrien i dag? Jeg orker ikke mer. Det har tatt i fra meg alle krefter. Hele familiens krefter egentlig. Ingen av oss klarer dette mer.

[Never Can Tell]

Er han vurdert av lege nå i det siste? Eller annen psykolog eller psykiater?

 

Hva mener de dere er i kontakt med at dere skal gjøre? Er jo åpenbart at det er uutholdelig for familien og ha han hjemme.

 

Hva mener han selv om situasjonen nå?

[Gjest Trådstarter]

Er ikke så lenge siden vi (mamma, pappa, broren min og meg) var til sånne fellessamtaler med psykiatere og psykologer. De mente da også at han ikke var psykotisk nok til å tvangsinnlegges. Samme gjør de nå også. De har ikke sett eller snakket med broren min for han vil ikke. Men mamma har prøvd å forklare situasjonen så godt hun kan til psykiatere og diverse. Men den eneste hjelpen vi får der er medlidenhet. De kan ikke gjøre noe så lenge han ikke vil sier de.

 

Broren min mener selv nå at det ikke kan fortsette sånn, men allikevel vil han absolutt ikke ha noe hjelp. Han har også vært fremme med kniven igjen..

[Never Can Tell]

Hva var det som skjedde nå som gjorde at han var framme med kniven? Fikk det noen konsekvenser for han?

 

Har ikke psykologene og psykiaterne noen konkrete råd til hvordan dere skal håndtere disse situasjonene?

 

Hvis ikke de har mulighet til å tvangsinnlegge han, eller han ønsker frivillig hjelp, så er det opp til dere å ta tak i hvordan livet deres er nå. Hans liv er det bare han som kan endre på, selv om han er syk..

[Hotel Papa]

Har dere prøvd å gi han et par vernebriller, så han ikke får ting i øynene?

[fuzzyboots]

Hadde i all seriøsitet lagt ham kald, og sagt det var selvforsvar.

[Budeia]

Du som er over 18 år skal vel snart flytte hjemmefra uansett? Ikke så hyggelig å gjøre det heller, men da kommer iallfall du deg unna ham.

[Gjest Trådstarter]

Var ikke der når den episoden med kniven hendte, har bodd hos mormor en liten periode og jeg kommer ikke unna problemene der heller. Tenker jo så fælt på mamma og pappa her hjemme. Vil jo så gjerne hjelpe til jeg også. De kommer seg jo aldri fra det. Spesielt mamma. For det er alltid hun broren min "trenger". Det er bare hun som klarer å roe ned ekstreme situasjoner også.

 

Kan fortelle om den episoden med kniven for de som vil vite hva som utløste det og som dere kommer til å skjønne er det en innmari liten bagatell eller ingen bagatell i det hele tatt.

 

 

Var pappa og broren min som kom i tottene på hverandre. Bare fordi pappa hadde kjøpt feil merke med olje til bilen hans, selv om oljen ikke var feil. Pappa hadde da hevet stemmen og blitt ganske irritert. Det som skjedde da var at broren min trodde det skjedde noe galt oppi hodet da pappa hevet stemmen og ble dermed redd. Og det som skjer når broren min blir redd klikker han helt og gjør dumme ting som å dra frem kniven. Angsten for at det skjedde noe oppi hodet eller noe sånt tar helt overhånd.

Mamma beordret da pappa til å dra ned til mormor hvor jeg var og sa til han at hvis det finnes noe fornuft igjen i broren min legger han fra seg kniven eller så kom hun etter. Han har lagt kniven fra seg før.

Hun var nå alene med broren min og sa at hvis ikke han la fra seg kniven nå, så ringte hun politiet. Forklarte han hva som ville skje der osv. Han gjorde da som hun sa og roet seg.

 

Liker ikke at mamma skal være så modig hele tiden heller. En vet jo aldri når det går riktig galt. Er jo ikke bare å stikke av når du har en fyr med kniv i hælene. Da må du jo løpe som Usain Bolt eller noe sånt da.

Så alt i alt ble det ingen konsekvens egentlig.

 

 

Var forresten hos fastlegen i dag med mamma og han er grusomt frustrert og fortvilet på alles vegne. Legen vet ikke ut og inn lenger han heller. For det finnes nesten ingen gode alternativer. Legen skrev hvert fall ut en resept på sprøyter som han skal prøve å gi broren min i morgen når han har time. Her kan du lese om sprøytene.

 

Legen skulle også snakke med en sjef over en psykiatrisk avdeling i samme distriktet i kveld, men ikke på samme plassen som broren min har vært før hvor de ødela broren min enda mer. For de folka som jobber der har jo brent alle bruer som legen sa i dag. Skulle få vite i morgen hva de to kom frem til hvert fall.

 

Men så kommer det et annet problem. Broren min har også en kronisk sykdom han trenger behandling for nå, siden det har blitt verre. Men hvis han blir tvangsinnlagt eller frivillig innlagt kunne de ikke ta ansvar for det?! Da må de sende han på sykehuset.

Broren min vil jo heller ikke ta medisiner for den kroniske sykdommen, så han kan jo bare gå fra sykehuset når som helst. Det er ingen som holder han igjen der. Han vil jo bare dø han, for han orker ikke mer.

 

Går det virkelig ikke an at det psykiatriske sykehuset og sykehuset kan samarbeide her?

[Hotel Papa]

Om ingen sykehus i Norge kan tilby dere en fornuftig behandling/løsning, så kanskje dere skulle prøve å rette øya mot utlandet?

 

Litt som han her, bare ett eksempel: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3044980.ece

[Hamnli2]

Det er ikke hypokondri ihvertfall. Det er heller ikke psykopatisme, selv om han kan virke sånn. Høres ut som udifferensiert schizofreni for meg (må ikke forveksles med dissosiativ identitetsforstyrrelse, filmschizofreni, flere personligheter i et hode). Det finnes medisiner som kan dempe eller eliminere symptomene, men du må få han til psykolog først. Om han er så voldelig som du beskriver kan det nok fort bli vanskelig å få han til en psykologtime, både fra hans og psykologens side.

 

Hadde jeg vært i din situasjon hadde jeg anmeldt han for husbråk og trussel, kjørt han gjennom justissystemet og tvunget systemet til å ta et standpunkt. Da vil han vel erklæres sinnssyk og få/bli tvunget til behandling. Jeg skjønner at det er vanskelig å anmelde familiemedlemmer, men jeg ser ikke at dere har en annen mulighet.

 

Symptomer på udifferensiert schizofreni:

Forstyrret tankegang og tanker, sanser og følelser, bisarr oppførsel og usosiale tendenser.

 

Omtrent en av tre pasienter diagnosert med schizofreni må tvangsbehandles for resten av livet, og mange av medisinene som brukes mot symptomene fører ofte til hemmet bevegelse i muskulaturen. Broren din kan i verste fall bli nesten lam, og noen få pasienter reagerer på medisinene med å slutte å produsere hvite blodceller, som er det samme som aids gjør.

 

Om jeg har rett vil ikke broren din bli bedre.

 

Det er mulig at han har fått dette fra kjemikalier eller narkotika. Amfetamin og kokain foreksempel forsterker symptomene mange ganger, og han vil bli bedre om slutter med dette.

 

Ellers kan det høres ut som hysteri (en faktisk diagnose, jeg sier ikke at han leker), men det er usannsynlig selv blant kvinner, som får denne diagnosen omtrent tre ganger oftere en menn.

[Gjest Gjest]

Dere har det grusomt, men hva kan man gjøre hvis en person er fast bestemt på å dø? Psykiatrien burde jo innse at han er farlig både for seg selv og andre. Eh.. siden situasjonen er så alvorlig og desperat, kunne kanskje en av dere skadet seg selv med en kniv og sagt at det var broren som var skyldig? Har følelsen av at psykiatrien ikke vil ta det alvorlig før de faktisk ser blod, og ser at noen er skadet. Bare et desperat forslag for å redde liv... Blir på linje med dem som skadet seg selv for å slippe å bli sendt til fronten under krigen (der de likevel ville dødd).

[freerun]

Dette var absolutt en sterk historie. Det skremmer meg også at hjernen er så skjør at den kan ryke sånn uten videre. Denne forandringen? Kom den plutselig, eller ble den gradvis sterkere og sterkere?

 

For meg kan det også virke litt som schizofreni. Leste en bok av Laura Schiller(the quiet room) Er historien om hennes sykdom, og personene rundt henne(familie, leger) Da hun var 17 begynte hun å høre stemmer i hodet. Helt plutselig var det noe som ble ødelagt i hodet hennes. Skremmende.

 

Hennes historie endte iallfall godt, fant ett medikament som rettet opp skaden i hodet, og hun kunne leve ett normalt liv igjen.

 

 

Situasjonen derer høres såppas intensiv ut at jeg kan aldri se for meg at den kommer til å vare over flere år. Noe må skje.

 

*Ber for "happy ending" i denne saken også.*

[Never Can Tell]

Bra at fastlegen gjør noe da. Håper virkelig han fikk satt sprøyta med cisordinol, og at den virker godt på broren din.

[Gjest Trådstarter]

Broren min fikk ikke møtt opp hos legen, men det regnet jeg egentlig med.

 

Neste dag kom i hvert fall ei fra ambulant team og snakket med broren min her hjemme. Hun var overrasket over at han klarte å beskrive hvordan han hadde det.

Hun fortalte også at det overhodet ikke hadde noe med schizofreni å gjøre. Jeg nevnte det med udifferensiert schizofreni, men hun hadde så mye erafring med sånt at det var det ikke. Hun mente at det rett og slett er sterk angst og depresjon, som igjen har utløst disse tvangstankene. Han kommer heller ikke noe videre uten medikamenter, sa hun.

 

Fastlegen var forresten her hjemme hos oss i kveld siden broren min ikke møtte opp hos han sist uke. Har ikke satt noe sprøyte eller noe. Men jeg håper han har fått broren min til å forstå mer. Legen sa også at de prøver å skreddersy en behandling til han nå oppe på det psykiatriske sykehuset hvor han både får fysisk behandling og psykisk behandling. Ganske vanskelig å få broren min til å være villig til noe slikt, siden han har hatt så dårlige erfaringer i forhold til psykiatrien. Så aldri verden om de klarer å holde han der uten tvang, tenker jeg. Men jeg håper at han har såpass mye tillit til fastlegen sin at han er villig til å prøve. En alletiders lege egentlig! Han kjenner såvidt til overlegen på psykiatrisk også, som han også har litt tillit til. Det tror jeg har veldig mye å si egentlig.

[Never Can Tell]

Godt å høre at noe skjer iallefall, og at det blir tatt tak i. Krysser fingra..

[anon12234]

Tvungen psykisk helseværn i sammarbeid med botiltak psykisk helse spør du meg

[Gjest Trådstarter]

Har dessverre dårlige nyheter. Er så mye som har skjedd at jeg blir helt surrete i hodet. Vet ikke om jeg klarer å forklare det så bra, men er det noe dere vil ha mer forklaring på, så bare spør.

 

Etter at fastlegen var her forrige mandag, så kontaktet han oss dagen etter fordi han hadde snakket med hun overlegen på psykiatrisk. Han sa hun skulle kontakte oss fortløpende for hasteinnleggelse. Endelig, tenkte vi.

 

Dagene gikk og broren min sin tilstand forverret seg mye natt til fredag og det hele startet med at han hadde mistet tallerkner på gulvet. Han klikket i vinkler og begynte å slå i vegger. Han var sikker på at hjernen hadde sprengt og at øynene var ødelagt av glasskåret. Han var overbevist om at han var blind. Ba oss om å hente kniven fordi han ville dø.

Deretter begynte han å gråte, noe som er det verste han vet. Fordi det er jo farlig for øynene, mener han. Etter det begynte han le og gråte om hverandre.

 

Det er vanskelig for meg å forklare hvordan situasjonen akkurat var her hjemme den natta, men ingen fikk noe søvn hvert fall. Mamma ringte også til legevakta. De kunne ikke gjøre noe annet enn å sende han på akutten, noe mamma helst ikke vil når broren min han har sagt at han vil skade oss om vi tvangsinnlegger. Han vil også bare bli sendt over til frivillig behandling ganske fort siden de mener at han ikke er psykotisk eller suicidal.

 

Senere på dagen våkner han og er fortsatt like gal. Han drar frem kniven og vil skade seg selv igjen. Pappa klarer å få vekk kniven og mamma prøver å roe han ned. Han klamret seg til både meg og mamma som en liten unge og klorte på armene våre. Jeg rev meg løs fra han og fikk et drikkeglass i bakhodet som knuste.

Midt opp i alt dette ringer overlegen på psykiatrisk som vi hadde prøvd å få tak i fra morgenen av. Hun fortalte at det ikke var plass(?) der og mente han var for syk til å være der. What?

 

Etter mye strev og styr ringer vi til legevakten igjen og vi får broren min ut til legevakten. Hvor han og mamma har snakket mye med noen leger som var der (jeg var ikke med). De finner ut at de kan legge han inn på frivillig tvang. Høres sikkert rart ut, men det er visst noe som heter det.

 

Tidlig på Lørdag kjører vi broren min opp til hvor han skal være. Folkene som jobber der virker fantastiske og vi begynner å få nytt mot igjen. Ikke broren min da, men.

De sier at han ikke får lov til å gå ut uten følge av en fra personalet og eiendeler vil bli tatt fra han. Han bor også i et rom som ligner på et fengsel med tykke dører. Broren min er skeptisk, men vi får han til å være der.

 

Vi andre dro da hjem. Jeg tror aldri jeg har vært så glad for å bråke og trampe i et hus noen gang. Og ikke minst å kunne gå et annet sted enn rommet mitt. Det var godt å kunne slappe av uten at noen av oss ble plaget og tanken på at broren min fikk hjelp. Den lykken skulle dog snu om noen få timer.

Telefonen begynte å ringe minst 20 ganger i timen. Etter det dro jeg ut, så jeg vet ikke hva som skjedde i mellomtiden der, men sent på natta fikk jeg høre at mamma var på vei til å hente broren min. Fordi de som jobbet der klarte ikke å roe han ned. De mente at han måtte ha det mye bedre hjemme. Han var heller ikke farlig siden de hadde vurdert han mange ganger. Neeeida, han var verken psykotisk, til skade for seg selv eller andre.

 

Nå er vi da tilbake til det samme gamle igjen og jeg sitter her som et stort spørsmålstegn i forhold til psykiatrien.