Å tro - et valg?

[Honey Badger]

Jeg er ateist, men også psykologistudent, så hvis noen ønsker å få seg selv til å tro, så er dette måten. Jeg vil dog ikke anbefale det.

For å faktisk gå så langt som du beskriver, må man ha et inderlig ønske om å tro på dette. Om jeg levde sammen med muslimer, kun snakket med muslimer og hele tiden fortalte meg selv "jeg tror på Allah, jeg tror på Allah" har jeg fortsatt min tvil i at jeg hadde begynt å tro på Allah. I meg selv sitter ateismen så dypt at uansett hva jeg på overflaten vil prøve å lure meg selv til å tro, har jeg min tvil i om det er mulig (i mitt tilfelle).

Så la meg nå se, bytt ut gud med spagetti monstret og du er like langt! Du oppnår NØYAKTIG det samme, det er bare å stappe inn en entitet og tro blindt på ham så skjer det vidundelige ting... En må jo være stokk dum for å tro noe slikt jo!!

Det finnes mange som er både intelligente og religiøse på samme tid. Jeg klandrer ikke noen for sitt religiøse livssyn, selv om jeg er uenig. Man behøver ikke være dum for å tro på en gud, man må bare være opplært (som enten barn eller voksen) til at det er slik det er - og det er jo nettopp det denne tråden handler om.

Endret 3. oktober 2009 av Eivolele

[investor]

En venn av meg sa at TRO er noe man gjør NÅR MAN IKKE VET.

Hehe

[316]

Selvfølgelig kan man velge å tro på noe. Folk gjør det hver dag, og folk konverterer fra det ene og det andre hele tiden. Det er visstnok ganske in.

 

Jeg mener at det går an å ha en tro, uansett hva man ellers mener. Det er jo snakk om en tro, og da kanskje et ønske, eller en forventning om at det man tror på er virkelig.

 

Da jeg bestemte meg for å bli kristen, var det et valg jeg tok. Jeg var ikke hundre prosent overbevist, og var fortsatt kritisk til det jeg trodde på. Men jeg ville være en kristen, jeg ville være overbevist. Nå har det gått fem år, og jeg lærer fortsatt noe nytt om hva jeg tror på. En fin prosess jeg gjerne kaller disippelgjøring. Jesus' disipler var med Han i tre år, og de var fortsatt skeptiske når han hang der på korset, eller treet, eller hva det nå var.

Endret 5. oktober 2009 av 316

[Sisyphus]

Hele spørsmålet er jo en motsetning. Teknisk sett så kan du ikke velge å ikke tro på noe som du tror på. I den forstand at du tror på tingen fordi du er rimelig overbevist. Hvis du er såpass i tvil at du velger å ikke tro på det så kan man jo argumentere at du ikke tror på det i første omgang.

 

Men igjen, menneskets hjerne må jo være noe av det mest ustabile som eksisterer. Den kan jo progammere seg selv til å tro alt mulig rart.

[Kay-Ole]

For meg fremstår det å tro, eller ikke å tro, på noe, som et naturlig resultat av egne logiske slutninger. Når man har lagt en viss mengde informasjon til grunne, vil man automatisk komme frem til en konklusjon og finne ut hva man tror.

 

Problemet, slik jeg ser det, ligger heller i hva som skjer etter man har fått en tro på noe. Det er ofte her religiøse individer klarer å provosere meg mest. Det virker for meg at har man først konkludert med at man tror på en kristen gud, så er logikk ikke lenger med i ligningen. Man begynner heller å lete etter bevis som understøtter den troen man har, og ignorerer eller bortforklarer bevis for det motsatte.

 

Så i utgangspunktet vil jeg påstå at når man i utgangspunktet oppnår en tro, så er det sjelden et personlig valg. Når man først har en ukuelig tro på noe, så virker det som mange kan gå aktivt inn for å beholde denne troen.

[Hamnli2]

Ingen kan velge å tro. Prøv å tro på pastafarianismen da, om du kan. Klarer du ikke det så kan du ikke velge å tro. Du kan velge å late som, velge å følge skriftene og prestene, men du kan ikke velge å faktisk tro på noe som helst.

[Red Frostraven]

Ingen kan velge å tro. Prøv å tro på pastafarianismen da, om du kan. Klarer du ikke det så kan du ikke velge å tro. Du kan velge å late som, velge å følge skriftene og prestene, men du kan ikke velge å faktisk tro på noe som helst.

 

Man må ha et ønske om å tro OG evnen til å ikke se svakhetene ved det man ønsker å tro på:

Man må være biasert før man begynner å tro.

 

Eksempelvis kan man ikke begynne å tro på noe man ikke tror på i dag før man klarer å se noe positivt i det, og man klarer ikke å forandre egen etikk og moral og verdensbilde med mindre man har et ønske om forandring.

 

Og der tror jeg at jeg traff spikeren på hodet:

For å tro på noe du ikke tror på i dag må du ha et ønske om å forandre verdensbildet ditt; du må være i TVIL på den modellen du støtter deg til og åpen for en ny modell.

Alternativt har man ikke tenkt igjennom livets spørsmål eller gjort seg opp noen mening om sitt verdensbilde og tar i mot det første som appellerer til enselv.

Endret 8. oktober 2009 av Andre1983

[Kubjelle]

Tro er eit veldig laust begrep, det kan brukes om så mangt, religion derimot inneberer spesifikt at du trur på ei form for gudekraft og så vidt eg kan forstå er det det tråden dreier seg om.

Bare det at du stolar på ein venn er ein form for tru.

På snl.no står det at tro brukes i filosofi og dagligtale i to uforenelige betydninger.

A) Svakere grad av viten. Hvis jeg vet noe, så tror jeg det også, mens jeg godt kan tro noe uten å vite det. Tro er da knyttet til sannsynlighetsbegrepet (antagelse, formodning, gjetning), mens viten er knyttet til sannhetsbegrepet. Det er et problem at selv den sikreste tro ikke gir noen garanti for at det man tror er sant, mens noe godt kan vise seg å være sant selv om det har vært betvilt av alle, dvs. ikke trodd av noen.

 

B) Begrepet kan også brukes slik at tro og viten utelukker hverandre. Troen har da sin plass først og fremst der hvor viten er utelukket: man kan ikke samtidig tro og vite samme ting. Religiøs tro forstås noen ganger på denne måten uansett om den helt (som hos Thomas Aquinas), delvis eller overhodet ikke holdes for å innebære en akseptering av sannheter.

Når jeg snakker om tro, dekker det begge disse betydningene. Men jeg ser poenget ditt. Dersom vi tar betydning A som utgangspunkt, er vi alle enige om at dette ikke er et valg, nettopp fordi vi allerede har mye informasjon om de aktuelle spørsmålene. For eksempel om jorda er flat - vi vet nok om jorda til å fastslå at den ikke er flat.

 

Om vi derimot tar betydning B som utgangspunkt, vil du kanskje si at det å tro er et valg, men jeg er uenig. En religiøs person har sannsynligvis blitt opplært gjennom hele livet at Gud eksisterer, og vil oppfatte dette som viten, et faktum. For min egen del ville det derimot være umulig å tro på Gud nettopp på grunn av fraværet av all viten.

det å velge; det å foretrekke noe framfor noe annet gjøre et klokt v- / stå foran, treffe et v- / v-ets kval(er) / v-et falt på meg / mulighet til å velge gjøre noe av fritt v-, etter eget v- / ikke ha noe v-

Vi har ingen klar definisjon på hva som er et valg.

 

F.eks. hvis vi definerer tro utifra betydninger A, kan vi si at det er et valg. Du velger å tro at jorden er rund pågrunn av fysiske lover. Eller, du velger å tro at Real Madrid vinner over Rosenborg pågrunn av en antagelse at Real Madrid er et lag i verdensklassen. Er dette valg? Du foretrekker å tro at Real Madrid vinner basert på en antagelse at Real Madrid er bedre.

 

Betydning B er vanskelig å forstå, men hvis jeg forstår den rett, så betyr det: Du kan tro at Gud finnes, men du vet ikke. Du kan ikke vite det, men du kan tro det. Men denne betydningen vil falle bort med en gang noen hevder at de "vet" at Gud fins. Jeg forstår ikke den siste setningen i betydning B. Er det noen som kan forklare hva den betyr?

[Honey Badger]

F.eks. hvis vi definerer tro utifra betydninger A, kan vi si at det er et valg. Du velger å tro at jorden er rund pågrunn av fysiske lover.

Dette er helt feil. Du velger ikke å tro at jorden er rund, fordi dette ikke er noe du klarer å velge, nettopp fordi du vet for mye om jorden til å klare å tro at den er flat.

Jeg forstår ikke den siste setningen i betydning B. Er det noen som kan forklare hva den betyr?

Det betyr at man ofte bruker dette omgrepet rundt religiøs tro, fordi man i disse tilfellene ikke regner religion for å inneholde sannheter eller viten. Det er også påpekt at enkelte mener religion delvis eller helt innebærer sannheter og viten.

 

Men spørsmålet du stilte rundt definisjonen av valg, fikk meg til å tenke. Selv om det er feil å si at valg ikke har noen definisjon:

Choice consists of the mental process of thinking involved with the process of judging the merits of multiple options and selecting one of them for action. Some simple examples include deciding whether to get up in the morning or go back to sleep, or selecting a given route for a journey. More complex examples (often decisions that affect what a person thinks or their core beliefs) include choosing a lifestyle, religious affiliation, or political position.

 

Most people regard having choices as a good thing, though a severely limited or artificially restricted choice can lead to discomfort with choosing and possibly, an unsatisfactory outcome. In contrast, unlimited choice may lead to confusion, regret of the alternatives not taken, and indifference in an unstructured existence; and the illusion that choosing an object or a course leads necessarily to control of that object or course can cause psychological problems.

Hvis man tar bakgrunn i begrunnelsen jeg hadde for at det å tro ikke er et valg, kan man stille seg det samme spørsmålet rundt det å ta valg, med den samme begrunnelsen - at valget ditt bare er et resultat av din kunnskap og dine erfaringer. I dette tilfellet vil jeg også legge til dine følelser, uten at det har så mye å si fordi man ikke kan velge sine egne følelser, selv om man kan påvirke dem. En tilhenger av determinismen vil fortelle meg at alt i teorien kan forutsees, og at det du foretar deg bare er et resultat av fortiden - du har altså ikke fri vilje.

 

Jeg er personlig veldig åpen for determinismen, men jeg klarer ikke å ta et fast standpunkt i forhold til den.

 

Du stilte også et spørsmål om å tro på utfallet av en fotballkamp, og at dette er et valg. Her får du meg, for å være helt ærlig, til å tvile. Men jeg vet at jeg tror sterkt at det ikke finnes noen Gud. Men dette kan jeg selvfølgelig ikke vite. Jeg føler også at jeg ikke har noe valg, fordi jeg tror dette veldig sterkt. Så er det å tro egentlig et valg?

[NN1000]

Tro er dedikasjon. Dedikasjon er i mange tilfeller veldig farlig.

 

Jeg vil si at menneske kan velge å tro, men ubevisst. Og det er dette retorikere utnytter seg av gjennom taleevner samt systematisk indoktrinering. Altså sitter valget innbundet i hele individets eksistens og selvinnsikt. Det er ikke et overflatisk valg, og det lar seg ikke endre på noen enkel måte.

[Paxon]

Mirakler/tilfeldigheter er en fin ting.

De kan som oftest tolkes i begge retninger.

 

To menn, en kristen og en ateistisk, har overlevd kreft mot all sannsynlighet.

De er begge opplyste og fornuftige mennesker.

Begges fornuft sier dem at de har overlevd ved en heldig tilfeldighet,

men likevel svarer de slik:

 

Den kristne:

"Jeg hadde oddsen på min side - all ære til Gud for det"

 

Ateisten:

"Jeg hadde oddsen på min side"

 

Fornuften til begge disse mennene vil si dem at de har overlevd bare ved en tilfeldighet,

men den kristne har valgt å tro at det står en høyere makt bak.

 

En kan være gjerne kalle seg religiøs etter en oppvekst blant likesinnede,

men å bli personlig kristen skjer ved et bevisst valg.

(

- ikke pga. en manglende hjernehalvdel

- ikke pga. idioti

- ikke pga. manglende fornuft

)

 

Om en kaller seg kristen pga. en er kirkelig konfirmert elns, kan man kanskje si at valget ble tatt av andre på deres vegne.

Men om de skal ha en personlig tro, være personlig kristne - da må de ta et valg... selv

[HValder]

Ingen som overlever ved tilfeldigheit, den sterkeste overlever. Den sterkeste vil da vere den som var best tilpassa det dei begge blei utsatt for.

 

All ære til mi eiga styrke for at eg overlevde.

 

Oddsen er eit akkurat like flyktig begrep som gudemakt.

Endret 18. oktober 2009 av HValder

[cuadro]

Fornuften til begge disse mennene vil si dem at de har overlevd bare ved en tilfeldighet,

men den kristne har valgt å tro at det står en høyere makt bak.

 

Du viser ikke til et valg i ditt innlegg. Et valg er ganske enkelt å foreta en seleksjon blant flere muligheter, og for de aller fleste kristne det ingen alternativer til den tro de selv har. De kan godt vite om andre forklaringsmodeller eller trossystemer som andre holder fast ved, men for dem selv virker disse mangelfulle eller gale, og det er nettopp derfor de tror hva de tror. Det er ingen andre muligheter, ergo er det ikke et valg.

 

Man sliter ganske enkelt med å argumentere for hvordan en person skal kunne velge å tro en ting, til fordel for noe annet - der det i utgangspunktet er et valg.

Endret 18. oktober 2009 av cuadro

[Zantheo]

Man blir sosialt påvirket av foreldre gjennom oppdragelsen til å tro eller ikke. Jeg har to ateistiske foreldre og jeg tror like mye på gud som på julenissen, med andre ord temmelig lite. De har selv sagt at jeg kan få tro på hva jeg vil, men etter min oppdragelse har det aldri vært en eneste tur i kirken som jeg kan huske.

[RWS]

Gjør det samme med mine barn som dine foreldre gjorde med deg. Tvinger dem til å tenke selv og til å ha et reflektert og overveid syn på sine standpunkter, alt ellers kan de tro hva pokker de vil for mitt vedkommende.

 

Men nå er jeg heller ingen fan av å la mine barn fritt få tro på, og følge ting, som ikke har noen som helst rot i virkeligheten heller.... Mye bedre om de tilbringer mer tid på biblioteket

[Prizefighter]

Vil ikke si å tro er et valg. Å tro er resultat av en overbevisning, men man kan jo velge å late som at man tror. Jeg har enda å se at den overbevisningen hos teister er noe annet enn godtrohet (psykologisk sikkerhetsteppe?) og personlige opplevelser.