Reguleringer gjør samfunnet kaldere

[RickyRon]

Du ser jo resultatene. Barnehageplass til alle. Du er ikke oppdatert.

Jeg er oppdatert som pokker. Dette var det Halvorsen som gikk i spissen for og lovte, noe som hun innrømte ca. 1 1/2 år etter forrige valg ble for ambisiøst:

Link

Så kan vi se videre at de aldri kom helt i mål med dette:

Link

Innen dette året er fortsatt ikke alle kommunene i mål. Halvorsen skal ha for at hun prøvde. Men nesten full dekning er ikke det samme som full dekning.

Endret 16. september 2009 av RickyRon

[PelsJakob]

Statens funksjon i sammfunet er å forhindre at de svake undertrykkes av de sterke. Jo sterke stat vi har jo mer middler har de tilgjengelig til å gjøre oppgaven sin. Forskjeln på en "Sosialistisk" og "kaptitalistisk" stat er at den sosialistiske har verktøy og resusjer til å utføre oppgave med et godt resultat.

 

De som vil ha mer makt til enkelt individer er ikke de svake, snarere svert om. De som ønsker seg mer makt er de sterke som til syvende og sist vil bruke makten til å undertrykke de svake. Dette har blitt bevist igjennom hele meneskets historie.

Individet er den minste av alle minoriteter, og dermed også den svakeste av alle minoriteter. Dette har to implikasjoner: For det første trenger vi en stat for å beskytte individers rettigheter; for det andre må denne statens makt begrenses kraftig, slik at undertrykkelse av organiserte individer ikke erstattes av undertrykkelse av organiserte individer som kaller seg staten. Sånn sett kan vi godt si at statens funksjon er å forhindre at de svake undertrykkes av de sterke, selv om formuleringen er noe upresis.

 

Når det gjelder din påstanden om at «jo sterkere stat vi har, jo mer midler har den tilgjengelige til å gjøre oppgaven sin», er dette i beste fall en sannhet med modifikasjoner. For det første er en sterk stat ikke nødvendigvis en stor stat. Jeg er for en sterk stat, men da en sterk rettsstat og en sterk nattvekterstat, ikke en sterk velferdsstat. For det andre er det lett for at det går for langt i retning av et totalitært samfunn når staten blir større. Sosialdemokrater er i liten grad oppmerksomme på staten som trussel, og ser kun på den som et gode. Ja, staten er et gode, men det betyr ikke at den ikke samtidig er den skumleste organisasjonen som noensinne har eksistert. Ingen har drept, undertrykt og slavebundet flere mennesker enn staten. Derfor er statsregulering noe man bør være svært forsiktig med. Man bør i alle fall ikke stole blindt på staten slik man gjør i Norge.

 

 

Hvis du mener "sterk" i form av "rik og kynisk", så ja. Det finnes dog andre måter å være sterk på.

 

Som du sier, så vil svake grupper (i form av de som ikke er de aller rikeste i landet) miste makt i et liberalistisk samfunn. De rikeste (stort sett i form av store firmaer) vil få mye større muligheter til å påvirke politisk, siden de politiske maktfaktorene vil være redusert til å kun dreie seg rundt penger.

 

Rettigheter for vanlige lønnstagere vil som følge av dette reduseres betydelig. Arbeidsgivere vil få større spillerom for å yte mindre til sine ansatte når krav og reguleringer fra staten ikke lenger finnes.

 

Motargumentet på dette er at arbeidsgivere er nødt til å konkurrere om sine ansatte, men ærlig talt: dette forutsetter at arbeidsgivere konkurrerer om arbeidstakere, og ikke omvendt - og slik er det jo ikke før man kommer et godt stykke opp i hierarkiet på de aller fleste arbeidsplasser. Vi blir jo ikke akkurat færre på denne planeten heller, så arbeidsgivere kan faktisk velge og vrake (og undertrykke) sine ansatte i et liberalistisk samfunn.

 

Sosialdarwinismen vil råde i et liberalistisk land. Det er ikke til å unngå hvis man skal fjerne alt medborgerlig ansvar og la penger være det eneste som betyr noe. Vi vil få våre egne Berlusconier som trykker aviser og tv fulle av selvforherligende propaganda. Vanlige folk vil få det vanskeligere med å lykkes, fordi de ikke lenger mottar gratis helsehjelp og utdanning. Dermed vil også propaganda få bedre mottagelse blant folk flest, siden det å gjennomskue populisme er nært knyttet til utdanningsnivå og opplysthet. Klasseforskjellene vil stagnere. De rikeste vil bli rikere og folk flest vil bli fattigere.

 

Samtidig vil makthaverne i "konkurransens frie ånd" sørge for at deres meningsmotstandere aldri igjen vil få en sjanse til å komme til makten. Ikke spesiellt vanskelig, når det ikke lenger vil finnes offentlige kanaler å uttale seg gjennom. Alle som vil si noe vil måtte være nødt til å passere gjennom de privateide massemediers nåløyer først.

 

Samtidig er monopolisering et klart resultat av "frie" markedskrefter. Det er åpen konkurranse i sin ytterste konsekvens. De største vil spise sine fiender, eller hvertfall kjøpe dem opp, når de ikke kan sabotere på andre måter. Det vil utvikle seg firmadynastier, som til slutt vil reduseres ned til en instans som eier alt. Et slags privateid keiserdømme, der du som individ ikke har en sjans, med mindre du har griseflaks og blir født inn i den 0,001% andelen av befolkningen som sitter med noe slags makt og muligheter. Brutalt og kynisk. For det må man være hvis man vil lykkes i en slik verden.

Her var det mange misforståelser og mye rart. Tiden hindrer meg i å utbrodere i stor grad, men la meg ta det i korte trekk i denne omgang:

 

1. Det finnes ikke noe empirisk grunnlag for at kapitalisme medfører monopolisering av rikdom. Tvert imot er frie markeder svært dynamiske, med stor utskiftning av aktørene i markedet. Av de 20 største selskapene i De forente stater i 1967, var kun 11 blant de 60 største i begynnelsen av 2004. Flere selskaper som ikke engang eksisterte for 35 år siden, ligger nå blant de 20 største, blant annet Microsoft, Home Depot, Intel og Oracle. Reelle monopoler oppstår ikke i frie markeder.

 

2. Lønningene øker jevnt i kapitalistiske økonomier. At fagforeningene har æren for dette, er en misforståelse. Les gjerne kapittelet om fagforeninger i Henry Hazlitts eminente Økonomi på 1-2-3 (Economics in One Lesson), som forklarer dette på en god og lettfattelig måte for ikke-økonomer. Denne er for øvrig så pass gammel at den trolig kan finnes gratis på nettet. Den rydder opp i svært mange utbredte misforståelser om økonomi, og anbefales i sin helhet.

 

3. Propaganda i mediene er det vi har nå. Det finnes ingen alternativer til den sosialdemokratiske pressen. For eksempel i USA er bredden langt større. Les Bruce Bawers artikkel «Hating America». Et lite utdrag:

 

But to suggest that American journalism, taken as a whole, offers a narrower range of information and debate than its foreign counterparts is absurd. America’s major political magazines range from National Review and The Weekly Standard on the right to The Nation and Mother Jones on the left; its all-news networks, from conservative Fox to liberal CNN; its leading newspapers, from the New York Post and Washington Times to the New York Times and Washington Post. Scores of TV programs and radio call-in shows are devoted to fiery polemic by, or vigorous exchanges between, true believers at both ends of the political spectrum. Nothing remotely approaching this breadth of news and opinion is available in a country like Norway. Purportedly to strengthen journalistic diversity (which, in the ludicrous words of a recent prime minister, “is too important to be left up to the marketplace”), Norway’s social-democratic government actually subsidizes several of the country’s major newspapers (in addition to running two of its three broadcast channels and most of its radio); yet the Norwegian media are (guess what?) almost uniformly social-democratic—a fact reflected not only in their explicit editorial positions but also in the slant and selectivity of their international coverage.

4. Sosial mobilitet er svært stor i forholdsvis frie økonomier. Dette kan du finne statistikker på hvis du søker på nettet.

[Kaptein...]

I mitt syn er forskjellen på regjeringen og en haug med rike mennesker er at regjeringen er valgt av folket. Det gjør at de må oppføre seg pent for å ikke bli kastet (ved mindre de da overseer folket noe som ikke er meget heldig), også kjent som demokrati. Dette er en spille regel de sterke kan oversee noe som gjør at de kan undertrykke så mye de bare vil. Man kan på mange møte si at deres hirarki har samme model som monarkiet, de sterke styrer.

 

Jeg liker ikke tanken på å finne meg selv i et monari-hirarki sammfun der kongen og adelsmen styrer utifra pengboken.

[Kalinken]

Motargumentet på dette er at arbeidsgivere er nødt til å konkurrere om sine ansatte, men ærlig talt: dette forutsetter at arbeidsgivere konkurrerer om arbeidstakere, og ikke omvendt - og slik er det jo ikke før man kommer et godt stykke opp i hierarkiet på de aller fleste arbeidsplasser. Vi blir jo ikke akkurat færre på denne planeten heller, så arbeidsgivere kan faktisk velge og vrake (og undertrykke) sine ansatte i et liberalistisk samfunn.

Merkelig argumentasjon. Vil ikke en befolkningsvekst som medfører flere arbeidstakere også resultere i flere arbeidsgivere?

 

Ellers liker jeg innleggene dine. De er en mer velformulert utgave av kritikken mot liberalismen enn hva man kan si om de fleste andre svarene her. Det samme gjelder forøvrig for PelsJakobs innlegg, de er også hakket mer tankevekkende og reflekterte enn hva jeg har inntrykk av at flertallet av forsvarerne av liberalismen makter å formulere.

Endret 16. september 2009 av Kalinken

[investor]

Topic: Reguleringer gjør samfunnet kaldere

Svar: Hva med en varmeregulering?

[Rata101]

Motargumentet på dette er at arbeidsgivere er nødt til å konkurrere om sine ansatte, men ærlig talt: dette forutsetter at arbeidsgivere konkurrerer om arbeidstakere, og ikke omvendt - og slik er det jo ikke før man kommer et godt stykke opp i hierarkiet på de aller fleste arbeidsplasser. Vi blir jo ikke akkurat færre på denne planeten heller, så arbeidsgivere kan faktisk velge og vrake (og undertrykke) sine ansatte i et liberalistisk samfunn.

Merkelig argumentasjon. Vil ikke en befolkningsvekst som medfører flere arbeidstakere også resultere i flere arbeidsgivere?

 

Ellers liker jeg innleggene dine. De er en mer velformulert utgave av kritikken mot liberalismen enn hva man kan si om de fleste andre svarene her. Det samme gjelder forøvrig for PelsJakobs innlegg, de er også hakket mer tankevekkende og reflekterte enn hva jeg har inntrykk av at flertallet av forsvarerne av liberalismen makter å formulere.

 

Takk skal du ha.

 

Jeg tror ikke veksten av arbeidstakere og arbeidsgivere er parallel. Arbeidsgivere innenfor industri er f.eks. begrenset av tilgang på råvarer. Samtidig har alltid arbeidsgivere interesse av effektivisering - dvs. færre ansatte. Når det gjelder f.eks. serviceyrker, så vil man få større pågang for disse yrkene når det er færre jobber å få andre steder. Slik jeg ser det, så vil en arbeidsgiver alltid favorisere automatisering. Noe som har vært en tendens siden den industrielle revolusjon, så vidt jeg vet hvertfall. Å legge all beslutningsmakt i hendene på eierne (dvs. arbeidsgiverne) skaper definitivt ikke et jobbmarked som gagner arbeidstakerne.

 

Samtidig fordrer min oppfattning om tendens mot monopolisering (eller hvertfall et marked der mange veldig små aktører må konkurrere mot noen få store) at små aktører må konkurrere på pris for å holde seg flytende. Dermed er man nødvendigvis nødt til å knipe inn på lønn og andre ansattkostnader.

 

Samtidig skal man vel heller ikke se bort fra at de som sitter med kontrollen av slike totale - eller semimonopoler vil være i besittelse av en stor porsjon offisiell og uoffisiell politisk makt. Når man ser på hvor mye politisk makt lobbygrupper besitter allerede i dag, så synes jeg det er grunn til engstelse. Jeg regner også med at det er full frihet for magnater i et DLF-samfunn å dra en "Berlusconi" - dvs. å være politisk aktiv på høyt nivå (dvs. lovgivende posisjon) samtidig som man kontrollerer store markedssegmenter. En lite heldig utvikling, spør du meg.

 

Man skal vel heller ikke se bort fra at liberalismens doktriner (dvs. ukritisk frafall av kommersielle regler, reguleringer og ansvar i "frihetens navn") vi gi et mye større spillerom innenfor det vi i dag kaller korrupsjon. I en DLF-framtid vil man antageligvis finne opp et mer flatterende navn for akkurat den type aktivitet.

[PelsJakob]

Takk til Kalinken for ros.

 

Jeg tror ikke veksten av arbeidstakere og arbeidsgivere er parallel. Arbeidsgivere innenfor industri er f.eks. begrenset av tilgang på råvarer. Samtidig har alltid arbeidsgivere interesse av effektivisering - dvs. færre ansatte. Når det gjelder f.eks. serviceyrker, så vil man få større pågang for disse yrkene når det er færre jobber å få andre steder. Slik jeg ser det, så vil en arbeidsgiver alltid favorisere automatisering. Noe som har vært en tendens siden den industrielle revolusjon, så vidt jeg vet hvertfall. Å legge all beslutningsmakt i hendene på eierne (dvs. arbeidsgiverne) skaper definitivt ikke et jobbmarked som gagner arbeidstakerne.

Automatisering er bra, og skaper ikke arbeidsledighet. (Dette skriver for øvrig også Henry Hazlitt et kapittel om i den nevnte Økonomi på 1-2-3. ) Å fremstille et fritt arbeidsmarked som «å legge all beslutningsmakt i hendene på arbeidsgiverne» er urimelig. Arbeidstakere er en viktig ressurs for arbeidsgivere, og dette viser de ved å tilby dem god lønn, gode pensjons- og forsikringsordninger og generelt gode vilkår. Arbeidsgivere innser at det er i deres interesse å holde på gode arbeidere. Her kan selvsagt også fagforeninger ha en positiv rolle.

 

Samtidig fordrer min oppfattning om tendens mot monopolisering (eller hvertfall et marked der mange veldig små aktører må konkurrere mot noen få store) at små aktører må konkurrere på pris for å holde seg flytende. Dermed er man nødvendigvis nødt til å knipe inn på lønn og andre ansattkostnader.

Hvis det er tilfellet at små aktører går under fordi de ikke klarer å presse ned produksjonskostnadene like mye som de store, og de store dermed kan gi de ansatte høyere lønninger, er dette et gode for arbeidstakerne i markedet. Dette er et godt eksempel på at store aktører ikke nødvendigvis trenger å være noe negativt. I praksis er det imidlertid ikke noen nødvendighet i at store aktører har lavere produksjonskostnader enn små. Selvsagt har de en fordel i potensielle stordriftsfordeler, men samtidig har de gjerne mer slark i systemet og mer byråkrati. Små aktører kan dessuten gå sammen og samarbeide om for eksempel produktutvikling, noe som gir også dem stordriftsfordeler. Eksempler på dette finner vi blant annet i bilindustrien (Citroën, Peugeot og Toyota har for eksempel utviklet henholdsvis C1, 107 og Aygo sammen; disse tre er i praksis samme bilen), men det er ingen grunn til at det ikke kan skje i andre bransjer også. Spesielt aktuelt er dette selvsagt i kapitalintensive bransjer, men man kunne også hatt tilsvarende ordninger i annen virksomhet. Markedet er veldig flink til å finne gode løsninger.

 

Når det gjelder den generelle påstanden om at kapitalisme skaper monopoler, har jeg skrevet om dette tidligere:

 

Det oppstår ikke reelle monopoler i frie markeder. Reelle monopoler (coercive monopolies) innebærer at markedet er stengt for konkurrenter, og dette kan kun oppnås ved at det offentlige nekter potensielle konkurrenter adgang til markedet. Microsoft har for eksempel ikke et reelt monopol, da de ikke har makt til å nekte noen adgang til markedet for operativsystemer.

 

At en aktør har en stor markedsandel i et fritt marked, er ikke noe problem så lenge markedet er åpent for konkurrenter. Ettersom det er umulig for private aktører i et fritt marked å sette opp uoverstigelige barrierer for å etablere seg i markedet, vil selv ikke en monopolist være uten konkurranse; dette fordi den må ta hensyn til potensiell konkurranse. Setter den prisene for høyt, vil det oppstå et marked for konkurrenter. Monopolisten er selvsagt interessert i å beholde monopolet sitt, og en rasjonell monopolist vil derfor sørge for at prisene holdes lave nok til at det ikke blir lønnsomt for konkurrenter å etablere seg i markedet. En irrasjonell monopolist vil øke prisene kraftig, men da vil det oppstå marked for konkurrenter i markedet. På grunn av dette går alle markeder mot nullprofitt, rett og slett fordi markeder med mer enn nullprofitt tiltrekker seg nye aktører som presser prisene ned. (Nullprofitt betyr ikke at aktørene i markedet ikke tjener penger, men at de har normal avkastning.)

 

Det har også vært en positiv utvikling med hensyn til konkurransesituasjonen i forskjellige bransjer i forbindelse med utviklingen på IKT-området:

• Markedene utvides: Istedenfor å etablere en platebutikk som henvender seg til et begrenset antall mennesker innenfor et geografisk område, kan man i dag etablere platebutikker på nettet, med den følge at man får store deler av verden som marked. Dette øker også graden av konkurranse, ettersom det ikke lenger blir mulig å få monopol i platemarkedet, selv på små steder. Selv på små steder vil man nemlig få konkurranse fra nettbutikkene.
   
   
  
• Markedene blir mer gjennomsiktige: På internett kan forbrukere sammenlikne priser og tjenester før de kjøper. Det blir enklere å få informasjon om hvilke varer man er best tjent med å kjøpe.
   
   
  
• Markedsadgangen forenkles: Å etablere en nettbutikk innebærer betydelige lavere kostnader enn å etablere en butikk på et kjøpesenter eller et annet sted.
  

Med grunnlag i dette kan man hevde at trenden går i retning av mer konkurranse, ikke mindre. Microsofts konkurrenter på markedet for operativsystemer har også fått større muligheter til å utvide sine markedsandeler som en følge av denne utviklingen.

 

Det er heller ikke slik at det er en naturlov at prisene øker når en aktør får monopol i et fritt marked. I utgangspunktet vil det skje en prisøkning i en overgang fra et marked med mange aktører til et monopolmarked, men man må heller ikke glemme at markeder med få og store aktører også har fordeler sammenliknet med markeder med mange aktører. En overgang til monopol vil kunne medføre stordriftsfordeler, noe som igjen medfører lavere produksjonskostnader, mulighet for innkjøp av større kvanta, etc., og dermed mulighet for lavere priser i forhold til et marked med mange aktører.

 

Et viktig spørsmål er også forskning og utvikling av nye og mer effektive produksjonsmetoder. Et eksempel er medisinmarkedet; i dette markedet er det noen få aktører som hver har store markedsandeler. Dette er nødvendig for at de skal kunne utvikle nye medisiner. Uten forholdsvis store markedsandeler, vil ikke den enkelte aktør ha mulighet til å bruke store summer på utvikling av nye medisiner som ikke nødvendigvis vil gi inntjening på sikt. I et marked med «fullkommen konkurranse», ville aktørene være for små til å kunne gjøre dette.

 

Man kan også spørre seg: Hva er egentlig markedet? At en aktør har monopol i et marked, betyr ikke at potensielle konkurrenter må utfordre monopolisten i det samme markedet; de kan istedenfor utvide markedet ved å henvende seg til forbrukere som ennå ikke er en del av markedet, eller i alle fall forbrukere som monopolisten ikke satser like mye på. Se for eksempel på flymarkedet: Lavkostselskapene henvender seg her til personkunder, som ønsker lavest mulig pris og ikke er så opptatt av hva slags tjenester de får ut over selve flyturen («low cost, no frills»). Dette i motsetning til de tradisjonelle flyselskapene, som primært henvendte seg til bedriftskundene, og i liten grad konkurrerte på pris på personbilletter. Flymarkedet er også et marked med svært høye etableringskostnader, uten at det har stoppet Ryanair, Easyjet og andre lavkostselskaper fra å etablere seg der. Et annet eksempel er, som nevnt ovenfor, nettbutikkene som utvider markedet i geografisk område.

 

Samtidig skal man vel heller ikke se bort fra at de som sitter med kontrollen av slike totale - eller semimonopoler vil være i besittelse av en stor porsjon offisiell og uoffisiell politisk makt. Når man ser på hvor mye politisk makt lobbygrupper besitter allerede i dag, så synes jeg det er grunn til engstelse. Jeg regner også med at det er full frihet for magnater i et DLF-samfunn å dra en "Berlusconi" - dvs. å være politisk aktiv på høyt nivå (dvs. lovgivende posisjon) samtidig som man kontrollerer store markedssegmenter. En lite heldig utvikling, spør du meg.

Nå blander du liberalisme og korporatisme. Det du nevner her, er jo nettopp noe liberalister kritiserer ved dagens system. Liberalister ønsker derfor et skille mellom stat og økonomi. Det gir intet rom for lobbyvirksomhet eller andre ulumskheter. Hva hjelper det noen å være president i et land der staten ikke har mulighet til å gripe inn i økonomien?

 

Man skal vel heller ikke se bort fra at liberalismens doktriner (dvs. ukritisk frafall av kommersielle regler, reguleringer og ansvar i "frihetens navn") vi gi et mye større spillerom innenfor det vi i dag kaller korrupsjon. I en DLF-framtid vil man antageligvis finne opp et mer flatterende navn for akkurat den type aktivitet.

Korrupsjon er langt mindre utbredt i frie økonomier enn ufrie. På en skala fra en til ti, der ti betyr fullstendig fravær av korrupsjon, får den femtedelen av verdens land med minst økonomisk frihet 2,55, mens den femtedelen med størst økonomisk frihet får 7,41. Korrupsjon er, igjen, et produkt av det systemet vi har i dag, der forretningsdrivende må sno seg i villnisset av skatter og reguleringer for å kunne drive bedriften sin, og der politikerne har makten til å bestemme hvilke bedrifter som skal overleve og hvilke som skal legges ned. Det er ingen som bestikker en politiker uten makt.

Endret 17. september 2009 av PelsJakob

[Luftbor]

Det er ingen som bestikker en politiker uten makt.

 

Korrekt. Om du da bytter ut politiker med leder i et selskap uten makt, vil man da bestikke denne?

Selvsagt ikke. Korrupsjon handler ikke om det er statlig eller privat, men om makt og finansielle vinninger. Den finner man i ELF eller i Ringerike Vannverk. Eller innsidehandel på børsen, for den saks skyld.