Psykiske plager i hverdagen

[PiratRaff]

Jeg er kristen og tror på gud vår herre og jesus vår frelser. Men jeg sliter veldig psykisk i hverdagen. Jeg mangler både tegn fra herren og livsgnist. Alt er bare helt nedenom om dagene. Jeg sliter med både den psykiske og fysiske helsen. Jeg prøver å gå turer i skog og mark, jeg prøver å tilta meg energi fra trærne, sola og stillheten, men jeg får ikke fred. Jeg får bare ikke fred og noen ganger tenker jeg ikke på annet enn døden. Hva som er meningen med dette livet er så fjernt for meg. Meningen med å stå opp bare for å tre ned en brødskive med nugatti for så å bruke resten av dagen på å fundere hvordan man skal takle alle problemer som kommer i fremtiden, når man blir syk og når familien din blir syk, hva man skal gjøre når en blir gammel. Jeg føler at livet bare er en stor rekke bekymringer. Men det overrasker meg ikke for i bibelen står det at mannens liv er kort og fullt av uro. Men hvorfor? Er det lykke i å leve urolig og bekymret hele livet? Legene mener at stress, uro og slikt er helseskadelig. Så hvem har rett, gud eller legene. Og selv så føler jeg at det faktisk ikke er så godt i det hele tatt. Jeg føler at det er svært vondt å leve.

 

Men jeg skulle gjerne vite hva slags vesen, hva slags kraft eller hva slags omstendigheter som fikk myndighet til å skape meg og gi meg byrden å bære. Det er en alvorlig ting for jeg må bære denne byrden og det er svinetungt. Hvem har autoritet til å gjøre dette mot meg. Jeg lever inni denne kroppen, men jeg har ingen kontroll over den. Jeg kan ikke styre hvilke sykdommer jeg skal ha, jeg kan ikke styre hvor jeg er om 10 år, jeg kan ikke styre meg hvis jeg skulle eksplodere i sinne. Jeg har rett og slett ikke rådighet over min egen kropp, den er jo helt ute av min kontroll. Men jeg må likevel stå til ansvar og bære byrden. Det eneste som jeg har som er mitt er byrden, men resten er ute av min kontroll. Hvem eller hva er det som har makt til å gjøre noe så forferdelig.

[Khaffner]

...Du lurer på meningen med livet?

[PiratRaff]

Jeg ønsker meningen, jeg ønsker å vite opphavet mitt, jeg ønsker å vite hva jeg er, jeg ønsker å vite hvem den andre part er (den parten som skapte meg) og jeg ønsker å få grunner for hvorfor jeg ikke har kontroll over min kropp. Kontroll over vår kropp er en illusjon, vi har ikke kontroll over den i det hele tatt. Tenk etter. Vi har ikke det. Kroppen blir eldre, det er utenfor vår kontroll. Kroppen blir syk, det er utenfor vår kontroll. Og det er disse omstendighetene som bestemmer vår videre skjebne om vi havner på sykehus eller om vi har frihet til å gå og gjøre som lystene sier. Vi har ikke kontroll på andre mennesker heller. Vi mangler følgende:

 

1: Identitet (vårt opphav)

2: Vi vet ikke hva vi er

3: Vi vet ikke hva som er opphavet til universet

4: Vi vet ikke hvem opphaveren er

5: Vi vet ikke ambisjonene hans

6: Vi vet ikke hvorfor vi må bære byrden og hvorfor vi ikke har kontroll på oss selv

[Khaffner]

Vi vet ikke hva vi er

- Homo sapiens aka mennesket. Vi er bare dyr som har fått merkeverdig høy intelligens i forhold til andre dyr.

3: Vi vet ikke hva som er opphavet til universet

- Med stooor sikkerhet Big Bang, alt tyder i alle fall på det.

4: Vi vet ikke hvem opphaveren er

- Mest sannsynlig er det ingen, fordi denne opphavsmannen måtte også hatt en opphavsmann og så videre. HVORFOR Big Bang ble skapt kan ingen fysiske eller andre naturvitenskapelige lover vise for øyeblikket.

5: Vi vet ikke ambisjonene hans

- Se svaret over.

6: Vi vet ikke hvorfor vi må bære byrden og hvorfor vi ikke har kontroll på oss selv

- For trøtt til å svare på denne

Endret 19. september 2009 av khaffner

[Pivotal]

Beklager, men det er nok ikke noen mening med livet annet enn den man finner selv. Jeg har vokst opp i kristendom, og har også slitt mye med kraftige fysiske og psykiske plager. Men for de fleste av disse så finnes det behandlinger som medisiner, samtaleterapi, etc. Jeg synes at det er viktig å ikke være skeptisk til legene. Ja, det er ikke alt de kan fikse, eller alt de vet, men det er absolutt den beste muligheten.

 

Ellers så må man nesten finne sin egen mening med livet. For de fleste innebærer den å gjøre ting som gjør dem lykkelige. For meg innebærer det å finne noen å dele livet med, stifte familie, drive med hobbyene mine, erverve meg mer og mer kunnskap om universet rundt meg, osv.

[Amatus]

PiratRaff,

 

Jeg vet hva det er du snakker om. Jeg har følt meg like håpløs og tvilrådig selv. Selv er jeg syvendedags adventist, har egentlig visst at Gud var der helt siden jeg var liten. Men det var ikke før jeg var 16 år gammel at jeg fikk et mer korrekt bilde av Jesus, ikke bare som et menneske, men som Guds egen Sønn. Jeg ble omvendt med det samme jeg forsto hvordan Han er...

 

Det eneste rådet jeg kan gi deg som hjalp meg, er bønn. Du kommer ikke til å angre på at du har brukt masse, masse tid i bønn. Det kan være ved sengekanten, det kan være mens du går ute i naturen, når som helst. Selv om det virker som et helt opplagt og på grensen til et skuffende og "uinteressant" svar, så gjør bønn så mye mer enn det du aner, vær så snill og tro meg. Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg skulle ønsker jeg kunne fortelle deg om hvordan venner som jeg har litt tvilrådig bedt for, plutselig har forandret seg og hatt en opplevelse med Gud... Noen av dem sliter fortsatt (Gud kjemper for dem), mens andre er omvendte kristne. Det er helt fantastisk å se, for slike som jeg har bedt for, virker totalt uinteresserte og likegyldige overfor alt som har med Gud og åndelighet å gjøre. Totalt materialistiske mennesker, og man tror at det er UMULIG for dem å kunne forstå hvor god Gud er og hva de som mennesker og Guds sønner og døtre kan oppnå gjennom troen på Jesus.

 

Men for Gud er alt mulig og ingenting umulig. (Matt 19,26)

 

Selv om det er hardt og tungt til å begynne med, så vil jeg råde deg til å virkelig tro at Jesus er like ved siden av deg når du ber, for husk at Jesus som er Gud, er alltid mye mer imøtekommende, vennlig, nådig, barmhjertig og kjærlilg enn det menneskers hjerner kan forstå... Jeg har funnet ut i min egen erfaring at troen ALDRI er hva jeg føler. Troen er der til tross for følelsene. Man kan føle seg så fortapt at man har lyst å dø, men man kan allikevel velge å tro på Guds godhet og på Hans villighet til å tilgi og hjelpe oss ut av syndens garn. Man kan føle hva en vil - ens tro og tillitt til Jesus kan være fast som fjell, uten at man gjør noe galt ved dette. Er man oppriktig og virkelig ønsker å gjøre det som er godt og vinne kontroll over seg selv, be om hjelp, og Gud har lovet i sitt Ord å sette himmel og jord i bevegelse for å hjelpe en. Gud sender engler til å bevare og trøste og oppmuntre kjempende troene til å feste blikket på Jesus, slik at de kan seire over den som fredsødeleggeren. (Hebr 1,14)

 

Jeg lover deg, og Gud har selv lovet deg gjennom Bibelen, at dersom du ber utholdende og med tillitt og tro i sinnet, så vil du få det du ber om - trøst, mot, glede og fred, samt en svulmende og altoppslukende takknemlighet og kjærlighet til Gud, som automatisk kommer til, ikke å tenne en liten gnist, men sette fyr på hele deg.

 

Jeg er bare 18 år gammel og har vært personlig kristen i snart to år nå, og jeg har opplevd så utrolig, utrolig mye av både kamper, seire, skuffelser og oppmuntringer - det er utrolig hardt, samt det beste som har skjedd meg, for Gud hjelper en og er med en gjennom alt, slik Bibelen sier.

 

Et av mine favorittkapitler i Bibelen, er Jesaja 43. Les det! Høyt!

[pound99]

Føler jeg sliter litt med det samme, alt er så rart. Flotte ting du skriver Mennesket, flott og se at du så 18 åring har så tro, jeg er selv 19 år. Men, nå i det siste har jeg opplevd masse positive ting, jeg har sluttet og lyge, jeg pleide og lyge og bortforklare alt. I det siste har jeg vore ærlig for folk jeg jobber med og familie, og jeg får gode ting tilbake hele tiden. Det er godt og se.

 

Alle treffer veggen noen ganger, og da kan du dette langt ned. Men, prøv å få snakkt med noen om det, og fortsatt å være sterk i troen for det om.

Endret 19. september 2009 av pound99

[Amatus]

Forresten, så vil jeg gjerne anbefale en lammende spennende bok om den kristne kirkes historie og hvordan Bibelen har forutsagt den mørke middeladeren, den katolske kirkes bedrag og hva som preger og kjennetegner Guds ekte barn og menighet, samt hva som gjenstår av profetier som skal oppfylles, og hvordan dette vil skje, ifølge Bibelen, de vanskelige tidene rett før Jesu gjenkomst, Jesu gjenkomst, Himmelen, det evige liv, osv. Den er gratis og kan leses på nettet:

 

Mot Historiens Klimaks

 

Det er sant at det er viktig å ikke sluke alt man kommer over på nettet rått, men jeg kan personlig anbefale eventuelle lesere om å vurdere dette. Boken har forandret tusenvis av menneskeliv, og forfatterens (Ellen G. Whites) bøker er dem som har blitt oversatt til flest språk, foruten Bibelen!

 

For å lese boken, burde man ha en Bibel i nærheten, hun refererer hele tiden til Skriftens eget ord angående det hun skriver om.

Endret 19. september 2009 av Mennesket

[Ceburger]

Hva som er meningen med dette livet er så fjernt for meg. Meningen med å stå opp bare for å tre ned en brødskive med nugatti for så å bruke resten av dagen på å fundere hvordan man skal takle alle problemer som kommer i fremtiden, når man blir syk og når familien din blir syk, hva man skal gjøre når en blir gammel. Jeg føler at livet bare er en stor rekke bekymringer. Men det overrasker meg ikke for i bibelen står det at mannens liv er kort og fullt av uro. Men hvorfor? Er det lykke i å leve urolig og bekymret hele livet? Legene mener at stress, uro og slikt er helseskadelig. Så hvem har rett, gud eller legene. Og selv så føler jeg at det faktisk ikke er så godt i det hele tatt. Jeg føler at det er svært vondt å leve.

 

Et godt spørsmål, det er mange mennesker som ser det du ser nå. Livet, et opplegg som du så riktig presiserer består av å eksistere uten mål og mening, bare for å takle bekymringer og utfordringer en etter en, mens tiden løper fra deg og du til slutt dør.

 

Men livet er mer slik som jeg ser det, det er også mye positivt i et liv. Livet sånn som jeg ser det består bare av en rekke hendelser og utfall som enten gir bevistheten din positive eller negative intrykk. F eks vil bekymringer og sorger gi negativt inntrykk mens glede og munterhet gir postive intrykk. Jeg er ikke relgiøs, og jeg tror blant annet ikke at mennesket er mer enn en biologisk maskin, og glede, munterhet, sorg og bekymringer er bare kjemiske stoffer og eletriske signaler i en kompleks datamaskin. Med andre ord alle følelsene vår er signaler, og vi produserer dem selv, problemet er at vi kan ikke alltid velge hva vi skal "føle"

 

Når det er tilfelle kan en spørre hva er meninigen med livet ? Jo for meg er det enkelt og greit å få flest mulig positive intrykk i hjernesignalene og minst mulig negative. Høres ikke så stort og grasiøst ut da, at vi bare er maskiner som prøver å kontrollere vår egen signalbehandling iforhold til en input vi har noenlunde kontroll over. F eks: jeg kan spise en god middag og dermed gir jeg en input til hjernen, som produserer følelser av velbehag. Jeg kan gjøre ting som underholder meg, og den inputen vil gjøre at hjernen reagerer på det ved å produsere signaler som den tolker som stimuli. På samme måte vil et negativ intrykk, som f eks at jeg blir frastjålet materielle ting, da vil hjernen lage signaler som gjør at jeg er irritert, sint eller ulykkelig.

 

Men jeg skulle gjerne vite hva slags vesen, hva slags kraft eller hva slags omstendigheter som fikk myndighet til å skape meg og gi meg byrden å bære. Det er en alvorlig ting for jeg må bære denne byrden og det er svinetungt. Hvem har autoritet til å gjøre dette mot meg. Jeg lever inni denne kroppen, men jeg har ingen kontroll over den. Jeg kan ikke styre hvilke sykdommer jeg skal ha, jeg kan ikke styre hvor jeg er om 10 år, jeg kan ikke styre meg hvis jeg skulle eksplodere i sinne. Jeg har rett og slett ikke rådighet over min egen kropp, den er jo helt ute av min kontroll. Men jeg må likevel stå til ansvar og bære byrden. Det eneste som jeg har som er mitt er byrden, men resten er ute av min kontroll. Hvem eller hva er det som har makt til å gjøre noe så forferdelig.

 

Tror ikke de svarene jeg gir her vil være de du er ute etter, ettersom jeg er ateist og har et helt annet vesensyn, skal ikke argumenter av typen "ateister er bedre enn relgiøse" siden tråden ikke handler om det, men vil allikvel gi mit syn på spørsmålet.

 

Når det gjelder vesen, så tror jeg som sagt at vi er en maskin, en maskin som greide å overleve der andre maskiner som utviklet seg på andre måter ikke klarte å overleve. De som har myndighet til å skape oss er våre forfedre som greide å spise andre dyr istedenfor selv å bli spist. De rovdyrene som ikke greide å spise våre forfedre har formet verden slik den er i dag, ettersom de har påvirket hva som lever i den. Vi lever ikke inni kroppen vår , sånn som jeg ser det, så er vi kroppen vår, men vi føler en avstand fra den ettersom vi ikke er i full kontroll over den, akkurat som at en datamaskin har enkelte regler den må oppere etter og at den må forholde seg til ytre påvirkninger, så må vi det også. Det som skjer oss, det vi sanser, opplever og erfarer er våre input kommandoer, og kroppens sentralsenter hjernen opperer etter de inputene. Jeg tror vi er beregnelig og determinstisk, men for komplekse til å bergene i praksis, derav har vi en kunstig illusjon av fri vilje. En kan da stille seg spørsmålet om det er rettferdig at vi skal stå til ansvar for våre handlinger og byrder, men ettersom vi tilsynelatende har kontroll over hvor vi kan være og hva vi skal gjøre så opperer vi som om vi har fri vilje.

 

Jeg ønsker meningen, jeg ønsker å vite opphavet mitt, jeg ønsker å vite hva jeg er, jeg ønsker å vite hvem den andre part er (den parten som skapte meg) og jeg ønsker å få grunner for hvorfor jeg ikke har kontroll over min kropp. Kontroll over vår kropp er en illusjon, vi har ikke kontroll over den i det hele tatt. Tenk etter. Vi har ikke det. Kroppen blir eldre, det er utenfor vår kontroll. Kroppen blir syk, det er utenfor vår kontroll. Og det er disse omstendighetene som bestemmer vår videre skjebne om vi havner på sykehus eller om vi har frihet til å gå og gjøre som lystene sier. Vi har ikke kontroll på andre mennesker heller. Vi mangler følgende:

 

1: Identitet (vårt opphav)

2: Vi vet ikke hva vi er

3: Vi vet ikke hva som er opphavet til universet

4: Vi vet ikke hvem opphaveren er

5: Vi vet ikke ambisjonene hans

6: Vi vet ikke hvorfor vi må bære byrden og hvorfor vi ikke har kontroll på oss selv

 

Meningen er sånn som jeg ser det akkurat som meningen til en hver ting i universet. Å kunne vekselvirke med noe og returnere et resultat, slik som et dataprogram får en input og reagerer med en output. Meningen vår er bare å sanse og erfare, for så å reagere på det, en vil da håpe på mest mulig omstendigheter og erfaringer som gir lykkelige og positive reaksjonerer. Her er mennesker veldig forskjellig, de fleste formerer seg og får barn, det er en typisk ting vi gjør ettersom det har vist seg at de tingene som formerer seg eksisterer lengre som art/klasse. Dermed har det formet oss slik at det skal være en postiv ting å uføre paringsritualet og det er en postiv ting og få avkom, rett og slett fordi hjernen vår har lært det fra tidligere generasjoner, som gjorde suksess ved disse operasjonene

 

Du lurer på hvorfor du ikke er i full kontroll over kroppen din. For meg er svaret enkelt der, en kan ikke bryte med resten av systemet. Vi er som resten av universet bundet av naturens lover. Dersom en ting skjer med deg, så MÅ rekasjonen din være innenfor det som er fysisk mulig, og den MÅ samsvare med det som er meningen skal skje. Dersom vi hadde full kontroll over kroppen hadde vi vært allmektige, vi hadde ikke vært underlagt de samme lover og prinsipper som resten av universet er underlagt. Dersom du endrer på et system (kan være hva som helst), så vil systemet prøve å motvirke eller tilpasse seg forandringen. Dette gjelder for de mest fundamentale fenomener som varmeutveksling, elektrisk induksjon, materielle kollisjoner,det gjelder kjemiske reaksjoner, det gjelder biologiske og medisiske fenomener og helt opp til oss mennsker, vi er ikke i kontroll, vi opperer etter en ganske presis og veldefinert kokebok sånn som absolutt alt annet her i verden. Kokeboken er bare alt for kompleks til at vi kan lese den fra A til Å

 

Opphavet til universet er enda en gåte, vi begynner å få ganske sterke indikasjoner på når og hvordan med big-bang teorien, men vi vet ikke hvorfor. Opphaveren trenger ikke i mine øyne være en gud eller en kraft, det kan være en tilfeldighet. Akkurat som at partikkler og antipartikkler kan dannes utifra ingenting i vakuum (som skal være tomt). Tror ikke der er noen ambisjoner bak vår eksistens.

 

Hele min filosofi og livsyn tolking er for mange uforståelig og meningsløs, den inkluderer ikke et spesielt eller unikt fenomen ved oss mennesker, tvert i mot er vi bare en marionett som danser i takt med resten av universet, men jeg har alikevell slått meg til ro med dette synet, jeg er en realist og fysiker, jeg har sett kompleksiteten og skjønnheten bak fysikken og universet og har ikke noe problem med å akseptere at de samme likningene og lovene jeg studerer og regner på, gjelder for meg også, bare på et mye mer komplekst plan enn de relativt enkle idealiserte modellende jeg studerer.

Endret 19. september 2009 av Ceburger

[Budeia]

Vi mangler følgende:

1: Identitet (vårt opphav)

2: Vi vet ikke hva vi er

3: Vi vet ikke hva som er opphavet til universet

4: Vi vet ikke hvem opphaveren er

5: Vi vet ikke ambisjonene hans

6: Vi vet ikke hvorfor vi må bære byrden og hvorfor vi ikke har kontroll på oss selv

Underlig at du som kristen kan si at vi mangler disse tingene. Det står i Bibelen at Gud skapte himmelen og jorden. Vi er skapninger som er høyere enn dyrene og litt ringere enn englene.

 

Når det gjelder bekymringer, står det: "Vær ikke bekymret for noe!" og "Ingen har klart å legge til en eneste dag til sin livslengde" med enda mer bekymring.

 

Jeg råder folk til å holde seg til selve Bibelen, og ikke dra inn tilleggsprofeter som Joseph Smith eller Ellen G. White.

[Imaginary]

Ta gjerne en titt på «Rick Warren on a life of purpose».

[Amatus]

Vi mangler følgende:

1: Identitet (vårt opphav)

2: Vi vet ikke hva vi er

3: Vi vet ikke hva som er opphavet til universet

4: Vi vet ikke hvem opphaveren er

5: Vi vet ikke ambisjonene hans

6: Vi vet ikke hvorfor vi må bære byrden og hvorfor vi ikke har kontroll på oss selv

Underlig at du som kristen kan si at vi mangler disse tingene. Det står i Bibelen at Gud skapte himmelen og jorden. Vi er skapninger som er høyere enn dyrene og litt ringere enn englene.

 

Når det gjelder bekymringer, står det: "Vær ikke bekymret for noe!" og "Ingen har klart å legge til en eneste dag til sin livslengde" med enda mer bekymring.

 

Jeg råder folk til å holde seg til selve Bibelen, og ikke dra inn tilleggsprofeter som Joseph Smith eller Ellen G. White.

 

Bibelen alene skal være grunnlaget i kristendommen. Men Gud har alltid brukt profeter, ikke til å trekke oppmerksomheten bort fra Bibelen, men for å opphøye den og Guds lov, å vende folket tilbake til Ordet. Akkurat slik som en leser og vurderer alle andre vanlige bøker, kan en om ikke mer lese og vurdere hva mennesker som sier de har et budskap fra Gud, skriver, og om det de sier er i tråd med hva Bibelen lærer og hvordan de selv lever, samt hva slags frukter som bringes av deres arbeid. Hvem sier at det ikke finnes profeter i dag? Og hvor stor hjelp for oss andre ville det ikke være å motta budskaper fra disse, dersom de virkelig er fra Gud?

 

Paulus skriver at vi ikke skal tro enhver ånd, men prøve åndene om de er fra Gud. (1 Joh 4,1) Hvorfor? Fordi det er relevant, Gud har mennesker som har sin Ånd i dag som for 3 000 år siden.

 

I Åpenbaringsboken beskriver engelen som viser seg for Johannes, kort hva som kjennetegner Guds folk:

"Jeg kastet meg ned for engelens føtter og ville tilbe ham. Men han sa til meg: «Gjør ikke det! Jeg er en tjener som du og dine søsken, de som har Jesu vitnesbyrd. Gud skal du tilbe!» Jesu vitnesbyrd er Ånden i profetordet." (Åp 19,10)

 

Finner man kristne/mennesker som har den samme Ånden som man finner i Bibelen, de profetiske Skriftene ("kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse"), har de Jesu Kristi vitnesbyrd. Og har de dette, kan deres veiledning (så sant den er i samsvar med hva Bibelen lærer) være gull verdt!

 

Leter man, så finner man. Men igjen - alt må være i tråd med Bibelen og ånden i Bibelen.

[isaac elric]

du er født inn i en urettferdig verden hvor lykke ikke alltid er garantert. du kan ikke bestemme hva slags kort du får utdelt, men du kan bestemme hvordan du spiller dem. glem alt dette med at fri vilje ikke eksisterer; lev illusjonen fullt ut. den føles ekte nok.

 

jeg håper alt ordner seg.

 

I do not believe in God; his existence has been disproved by Science. But in the concentration camp, I learned to believe in men.

- Jean Paul Sartre

[PiratRaff]

Men faktumet er at:

 

1: Vi har kontroll på bevegelsene i kroppen, armer, bein, øyne, fingre, tær (men vi vet ikke hvilke impulser som gjør at hjernen ønsker å bevege de)

2: Vi eldes uten å ha noen slags valg på det, det er fullstendig utenfor vår kontroll

3: Vi blir syke og vi vet ikke når vi blir det, det kommer bare plutselig og det er også utenfor vår kontroll

 

Men oppå alt dette så er det merkelig at vi likevel har noe herredømme over oss selv og ikke minst hvor komplisert og sammensatt det er. Det er utrolig hvor mye herredømme vi har når det kommer til å ta vare på seg selv og overleve. Men det er så motstridende at vi er gitt makt til å overleve når naturen uansett tar livet av oss om ikke veldig lang tid (Livet er jo ekstremt kort før sykdommer og død kommer)

 

Det er så paradoksalt at vi har blitt gitt disse verktøyene for å drepe, skaffe oss mat, overleve når kroppen likevel dør ut relativt fort etterpå. Hva er det med denne korte tiden vi lever som er så viktig for oss siden vi har verktøy til å overleve den tiden.

[Ceburger]

Men faktumet er at:

 

1: Vi har kontroll på bevegelsene i kroppen, armer, bein, øyne, fingre, tær (men vi vet ikke hvilke impulser som gjør at hjernen ønsker å bevege de)

2: Vi eldes uten å ha noen slags valg på det, det er fullstendig utenfor vår kontroll

3: Vi blir syke og vi vet ikke når vi blir det, det kommer bare plutselig og det er også utenfor vår kontroll

 

Men oppå alt dette så er det merkelig at vi likevel har noe herredømme over oss selv og ikke minst hvor komplisert og sammensatt det er. Det er utrolig hvor mye herredømme vi har når det kommer til å ta vare på seg selv og overleve. Men det er så motstridende at vi er gitt makt til å overleve når naturen uansett tar livet av oss om ikke veldig lang tid (Livet er jo ekstremt kort før sykdommer og død kommer)

 

Det er så paradoksalt at vi har blitt gitt disse verktøyene for å drepe, skaffe oss mat, overleve når kroppen likevel dør ut relativt fort etterpå. Hva er det med denne korte tiden vi lever som er så viktig for oss siden vi har verktøy til å overleve den tiden.

 

1. "Kontrollen" vi har over vår egen kropp. Jeg tror denne kontrollen er en illusjon og at alle avgjørelser vi tar kun bygger på tidligere erfaringer, gentikk og hjernens simuleringsevner. Vi handler etter det som vi tror blir det beste utfallet for oss.

 

2. Vi eldes fordi vi består av molekyler av orgnaisk klasse. Disse brytes ned med tiden. Selv om de fleste funksjonene er reversible og kan gjenskapes så gjeler ikke det alle, som f eks kan ikke hjerte slå for evig, leveren kan ikke skille ut giftstoff for evig osv osv. Vi knekke rett og slett sammen under driftslitasje.

 

3. Når vi vlir syke er det fordi kroppen bokstavlig talt er i krig med andre organsimer, bakterier og virus. Vi kan ikke styre når vi blir angrepet, vi kan forebygge det ved hygiene osv, men blir vi angrepet, da må kroppen kjempe. Enten så "vinner kroppen" og blir frisk, ellers så "taper kroppen" og du dør, eventuelt noe som aldri tar knekken på kroppen, men som en heller aldri blir frisk ifra. Sykdom er utenfor vår kontroll ja, da vil kroppen kjempe på, og vi må bare vente det ut mens kroppens forsvar gjør sitt.

 

Herredømme vi har over oss selv og hvor flink vi er til å overleve er disse rutinene og algoritmene som jeg tror hjernen følger som et dataprogram. Arten vår og liv for den slags skyld har overlevd lenge, og derfor har vi lært oss å bli flinke til det. Det meste vi gjør for å overleve er ikke noe vi tenker over, vi bare gjør det automatisk fordi det er definert i hjernen som en kommando/handling.

 

Du spør om "vitsen" med å overleve når vi kun overlever en liten stund. Dersom en ser litt større på det enn en ett individ, så handler det først og fremst om at arten skal overleve. Vi streber etter å overleve lenge nok til at vi har mulighet for å få arven vår videre, få avkom, og også sikre situasjonen slik at det er stor sansynlighet for at avkommet overlever. Vårt avkom er hjelpeløst og sårbart, derfor lever vi enda lengre slikt at vi kan beskytte avkommet til det selv er overlevelsesdyktig, mens andre organismer som blekksprut og en del fisk dør momentant når avkommet er født, dette er fordi at avkommet dems er fult overlevelsesdyktig. Naturen har gjennom millioner av år rustet oss til å best mulig overleve en relativt kort periode, slik at vi kan få avkom, mens å overleve i relativt lange perioder klarer vi ikke, uansett hvor hardt vi prøver, ettersom vi ikke er designet eller programert for det, av opplagte grunner. Det å få avkom er mye mer effetktivt for å fremme arten slik at den tilpasser seg omgivelsne og kan overleve forandringer, enn det å leve veldig lenge og måtte tilpasse seg kontinuerlig. Tenk deg hvor mye gunstigere det er å kjøpe helt ny bil hvert 5-10ende år og vrake den gamle, enn å oppgradere og bytte deler på den samme bilen over lengre perioder.

[slett meg plz]

Meningen men livet: få barn.

 

Kan lett begrunnes både vitenskapelig som et system som holder seg selv igang, målet er å holde seg igang fordi utvalget (naturlig utvalg) prioriterer dem som holder systemet igang (får barn). Eller man kan sitere bibelen: "multiply and be fruitful" - dvs få barn.

 

Og jeg ser ikke noen problemer med at folk blir utsatt for 'urettferdigheter' som sykdom. Fordi levende ting ikke er likeverdige. De har verdi etter forventet reproduksjonfrekvens/kvalitet. Sinnet/den frie vilje kan påvirke reproduksjonen i veldig stor grad for mennesker, og hvor bra en lever livet er derfor ikke den totale mengden reproduksjon, men forholdet mellom den faktiske og den forventede; altså effekten den sinnet har på reproduksjon.

 

Noe lignende kan man kanskje begrunne med en gud som gir deg sykdom for ugjerninger man har gjort i tidligere eller dette liv. Det vil si at syke mennesker ikke er dårlige mennesker fordi de er syke, men at de var dårlige. Det viktige er hvordan man lever nå, dvs om man lever slik gud vil. Og gud vil først og fremst at man får mange barn slik jeg (veldig selektivt) tolker bibelen.

[TechTiger]

Overnevnte har inne på det, for meningen med livet handler stort sett bare om å reprodusere og føre arten videre. Men det er et stort men der. Det handler ikke bare om å masseprodusere som et eller annet virus, men det handler om å sørge for at neste generasjon har et minst like bra eller bedre sted å leve.

 

Det innebærer at din oppgave ikke bare er å lage barn, men også bidra til at verden er et bedre sted. Enten ved å skape noe, forske på noe nytt eller bidra i fellesskapet. Det er veldig mange steder du kan begynne.

[KVTL]

Denne tråden var feilpostet og er blitt flyttet til riktig kategori.