Nå byrjar Språkrådet øydeleggingi av nynorsken

[Glutexo]

Hadde det ikkje vore for Bergen trur eg a-endingar kunne vunne. Dei ser ut til å verta sterkare i skriftspråket. Det er ein kamp som er spanande å fylgja. Anten vinn a-endingane i skriftspråket, eller et-endingane vinn i talemålet.

 

Som sagt trur eg Bergen gjer so et-endingane vinn. Folk frå Bergen verkar veldig stolte og sta når det gjeld å ikkje nytta a-endingar. A-endingane kan villa på austlandet, men et-endingane er so sterke i Bergen, og dessutan har et-endingane fordel i at dei er dei formene folk er mest vant med. So a-endingar kan vinna litt på austlandet. Men a-endingane vinn ikkje Bergen, so Bergen vil verta verande som ein negativ kraft på det norske målet, og med tidi øydelegg Bergen alt som er igjen.

 

Ëg veit ikkje det med a-endingar i Oslo. Bra om dei vert styrkt. Men det er ikkje hokjøn om det ikkje vert bøygd som hokjøn. Det kan vera at her eg bur er det ekstra ille. Men eg trur ikkje det. Eg ser at folk skriv tiden og boken mykje, so for meg ser det ut som om det er truga. Og det er vanleg i mange byar å ikkje nytta hokjøn. Og når diftongane ogso døyr er det ikkje mykje igjen av norsk.

[Jann - Ove]

Ser dere ikke selv at nynorsken dere skriver er så kronglete at det blir strevsomt å lese, det er som om dere har anstrengt dere for å gjøre det vanskelig for oss andre å lese hva dere skriver. Slik konservativ nynorsk er med på å ødelegge nynorskens relevans i det moderne norske samfunn.

 

Det er mange nynorskbrukere her på forumet - de fleste skriver så flytende og "normal" nynorsk at det er lettlest, at det blir naturlig å lese det. Skriver man for konservativt og benytter man seg for mye av valgfriheten som nynorsken gir - uten at det tilfører noe ekstra til teksten - så kan det faktisk skade teksten for alle som ikke deler dialekt med den som skriver.

 

Argumentet med at nynorsken skal ligge opp imot de muntlige dialektene er flott. Men når man prater, så tilpasser man seg de andre, og det er litt av sjarmen med muntlig tale. Med en sambygding med samme sære dialekt, så tar man det helt ut med dialekt. Med en person fra andre enden av landet er man litt mer konservativ for å unngå at dialekten sluker forståelsen. Med en innvandrer som har strøket i norskopplæringen dummer man ned språket til man oppnår en viss forståelse. Hvor vanskelig er det å skjønne at man også må klare å tilpasse seg når man skriver? Det er naturlig å bruke konservativt nynorsk med store innslag av dialektord og lokale språkfinurligheter når man skriver et innlegg i lokalavisen. Man bør tenke seg to-tre ganger om før man skriver på samme måte i nasjonal sammenheng, og dialekten egentlig ikke er relevant. Det fins tilfeller hvor et rikt språk tilfører teksten noe, men når hovedmålet er å kommunisere, så vær litt standardisert i forståelsens navn. Språk skal ikke stå i veien for budskapet, men heller føre det fram på en klar og forståelig måte.

 

Dialekter er rare greier. Nordtrøndersken min er så ille at jeg nesten må anstrenge meg for å bli forstått i Trondheim. Selv om nynorsk i teorien ligger nærmest dialekten min, så blir det på en måte feil - og om nynorsken hadde vært enda mer tilgivende for tilpasninger, så ville det aldri blitt noe mer enn en blek imitasjon av dialekten.

[9E2]

Eg trur ikkje noko på at ein må ha visse dialektar for å kunne lesa nynorske tekstar. Eg kan lesa landsmål utan problem endå eg har ein ganske standard austlandsdialekt. Eg kan òg lesa riksmål utan problem, men eg likar det ikkje. Å nytta bundi form på -i istadenfor -a (soli, boki, husi) gjer ikkje ein tekst vanskelegare å lesa. I so fall må jo folk halda opp med -en og -ene istadenfor -a (solen, boken, husene). Det skil seg mykje meir frå -a enn -i gjer og det store fleirtalet av folkesetnaden har -a. Altso, om du fyrst skal bort ifrå -a, så er -i lettaste overgang.

 

So var det dette med tilpassing, då. Med omsyn til dei som berre ikkje toler nynorsk, har eg skifta -i ut med -a og -or ut med -er her på diskusjon.no når eg skriv. Eg kutta «hev», «hava» og «taka». Eg gjer det til og med slik at om eg skriv til andre som likar i-mål (som t.d. Glutexo), skriv eg òg meir i-mål. Skriv eg til ein brukar eg veit skriv «skulenynorsk» (e-infinitiv, a-endingar, bli), legg eg målet nærare det. Men kva har vel konservative bokmålsfolk gjort? Dei held fram med «boken», «solen» og «tiden». Det er det som er unaturleg og sert sett i høve til dialektane.

 

Kan det vera at de har nokre fordomar i Trøndelag som gjer at de ikkje skjønar kvarandre? Eg gjer meg forstått i både Nord- og Sør-Trøndelag og eg forstår òg dialektar frå båe (òg når dei snakkar seg imellom). Er det eitt ord eg ikkje skjønar, slår eg opp i Nynorskordboka. Ein treng ikkje med vilje stilla seg inn på at «dette gidd eg ikkje, han/ho har ein annan dialekt, so no lèt eg som at eg ikkje forstår».

 

 

[No skiftar eg litt på grammatikken, av grunnen eg nemte over]

Eg trur neppe at a-endingi vik for et-endingi på grunn av Bergen. Bergensk vil nok halda på -et som eit dialekttrekk medan Stor-Oslo fylgjer resten av landet og gjeng over til berre å nytta -a. Det skal mykje til at mellom to og tri millionar menneskjor fær resten av folkesetnaden til å nytta -et.

[....]

Endret 3. januar 2012 av ....

[Jann - Ove]

Eg trur ikkje noko på at ein må ha visse dialektar for å kunne lesa nynorske tekstar. Eg kan lesa landsmål utan problem endå eg har ein ganske standard austlandsdialekt. Eg kan òg lesa riksmål utan problem, men eg likar det ikkje. Å nytta bundi form på -i istadenfor -a (soli, boki, husi) gjer ikkje ein tekst vanskelegare å lesa. I so fall må jo folk halda opp med -en og -ene istadenfor -a (solen, boken, husene). Det skil seg mykje meir frå -a enn -i gjer og det store fleirtalet av folkesetnaden har -a. Altso, om du fyrst skal bort ifrå -a, så er -i lettaste overgang.

 

So var det dette med tilpassing, då. Med omsyn til dei som berre ikkje toler nynorsk, har eg skifta -i ut med -a og -or ut med -er her på diskusjon.no når eg skriv. Eg kutta «hev», «hava» og «taka». Eg gjer det til og med slik at om eg skriv til andre som likar i-mål (som t.d. Glutexo), skriv eg òg meir i-mål. Skriv eg til ein brukar eg veit skriv «skulenynorsk» (e-infinitiv, a-endingar, bli), legg eg målet nærare det. Men kva har vel konservative bokmålsfolk gjort? Dei held fram med «boken», «solen» og «tiden». Det er det som er unaturleg og sert sett i høve til dialektane.

 

Kan det vera at de har nokre fordomar i Trøndelag som gjer at de ikkje skjønar kvarandre? Eg gjer meg forstått i både Nord- og Sør-Trøndelag og eg forstår òg dialektar frå båe (òg når dei snakkar seg imellom). Er det eitt ord eg ikkje skjønar, slår eg opp i Nynorskordboka. Ein treng ikkje med vilje stilla seg inn på at «dette gidd eg ikkje, han/ho har ein annan dialekt, so no lèt eg som at eg ikkje forstår».

 

 

[No skiftar eg litt på grammatikken, av grunnen eg nemte over]

Eg trur neppe at a-endingi vik for et-endingi på grunn av Bergen. Bergensk vil nok halda på -et som eit dialekttrekk medan Stor-Oslo fylgjer resten av landet og gjeng over til berre å nytta -a. Det skal mykje til at mellom to og tri millionar menneskjor fær resten av folkesetnaden til å nytta -et.

Hvordan man leser er høyst relevant når det gjelder hvor enkelt det er å forstå tekst skrevet på nynorsk med forskjellige endinger. Leser man på barneskolemåten, så har man ingen problemer med små forskjeller i endinger som man sjelden kommer over - leser man derimot effektivt, flere ord i slengen, så er man avhengig av å ha lest nok nynorsk med sære endinger for at det skal gå bra. Har man ikke det, så går lesehastigheten ned. Jeg klarer fint 400-1000 ord i minuttet med normal bokmål og nynorsk, uten at det går ut over forståelsen - men jeg må enten ofre fullstendig forståelse, eller gå ned på hastigheten om jeg leser nynorsk der det brukes endinger jeg har lest lite av før.

 

De fleste som har vært igjennom norsk skolegang har blitt eksponert for så mye "gammeldags" bokmål at det går lett å lese det selv om endingene ikke ligger opp imot dialektene. Lesing er på en måte automatisert av hjernen, og man leser ikke ordene bokstav for bokstav når man har lest så mye at det går effektivt. Første og siste bokstav i hvert ord er ekstra viktig når man leser 1-10 ord av gangen. Man lærer seg først subvocalization, altså å lese bokstavene med en indre stemme - men sånn kan man ikke holde på når man skal lese effektivt. Denne teknikken er også vanskelig for enkelte - har man dysleksi så er det å lese bevisst ord for ord en måte å unngå å stokke om på ordene.

 

Dette sitatet er relevant, siden det viser tydelig at første og siste bokstav i hvert ord er ganske viktig:

I cdnuolt blveieetaht I cluod aulaclty uesdnatnrd waht I was rdanieg.

The phaonmneal pweor of the hmuan mnid

Aoccdrnig to rscheearch at Cmabrigde Uinervtisy,

it deosn't mttaer in waht oredr the ltteers in a wrod are,

the olny iprmoatnt tihng is

taht the first and last ltteer be in the rghit pclae.

The rset can be a taotl mses and you can still raed it wouthit a porbelm.

This is bcuseae the huamn mnid deos not raed ervey lteter by

istlef, but the wrod as a wlohe.

 

Amzanig huh?

 

 

Det er ikke fordommer som gjør at jeg må ordlegge meg annerledes i Trondheim; jeg har en forholdsvis brei nordtrøndersk dialekt, som ligger langt unna "fin-trøndersk" som de prater i Trondheim. Faktisk er den så brei at det er tydelig forskjell på by og bygd her oppe også, selv om det er bare 2 mil til nærmeste by. Men det er jo sånn at i Trondheim så er det mye studenter fra hele landet, og da kan sære dialekter gå på forståelsen løs - noe som lett rettes opp ved at man tilpasser seg situasjonen der og da.

 

Bokmål var riksmål før de blandet inn de forbannede a-endelsene, og moderne riksmål er Norges de facto offisielle skriftspråk. Det er ingen grunn til å ta opp samnorsken.

Ho (et-endinga) døyr munnleg. Det er færre og færre som seier «avmerkede» og «kastet».

Men det er ikke færre og færre som forstår et-endelser, og det det er dét som teller. Det er fordi riksmål er formelt at det er så lett å forstå, mens kråketegnene som dukker opp i Facebook- og MSN-meldinger gjerne hindrer kommunikasjonen når man leser dem for første gang og ikke har en forklaringsvillig samtalepartner eller Urban Dictionary for hånden. (Den som mener det er en kjempeidé å legge skriftspråket kjempetett opp mot hvordan folk uttrykker seg uformelt, har ikke besøkt Lamebook.)

 

 

 

Kardinalfeilen nynorskbrukere gjør er å sette likhetstegn mellom det muntlige og skriftlige. At et ord er lett å forstå muntlig, betyr ikke at det er like lett å forstå det samme ordet skriftlig. Folk som «skriver på dialekt», får gjerne kjeft fra sine egne fordi det rett og slett er uvant å lese ordene på den måten, selv om det altså er ens egen dialekt en leser. «Solen» er lettere å lese enn «soli» fordi man eksponeres langt oftere for det første enn det siste i tekst, helt uavhengig av hvor mange mennesker som bruker det ene eller andre i dagligtalen.

 

(Vi vet faktisk en hel del om hvordan hjernen jobber når den leser. Det er ikke sånn at hjernen tar hvert enkelt ord, oversetter det til lyd og signaliserer «aha!» når det samsvarer med ens egen dialekt. I stedet husker hjernen ordbilder, altså hvordan ordet ser ut visuelt, og sammenligner hele blokker med tekst med denne informasjonen. Altså litt slik det kinesiske skriftspråket løste problemet med gjensidig uforståelige dialekter ved å symbolisere hvert ord på én måte.)

 

Riksmålsformene er ganske enkelt de vi eksponeres mest for, og når det er langt flere forekomster av solen.jpg enn soli.jpg i ord-cachene til folk, så er riksmål lettere å lese. Det finnes ikke en eneste nynorskbruker som ikke forstår konservativt bokmål, så de må finne andre påskudd for å mislike det («en-endelser er så stygt!»). Nynorskord har derimot folk problemer med, og det skyldes ikke bare at nynorsk er lite brukt, men at det ikke er én nynorsk som brukes.

 

Det at moderne riksmålet som du kallar det er de facto Noregs offisielle skriftspråk er ikkje sant.

Jo da, det er det. Det overveldende flertallet på Diskusjon.no skriver faktisk moderne riksmål uten å være klar over det! Det er f.eks. lov i moderne riksmål å bøye særskilte hunkjønnsord som sådan – «jenta» er helt gangbart riksmål – og dessuten har Språkrådet nylig gjort bokmål mer riksmålskompatibelt ved å gjeninnføre former som «hverken». Ureksemplet, «sprog», er sidestilt med «språk», og de færreste riksmålsbrukere skriver «sprog» i våre dager.

 

Det jeg skriver i mine egne innlegg er riksmål og bokmål, eller riksmål innenfor bokmålsnormalen, om du vil. Det er aldri noen som har problemer med det. Aldri. Dersom misforståelser oppstår, er det alltid fordi jeg har formulert meg uklart, ikke fordi jeg har brukt obskure ord som «folkesetnaden» hvor andre skriver «befolkningen», eller noe slikt. (Egentlig et dårlig eksempel, ettersom «folkesetnad» er synonymt med «folketall» og «folkemengde», så det blir feil å bruke det på denne måten.)

 

Det Jann - Ove skriver over meg her, hvor han snakker om å tilpasse seg andre, er også gangbart riksmål. Kanskje han tenker på det som bokmål mens han skriver (?), men det er få a-endinger å finne («opplæringen» istedenfor «opplæringa», «avisen» istedenfor «avisa», «dialekten» istedenfor «dialekta» …), og da er det i praksis riksmål også.

 

Jo mer ulikt folk uttrykker seg uformelt, jo nyttigere er det å standardisere hvordan man uttrykker seg formelt. Riksmål overlever fordi det står veldig sterkt i en tid hvor nynorsk bare reduseres til enda en personlig dialekt. (Som i ditt tilfelle, hvor du skifter på grammatikken for å tekkes personen du skriver til.)

 

Jeg syns e-endinger er penere, så jeg bruker de av rent estetiske hensyn. Dessuten så er det kjekt å ha den vanen, siden det er mange a-endinger i dialekten min, og det er på en måte lettere å ha et klart skille muntlig og skriftlig, slik at jeg ikke drar med meg andre "uvaner" som ikke er lov.

 

Edit: fins det noen god universal-ordbok for riksmål til pc-bruk?

Endret 16. mars 2010 av Jann - Ove

[....]

Endret 3. januar 2012 av ....

[Jann - Ove]

Tenkte mer som i integrert med tekstfelt i OS, men allikevel - er den du linker til for riksmål da? Siden det står at den er en bokmålsordbok må jeg nesten spørre.

 

Men fant ut at jeg får tilgang til elektrisk utgave av Norsk Riksmålsordbok om jeg vil. Det er vel rett ordbok om jeg vil utvikle språket mitt imot "perfekt" riksmål?

[....]

Endret 3. januar 2012 av ....

[9E2]

«Solen» er lettere å lese enn «soli» fordi man eksponeres langt oftere for det første enn det siste i tekst, helt uavhengig av hvor mange mennesker som bruker det ene eller andre i dagligtalen.

Eg veit ikkje kva du les av tekstar, men eg les oftast «sola» - ikkje «solen». «soli» liknar meir på «sola» enn det «solen» gjer, so eg les lettare «soli» enn «solen».

 

Riksmålsformene er ganske enkelt de vi eksponeres mest for, og når det er langt flere forekomster av solen.jpg enn soli.jpg i ord-cachene til folk, så er riksmål lettere å lese.

Verkeleg? Eg finn, som nemnt over, oftare «sola» og «verken» i det eg les enn «solen» og «hverken». Eit Google-søk støttar meg.

 

Det at moderne riksmålet som du kallar det er de facto Noregs offisielle skriftspråk er ikkje sant.

Jo da, det er det. Det overveldende flertallet på Diskusjon.no skriver faktisk moderne riksmål uten å være klar over det! Det er f.eks. lov i moderne riksmål å bøye særskilte hunkjønnsord som sådan – «jenta» er helt gangbart riksmål – og dessuten har Språkrådet nylig gjort bokmål mer riksmålskompatibelt ved å gjeninnføre former som «hverken». Ureksemplet, «sprog», er sidestilt med «språk», og de færreste riksmålsbrukere skriver «sprog» i våre dager.

Riksmålet har nærma seg bokmålet òg. Hadde det ikkje vori for 1986-rettskrivingsendringa i riksmål, hadde enno «sprog», «nu» og «efter» vori einaste godtekne former. Person A og person B båe har kvite hus, men person A målar det raudt. Person B kan ikkje måla huset sitt raudt òg og so seia at det var person A sitt hus som byrja å likna på huset til person B. Med bokmål og riksmål gjeld det same. Båe har gått bort ifrå «sprog», «nu», «sig», «mig» og «De»/«Dem» (kvitmålinga) - altso døyr det opphavlege riksmålet (om det ikkje kjem klårt fram, var det det eg meinte). Eg tok «sprog» som døme fordi eg veit det er gamalt og stadig mindre nytta, ikkje fordi eg trudde det var mest nytta form.

 

Eg veit godt at bokmålsrettskrivinga vart opna for «hverken» og «syv», men eit Google-søk syner endå ein gong at folk flest skriv «verken» og «sju». Folk flest skriv moderat bokmål, ikkje konservativt bokmål / riksmål.

 

Det jeg skriver i mine egne innlegg er riksmål og bokmål, eller riksmål innenfor bokmålsnormalen, om du vil. Det er aldri noen som har problemer med det. Aldri. Dersom misforståelser oppstår, er det alltid fordi jeg har formulert meg uklart, ikke fordi jeg har brukt obskure ord som «folkesetnaden» hvor andre skriver «befolkningen», eller noe slikt. (Egentlig et dårlig eksempel, ettersom «folkesetnad» er synonymt med «folketall» og «folkemengde», så det blir feil å bruke det på denne måten.)

Du skriv riksmål innanfor bokmålsnormalen, altso skriv du bokmål, endå det ligg på grensa mot riksmål.

 

Eg synest mitt val av ordet «folkesetnad» var greitt. Eg ser ikkje heilt kva som skulle vera gale med å nytta det der. Slå opp på «befolkning» i Nynorskordboka og du vil sjå at både «folketal», «folkemengd» og «folkesetnad» står som synonym. Tydinga ligg no i alle fall i ordet og kjem i alle fall fram om du stykkjar opp det. Fyrste gong eg såg «ansøkning» i riksmål, skjøna eg at det måtte tyda «søknad» (an=på og søkning=søking, altso «påsøking»=søknad).

 

Det Jann - Ove skriver over meg her, hvor han snakker om å tilpasse seg andre, er også gangbart riksmål. Kanskje han tenker på det som bokmål mens han skriver (?), men det er få a-endinger å finne («opplæringen» istedenfor «opplæringa», «avisen» istedenfor «avisa», «dialekten» istedenfor «dialekta» …), og da er det i praksis riksmål også.

 

Jo mer ulikt folk uttrykker seg uformelt, jo nyttigere er det å standardisere hvordan man uttrykker seg formelt. Riksmål overlever fordi det står veldig sterkt i en tid hvor nynorsk bare reduseres til enda en personlig dialekt. (Som i ditt tilfelle, hvor du skifter på grammatikken for å tekkes personen du skriver til.)

«Dialekta» kan du ikkje skriva anten det er nynorsk, bokmål, riksmål eller landsmål/høgnorsk. Kan henda noko av det folk skriv her går som moderne riksmål og samstundes er grei bokmål, men folk skriv òg a-endingar i ord som skal ha en-ending i riksmålsordlista. Det er det som gjer moderat bokmål heller enn riksmål til mest nytta skriftlege målform i landet.

 

Når det gjeld tilpassing vil eg utdjupa litt. Dette emnet handla opphavleg om at den nye nynorskrettskrivinga høgst sannsynleg vil vera undergang for i-målet. I-mål er det eg likar best å skriva, men dåleg tilbakemelding gjer at eg har a-mål som standard når eg skriv innlegg her. Tråden vart oppretta til å støtta i-målet og vi som støttar i-målet skreiv då sjølvsagt i-mål. I eit av innlegga oppover i emnet fekk eg klage på at i-målet var «kronglete» og «strevsomt å lese». «Greitt», tenkte eg, so fekk eg gjera svaret litt «enklare» å lesa. Men det var visst ikkje godt nok det heller. So no spør eg deg, hossen vil du at eg skal skriva? Vel fritt innanfor nynorsk/høgnorsk/landsmål.

 

Jeg syns e-endinger er penere, så jeg bruker de av rent estetiske hensyn. Dessuten så er det kjekt å ha den vanen, siden det er mange a-endinger i dialekten min, og det er på en måte lettere å ha et klart skille muntlig og skriftlig, slik at jeg ikke drar med meg andre "uvaner" som ikke er lov.

No seier du imot deg sjølv. Du seier at du ikkje nyttar a-endingar fordi du vil ha eit klårt skilje mellom det skriftlege og det munnlege. Trass i det nyttar du altso «de» i objektsform (sjå understrekinga mi i sitatet). Her skal det heite «dem» i bokmål/riksmål og «de» er ikkje ein gong valfri form (slik som a-endingane er).

[....]

Endret 3. januar 2012 av ....

[delfin]

Jeg ser ikke problemet med a-endinger i bokmål. For meg blir det helt sprøtt å skrive "jenten" og "flasken" og jeg tror ikke det er mange det faller naturlig for. Det må i så fall bli bergensere og folk fra vestkanten.

 

Forøvrig skriver jeg vel en slags riksmål, og savner både objektformen av kjønn (ham/henne) og den stumme h'en i hvilken/hvordan. Synes ikke det hører noen plass hjemme å skrive "Jeg kysset hun" og slike bastarder. Det ser også ut til at vi til slutt lander på "vor" og "vem", som heller ikke tar seg ut.

 

Problemet med nynorsk er, som flere har vært inne på, liten eksponering kombinert med veldig liberale rettskrivingsregler. Jeg har store problemer med å få "flyt" når jeg leser innleggene her som er på nynorsk, og det er ikke fordi jeg er tverr. En del av nynorskens forkjempere insisterer på å bruke utdødde ord og ord som sannsynligvis aldri har vært i bruk i dagligtale hos mer enn noen tusen nordmenn. Ord fra toppen av hodet som ikke nødvendigvis er de minst brukte, men som fortsatt faller svært få naturlig å bruke er:

 

• 
   
  
• andlet
  
• åtvaring
  
• tinging
  
• vørde
  
• handsame
  
• vonleg
  
• bjartsam
  
• andsynes
  

 

...for å ta noen.

 

når jeg støter på slike ord i en tekst blir jeg helt satt ut og de ligner ikke engang på ord jeg bruker (eller har hørt brukt muntlig) så for meg som er oppvokst med bokmål blir det et ork å lese. Jeg er forøvrig fra Ålesund, og snakker vel nærmest en snill form av nynorsk selv. Mye offentlig "nynorsk", for eksempel i passet, ser jo helt ut som bokmål bortsett fra at "jeg" er erstattet av "eg". Dette er forståelig, men da er jo litt av poenget borte.

 

 

En annen ting jeg har merket meg er at de få jeg kjenner som faktisk skriver nynorsk fordi de lærte det på skolen, skriver veldig dårlig og det blir en slags bastarddialekt med bokmål iblandet. Det virker som om man må være oppriktig interessert i det nynorske språket for å beherske det noenlunde, og det er nok ikke veldig mange som er det i dag.

 

Og til slutt en morsom sak jeg har lagt merke til i "nyhendene"

 

"Fleire gislar vart tekne"

 

Gislar? Det heter vel "eit gissel, fleire gissel"? Det er jo symptomatisk for nynorsk at "ingen" egentlig kan det, men blir tvungne til å bruke det likevel...

[mosleth]

"Fleire gislar vart tekne"

 

Gislar? Det heter vel "eit gissel, fleire gissel"? Det er jo symptomatisk for nynorsk at "ingen" egentlig kan det, men blir tvungne til å bruke det likevel...

Faktisk er dette eit hankjønnsord på nynorsk, og på bokmål er det både hankjønn og inkjekjønn. Men poenget ditt står; småfeil er langt meir typisk i nynorske tekstar enn i bokmålske tekstar. Eg trur nok at det mest effektive, i den grad det kan vera effektivt i det heile, er det språkrådet no gjer: Dei prøver å styrkja den de facto-standarden som lærast burt i skule, vert brukt i dei offentlege dokumenta, i omsetjingane av firefox og facebook, og i artiklar slik som denne. Den konservative nynorsken, slik som i-målet, er i praksis avgrensa til folka som bruker argumentet «dersom ein fyrst skal skriva nynorsk...», men folk er rett og slett ikkje vande med å sjå slik nynorsk. Målmannen er ein av dei veldig få eg veit om som bruker det.

 

Om det var opp til meg ville det heitt «hrafn» istaden for «ramn» og jamvel «bokinar» istaden for «boka sin», men på eit generelt nivå er eg ganske nøgd med nynorsknormalen per dags dato.

[....]

Endret 3. januar 2012 av ....

[Glutexo]

Jeg vet ikke om dere har følt med, men noen av endringene som kommer er avslørt.

 

Før jeg sier hva endringene er, iallfall noen av dem, må jeg si at det kanskje er litt bedre enn fryktet. De skal vist ikke gjøre rettskrivingen stram likevel, de skal bare stramme den inn sånn som de gjorde med bokmål, altså veldig mange valgfrie former. De skriver at det blir flere hovedformer enn det er nå, men færre former totalt.

 

Jeg hadde også rett i at de kommer til å ta mye hensyn til de som har nynorsk som sidemål. De nevner til stadighet at de må gjøre det lett for de som har nynorsk som sidemål.

 

Målet er at alle skal bli mindre fornøyde enn i dag, men ikke så misfornøyde at de slutter med nynorsk.

 

Hva som har kommet frem:

 

De har diskutert y/ø-former. Noen former går ut, andre blir. Mange y-former forsvinner, men ikke alle. Det blir veldig stor valgfrihet.

 

De vil la eneformer forbli, med enkelte unntak.

 

Noen likestilte former går ut. De nevner hava som eksempel. Da blir vel ha eneform. Når hev ikke er tillatt uansett mister man ikke så veldig mye system, men kanskje i ord som innehaver.

 

Telje-klassen får klammeformene som eneformer. Altså, talte - har tald, ikke talde - har talt.

 

Guffent blir likestilt med guffe. Og tilsvarende former.

 

De ser på e-verb som et problem. Med gådd og kjent/kjend. Kanskje de tillater begynnar i presens, det er bare min gjettning.

 

Det kan se ut som om de vil stryke j-er etter k-er og g-er for gjøre det lettere.

 

 

Det virker som en klubb som vil at alle skal skrive nynorsk. Men det er umulig, når alle er hjernevasket til å hate det norske språket, og dermed også nynorsk.

 

Sjekk resten selv.

 

Det var forresten noen ting jeg ikke så på nå. Valp (valp), ær (arr), fremmed (fremmed) og en del andre ord går ut.

 

 

 

 

Når det gjelder noe helt annet, jeg leste litt om talemålet i Oslo i en aftenpostenavis. Det virker som om jeg hadde ganske rett. Hunkjønn er utdødd, og intetkjønn er i ferd med å forsvinne, var det jeg leste.

Endret 26. mars 2010 av Glutexo

[....]

Endret 3. januar 2012 av ....

[Glutexo]

Mulig det var et litt dumt ord å bruke. De har iallfall et blidnt hat mot det norske språket.

 

Og man hater ikke nødvendigvis norsk bare fordi man ikke skriver nynorsk.

[....]

Endret 3. januar 2012 av ....

[Jann - Ove]

Jeg vil påstå at enhver form for skrevet norsk aldri vil være mer enn en skygge av det norske språk. Desto tidligere innhold og presentasjon blir skilt ad, desto bedre. Det må selvfølgelig være lov å blande inn presentasjon ved skriftlige sammenhenger der form bidrar til funksjon; men i skriftlige sammenhenger der det eneste formålet er å kommunisere, så bør språket være så uniformt og utvetydig som mulig.

 

Det fins mange flotte dialekter, men de er sjelden flotte når de blir skrevet på kronglete nynorsk i et fåfengt forsøk på å imitere den flotte muntlige presentasjonen som dialekten gir.

[....]

Endret 3. januar 2012 av ....

[Anarkhos]

Man må forby bokmål før det har utrydda heile det norske språket. Det er ikke mange rester igjen, men noe kan reddes viss man gjør nynorsk til den eneste tillate målforma.

 

Eg tenkjer at eit meir konstruktivt framlegg enn å fyrebjoda bokmålet ville voret å læra alle desse nye landsmennerne upp i landsmål. Då ville nynazistarne hava eit problem sidan innvandrararne ville voret meir ekte norske enn deim sjølve på sume umråde. I tillegg kunde me hava ein flottare kebabnorsk, smak berre på detta:

 

Innvandrar 1: Sjå på dan schpaa kæba dar burte!

Innvandrar 2: Ja, henne skulde eg hava likat å blæsta notti lang!

 

 

Eg tenkjer at alle skulde verda glade fyre detta: FrP, Mållaget - og sjølvsagt innvandrararne sjølve som fær tala eit vænare språk enn resten av landet.

 

Det fins mange flotte dialekter, men de er sjelden flotte når de blir skrevet på kronglete nynorsk i et fåfengt forsøk på å imitere den flotte muntlige presentasjonen som dialekten gir.

 

Jann Ove (detta du heiter?), du lyter tenkja på dan makti som vanen hever. Hadde landsmålet vunnet (sic) yver riksmålet, vilde du ikkje hava stussat i dat heila yver målet som eg skriver (sic) her (rett nog so hadde Aasen vald ei nokot meir landsgild form enn dan som eg skriver på her). På 1800-talet skreiv folk danskt og tenkte ikkje yver detta; kvat er vel meir naturlegt enn å skriva på danskt? Ungdom som leser gamalt riksmål tenkjer på detta språket som «arkaiskt» (og gjerna nynorsken med), men kvat som gjerer eit mål «arkaiskt» elder ikkje, dat er um ein er vand med å lesa dat i notidi. Leser ein ikkje eit mål i notidi, verder dat vandt å lesa; nett slik som teksti mi her visselegt vil falla tung å lesa fyre nokre (meg sjølv ogso, lyter eg ganga med på).

Endret 28. september 2010 av Anarkhos