Problemer på alle kanter, gir snart opp..

[Gjest Så sliten...]

Hei folkens, jeg er en gutt på 16 år som ikke har det så greit for tiden, men er heller ikke så flink til å formulere meg så vis litt godvilje. Jeg beklager på forhånd om innlegget blir litt rotete, men det er så mye jeg vil si med så få ord..

Javell, hvor skal vi begynne? Jeg er omgitt av problemer og ser ikke løsning på noen, de få lyspunktene jeg har i livet mitt blir overkjørt av hindringer som bare presser meg lengre og lengre ned i dritten.

Foreldrene mine skilte seg for mange, mange år siden, og jeg har alltid trodd at jeg taklet bruddet greit, men i senere tid ser jeg annerledes på saken.. Det var tydeligvis ikke så greit for noen av partene, og dette gikk da på bekostning av meg og min bror. Mor var(er?) en selvopptatt jævel som tvingte meg til å bli igjen hos henne da min far og bror flyttet vekk fra byen. Vi var alltid på flyttefot, aldri lenge på et sted. Men det er kansje like greit.. Jeg var nemlig det perfekte byttet for mobbere! År inn og år ut slet jeg meg gjennom det sosiale livet hvor den eneste trøsten jeg hadde kom fra skolearbeid og spill. Etter en spesielt traumatisk opplevelse hvor noen mobbere nesten tok livet mitt begynte jeg for første gang i livet å stå opp for meg selv. Jeg lærte meg hvordan man skader folk.

Transformeringen fra den stille, høflige og inneslutta gutten til den harde, brautende og selvforsynte gutten begynte. Etter noen år slo jeg og min mor oss endelig ned på et bra sted. Snille folk og godt miljø. Livet begynte å minne om et normalt liv, jeg fikk venner, skolen ploget jeg gjennom som ingenting og jeg følte jeg mestret alt. Men ting boblet rundt omkring uten at jeg var obs. på det. Min bror hadde blitt en kald, kynisk, manipulativ jævel som rev alle relasjoner i filler. Noe som førte til at han flyttet fra min far hjem til meg og min mor. Jeg hadde spor fra de tidligere årene med mobbing og manipulasjon fra både min mor og bror (Og far?) formet meg til å bli en snodig skrue. Jeg passet ikke helt inn i den store sammenhengen. Jeg var ikke en vanlig buddy som gikk på fester og slikt. Jeg var den du kom til hvis du trengte å snakke med noen eller hjelp til gudene vet hva. Sakte men sikkert har jeg sklidd vekk fra de sosiale normene.

Jeg sitter nå her, syk, og tenker på livet mitt. For øyeblikket er jeg helt på knærne etter ei jente som ikke vil la meg være i fred, men ikke kan fordra meg(Yah, i know...), Broren min har tydeligvis gjort det til sin livsoppgave å sabotere alt jeg prøver på her i livet, mor og far krangler og sier så mye faneskap jeg aldri i livet hadde trengt å høre og jeg kan ikke stole på noen av dem lengre... Jeg har ingen "venner" jeg kan stole på.. Sure! Jeg har mange folk jeg snakker med og henger med, men ingen forstår meg, ingen prøver å forstå meg, ingen gjør noe for meg fordi de vil være snille. Alle har en agenda, og det gjør meg kvalm. Skolen går til helvete, jeg har sluttet å trene, jeg klarer ikke slappe av eller konsentrere meg om noen ting.

Jeg blir spist opp fra innsiden! Jeg stresser hele tiden, tenker altfor mye, klarer ikke gjennomføre noen ting og alt er egentlig bare jævlig... Heh, og selvfølgelig har vi de gode gamle problemene med at jeg ikke aner hvem jeg er, står for eller vil, men det er jo nesten ikke betydelig for tiden.. Og en god del har jeg skippet å ta med siden jeg enkelt og greit ikke aner hvordan jeg skal sette ord på det her og nå, men kansje det kommer opp senere

 

Jah, en liten utblåsning der, men jeg MÅ bare få lette på tankene mine. Jeg forstår ingenting lengre og håper at kansje noen ildsjeler her inne har litt erfaring med psykiske problemer og kan veilede tankegangen min litt =)

Og igjen, sorry for alt rotet, det er bare å spørre om du vil ha noe utdypet.

MvH Fortvilet gutt

[toy_man]

Hvor gammel er du ? Og hvor gammel er din bror?

 

Vel du kan jo begynne med å forklare det for din mor og far. Hvis de er omsorgsfulle foreldre så ville de gjøre det de kan får å verne deg mot enkelte ting.

 

Si at du ikke vil høre om problemene dems. At det å høre det gjør det bare vanskligere for deg å takle det hele.

 

Klarer du det så har du i det minste klart å kommet det unna noe. At foreldrene begynner å blande barna inni krangelen er helt uaksetabelt. Og de skal aldri snakke drit om den andre foran/til barna. Dette er noe du skal slippe.

 

 

Det med broren din er kanskje ikke like lett. Brødre er brødre. Hvis de bryr seg lite om deg og vil bare øddelegge skal det litt til for å forandre det. Nå vet jeg ikke hvordan broren din er, men høres ikke ut som en person du kan snakke med det om.

 

 

Hmm er kanskje ikke det letteste å komme i kontakt med ny mennesker. Men er du sikker på at ingen av vennene dine vil prøve å forstå deg? Kan være at du gjør det vanskelig for dem å komme nærme deg? Nå sier jeg ikke at jeg kjenner deg.

 

Men har erfraringer med venner som lukker seg. Som har noe på hjerte, men som gjør det vanskelig for dem rundt han/hun å hjelpe.

 

 

For øyeblikket er jeg helt på knærne etter ei jente som ikke vil la meg være i fred, men ikke kan fordra meg

 

Hmm what? Ville ikke la deg være i fred men kan heller ikke fordra deg? Mobbing? Eller hva er det snakk om?

 

Og hvis du kan så bør du finne noe å gjøre. Bare for å få tankene på noe annet. Begynne å trene igjen eller noe sånt. Er kanskje ikke så lett i starten, men du vil ha stor glede av det når du tenker over det.

Eller noe annet du kan gjøre for å få tankene på noe annet.

Endret 21. september 2009 av toy_man

[Gjest Guest_TS_*]

Jeg er 16, han er 18.

 

Det er en veldig betent situasjon hvor "alle" er mot alle, jeg er den eneste som ikke har valgt "side", om du vil. Og dette benytter da resten av familien seg av. Alle sliter og ingen har det bra atm, men de prøver å ro iland det de kan. Og foreløpig er visst jeg den eneste parten som hører på hva de andre sier og retter meg etter det.. Riktig eller ei? I dunno, men de er familie nonetheless og alt jeg har for øyeblikket :/

 

Broren min er, tja, ikke mulig å snakke med hvertfall. "Brødre er brødre" er jeg helt med på, men jeg ser ikke på løgn, tyveri, baksnakking/sverting, hærverk og andre uhumskheter i den ligaen for godt brorskap. Han er et like stort problem for foreldrene mine (Noe som faktisk blusset opp hele dene dealen), men flytter jo forhåpentligvis ut snart så kansje det fikser seg av seg selv. Det triste er jo at han brenner ned alle broer for seg selv, når jeg egentlig tror dette bare er hans måte å distansere seg fra problemene våre :/

 

Det er ikke det å komme i kontakt med nye mennesker, heller det at jeg ikke får meg til å stole på noen/ klarer å formulere tankene og følelsene mine. Ja, jeg er sikker på at bekjente ikke forstår meg. Jeg hat utallige ganger satt meg ned med forskjellige personer jeg trodde ville forstå, men enten så gir folk opp grunnet lite personal gain, de tør ikke blande seg i frykt for å ødelegge eller så forstår de simpelthen ikke hva jeg prøver å si:(

 

Hehe, ser nå at jeg ble litt oppildnet og "fordra" var litt sterkt. Jeg forstår meg fint lite på den jenta der^^, Men det jeg har fått med meg er at hun ser på meg som en ressurs/venn hun ikke vil miste, men bryr seg fint lite utover det. Det blir litt vanskelig å forklare, men hun henger på meg/ tar kontakt for så å plutselig ikke være interessert i å snakke på lange tider. (Sorry om ting motsier seg litt når jeg snakker om hu her, men om det er på et punkt jeg mister styringa så er det med henne)

 

Og så kommer vi til problemet for øyeblikket. Jeg har rett og slett ikke krefter, tid, konsentrasjon, motivasjon eller støtte til å gjøre noe. Jeg kommer meg såvidt gjennom skolehverdagen, får ikke sove om natten og er i bunn og grunn et vrak. Jeg forstår hva du sier, men jeg vet bare ikke hvordan jeg skal "stenge" av hele livet mitt for å gjøre noe annet en periode.

 

Men tusen takk for at du bryr deg nok til å svare=) Det varmer virkelig!

[Gjest Gjest]

Så nå at det ble en del skrivefeil, men det overlever dere

[Smurstafa]

Høres ikke ut som du er i en god situasjon akkurat nå nei. Og det største problemet jeg kan se av det du skriver, er din tillitsevne til andre mennesker.

Når man har blitt sveket gjentatte ganger oppover livet, spesielt av de man visstnok skal kunne stole mest på så skaper det en del problemer på den kanten.

Og det kan grunne ut i mange av de andre problemene du nevner. Man føler seg deprimert fordi man får følelsen av at alle er ute etter å ta deg. Man ender opp med konsentrasjonsvansker etter som man sitter med en hva-er-vitsen-følelse. Dette går selvfølgelig løs på søvnen som gir deg energimangel som igjen bygger på konsentrasjonen og humøret.

Var igjennom en mildere form av dette for noen år tilbake da jeg opplevde utroskap, og gikk igjennom mange av de samme tingene. Naturligvis da ikke i like stor grad som det å oppleve å bli sveket av sin egen familie.

 

Det aller første du må fikse er din egen evne til å stole på mennesker. Du må overtale deg selv til å innse at selv om de nærmest deg har sveket deg, så vil ikke det bety at alle i verden er ute etter å ta deg og utnytte deg. Den neste personen du får kontakt med vil ikke automatisk være ute etter å gjøre livet ditt surt. Selv om det kan virke sånn.

Det er en lang og komplisert vei til å nå det målet, men jeg er helt sikker på at du kommer dit hvis du bestemmer deg for det.

 

Det som kan hjelpe deg noe veldig er besøk hos psykolog. Ta deg en tur til fastlegen din, forklar situasjonen du er i, og få en vurdering ang psykolog-time.

Nå skal jeg avkrefte en folkelig myte med en gang! Og det er at "De som går til psykolog, er gale i hodet!". Det er den folkelige oppfattelsen som er om psykologer, men det stemmer ikke i det hele tatt.

Se på psykologen som en proffesjonell samtalepartner. En som kan lytte, en å prate med, en å få utløp for frustrasjon med, en som kan gi deg konkrete råd om hvordan du skal gå frem for å komme deg igjennom dette.

En støttespiller rett og slett. Så ikke nøl med å ta det skrittet bare fordi "psykologer er for gale mennesker".

Tror også en psykolog kan være en viktig byggesten i prosessen din for å få tilbake tilliten din til andre mennesker.

 

Uansett så må du se opp og frem! Jeg er 110% sikker på at du kommer til å klare å komme deg igjennom dette hvis du bestemmer deg for det!

 

Stå på, og lykke til!

[Morten21]

Hvor bor du nå?

[Gjest Guest_TS_*]

@ Smurstafa:

Hei! Takk for et konstruktivt og bra innlegg! Jeg ser nå at jeg kansje burde ha oppgitt at jeg har vært i kontakt med diverse støtteapparater, men med dårlige erfaringer. Jeg snakket en god del med helsesøster på den forrige skolen min, noe som hjalp meg å komme gjennom skoleåret. Men etter skoleskifte er jeg litt skeptisk til å ta kontakt for å måte dele alt på ny og begynne fra scratch... Du er ikke på viddene når det kommer til tilliten Jeg tar meg faktisk her i å tvile på om det du sier stemmer med min situasjon siden min framvisning er så subjektiv du får det og jeg muligens har utelatt viktige elementer som snur alt i mot meg :/

Psykolog er nok også ikke så aktuelt, siden da må foreldrene mine underettes. I tillegg kommer dårlige erfaringer som sist gang jeg snakket med psykolog da jeg halvveis ble kastet ut av kontoret midt i timen min fordi han skulle nå en trening eller noe.. Fikk jo selvfølgelig samme tidspunkt hver uke, så det kom ikke mye vettug ut av de besøkende

Jeg vet ikke helt jeg... Planen min nå er å snakke med kontaktlærer så skolen hvertfall har en viss peiling på hvorfor jeg er som jeg er. Deretter tenkte jeg å kanskje ta en prat med "jenta" om problemene mine for å slå to fluer i en smekk (Regner ikke med det er så attraktivt med en grinete, svak og lei fyr. Ergo blir det enklere å komme over henne når jeg garantert vet jeg ikke har en sjangse). Eller gjør jeg bare ting værre da? Stoler ikke helt på dømmekraften min atm

Ellers vil jeg nok en gang takke for at du tar deg tid til å sette deg inn i min situasjon og komme med råd. Jeg setter virkelig pris på det og skal gjøre mitt beste for å prøve å fikse dette:)

 

@Morten21:

For øyeblikket bor jeg sammen med min mor og bror, men far presser hele tiden på for å få meg til å flytte dit. Kanskje ting hadde vært bedre om jeg bare rømte dit, men det føles så feigt og svakt... Og jeg kommer jo ikke unna noen ting uansett, tenker jeg, men gud så deilig det hadde vært med litt stillhet og frihet.

[loffen90]

du går vel på videgående? hvorfor ikke droppe ut av skolen, finne deg en jobb å flytte ut, alene eller med venner / kollektiv.

Det vil mest sansynelig gjøre under for din mentale helse å slippe å ha å gjøre med bror, mor og far vist dem ikke er helt som dem burde være. Ser ingen grunn til at du skal gå på skole vist du ikke lærer noe, da kaster du bare bort tiden din.

 

Du kan ikke få en lukrativ jobb men det vil mest sansynelig hjelpe på syken å slippe alt maset.

[PiratRaff]

Du bør revurdere forholdet ditt til jenta di. Du er ikke istand til å stole på mennesker og du vil bare ødelegge deg selv og henne og det tror jeg du allerede vet. Du bør i aller høyeste grad ordne ditt eget liv før du kaster deg ut på noe langvarig forhold. Ikke bruk henne som en ressurs til å fikse ditt eget liv, det er en stygg feil å gjøre. Bit i det sure eplet og la henne gå, så fikser du deg psykolog. Allerede etter første time hos psykolog vil du føle deg letta, men da må du også legge fram alle tankene dine.

 

Det er viktig å ta din evne til å stole på andre på brennende alvor. Husk at du tenker ikke klokt i disse dager, du er forvirret, kanskje har du en slags mild form for psykopati også. Psykopater forvrenger virkelighetsbildet og er alltid skeptisk, mistenkelig til ting som man ikke behøver å være det. Selv hvor mye du tror en ting, så garanterer jeg deg at det i aller høyeste grad viser seg å være feil når du blir eldre og skjønner litt mer.

 

Mitt råd er følgende:

1: Hvis du ikke kan være trygg i ditt eget hjem og stole på dine familiemedlemmer så bør det være første tak du tar tak i. Snakke med dem og forklare problemet. Det er absolutt nødvendig å kunne være trygg i sitt eget hjem.

 

2: La jenta di gå (vil hun ha deg så kommer hun tilbake senere uansett)

 

3: Oppsøk psykolog (første time vil gi virkning)

 

4: Forsøk å planlegge hvordan du skal komme deg ut av familien, skaff deg jobb, begynn å planlegge nå.

 

5: Gå tilbake på treningen.

[karlh1802]

Tenk godt igjennom hvem du vil ha en god relasjon til og hvem du kan kutte ut. Man kan ikke bli likt av alle, sats derfor på de du føler er viktigst. Men før du tar en endelig avgjørelse må du tenke klart, for å få til det kan muligens lista nedenfor hjelpe deg. Den har jeg skrevet som en generell liste over tips jeg mener hjelper de fleste til å tenke klarere. Jeg håper for guds skyld at dette vil hjelpe deg. Du får ha lykke til i alle fall.

 

Avstå fra rusmidler. Det kan være deilig å kjenne beruselsen som fyller hele sinnet, men dessverre vil en rusmiddelfremkalt rus hindre hjernen i å hvile, og resultatet blir en nedtur når rusen har gitt seg.

Kjenn deg selv. Å bli kjent med seg selv, vil hjelpe en til å finne ut av hvordan man vil leve livet sitt. Dessuten vil å utforske seg selv gi den kanskje viktigste kunnskapen man kan ha.

Lær. Å lære vil gi en selvtillit, i form av at man veit at man kan noe.

Mediter. Meditasjon vil hjelpe en til å la hjernen få hvile fra tankemaset mange kan oppleve. Mediterer man ofte, kan man spare tenkinga til viktige ting.

Tren. Selv om det kan være tungt å komme i gang, vil trening hjelpe til å holde tanker på avstand slik at hjernen får konsentrert seg om å slappe av.

Tro på håpet. Ingen ting er umulig, mye er bare veldig vanskelig. Det er fantasien og kunnskapen som setter grenser. Derfor må man alltid tro at ting kan bli bedre hvis man har det dårlig.

Sov. Å sove godt er kanskje det aller viktigste. For at hjernen skal få nok hvile til å takle nye utfordringer må man få tilstrekkelig med søvn. Sørg for god søvnhygiene med faste rutiner.

Slapp av. Å bare flate ut, og ikke gjøre noen ting er stikkordet for bedre mental helse. Alt jeg har listet opp over, vil hjelpe en til å slappe bedre av og åpne opp for et lykkeligere liv.

[toy_man]

Hei igjen

 

Nå vet jeg ikke hva slags forhold du har til din far eller mor. Men hvis du flytter til din far så vil du i det minste slippe broren din (har jeg rett?). Men nå vet jeg som sagt ikke hva du føler. Og at du flytter kan også være en påkjenning for din mor. Men det høres ut som du sliter virkelig. Så putt deg selv i første rekke, også din familie.

 

Din bror høres ut som en dritsekk rett og slett. Nå skriver jeg bare det jeg tenker. Men føler at han holder deg nede. Kommer du bort ifra han så er du på god vei (enten han flytter eller du).

 

Det er bra at din mor og far prøver å roe seg litt. Du skal ikke trenge å ta parti med noen av dem. De er dine foreldre at du er glad i dem og ikke kan ta parti av den grunn, skal ikke føre til at de prøver å tvinge deg. Hvis jeg hadde vært deg så hadde jeg sluttet å høre på noen av dem (hvis en av dem begynner å snakke drit/sårende ting om den andre, så si klart ifra at du ikke vil høre det. At det ikke hjelper den personen eller deg. Dette er så klart hvis du er glad i begge dine foreldre og at du bryr deg om dem).

 

Når du kommer unna drit snakkingen og broren din så vil du nok føle et løft. Og det vil hjelpe utrolig mye (tror jeg).

 

Huff jeg kan ikke skjønne at folk prøver å få trådstarter til å slutte på skolen. Vær så snill trådstarter ikke slutt på skolen. Snakk heller med dine lærere/kontakt person og fortell din situasjon. De må forstå at du har det vanskelig etc (hvis ikke så kan du si at de er elendige lærere og finn deg en ny skole). Du kan bed dem om å holde mellom bare dere to, hvis du vil det.

 

 

Hvis jeg hadde vært deg så hadde jeg prøvd å funnet en person du kunnet ha snakket med alt dette om. Bare for å få det ut (vet ikke om du får samme følelsen å skrive på dette forumet). Men hvis ingen forstår deg så må du prøve å finne noen som så gjerne vil forstå deg og høre på deg.

Å dytte det over på hun jente du skriver om er kanskje ikke det smarteste. Ettersom du ikke vet hva hun vil (spesielt hvis hun ikke "alltid" er der). Men hvis hun ser på deg som en venn/ressus (som du skriver). Så kan vel du gjøre det samme? Så lenge du føler deg trygg på henne og at du ikke kjører på for fort med dine problemer. Snakk med henne om at du ikke er helt sikker på hvor du har hun osv. Kanskje hun vil forstå litt bedre.

 

Og droppe hun helt er vel heller ikke noe jeg ville ha gjort. Ofte er det bare en person som skal til for at du skal se lyset for å si det sånn. Og om hun er lyset vet du ikke før du prøver. Men være forsiktig, ikke gå for fort fram som sagt.

 

 

Hvis du ikke orker å trene. Så hadde jeg prøvd å funnet en ting å gjøre bare for å få ut fustrasjon din. Alt du kan tenke deg i grunn (spill data, sparke en ball i en vegg flere ganger etc). Når jeg føler meg som et vrak tar jeg meg en lang løpe tur. Bare for å komme unna alt som heter omverden.

 

Angående psykolog. Aldri hatt bruk for det, så kan ikke si noe om det. Men hvis du har dårlig erfaringer med det så kunne du ha ventet litt med det. Brukt det som den siste utveien. At foreldrene får vite om det kan vel bare være et pluss. Da vil de kanskje forstå at du har det vondt og at de må gjøre det de kan for å hjelpe deg.

 

 

Å snakke med foreldrene din om hvordan du føler det, hvordan du har det på skolen (at du ikke takler det bra) og at du ikke får sove om natten osv. Det kan være det som skal til for å åpne øynene dems.

 

 

Ønsker deg lykke til videre og håper på det beste for deg.

 

(det jeg skriver er hva jeg tenker/føler. Jeg sier ikke at du skal/må gjøre det/noe.)