Mor for døden, men jeg hater henne...

[Gjest bare_meg]

Kort oppsummert kuttet jeg kontakten med min eneste gjenlevende forelder for noen år tilbake. Jeg hater henne dypt og inderlig for hvordan jeg ble behandlet i oppveksten, og hun har sørget for at jeg ikke har orket tanken på barn - pga redselen for at historien skulle gjentas dersom jeg selv ble forelder. Er snart 40 år selv nå, og jeg bestemte meg allerede da jeg var i 20-årene for å ALDRI risikere å sette barn til verden.

 

Fikk melding i dag om at hun er innlagt på sykehus, og at tilstanden er alvorlig/kritisk. Hun har hatt en dødelig sykdom i flere år så dette kommer egentlig ikke overraskende på. Spørsmålet nå er om jeg skal besøke henne på "dødsleiet" eller om jeg skal la det være. Har faktisk nesten gledet meg til at hun skal dø, men samtidig anser jeg meg selv for å være en rettferdig person - og tenker at "om det ville glede henne, kunne jeg jo møtt opp og si (lyve) om at jeg tilga henne etc". Men da ville jeg jo egentlig holde oss begge for narr.

[Psykl0n]

Jeg synes du burde vise respekt for at det var hun som fikk deg til verden. Jeg ville i alle fall vært der på dødsleiet og "skvære" opp sånn at dette eventuelt ikke er på samvittigheten din i senere tid hvis det skulle skje.

 

Hatet eller ikke, jeg ville vært der.

[Gjest bare_meg]

Her handler det ikke om en konflikt som kan løses, men at jeg aldri kommer til å tilgi henne for hva hun har gjort. Så hva skulle "oppsvkæringen" bestå i?

[Psykl0n]

Det var vel ikke en direkte oppskværing, det var derfor det var skrevet i gåseøyne. Jeg ville gjort slik at hun føler at alt er bra mellom dere to når hun dør.

 

Jeg kan ikke detaljere da jeg ikke vet hva som har skjedd eller hvor ille forholdet deres er.

 

Edit: Skrivefeil.

Endret 3. september 2009 av simensk

[Transponder79]

Har vært i en litt lignende situasjon da min bestemor lå for døden for 7-8 år siden.

 

Jeg hadde da ikke hatt kontakt med henne på flere år grunnet at hun hadde vært veldig ufin overfor foreldrene mine (hvorav min mor er hennes eneste datter) og indirekte gjort at de mistet mer eller mindre alt de eide på grunn av henne.

 

Noe som igjen selvfølgelig har gått kraftig utover meg (i forhold til alle mine jevnaldrende venner) siden mine foreldre - som fremdeles er gjeldsslaver i en alder av 60 år - ikke har hatt mulighet til å hjelpe meg inn på boligmarkedet ved å kausjonere eller hjelpe med egenkapital.

 

Jeg har brukt opp mot en million på å leie bolig (totalt bortkastede penger i forhold til å eie selvfølgelig) før jeg fikk lov av banken til å kjøpe selv på grunn av bestemor. Så nei; jeg besøkte henne ikke når hun lå for døden og var heller ikke i begravelsen.

 

Og jeg har ikke angret et sekund.

[Qtecman]

Jeg skal danse på min mors grav! punktum.

[Krillekongen]

Som mine foreldre sier; om det er noe jeg har på hjertet, si det før det er for sent. Det er ingen vits i å lyve til henne, si det som det er. Det er verre å la ting gå usagt!

[Gjest bare_meg]

Jeg har ingenting på hjertet. Hun vet hvorfor jeg ikke vil vite av henne. Så den eneste grunnen til at jeg skulle møte opp, måtte være å trøste kanskje. Men har egentlig ingen sympati for situasjonen hennes heller, så det ville også vært falskt...

 

Har jo egentlig sett for meg denne situasjonen flere ganger, og i flere år. Det eneste som er annerledes fra tidligere er at nå er det sannsynligvis i ferd med å skje. Og hvis jeg skal følge min egen moral har jeg ikke noe på det sykehuset å gjøre.

 

Det er forresten ikke kommet opp noen forespørsel fra noen om at jeg skulle møte opp. Har bare blitt informert om det via tredjepart.

[Budeia]

Du kan muligens møte opp for å høre om hun har noe å si til deg etter alle disse årene. Dersom hun er talefør kan reaksjonen spenne fra alt mellom "Hvorfor har du ikke kommet før, du har aldri gjort noe riktig osv." og "Kan du tilgi meg for å ha behandlet deg så dårlig?"

 

Hva med å se for deg mulige reaksjoner fra din mors side, og hvordan du ville taklet disse? Men det er ikke sikkert at hun er i stand til å snakke i det hele tatt. Dersom hun ikke er i stand til å snakke har du faktisk muligheten til å fortelle henne nøyaktig hvordan du opplevde barndommen, uten at hun er i stand til å motsi deg - og det kunne kanskje vært en god terapi?

[Estella!]

Dersom hun ikke er i stand til å snakke har du faktisk muligheten til å fortelle henne nøyaktig hvordan du opplevde barndommen, uten at hun er i stand til å motsi deg - og det kunne kanskje vært en god terapi?

dama er syk og det mener man skal utnytte? ærlig talt.

 

til ts: vær voksen å besøk din mor.vis at du er ett bedre mennekse en henne. hun har tross alt gått med deg i 9 månder i magen og vil alltid være din mor uansett hvordan du ser på det.

 

bedre å angre på noe man har gjort(som å besøke henne) enn å angre på noe man ikke har gjort

[GrevenLight]

Vis resperkt for moren din! Selv om hun kansje ikke har vært grei mot deg når du var yngere så er det hun som har fått deg hit.

 

Du trenger ikke lyve og si at du tilgir henne, heller ikke ta opp at du hater henne, hvis hun skal dø ville jeg syes det var trist hvis det siste sønnen/datteren min sa til meg var, Jeg hater deg....

[trn100]

Gi henne enda en sjans til å innse at du er bedre enn henne og ikke samme ulla ;-)

[Budeia]

Selv om hun kansje ikke har vært grei mot deg når du var yngere så er det hun som har fått deg hit.

Generelt sett - det kan hende at hun slett ikke likte å sette et barn til verden. Kanskje hun var nødt til det. Skal man da takke?

[pululf]

Hvis jeg var deg, ville jeg dratt dit. Du trenger bare være der, må jo ikke snakke med henne.

[trn100]

Finner man egentlig mennesker som er tvers igjennom onde ?

 

Jeg tror som regel det er snakk om mennesker med svak utviklet sjelsevne fordi de selv har blitt utsatt for noe som barn og ikke har klart å komme over det fordi ingen myndige rundt dem har sett/erkjent/innsett problemet og vedkommende med diagnosen selv har ikke evnet å ta ansvar for å løse opp i problemet, noe som fører til en destruktiv selvopprettelse/beskyttelse

 

Situasjonen som du beskriver het er jo at det enda er en konflikt mellom dere som er betent. Jeg tror personlig det skjer noe i hodet på mennesker som ligger på dødsleiet som gjør at de ser ting i litt større perspektiv, og jeg tror mange til slutt fylles med en voldsom anger på slike situasjoner som du selv har havnet opp i. Man har ikke lengre noe å beskytte fordi man skal dø uansett og da faller behovet for selvopprettelsen, noe jeg tror bidrar til de nye perspektivene.

 

Selv om det er aldri så tøft nå så synes jeg du skal vurdere å la fortid være fortid og dra som et medmenneske, men det er du og bare du som må finne ut av dette.

 

Godt sagt!

[Gjest Guest_Anne_*]

Det er ekstremt vanskelig en situasjon som dette. Det eneste jeg kan si er at du må tenke på at dette er aller aller aller (!) siste gangen du ev. får sett henne.... Så må det bli opp til deg selv hva du ønsker å gjøre med det...

 

 

Vil også bare fortelle en liten historie om egen erfaring, selv om det selvfølgelig er annerledes enn din situasjon...:

 

Jeg kommer fra en familie som NÅ er fylt med hat mot hverandre. Det er rent helvete på jord. Min far hadde en 4 år eldre datter utenfor ekteskap som han aldri ønsket å treffe. Hun og moren er psykopater som truet og terroriserte familien min i 21 år, til det ble nok for min mor og hun måtte ta ut skilsmisse for å kunne leve ett noenlunde normalt liv. Moren hennes fikk bare det ene barnet i ett siste forsøk på å beholde min far en gang i tiden, de var aldri gift...

 

Etter skilsmissen terroriserer denne ukjente nye halvsøsteren meg så langt det er mulig psykisk, slik at jeg må flytte ut fra far, og hun flytter inn! Hvem flytter inn til en far de ikke har sett på 18 år? Og han godtar alt! Jeg hater min far for at han bare dumpet de to barna han ønsket en gang i tiden i ett 21 år langt godt ekteskap, for en manisk jente som det faktisk ikke eksisterer DNA svar på engang. Hun fikk alt, vi fikk bare drittslenging tilbake, vi som aldri hadde gjort noe galt.

 

Men til poenget mitt:

Denne oppførselen fortsatte de med ovenfor min farmor. Jeg kunne oppdage at de hadde bursdagsselskaper o.l. for henne uten å invitere oss! Farmoren min ble rundlurt og løyet for av hennes eneste sønn og ett " barnebarn" som hun aldri hadde hatt kontakt med. Min farmor trodde at vi ikke aldri ville komme i besøkene osv.! De var så manipulerende at det er uten sidestykke! Slik holdt de på i åresvis, noe som gjorde at kontakten med både far og farmor dessverre ble kraftig redusert, for man klarer bare ikke å være i samme rom som disse manipulerende menneskene. Farmor tok ikke kontakt med meg og min helsøster siden hun ble lurt til å tro at vi ikke brydde oss!

 

Men så havnet min farmor på sykehuset i vår, med dødelig kreft. På en måte er en så bitter på dem at en hadde nesten lyst til å la henne dø uten besøk (bli ferdig med det...) , men jeg tenkte at det er nå også en forferdlig måte å avslutte alt på. Hun var tross alt vår farmor hele livet, med mange gode minner før i tiden også... Jeg mannet meg opp og gikk på sykehuset. Hun ble glad for å se oss første gang. Men andre gang kom det frekt fra henne: " Dere kom aldri i besøkene! Dere var aldri der..." Selv om hun var veldig syk, ble jeg selvsagt litt irritert innvendig og svarte bare rolig sannheten: " men vi ble jo aldri invitert!". Dere skulle sett sjokket i ansiktet hennes! Huff, der gikk det faktisk opp for henne at de andre hadde løyet og manipulert i åresvis! Øynene ble fulle av tårer og hun ble bare helt stille en liten stund....

 

Etter dette var det ikke måte på hvordan hun skulle klemme og kysse og prate med de biologiske barnebarna! Dagen etter la hun ut om hvor onde (tenkte seg litt om: men, jo mente hun, direkte ONDE) de andre hadde vært mot oss, og splittet familien osv. De skulle bare visst hva mer hun sa om dem... Det plaget henne sånn at hun ikke hadde skjønt det, men psykopater er vanskelige å oppdage for noen og enhver... Vi tilbrakte mye tid på sykehuset sammen, og fikk tatt igjen noe av det som var mistet i den korte stunden hun hadde igjen....

 

Selv om det var veldig vondt og tøft, så er jeg SÅ UTROLIG UFATTELIG GLAD for at jeg turde å gå på sykehuset til henne. Sannheten kom for en dag, og en kunne se at hun fikk helt en annen ro i sjelen før hun skulle forlate jorden. Jeg så "min gamle velkjente farmor" i ett øyeblikk. Bitterheten slapp taket. Da visste hun i det minste at vi faktisk aldri hadde sviktet, og at de andre hadde manipulert.

 

Mot slutten fikk vi ikke besøkt henne på ett par dager, men hun visste at vi hadde lovet at vi skulle komme. Vi dro på besøk igjen, vi biologiske barnebarn strøk henne på armen og tok henne i hånden m.m., hun var da så fredelig, men klemte faktisk tilbake med sine siste krefter, 7 timer etterpå forlot hun jorden. Det var som om hun ventet på ett siste besøk av oss, og fant roen da...

 

Om kvelden var jeg, biologisk søster og far i rommet med henne for ett siste farvel etter hennes bortgang. Det var en mystisk fin stemning, akkurat som om skjebnen hadde bestemt seg for at den "ekte" snille familien hennes i alle år var de som skulle være samlet der den kvelden... Det gjorde veldig godt i min sjel, og er noe jeg alltid kommer til å huske... Dødsfallet samlet oss andre litt igjen...

 

Det er så vondt at vi ikke fikk være mer med henne i løpet av årene, men på en måte ordnet nå ting seg før dødsfallet på en merkelig måte. Hadde jeg ikke gjort dette, så hadde hun forlatt oss i den tro at vi ikke ville være med henne og jeg hadde alltid hatt en urolig sjel angående måten alt hendte på...

 

 

Poenget er vel at det er kanskje bedre å prøve, enn å la være... Ting kan utvikle seg helt annerledes enn vi tror.... Kanskje det å besøke moren din kan være bra på en eller annen rar måte..? Det kan vel ikke bli verre? Hvis hun fremdeles er stygg med deg, kan du jo gå, så må hun ligge der alene... Døende mennesker får plutselig en annen måte å tenke på, kanskje din mor sier noe som kan være bra...? Man vet aldri... Jeg vet at en føler at de ikke fortjener det, men tenk på din egen sjels ro oppi det hele . Hva er best for deg etter at de er vekke?

 

 

Til slutt vil jeg bare også si at denne halvsøsteren gadd jo engang å komme i bisettelsen engang! Men egentlig litt bra. Slapp å ha henne der. Men moren hennes dukket opp, smilende og leende i bare hvite klær! Skulle ta masse bilder av oss, sitte på samme benk som oss helt foran, være med når vi la roser på kisten osv.! Min farmor haddde snudd seg i graven om hun visste dette, hun hatet det kvinnemennesket. Min far måtte t.o.m. lyve etter begravelsen for å bli kvitt henne, han sa han skulle hjem etter bisettelsen, men vi skulle jo møtes hos meg uansett. Og hvem måtte hjelpe far med alt? Tømming av leilighet, utvasking osv... Jo, vi biologiske barnebarn! Man må jo bare trå til i slike situasjoner, det er nå bare en gang dette skjer... Men godt for egen sjel, jeg har nå gjort alt jeg kunne...

 

Det har vært vondt og forvirrende mange ganger, men på en måte forløsende, for nå er det ene bindeleddet mellom oss som de kunne manipulere vekke. Jeg trenger aldri se disse menneskene igjen! Jeg kommer aldri til å tilgi dem for oppførselen deres heller. Forholdet til min far er veldig anstrengt, og vi tar ett sakte, steg for steg, tilnærmelse på å få ett godt forhold igjen, selv om jeg ikke vet om det noensinne går. Arrene er dype. En tabbe til så er det han som ligger alene på sykehuset i fremtiden... Men samvittigheten min gjør vel at jeg sannsynligvis må besøke ham også da....

 

Håper du finner ut av det, på en måte som er bra for deg.

[GrevenLight]

Selv om hun kansje ikke har vært grei mot deg når du var yngere så er det hun som har fått deg hit.

Generelt sett - det kan hende at hun slett ikke likte å sette et barn til verden. Kanskje hun var nødt til det. Skal man da takke?

 

Det har kan hende, da skal man egentlig ikke takke vel.. Men man burde fortsatt gå dit.

[Gjest bare_meg]

Først til alle dere som mener at man burde være takknemmlig for at en fødte deg: Hvorfor i all verden skal man være takknemmlig for det? Dette blir det samme som å automatisk ha respekt for eldre. Like tullete.

 

Jeg har aldri bedt om å bli født. Og kort fortalt, så har jeg selv blitt fortalt av dette mennesket utallige ganger at jeg var et "uhell" og at hun skulle ønske jeg aldri var født.

 

Nok om det.

 

Jeg har bestemt meg for å være ærlig - både overfor meg selv og henne. Men jeg vil også være skånsom, og kommer derfor IKKE til å møte opp. Når hun alikevel har det vondt, vil det ikke bli noe bedre av at jeg kommer dit for eventuelt å minne henne på om hvorfor jeg har valgt å bryte kontakten med henne (for flere år siden). Jeg er ikke interessert i noen eventuell beklagelse fra henne heller - man kan ikke under noen omstendighet godtgjøre 20 års helvete. Hverken med ord eller handling.

[Sala]

Jeg er helt enig med deg!

 

Hvorfor skal man være takknemlig ovenfor foreldrene våres bare fordi de har født oss, men ikke stilt opp som foreldre etter barnet er født.

 

Jeg vet ikke hva din mor har gjort, men jeg tror du gjør rett i og ikke besøke henne. Det vil muligens bare gjøre vondt verre. Rippe opp i gamle minner du kanskje hadde glemt...

[Bata]

Først til alle dere som mener at man burde være takknemmlig for at en fødte deg: Hvorfor i all verden skal man være takknemmlig for det? Dette blir det samme som å automatisk ha respekt for eldre. Like tullete.

Svakt. Det å ha respekt for eldre er IKKE tullete, livserfaring er ikke noe å kimse av.

Du virker egentlig like kald som din mor, tror du det løser noe? Vil det noen gang i framtiden hjelpe deg å være så kald? Har du egentlig gode relasjoner til andre mennesker med din reaksjon på din "bagasje"?

 

Ærlig talt, jeg har ingen respekt for sånne som deg, kanskje like greit du var ett "uhell", makan.