Tung depresjon - hva kan jeg gjøre?

[Gjest utmattet]

Hei,

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men aller først vil jeg bare si takk til denne fantastiske funksjonen som gjør at vi kan poste anonymt. Håper at tjenesten ikke misbrukes til moderatorenes beger er fylt.

 

Jeg sliter for tiden. Er utrolig deprimert, og trenger hjelp til å samle tankene litt. Det har seg nemlig slik at jeg har vært deprimert over en lengre periode med mer eller mindre høy og lavsesonger om en kan kalle det dét. Problemet er bare at jeg tror jeg har nådd bunnen, og mangler totalt livsmotivasjon og ser ingen gleder ved noe. Konsentrasjonen er noe som er svunnet helt hen, så derfor går også skole rett vest. Nå er det også konstant og hele tiden på bunn. Ikke i bølger som før.

 

Vet ikke helt grunnen til at jeg har nådd en slik bunn, men jeg har mine mistanker. Har alltid slitt med selvtilitten, noe som egentlig har holdt meg tilbake endel sosialt. De fleste vil ikke beskrive meg som en som holder tilbake noe sosialt, da jeg somregel er en glad og lystig person. Det er egentlig også litt problematisk, og gjør det vanskeligere for meg å sette ord på situasjonen ovenfor andre.

Det skal nevnes (mye på grunn av mangel på selvtillit) at jeg enda ikke har hatt noen forhold i verken større eller mindre grad, noe som på den fronten fører til at mangel på både erfaring og igjen selvtilitt trekker meg kraftig tilbake. Av den grunn føler jeg også meg mindreverdig ovenfor folk som igjen trykker selvtilitten ytterligere ned. "Alle har jo erfaring med slikt" sier stemmen i hodet.

Jeg kan simpelthen ikke binde meg til noen, og det gjør litt vondt å være alene. Noe av depresjonen ligger nok trolig her.

Skolegang har jeg egentlig aldri hatt noen glede av. Har vært sosial i stor grad, men karakterer var aldri noe jeg fikset. Eller fikser for den saks skyld. Det hele så ut til å ta en vending ved start på videregåande. Jeg kom meg inn på en skole, på en interessan linje. Første år, særdeles vellykket. Motivasjonen på topp, en følelse av å mestre for første gang i skolesammenheng gav meg et boost og lyst til å arbeide.

Så kom andre klasse. Introdusert med en særdeles utsatt start, og alt på skeiva på alle områder. Flere timer uten både lærer og undervisning i takt med endeløse tidsfrister posisjonerte meg godt tilbake i gi-faen personligheten. Karakterene ble deretter.

Tredje klasse. En overveldende start med lekser fra første begynnelse og hardkjør. Jeg falt av, og ligger å blør i veikanten. Stryk etter stryk, fravær etter fravær. Jeg orker simeplthen ikke det helvetes kjøret.

Dette merker jeg har medført dypere depresjoner. At jeg igjen mislykkes, siste år på skole. Siste sjanse. Det har allerede brast.

 

Sosialt merker jeg stadig større tilbaketrukkenhet. Jeg gidder ikke å gå ut mer, har null interesse av andres nærvær for annet enn å få timene til å gå. Så litt blir det.

Ellers sitter jeg bare inne og stirrer i skjermen. Har ikke nødvendigvis noe oppe, bare stirrer ut i luften og venter på at solen atter en gang skal gå ned, så jeg kan få sove.

 

Men jeg får ikke sove heller. Jeg er så trøtt det føles jeg kunne sove i årevis, men en blund på øyet får jeg ikke. Tankene bare svirrer rundt i hodet og plager vettet av meg. Du skulle gjort ditt, du burde gjort datt. Du kommer ingen vei videre.

Det plager livet av meg.

 

Jeg tyr derfor ofte til å drikke meg dritafull i sosiale sammenhenger, for å glemme. Å bare være glad med folk rundt meg. Men det kommer stadig oftere å biter meg i ræva, depresjonen og et snev av sosial angst griper ofte fatt i meg, og jeg vil bare hjem å sove.

 

Bruker både snus og sigaretter for å få en tilfredstillende følelse, og for å roe meg ned. Få vekk angsten for at alt går vekk. Det virker til en viss grad, men bare midlertidig. Depresjonen gjør meg avogtil sint og stresset, og da hjelper dette særdeles mye på å roe meg. Men det fjerner jo ikke problemet.

 

Når vi snakker om rus, røyka jeg også litt hasj for en stund siden. Det var bare en gang, og jeg ble ikke særlig "fjern" av det, mye på grunn av at jeg ikke greide å røyke skikkelig. Kanskje like greit, men jeg uroer meg litt for at dette kan har vært enslags utløsende faktor, uten at jeg er sikker på dette. Hadde jo depresjon før dette også. Men litt mer moderat. Dette var imidlertid før siste skoleåret som hadde pangstart hvor alt gikk galt.

 

Men kort oppsumert så raser alt rundt meg. Skolen går vest, sosialt trekker jeg meg stadig mer tilbake, og jeg har null glede ved noe. Ingenting. Litt av å vite at jeg skal drikke meg drita kanskje. Jeg tror jeg kan miste hemningene mine og bare slippe løs det jeg vil si. Men det skjer aldri.

Har vært i snakk med helsevesenet og psykiater. Har bare vært på en kartleggingstime, og venter stadig på brev fra dem. Men det kan nok ta sin tid, men jeg motiverer meg iallefall en smule med dette.

Jeg føler meg patetisk med dette problemet. Jeg som har det så bra og har alt jeg trenger. Bor i et bra land, og lever godt. Har ikke nevnt det for andre enn mine foreldre da situasjonen eskalerte såpass mye at jeg ikke holdt ut, å måtte ha hjelp. Jeg hater å se dem plages av dette, og vil unødig plage andre (inklusivt deg som leser).

 

Men nå greier jeg ikke mer. Jeg er mett av å stå opp hver jævla dag bare for å vente på dens ende. Har vurdert å ta dette opp med skolen og eventuelt søke sykemelding. Men det kan kanskje også virke mot sin hensikt hvis jeg blir helt asosial, selv om jeg på den annen side trenger litt fred å ro. Jeg er helt oppgitt, og utmattet. Har ikke overskudd eller energi til noen ting. Det er helt forferdelig å være så hjelpesløs.

Så mens jeg venter på svar, hva i alle dager kan jeg gjøre for å forbedre noe? Det er aldri lyse dager lengre. Jeg er bare et mennekse, og holder det ikke ut.

Tusen hjertelig takk for at du leser, jeg setter pris på alle svar.

[stich_it]

har du vurdrt å purre litt på helsevesenet? kanskje snake med legen din om det er noe han kan gjøre for å få fortgang.

Endret 22. september 2009 av stich_it

[dag1234]

Jeg synes du skal kontakte psykiateren og purre på ny time. Slik du beskriver depresjonen din, bør du får behandling. Det er forholdsvis mye å hjelpe seg med i helsevesenet for slike plager, og hvis du ikke får time snarlig (dvs i løpet av noen uker) bør du vurdere å søke time hos noen andre.

 

Samtidig virker det som om du er inne i en ond sirkel, der vanskene i for stor grad baller på seg. Du må da forsøke å redusere belastingene du har på deg. Jeg tror det kan være en god idé å sykemelde deg for dette skoleåret, og heller ta det omigjen. Jeg tror ikke du vil ha særlig vansker med å få slik sykemelding.

 

Selv om russing ofte kan være fristende i tunge faser av livet, er det en løsing som lett kan gi deg større problem på sikt. Så være forsiktig med alkoholen når du har det slik du har det, for poenget er jo at du skal få færre problem, ikke flere.

[Gjest utmattet]

Takk for svar.

Jeg tror jeg skal purre litt på dem.

 

Har ikke lyst å avslutte hele året, men iallefall ta noen dager ..

Dette blir jo ennå fravær, men iallefall sykefravær.

[Heimlaga]

Takk for svar.

Jeg tror jeg skal purre litt på dem.

 

Har ikke lyst å avslutte hele året, men iallefall ta noen dager ..

Dette blir jo ennå fravær, men iallefall sykefravær.

 

fraværet du har fra før av i skoleåret, vill også bli gyldig,

hvis du forklarer til legen om fraværet pga problemene, vil han skrive sykemelding på det; som du leverer til læreren.

læreren vil også ta mer hensyn og ikke legge så mye press på deg når han vet du sliter

[Gjest Guest_Weyoun_*]

Når man går og brenner inne med en depresjon slik du så tydelig gjør, er det viktig å søke tilbakemelding fra "utsiden", slik du gjør med denne posten. Så vil først gi deg en liten klapp på skuldra for det.

 

Hovedgrunnen til at jeg tar opp det, er ikke først og fremst en eventuell terapeutisk verdi av å "snakke ut", selv om det sikkert også er viktig, men en ting du så sårt mangler er nye perspektiv som utfordrer de virkelighetsbildene du bygger deg rundt din egen situasjon.

 

Misforstå meg ikke, jeg forstår godt at det er kjipt å slite på skolen. At du savner å ha ei dame, at du føler det er vanskelig i sosiale sammenhenger. Dette er tydeligvis problemområder du må forholde deg til, men samtidig er det ikke HELE verdenen din, selv om det kanskje føles slik nå.

 

Du er tydeligvis en rimelig intelligent person, med evne til refleksjon, og en sterk vilje til å forbedre din situasjon. Gratulerer! Om jeg hadde møtt deg i person, tror jeg nok jeg ville plukket opp på disse tingene innen få minutter. Det alene ville gitt meg mer respekt for deg som person, enn de fleste mennesker jeg møter. Selv om jeg ikke vet en dritt om din sosiale status, din lommebok, din utdanning, osv. Samtidig er jeg villig til å vedde på at når tankene spinner rundt hverdagen din, så glemmer du i stor grad å veie inn dine positive sider.

 

Depresjon er en ensidig tankebane. Den lille stemmen i hodet ditt som skal "tale din sak", er så sinnsykt sliten fra alle de negative tankene, at den ikke gjør jobben sin med å sette ting i perspektiv. Du sier for eksempel: "At jeg igjen mislykkes, siste år på skole. Siste sjanse. Det har allerede brast." - Da vil jeg bare si, et intellekt av ditt kaliber burde aldri finne seg i sånt "slett arbeid" i situasjonsanalysen.

Siste sjanse? Er det noe som forhindrer deg å ta et år på nytt? Har nye lover tredd i kraft, som innebærer fengselsstraff med mindre du kan vifte med et vitnemål fra VGS? Blir du dradd bak skolen og gitt et nakkeskudd med en ener på vitnemålet? Er det aldri noen som har bygget seg opp fra ingenting her i verden? - TENK før du konkluderer, selv i eget hode. Vær KRITISK til egen analyse. Ta et skritt tilbake, og spør deg selv, er det virkelig SÅ ille?

 

Jeg har vært der selv, og jeg vet så alt for godt hvordan det føles. Selv om disse "sannhetene" virker krystallklare for deg når du tenker tankene, så er kjemien oppi hodet ditt litt ute å kjøre nå om dagen, og du vet egentlig ikke så veldig godt hva du snakker om.

 

Jeg er 28. Jeg har enda ikke fullført videregående. Det er heller ikke noe jeg tenker så mye over til daglig, da jeg er alt for opptatt med å drive mitt eget firma. Jeg har bodd i tre forskjellige land, jobbet for noen av de mest respekterte IT selskapene i verden, og ville lett fått en bra jobb i dag, på tross av mangelfull utdanning. Jeg fikk min første kjæreste i en alder av 24. Nå har vi vært sammen i 4 år, og planlegger familie. Når jeg var 18, så verden så mørk ut at jeg trodde jeg hadde "strøket i livet" før jeg engang hadde begynt. Jeg var suicidal, hadde ingen venner, ingen selvrespekt, og intet håp. En gang gikk jeg opp på toppen av et flatt tak på en høybygning uten gelender, og sto helt fremme på ytterste takhjørne på ett bein. En annen gang spiste jeg to brett sovetabletter.

Livet mitt slik det er i dag, framsto som en latterlig utopi, som var helt uoppnåelig, på linje med å bli statsminister eller Hollywoodstjerne. Jeg VISSTE at jeg var forbi alt håp. - Har du først bind for øynene, er det lett å innbille seg at rommet har ingen dører.

 

Sannheten er at det er absolutt ingen fantastiske hendelser som kan krediteres for endringen jeg har opplevd de siste ti årene. Jeg bodde på en liten hybel, spilte data, hørte på musikk og gjorde ingenting. Hver eneste dag. Til slutt fikk jeg ”motivasjon” til å søke jobb pga umiddelbar fare for utkastelse. Jeg hadde ingen utdanning, så den eneste jobben jeg klarte å lande forruten dassvask, var som telefonintervjuer for menigsmålinger. Med selvbilde lik null, og seriøs sosial angst, så tro meg når jeg sier, det var langt fra drømmejobben.

 

Selv om jeg hatet denne jobben, var den menneskelige kontakten jeg ble tvunget til å ha, nøkkelen til å dra meg opp av gropa. Jeg oppdaget at enkelte av mine kollegaer faktisk LIKTE meg, absurd som det var, trass mitt mentale arsenal av personlige svakheter. At jeg faktisk etter hvert MESTRET jobben bra, og at jeg ikke lenger gruet meg til å legge meg om kvelden. Jeg var for opptatt til å fordøye dagens inntrykk til å ligge å rulle i den mentale gjørma. Etter hvert "følte jeg meg bra nok" til at jeg gikk jeg til psykolog. Jeg fikk antidepressiva, som hjalp en del. Og sakte men sikkert sklei jeg tilbake inn i det normale samfunnet.

 

Realiteten er at ting går seg som regel til. Med mindre du har meget ambisiøse drømmer, er faktisk verden slik at DE FLESTE klarer å nå de fleste av sine mål. Det som stort sett stopper en, er manglende ambisjon, eller bare det å tørre å drømme. - Dette er ting jeg vet nå, som var fremmed for meg da. Men slik ER faktisk verden. Og jeg vet ikke hva du synes, men jeg finner det i alle fall en oppløftende tanke.

 

 

Når det gjelder hasj, vil jeg bare si, at "å ha prøvd det en gang" - bare glem det som mulig "utløsende faktor". Det blir som å si du er skeiv i ryggen fordi du en dag gikk med ranselen på ene skuldra. - Like fullt vil jeg på det STERKESTE advare deg å røyke mer. For en deprimert person, er hasj en skikkelig sirenesang. Foruten de umiddelbare dopeffektene, så gir hasj en meget sterk følelse av glede, og mangel på bekymringer. Nettopp i din situasjon er du derfor ekstra sårbar for å bli en daglig bruker, og over tid (fra noen måneder til år) med denne "syntetiske lykken" vil hjernen din slutte å reagere på samme måte. Når du før eller siden slutter, vil lykkenivået selv i normal tilstand droppe gjennom gulvet, og du føler deg egentlig ingenting. Hverken glad eller lei deg, hverken håpløs eller håpfull, og etter en stund vil du bli mer deperimert enn noen sinne. Jeg røykte mye i en periode når jeg var langt nede, og jeg tror seriøst det forsinka min overkommelse av depresjon med 2-3 år. Det er vel ikke noe særlig?

 

 

Uansett. Aksepter den du er! Ikke alle har de samme styrkene. Kanskje skolen ikke er noe for deg? Eller kanskje du bare må "lade opp batteriene" litt før du er klar for å gjennomføre den planen. Lær deg å stå for de svakhetene du har, og lær deg å gjenkjenne de tingene du IKKE har noen grunn til å føle deg dårlig over. Ikke si du føler deg patetisk fordi du er deprimert. Folk er forskjellige, og depresjon er en SYKDOM du tilfeldigvis er belastet med. Drit i å velte deg i skyldfølelse over ting du ikke har aktivt gjort, og ta heller de nødvendige skrittene for å forbedre situasjonen. Aksepter at du ikke klarer alt på en gang, og aksepter at samme hvilken rute du velger, vil livet alltids konfrontere deg med situasjoner, muligheter og hendelser som (på sikt) vil kunne gi deg glede.

 

Noen konkrete råd.

1. Mer kontakt med mennesker. Uansett kontekst. Sosialt samvær er den beste medisin.

2. Finn aktiviteter som gir deg noe. Jeg vil på det varmeste anbefale vektløfting. Det å bruke kroppen gjør deg GLAD. Mange intellektuelle personer oppfører seg som om kroppen deres bare er transportmiddelet til hjernen. De går glipp av en hel dimensjon av det å være menneske. Jogg. Gå i naturen. Dette er enkle ting du kan gjøre uansett livssituasjon. Er du sliten eller har såre muskler når du legger deg om kvelden, kan jeg love deg, du ikke klarer å la være å være litt stolt av deg selv.

3. Ikke vær redd for å droppe ting. - Du er SYK, du har gyldig grunn. Brekker du beinet er det ingen som forventer du løper marathon, og er du deprimert, er du heller ikke i en situasjon hvor du bør ha en stressende studiesituasjon. Kan du kanskje finne deg en jobb? Eller dra på utveksling en periode? Eller bare studere på deltid?

4. Ikke bekymr deg så veldig på damefronten. Erfaring eller ikke, om du er en bra person, så går det seg til når du treffer den riktige. Det viktigste er å møte mange nye mennesker, og å jobbe med din egen lykke. Desto bedre du føler deg om deg selv, desto mer attraktiv vil du være ovenfor det motsatte kjønn.

 

Og til slutt... vit at LIVET DITT ER LANGT! Du er sikkert ikke mer en 20. Selv om du vaser rundt i FEMTEN ÅR, og en dag ser deg selv i speilet og bestemmer deg for å bli advokat, kan du faktisk praktisere i 27(!) år før du går av med pensjon. Om det ikke er grunn til å håpe, så vet ikke jeg.

 

Weyoun

[Gjest guest]

Hei,

 

takk Weyoun for alle tips.

Kjenner meg igjen i alle situasjonene dere beskriver.

 

Må si bare ang. punkt 3. Man må ikke droppe ting og "ikke gidde". Det er den unnskyldningen som jeg brukte da jeg i løpet av noen måneder droppet studiet, jobben, frivillig arbeid og andre ting. Må bruke tid på å få bygge opp det igjen.

 

Du sier at du gikk ut fordi du måtte gjøre noe for å ikke bli kastet ut av leiligheten. Yes! Det er det som er viktig. I landet hvor jeg er ifra har man ingen gratis psykologer og det er mye dårligere sosial støtte enn her i Norge.

Mora mi MÅTTE gjøre noe for å gi oss mat da hele landet var i krise. Hun begynte med salg i tillegg til jobben som lærer - man kunne ikke slappe av, og det var jobb fra 8 til 20. Det var tøft og helt jævlig, men hun hadde ingen andre valg.

 

Jeg synes at jeg gikk til bunnen her fordi jeg fikk mulighet til å ikke jobbe og få sykepenger.

Man kan fort bli for lat (det er veldig lett) - og det å være lat gjør ikke ting bedre. So! Jeg vil si at man må ikke gi opp, man må gå og ikke være for snill mot seg selv. Det er nøkkelen - være ironisk mot seg selv, se på seg selv som en annen person og kreve av seg selv!!

Vær så snill ikke dropp ting!

[-Teddy-]

Ser at posten din er halvgammel, men skriver litt allikevel... Har ikke lest hele historien din da jeg er litt halvdeprimert selv for tiden og har lett for å føle meg dårlig når jeg leser om andre som har det dårlig, men here goes:

 

Slo meg i hodet for snart ett år siden, egentlig bare vanlig hjernerystelse, men det tar visst brått et år eller to å bli bra av, men ingen kan jo gi meg noen tid eller garanti på at jeg bli bra. Uansett tærer jo dette på humør og sinnstilstand da jeg sliter med en blanding av svimmelhet, merkelig konsentrasjon, utslitthet. Følelse av å være full som varierer mye fra time til time, dag til dag og uke til uke. Har hatt kortere perioder (uker) der jeg ikke har følt at jeg har hatt noe å se fram til overhodet, der man føer at alt like greit kunne vært over. Snakker om "dementorer fra Harry Potter"-følelse. At man aldri skal få være glad igjen. Da brer det seg bare en enorm utslitthet i kroppen i tilegg til plagene fra før av og alt blir egentlig bare... ille.

 

Uansett har jeg funnet noen ting som hjelper for meg:

 

En god NLP-coach. Ikke vanlig psykolog. Disse bruker teknikker for å forandre tankemønstrene dine, samtidig som du også kan bruke dem som en vanlig psykolog om du vil. Jeg har gått til en av dem i en lengre periode. Disse er dog sjeldent/aldri dekket av staten... (NLP: Nevrolingvistisk Programmering)

Selvhypnose, søk på nettet. Bestill gjerne noen cd-er du bare kan lytte på og slappe av til. Disse finnes i alle mulige utgaver; fra å øke selvtillit til å dempe smerter i benet; få kontroll på angst og depresjon; blir komfortabel rundt kvinner og videre til rehablilitering av hodeskader... Ta en titt her: http://www.tranceformation.com/

Meditasjon.

Finne noe du kan ha fremgang i hver dag. Gitar, pentricking, korttriks...

[DaddyYankee]

Jeg foreslår at du skal sammenligne deg med han

 

Og deretter tenke på nytt, hvorfor skal du være deprimert?