ca 224 døde i trafikk, ca 485 døde pga selvmord - hvorfor er trafikkdød viktigere?

[Budeia]

Siden man har kampanjer mot alt mulig annet, hvorfor kan man ikke ha kampanjer mot selvmord? Og kampanjer for å få arbeidsgivere til å bli mer velvillige overfor delvis uføretrygdede?

[klatreren]

Jeg synes det mest interessante er at folk later til å tro at politikerne har skyld i selvmordsstatistikkene.

[Aiven]

Såvidt jeg vet er antallet selvmord per innbygger svært høyt i Norge. Hva dette skyldes kan man bare spekulere i, men jeg legger en knapp på at det er dødstøft å ha det fælt når alle andre har det så bra. Vi har også fått en kultur på å sperre ute dem som er annerledes og å sparke dem som ligger nede psykisk. Jeg føler at dette siste er kommet litt fra den anglosaksiske kulturen. Evt. er det kun menneskelig, men tragisk er det i alle fall.

 

Jeg kan skrive under på at psykiatrien i Norge ikke er bra nok. Det er ressursmangel og folk blir ikke tatt vare på. Det er dyrt med psykiatri. Og som nevnt før i tråden, så er ikke psykiatri noe som selger politisk. Man bør ta innover seg at i politikken, er det i stor grad hva som kan "selges" til velgerne som vinner frem. Og tendensen er stadig økende.

Endret 6. september 2009 av AvieN

[Christian86]

Jeg synes det mest interessante er at folk later til å tro at politikerne har skyld i selvmordsstatistikkene.

 

Vel - det er de som bevilger penger dit det kunne hjulpet, så hvorfor i siste omgang skal de ikke måtte stilles til ansvar?

Hvem andre kan gjøre noe med situasjonen?

[Budeia]

Hvem andre kan gjøre noe med situasjonen?

Bare fordi ingen klarer å gjøre noe, blir det ikke rettferdig å anklage politikerne. Skal du anklage noen, sørg for at de virkelig er skyldige i forseelsen. Vi vil ikke ha utbrente og slitne politikere. Send heller et brev til Klagemuren eller noe slikt.

[Simon Aldra]

Jeg synes det mest interessante er at folk later til å tro at politikerne har skyld i selvmordsstatistikkene.

Samfunnets rolle i selvmord finnes det liten tvil om. Dersom eremitter begår selvmord er det en ting, men de fleste er ikke eremitter, og påvirkes av samfunnet rundt dem, uavhengig av om man tror på fri vilje eller ei.

 

Og om man mener politikere har et visst ansvar for samfunnet.. da har politikere et visst ansvar for hvor mange selvmord som forekommer i et samfunn.

 

Det sies at et samfunn får den kriminaliteten det fortjener. Det er kanskje ikke så søkt at det får den selvmordsfrekvensen det fortjener?

 

[Pivotal]

Det har absolutt noe med kultur å gjøre, men utrolig manger problemer kunne ha vært unngått med en KRAFTIG opprustet psykisk helsetjeneste. Den trenger ikke bare litt økte bevilgninger, den trenger å ha mye større kapasitet og organisasjon enn den har i dag og trenger da også betydelig mye mer penger.

 

Det har absolutt noe med kultur å gjøre, men utrolig manger problemer kunne ha vært unngått med en KRAFTIG opprustet psykisk helsetjeneste. Den trenger ikke bare litt økte bevilgninger, den trenger å ha mye større kapasitet og organisasjon enn den har i dag og trenger da også betydelig mye mer penger.

[Budeia]

Det kreves urealistisk mye ressurser å overvåke alle som kan tenkes å begå selvmord.

[Pivotal]

Frankline: Det er da virkelig ikke det jeg foreslår heller. Jeg ønsker at det psykiske helsetilbudet må styrkes slik at de som ønsker det og trenger det kan få skikkelig oppfølgning. I tilegg må informasjonen være bred og god i fra tidlig alder av om forskjellige mentale lidelser. Er stor forskjell på oppfølgning og informasjon og overvåkning.

[Budeia]

Jeg bruker ordet "overvåke" i positiv forstand. Det er nemlig god oppfølging for personer som står i fare for å skade seg selv eller andre.

Men f.eks. i skolen viser undersøkelser at en ganske stor prosent av elevene sliter psykisk. Hvordan skal man håndtere denne mengden av mennesker?

Tenk på alle ressursene som må til for å opprette en masse nye oppfølgingskontorer for ungdom og andre som sliter psykisk. Helsevesenet sliter jo allerede med nedskjæringer.

[Pivotal]

Frankline: Det er snakk om å styrke de nedre trinnene av tilbud først. Blant annet helsesøstertilbudet burde styrkes og utvides. På den måten kan man sørge for et lokalt tilbud som i større grad kan fange opp de som sliter. Alle ungdommer som sliter med et eller annet trenger ikke nødvendigvis å komme til psykolog, noen trenger bare noen å prate med. Og da fungerer det ikke slik det er i dag. På min videregående skole som hadde godt over tusen elever var det en helsesøster der to dager i uken. Sånt kan ikke aksepteres i det hele tatt.

 

På samme måte må lokale klinikker, ungdomsklinikker, etc styrkes. Holdningskampanjer som kjøres i dag burde være enda større i omfang. Det er mange måter å styrke det psykiske helsevesenet uten å gi hver enkelt person 100% oppfølgning. Men det er ikke godt nok når ungdom i dag ofte må vente i 3 måneder før de får noen å prate med.

[Christian86]

Jeg bruker ordet "overvåke" i positiv forstand. Det er nemlig god oppfølging for personer som står i fare for å skade seg selv eller andre.

Men f.eks. i skolen viser undersøkelser at en ganske stor prosent av elevene sliter psykisk. Hvordan skal man håndtere denne mengden av mennesker?

Tenk på alle ressursene som må til for å opprette en masse nye oppfølgingskontorer for ungdom og andre som sliter psykisk. Helsevesenet sliter jo allerede med nedskjæringer.

 

I første omgang ville jeg si at kunnskap om problemene, og forståelse, og ikke minst aksept er viktige faktorer. For de som sliter må en kunne få følelsen av at andre forstår situasjonen, og i det minste ikke følge stigmaet, eller ensomheten ved deres situasjon.

Men jeg ville også tro at situasjoner som medfører at en må brette ut sitt liv til mange, kan spare en del for de som rammes. Det å måtte gjenfortelle sine overgrep, eller traumer eller frykter tror jeg må være det tøffeste, for utenom å sitte med dem selv for et menneske.

Jeg finner det likevel spesielt at du bruker kostnader for å argumentere for hvorfor en ikke skal gjøre noe med saken, for ved å forbedre veiene, så må jo pengene tas fra noe annet - er det så mye bedre da?

 

Du skriver jo selv at mange elever sliter med pyskiske lidelser, for ikke snakke om kostnaden på 70 milliarder som pysiske lidelser koster oss hvert år - kilde.

 

Dette er da TØI sine tall for hva trafikkulykker koster oss:

Basert på en rapport fra Trafikkøkonomisk institutt (TØI) anslår man at trafikkulykkene koster samfunnet 28 milliarder kroner hvert år.

kilde

 

For pyskiske lidelser gjeler:

80-90 prosent av de med alvorlige psykiske lidelser er utenfor

 20-35 prosent av de med lettere psykiske lidelser er utenfor (ikke

Norge)

 Minst hver 5. sykefraværsdag skyldes psykiske lidelser

 Hver 3. uføre har en psykisk lidelse

 Nesten hver 4. person med variabel eller redusert

arbeidsevne på tiltak har psykiske lidelser.

 Vi vet ikke hvor stor andel av sosialhjelpsmottakere og arbeidsledige

som har psykiske lidelser.

 Underrapportering/overrapportering? (somatikk/psykisk)

 Både blant sykmeldte og uføretrygdede dominerer de lettere

psykiske lidelsene (Norge+internasjonalt)

 Fordi: alvorlige psykiske lidelser rammer en liten del av befolkningen

og at de i liten grad er yrkesaktive.

 

Kilde

 

Så; er det egentlig noe argument å si at det koster mye å rydde opp i dette - 500 personer hvert år, er 500 årsverk, pyskiske lidelser kan knyttes til en del av de sosiale utgiftene vi som samfunn har - likevel er det ingen som setter inn kluter for å hjelpe til, slik at flere blir bedre fremfor verre?

Og; legger en til grunn det du beskriver om skoleelever - hvorfor kan vi ikke forsvare at vi skal bruke mer penger på de som er fremtiden, og ser vi i sammenheng med eldrebølgen, blir det ikke paradoksalt å skrike at vi trenger flere i arbeid, men samtidig ikke gjøre noe med den delen av samfunnet som tar så mange mennesker fra oss?

[Budeia]

Selvsagt ønsker jeg at det skal bevilges penger (til alt mulig), og at alle som sliter psykisk skal få behandling som virker. Men dessverre er det slik at man kun i begrenset grad kan helbrede en person som lider av angst, depresjon eller dissosiative lidelser. Det man kan gjøre er å uføretrygde personer og gi dem lykkepiller.

[Aiven]

Selvsagt ønsker jeg at det skal bevilges penger (til alt mulig), og at alle som sliter psykisk skal få behandling som virker. Men dessverre er det slik at man kun i begrenset grad kan helbrede en person som lider av angst, depresjon eller dissosiative lidelser. Det man kan gjøre er å uføretrygde personer og gi dem lykkepiller.

 

Dette har du tydeligvis overhodet ikke greie på. Kjekt av deg å stigmatisere en stor gruppe mennesker. Psykisk helsevern helbreder mange hvert år, men sliter med ressursmangel. Å påstå at psykiske lidelser ikke kan kureres ligger vel på nivå med psykiatrien på 1800-tallet?

[o0]

Quotet feil post, fjernet posten

Endret 6. september 2009 av o0

[Christian86]

Selvsagt ønsker jeg at det skal bevilges penger (til alt mulig), og at alle som sliter psykisk skal få behandling som virker. Men dessverre er det slik at man kun i begrenset grad kan helbrede en person som lider av angst, depresjon eller dissosiative lidelser. Det man kan gjøre er å uføretrygde personer og gi dem lykkepiller.

 

Jeg ville vel si at å dope ned individer - og uføretrygde dem, spesielt om en leser siste kilde jeg oppgav knyttet til sykedager, som en dårlig ide.

Spesielt siden jeg har en følelse på at det slik avien beskrev vil stigamtisere, og skille ut individene enda mer - hvordan vil en 14 år gammel jente føle det, om hun sliter med spiseforstyrrelser, og samfunnet sitt svar er å gi henne lykkepiller, og si du ikke har noe plass i samfunnet, ligg hjemme resten av dagen?

 

Eventuelt en 25 år gammel mann med angst - hvor løsningen er å la han være hjemme alene med tankene sine, fremfor hjelp?

 

Jeg vil si løsningen med å bare slenge dem på uføretrygd, og lykkepiller er det samme som vi gjør i dag - skyve problemet under teppet, og tie det ihjel som en bylle på samfunnet, mer enn å hjelpe situasjonen, og få dem tilbake inn i varmen.

[Budeia]

Jeg vil si løsningen med å bare slenge dem på uføretrygd, og lykkepiller er det samme som vi gjør i dag - skyve problemet under teppet, og tie det ihjel som en bylle på samfunnet, mer enn å hjelpe situasjonen, og få dem tilbake inn i varmen.

Og hvordan hjelpe situasjonen og få dem arbeidsdyktige igjen?

[Christian86]

Jeg vil si løsningen med å bare slenge dem på uføretrygd, og lykkepiller er det samme som vi gjør i dag - skyve problemet under teppet, og tie det ihjel som en bylle på samfunnet, mer enn å hjelpe situasjonen, og få dem tilbake inn i varmen.

Og hvordan hjelpe situasjonen og få dem arbeidsdyktige igjen?

 

Hvorfor ikke starte med at folk vet hva pyskiske lidelser er - at folk vet at det ikke er noe som gjør folk arbeidsudyktig, eller gale - bare sistnevnte ord er stigamtiserende for en person i seg selv å stemples med.

Det andre er jo at folk får hjelp i tide, men det krever at andre er i stand til å bry seg - hvis alle rundt deg ikke løfter en finger når du har det tøft, så er det neppe deg selv i mange tilfeller som får deg til lege for hjelp.

Men uansett så kreves det at helsenorge greier å ta i mot denne type problemer, og løse det - og det tar tid, en må hjelpe folk opp, ikke dope dem ned.

 

Hva er bedre for en som sliter; få hjelp, tilrettelegging og muligheten til arbeid, samt hjelp og et samfunn som forstår rekkevidden av pyskiske lidelser

 

eller

 

dope dem ned, og kaste dem til seg selv ved å si de er uføretrygdet - ha et fint liv?

[Budeia]

Jeg sier ikke at det er bra å bli uføretrygdet og gå på piller, jeg sier at det ofte er det eneste man kan gjøre.

Det er samtaleterapi dere mener som kan hjelpe mange? Er enig i at dette hjelper en del mennesker. Men så er det en god del andre igjen som ikke blir kvitt sine problemer ved å snakke om dem.

Det er mange som ikke blir friske selv om de har god behandling! Helsevesenet kan ikke bestemme seg for å kurere alle som lider av manisk depressivitet, angst, depresjoner, vrangforestillinger o.l. Uansett hvor mye penger som bevilges er det ønsketenkning.

[Christian86]

Jeg sier ikke at det er bra å bli uføretrygdet og gå på piller, jeg sier at det ofte er det eneste man kan gjøre.

Det er samtaleterapi dere mener som kan hjelpe mange? Er enig i at dette hjelper en del mennesker. Men så er det en god del andre igjen som ikke blir kvitt sine problemer ved å snakke om dem.

Det er mange som ikke blir friske selv om de har god behandling! Helsevesenet kan ikke bestemme seg for å kurere alle som lider av manisk depressivitet, angst, depresjoner, vrangforestillinger o.l. Uansett hvor mye penger som bevilges er det ønsketenkning.

 

Majoriteten av de lidelse,eller utgavene innenfor de lidelsene kan ryddes såpass opp i at en kan leve et liv med dem.

Angst kan hemme deg til graden at alt går galt - men likevel kan en ikke si at det ikke er håp, og det er definitivt ikke ønsketenkning å si det er mulig.

Hvilke lidelser mener du bestemt en ikke kan ordne opp i?