Anstrengt forhold med moren min..

[Stjerneskudd]

Sliter med forholdet mellom meg og moren min, og lurer på om det er noen andre i samme situasjon og som har noen råd ..

 

Det har vært som det er nå siden rundt 6. klasse. Jeg er nå 15 og går i 1. på vgs.

Hun klarer ikke se på meg uten at øynene lyser av enten forakt eller hån, og jeg? Jeg har sluttet å se henne i øynene. Jeg snakker ikke med henne med mindre det er nødvendig, eller hvis hun roper på meg. Å kalle henne "mamma" er utrolig vanskelig for meg nå, gir meg nesten brekningsfølelser.

Det virker som om hun elsker å gjøre det motsatte av det jeg ber henne om, her om dagen slapp hun ut kaninen min mens jeg var i byen og gadd ikke fange den/ holde den under oppsyn, så nå er min nintendo wii ødelagt som resultat.. Da jeg prøvde å fortelle henne at hun ikke kunne gjøre sånt, sa hun at "Jamen du sa at hun ikke gnager på ledninger.", og hele situasjonen ble så håpløs at jeg ikke orket å diskutere det mer.

 

Hun kommer inn på rommet mitt hele tiden for å gi meg rene klær (og klager på at hun må vaske klærne mine senere, men får jeg bruke vaskemaskinen? Nei ..) eller for å se om jeg plager dyrene mine. Ja, faktisk. Selv har hun et ukontrollert dyrehold hvor ingen blir håndtert og alle slåss/parer seg i hytt og pine, mens mine to rotter og ene kanin er hun overbevist om at lider av grunner jeg ikke helt kan forstå selv.. Og hver gang hun kommer inn begynner hun også å klage på at jeg er en kvapsete avviker, stygg, at alle jeg omgås syntes jeg er ekkel. Jeg innrømmer at jeg noen ganger kan ta igjen, eventuelt fortelle henne at det er ikke jeg som hører hjemme på galehus, det er det hun som gjør.. Men prøver å unngå det, da hun kan bli litt voldelig (slår veldig sjeldent, men dytter og tar tak i håret mitt, mest for å skremme antar jeg).

Jeg tør såvidt gå ned på kjøkkenet for å lage meg mat, om jeg tar meg frokostblanding blir jeg senere kjeftet opp fordi jeg "stuffer" trynet fullt av sjokolade (nesquik frokostblanding = sjokolade?)og at jeg ikke burde spise så mye.. Ender opp med at jeg spiser frokost og lunsj på skolen, og kjøper med meg baguett hjem så jeg slipper å skjære brød på kjøkkenet. Så det blir gjerne med 3-4 brødmåltider om dagen, men jeg er bekymret for at det her kanskje ikke er det sunneste kostholdet i lengden.

 

Jeg er ikke ute etter råd for hvordan vi kan forbedre forholdet, men heller hvordan jeg kan takle dette så jeg ikke ender opp som henne psykisk. Jeg er utrolig redd for helsa .. Dessuten er jeg nysgjerrig på om det er flere der ute i liknende situasjon.

Mulig det ble litt rotete innlegg, men det er sent for meg og jeg er utrolig fortvilet her jeg sitter.

[Budeia]

Den aller sunneste måten å reagere på er å se på din mor med medlidenhet, for det er veldig synd på henne. Og steng ikke inne de reelle følelsene du har av redsel og sinne med mer, men tillat deg selv å gråte og slå hardt i puta f.eks., eller brøle ute i skogen. Dersom alle følelser stenges inne vil de sannsynligvis komme tilbake senere og gå utover helsa.

 

Gled deg over at du kan flytte ut om et par år eller to. Har du forresten en far eller tante/onkel du kan flytte til en periode?

Dessuten må du da snart være sterkere fysisk enn dette mennesket (tolker det som du er en gutt, mulig det er feil).

 

Direkte vanlig er heldigvis ikke dette, men det er mangt og mye som foregår i de tusen hjem som er skjult for omverdenen. Av og til kan det klikke for noen foreldre, og de vil framstille alt så rosenrødt som mulig for omverdenen.

Til slutt, dersom du begynner med rusmidler skaffer du deg bare et ekstra problem oppå de andre. Så behold troen på dine egne tanker og din egen virkelighetsoppfattelse.

[Karlson]

Hva med faren din? Det her hørtes egentlig ut som noe barnevernet burde være involvert i, kan ikke være sunt for en 15-åring. Prøv også å snakke med moren din

[Bata]

Mesj, vis henne denne tråden, det viser hvor desperat du er.

[Sk!ppy]

Dessuten må du da snart være sterkere fysisk enn dette mennesket (tolker det som du er en gutt, mulig det er feil).

 

Det er feil. Hun heter Victoria. Muligens "han" er veldig feminim, og moren var sånn når "han" ble født.

 

Kontakt far eller barnevernet?

[Stjerneskudd]

Pappa jobber ca hele døgnet for å finansiere for hennes enorme pengebruk. Han er vel klar over situasjonen, fordi hun behandler han på samme måten. (om ikke verre ..) Selv om han aldri er hjemme, stiller han opp for meg de gangene han er hjemme, så han har vel mye av æren for at jeg ikke har gått fra vettet enda.

 

Ikke interessert i å ha kontakt med barnevernet, har vært så smått borti dem før fordi jeg hadde utrolig høyt fravær på barneskolen. Det var veldig mange "har du det bra? sikker på det? helt sikker? ja du mener det? du er helt sikker nå da?" spørsmål, og lite annet.

 

Takker for svar, skal prøve å holde ut noen år til. Hun er ikke sånn som dette hele tiden, i de siste dagene har det vært relativt stille her, så det skal vel gå på et vis Rusmidler er ikke aktuelt heller, såpass respekt har jeg for meg selv.

 

edit: Tror ikke moren min endrer oppførsel av å se innlegget, det jeg skrev her har jeg jo prøvd å fortelle henne de siste årene. Og nei, jeg er ikke en gutt, selv om det kanskje ikke har så mye å si

Endret 16. september 2009 av Stjerneskudd

[Sewero]

Jeg har vært i samme situasjon, bare jeg er gutt og det var vold inne i bildet når jeg var i den situasjonen.

Vil anbefale deg å flytte ut, hjalp meg utrolig mye.

Har derimot fått god kontakt med resten av familien som har endelig skjønt hvordan min biologiske mor er.