Infensos topp 30

[Infenso]

Skal prøve å utvide denne listen etterhvert. Det vil nok komme en topp 100 om en måneds tid.

 

1. Eraserhead [David Lynch]

Ord blir fattige.

 

2. Pulp Fiction [Quentin Tarantino]

Quentin Tarantino og Stanley Kubrick skal begge ha mye av æren for at jeg fikk øynene opp for filmmediet for alvor. Dette er i mine øyne førstnevntes beste, og det er nok mange som vil si seg enig i at han aldri har klart å finne tilbake til godformen han viste da han snekret sammen denne og Reservoir Dogs.

 

Pulp Fiction er en uhyre vellaget film der alt fra valg av skuespillere og dialog til musikkbruk og filming fungerer aldeles utmerket. En mer siterbar film skal man lete lenge etter. Den sorte humoren passer meg ypperlig og filmens kulhetsfaktor er skyhøy. Pulp Fiction er en film jeg kan se igjen og igjen uten å gå lei.

 

3. Offret [Andrei Tarkovsky]

Av de fire Tarkovskyene jeg har sett, står denne frem som den mest slagkraftige og hypnotiserende. Dette samfunnkritiske verket tar blant annet for seg menneskets sårbarhet. Menneskets tilstand, liv og sinn blir satt på prøve og det skal godt gjøres å ikke føle seg liten og lamslått etter å ha sett denne. Det uforutsigbare plottet gjør seeren toltalt uviten, og Nykvist forsterker denne klaustrofobiske følelsen gjennom hans vidunderlige fotografering. Alexanders filosofiske monologer i samspill med de fantastiske landskapsbildene trollbandt meg virkelig.

4. 2001: A Space Odyssey [stanley Kubrick]

Det blir ikke stort mer fengslende og storslått enn dette. En iskald romreise som tar for seg menneskets evolusjon. Vi blir kastet inn i en fremtidsverden der menneskene er i ferd med å miste kontrollen over sine egne skaperverk, maskinene.

Det visuelle, plotmessige, musikken… 2001 er perfeksjon på alle områder. HAL topper i tillegg min liste over tidenes filmskurker med klar margin. Jeg gikk nylig til innkjøp av BD-utgaven av denne. Den blir neppe stående usett særlig lenge.

 

5. Dead Man [Jim Jarmusch]

Jarmusch har en stilig og ”rocka” måte å lage film på. Hans sans for humor passer meg ypperlig og omtrent alt han putter inn av musikk er kvalitet. Neil Youngs bidrag i Dead Man er uforglemmelig og for øyeblikket ringetone på mobilen min. Disse elementene gjør Jarmusch til en av de regissørene jeg setter høyest. Dead Man er en lavmælt og poetisk western, der foto og musikk skaper en ubeskrivelig stemning. Herlige karakterer og skuespillerprestasjoner bidrar til å gjøre dette til Jarmuschs beste film, og samtidig helt der oppe blant mine største favoritter.

 

6. Werckmeister Harmoniak [béla Tarr]

Etter en mektig åpningsscene lot jeg meg bare imponere mer og mer, før jeg til slutt satt gapende og stirre på rulleteksten.

 

De lange tagningene og det svært rolige tempoet gir seeren god tid til å virkelig reflektere over og oppleve det som kommer frem på skjermen. Dette er dystert, men samtidig noe av det vakreste jeg har sett festet på film. Frykten og kaoset er hele tiden dominerende og Tarr skildrer dette på en særdeles engasjerende måte. Et lydspor av en annen verden virker heller ikke negativt inn på filmopplevelsen – som er av det virkelig, virkelig store slaget.

7. Lost Highway [David Lynch]

En drømmeaktig, hypnotiserende og surrealistisk opplevelse. Stemningen er fantastisk og filmen tar tak i deg fra første scene. Det er få filmer som skremmer meg på samme måte som Lynchs filmer. Under denne skalv og stirret jeg med vidåpne øyne på skjermen under store deler av filmen. Jeg må bare gjenta at stemningen er eventyrlig, og den buldrende bakgrunnsmusikken skaper en opplevelse som man kun får servert av David Lynch.

 

8. A Clockwork Orange [stanley Kubrick]

Kubrick har her bygget opp en fantastisk absurd fremtidsverden. Det er to år siden jeg så denne sist, men mange av scenene husker jeg som om det var i går. Historien om gjengleder Alex som hovedsakelig interesserer seg for voldtekt, ultravold og Beethoven må jo bare bli fantastisk, og når det er Kubrick som står bak hersker det ingen tvil.

 

9. Down By Law [Jim Jarmusch]

Down By Law lavmælt dramakomedie som tar for seg en trios fengselsflukt. Down By Law er først og fremst karakterstudie, da det ikke skjer enormt mye i løpet av de 110 minuttene. Dette er langt fra negativt da dette er en fantastisk interessant trio samtidig som dialogen sitter som støpt. Foto er fantastisk og Jarmusch varter nok en gang opp med et flott lydspor.

 

10. Det Sjunde Inseglet [ingmar Bergman]

Dette er mesterlig om livet, døden og troen. Denne tematikken har alltid stått sentralt blant mennesker, og Bergmans poetiske fremstilling oser det intellekt og kvalitet av. Filmen inneholder en solid rekke minneverdige sekvenser. Scenene er nydelige og lydsporet passer perfekt. Dette er en tematikk jeg finner svært fascinerende, samtidig som settingen (svartedøden i Europa) er noe jeg alltid har syns er interessant.

 

 

11. Fear and Loathing in Las Vegas [Terry Gilliam]

Komplett kaos. Johnny Depp leverer sin hittil beste rolletolkning i denne svært fascinerende Gilliam-filmen. Soundtracket med Bob Dylan, Jefferson Airplane, The Youngbloods, Three Dog Night og mye annet snadder er uforglemmelig. Hvis jeg ønsker å drepe litt tid, klikker jeg meg bare inn på quotes-seksjonen på imdb. Filmen er full av genial monolog og dialog. Sort komedie på sitt beste.

 

12. Aguirre, der Zorn Gottes [Werner Herzog]

Av de seks Herzog-filmene jeg har sett står denne frem som den beste. Et dempet og på grensen til surrealistisk mesterverk som byr på fantastisk foto og miljøskildringer. En rekke av scenene kommer til å stå som støpt i hodet mitt fremover. Jeg kan nevne en ensom hest og en uhyre bra sluttmonolog. De siste 15-20 minuttene er noe av det beste jeg har sett i mitt unge liv. Menneskets maktsyke vesen står i sentrum, og det er herlig å se på hvordan dette eventyret tærer på karakterene.

 

13. Boksuneun naui geot [Chan-wook Park]

I hevntrilogiens første kapittel fokuserer Park på den absurde og uunngåelige hevnen. Hevnen i filmen blir fremstilt som en ond sirkel, og Park sparer ikke på grusomhetene når han skildrer konsekvensene. Han prøver stadig å sende publikum i feil retning. Det er naturlig å undre seg over hvem tittelen Sympathy for Mr. Vengeance referer til. Man kan ogspå spørre seg hvem seeren gjør rett i å vise sympati for.

 

Park skildrer en kald verden blottet for håp. Stemningen er kald fra start til slutt, og de få innslagene av musikk fungerer svært effektivt. Filmen holder en god spenningskurve, og inneholder et interessant og tankevekkende plot. Filmen byr også på en rekke vakre og imponerende scener. Komitragiske innslag er også med på å trekke opp filmoppevelsen. Det er ikke mye å utsette på første kapittel av Parks hevntrilogi, men slutten inneholder en direkte håpløs voice-over han godt kunne spart seg.

 

14. Le charme discret de la bourgeoisie [Luis Buñuel]

Min Buñuel-favoritt av de åtte jeg har sett (foran Simón del desierto)

Tre ektepar fra Frankrikets borgerklasse blir til stadighet forstyrret i deres forsøk på å fullføre et middagsselskap. Alt fra ”vanlige” komplikasjoner til surrealistiske hendelser setter en stopper for ekteparenes sosiale arrangementer.

 

Le Charme Discret de la Bourgeoisie er nok en film som kan tolkes på flere ulike måter. Jeg velger å se på filmen som en sort komedie med disse middagsselskapene som dens ytre handling. Tre (?) ganger følger vi de seks menneskenes vandring på en øde landevei. Et symbol for døden? Jeg tolker filmen som at de forsøker å flykte fra døden gjennom disse drømmeaktige sekvensene i form av et middagsselskap som mislykkes til stadighet. Buñuel gir oss en morsom og underholdende opplevelse der overraskelsene og vendingene kommer på løpende bånd. Med andre ord ingen utypisk-Buñuel-film.

 

15. The Big Lebowski [Joen Coen]

Min Coen-favoritt foran Barton Fink og No Country for Old Men. Her er Coen-sjarmen på topp og deres fantastiske humor har vel aldri fungert bedre. Trion Bridges, Goodman og Buscemi må jo bare bli fornøyelig, og det skader ikke at brødrene attpåtil har snekret sammen et solid manus fullt av morsomheter og flott dialog. Lydsporet er også storartet, og ”Just Dropped In-scenen” står frem som en av filmens mest minneverdige. En film som nesten bare blir gøyere for hver gang jeg ser den.

 

16. Days of Heaven [Terrence Malick]

En ubeskrivelig vakker film! Kinematografien er en fryd for øyne og sjel, og i samspill med et upåklagelig lydspor blir det svært minneverdig. Regien ellers er også solid, og jeg likte narrasjonen veldig godt. I tillegg til dette er også skuespillet flott og ekte. Min Malick-favoritt med klar margin over Badlands og The New World. The Thin Red Line har jeg enda ikke sett.

 

17. Cannibal! The Musical [Trey Parker]

Tidenes morsomste film.

 

 

18. Gummo [Harmony Korine]

Et særs interessant white-trash-miljø som blir fremstilt på skittent og motbydelig vis. Her møter vi på en rekke uforglemmelige karakteren som gjør seg bemerkede både ved handlinger og utseende. Gummo kan beskrives som en plotløs film der karakter- og miljøstudie står sentralt. Det hele blir fremstilt på en så realistisk måte at det nærmest føles surrealistisk.

 

Med sine ”stygge” karakterer og vemmelige miljøskildringer og handlinger blir dette på mange måter en frastøtende og unik opplevelse. Samtidig er det noe vakkert over det hele, og klippingen og den varierende kameraføringen fungerer som ekstra krydder.

 

19. McCabe & Mrs. Miller [Robert Altman]

Her blir de tradisjonelle westernsjangernormene snudd på hodet, og Altmans resultat er fantastisk og stemningsfullt. Dette er klassisk historiefortelling på sitt beste og i det hele tatt veldig interessant. Sountracket (Leonard Cohen) fungerer utmerket, og kameraføringen er det også klasse over.

 

20. Tetsuo [shinya Tsukamoto]

En film det er vanskelig å beskrive med ord. Kaotisk, skremmende og surrealistisk. Et mareritt festet til film. Jeg var ikke alltid like sikker på hva det egentlig var jeg så, men det var uansett noe med denne som tok tak i meg. En forstyrrende og vakker film som byr på flott foto og et effektivt lydspor. En intens opplevelse.

 

21. Dazed and Confused [Richard Linklater]

I mine øyne er dette kongen av ungdomsfilmer og nostalgi. Dazed and Confused har kanskje ikke et klart plot man kan sette fingeren på, men er snarere en "hang out"-film med en rekke stilige karakterer. Den er satt til 70-tallet og inneholder den rå musikken og jointrøykingen som hører med. Den som kunne ha vokst opp på 70-tallet..

 

22. Funny Games [Michael Haneke]

Haneke setter filmvold i perspektiv, og resultatet er ubehagelig og tankevekkende. Regien er orginal og solid, og han klarer å få frem budskapet på en spennende og uhyggelig måte. Jeg lot meg underholde av de grusomme handlingene som ble fremstilt i filmen. Haneke lykkes utvilsomt i å få seeren til å føle seg som en medskyldig.

Funny Games er også fantastisk velspilt, og jeg kunne ikke annet enn å la meg fascinere av de to psykopatene. En engasjerende og minneverdig filmopplevelse.

 

23. Bad Boy Bubby [Rolf de Heer]

Den første halvtimen gir meg Eraserhead-vibber, og en følelse av håpløshet og klaustrofobi. Lavmælt, skittent og i overraskende stor grad usminket. Denne filmen er kontroversiell og frastøtende så det holder, men samtidig trist og nærmest vakker. Her snakker vi interessant kombinasjon! De bisarre sekvensene i filmen er mange. Mannen bak filmen, Rolf de Heer, vandret bygatene på utkikk etter sære hendelser han kunne bruke i filmen sin, og man kan begynne å lure på hvilken absurd by han brukte sin tid i.

 

Filmens sorte humor passer meg perfekt. I all elendigheten og skiten byr de Heer på scener som får meg til å le høyt Bubby er en av tidenes stiligste karakterer, og rollen er glimrende spilt av Nicholas Hope. Denne karen oppholder seg forøvrig fra tid til annen i Norge, og har en liten rolle i blant annet Lønsj og Uro. Kamaraføringen gir Bad Boy Bubby det lille ekstra.

 

24. Simón del Desierto [Luis Buñuel]

Luis Buñuel er en regissør som sjeldent skuffer meg. Med unntak av The Young One har han bare gitt meg flotte filmopplevelser, og kortfilmen (45 min) Simon del Desertio er intet unntak. Med et satirisk blikk tar den for seg svært religiøse Simon som lever på toppen av en søyle i ørkenen for å komme nærmere Gud. Filmen er faktisk veldig morsom og byr på en rekke overraskende sekvenser. Slutten som kommer ut av ingenting er minneverdig og passsende. Det visuelle er som vanlig toppers.

 

25. Cobra Verde [Werner Herzog]

Banditten Cobra Verde (Kinski) blir sendt til Afrika av hans gamle arbeidsgiver etter å ha satt barn på de fleste døtrene hans. Som straff skal han prøve å få orden på slavevirksomheten og få skikk på en rivaliserende afrikansk stammekonge.

 

Forventingene var ganske lave foran denne, men jeg skjønte fort at dette ville bli bra saker likevel. Cobra Verde-karakteren fascinerte meg fra første opptreden, og plotet så ut til å ha en interessant utvikling. I denne filmen står ikke Kinkis karakter frem som den eneste villmannen. Hele filmen har et kaotisk og forstyrrende preg. Afrikas hete er til å ta og føle på, og man føler man blir drevet til vanvidd sammen med karakterene. Deres dyriske tendenser blir bare tydligere og tydligere, og filmen beveger seg stadig dypere inn i galskapen.

 

Manuset er fullstappet av mørke og hysteriske replikker, og ikke minst uforglemmelige sekvenser og karakterer. Flotte og lange tagninger er ingen sjeldenhet. Lydsporet gir stemningen ekstra krydder, og førte ihvertfall i mitt tilfelle til at jeg ble fullstendig oppslukt av alt som kom frem på skjermen.

 

Cobra Verde er på mange måter en merkelig film som ikke er redd for å ta noe til det ekstreme. Filmen kan beskrives som noe ujevn, og det er et synspunkt jeg har forståelse for. Likevel er dette en film som tok meg fullstendig på senga. Enkelte sekvenser vil nok aldri gå i glemmeboka, og da kan jeg nevne sluttscenen som et eksempel.

 

26. Persona [ingmar Bergman]

En dyp film som dykker ned i menneskesinnet. Enkelte scener slo meg i bakken, og fra start til slutt er den uhyre interessant. Anslaget er ypperlig, og kvaliteten seg stabilt på et svært høyt nivå frem til slutten. Det må også nevnes at Bibi Andersson leverer en fantastisk rolletolkning i denne.

 

Begynner å bli en stund siden jeg så denne merker jeg. Et gjensyn i løpet av sommeren er ikke utenkelig.

 

27. Mystery Train [Jim Jarmusch]

Det er noe spesielt over stilen til Jarmusch som virkelig fenger meg. Jeg klarer ikke helt å sette ord på det. Samtidig klarer han alltid å snekre sammen et minneverdig lydspor. Alt dette fungere strålende også i Mystery Train. Av de tre parallellhistoriene må jeg si at den første var klart best, men de to andre fungerer også bra. Cool, saktegående og dialogdrevet som vanlig fra Jarmusch. Det meste stemmer i denne.

28. Irreversible [Gaspar Noé]

En særdeles vellykket film som virkelig setter spor i seeren. Den lineære fortellingen er satt omvendt, noe som forsterker følelsen av håpløshet og fortvilelse. Håpet er knust allerede før neste sekvens setter i gang, man bare venter på elendigheten. En sterk og vond film, men samtidig en vellaget og fascinerende sak man sent vil glemme.

 

29. Spalovac mrtvol [Juraj Herz]

I et Tsjekkoslovakia sent i 1930-årene begynner den nazistiske ideologien å bre seg. I et land påvirket av uro og splittelse stifter vi bekjentskap med Kopfrkingl. En mann som kanskje er litt for glad i sin jobb på krematoriet.

 

Iskald film fra Juraj Herz. Det hele er svært troverdig, og det skal godt gjøres å ikke bli skremt av hvordan Kopfrkingl-karakteren utvikler seg. Herz serverer en underlig, vakker og atmosfærisk film som får det til å gå kaldt nedover ryggen til seeren. Spalovac mrtvol flyter fint, og overgangene mellom scenene er bemerkelsesverdige. Det samme kan sies om klippingen og det flotte lydsporet.

 

30. Jungfrukällan [ingmar Bergman]

Rape-revenge fra Bergman. En ganske "simpel" film etter hans standard, men likevel slagkraftig og effektiv. Mest sentralt står kanskje "hvordan kan Gud tillate dette?"-spørsmålet. Kinematografien er flott som alltid, noe som ikke overrasker når Sven Nykvist står ansvarlig. En nærmest feilfri film som fungerer veldig bra på flere plan.

Endret 7. september 2009 av Infenso

[BadSmile]

Mye bra, så Offret her om dagen og ble like imponert som jeg forventet.

[Merk.]

Flott liste ja. Vi liker mye av det samme, så jeg skal sjekke ut det jeg har usett av disse. Må si meg overrasket over hvor god Det Sjunde Innseglet var, faktisk så mye at jeg vurderer å ha den i topp 5. Temaene og spørsmålene filmen stiller treffer meg virkelig.

 

Offret må jeg få sett snart. Tetsuo og Werckmeister er også høyt oppe på skal-se listen.

[Infenso]

Takktakk!

 

Det Sjunde Inseglet er fantastisk. Herlig med filmer som får en til å tenke. Offret er også en slik film, så der har du noe å se frem til. Tarkovskys beste by far.

Endret 7. september 2009 av Infenso

[Left Blank]

Hurra for Eraserhead, Pulp Fiction, 2001, Fear and Loathing og Funny Games! Men liker vel US versjonen av sistnevnte best.

[Infenso]

Interessant. Hvorfor setter du US-versjonen høyest? Selv har jeg bare sett de første 15-20 minuttene av den. Slo av da jeg oppdaget at det var shot-for-shot remake med kjipere skuespillere. Arno Frisch er fantastik i originalen.

[Left Blank]

Det er noen ar siden jeg sa originalen, kanskje jeg ville likt den bedre.

Men jeg syntes hovedkaren i US er bra. Husker ikke hva han heter. Han hovedvillain.

Han er kanskje ikke like skummel som samme person i originalen, faktisk sa virker US versjonen litt mer 'fake' og kalkulert. Men det kan vaere en bra og darlig ting.

[Lawliet]

Bare sett 14 av 30 og snittet ligger bare på 7.4, men det er absolutt mye film her som virker interessant. Luis Bunels filmer er virkelig noe jeg ser frem til.

[Juleniss1]

En del solide filmer, men det er vel først og fremst Tetsuo og Pulp Fiction som er virkelige gode i min bok.

[Crinderman]

Masse bra på den ja. Jeg må få sett Werckmeister Harmoniak snart!

[Infenso]

Takk for det. Hadde vært interessant om du laget en toppliste uavhengig av sjanger. Gjerne med litt tekst til hver film. Skrekkfilmlisten din forteller meg at du har temmelig god smak.

[Crinderman]

Masse bra på den ja. Jeg må få sett Werckmeister Harmoniak snart!

 

Jeg har faktisk en jævlig lang liste som jeg har bygd på siden jeg lagde en top 25 omkring 5 år siden. Jeg kan sikkert legge ut en del av den : )