Ulykkelig i forhold med ei super jente!

[Gjest addiction?]

Hei dere!

Jeg har lenge hatt god nytte av å lese mange gode tråder, og enda mer god respons folk har fått til sine problemer/spørsmål vedrørende ting som inngår samliv og relasjoner her på forumet.

Jeg håper dere vil bruke verdifull tid på å lese min (litt rotete)tråd, men som kan være veldig hjelpsom for meg som føler meg utrolig usikker i lange perioder.

 

Det har seg slik at jeg har vært i ett forhold som startet for litt over ett år siden. I begynnelsen var det fler hendelser fra hennes side som ikke hører hjemme mens man holder på med noen eller i starten av et forpliktet forhold.

Det er forsåvidt ting jeg har klart å legge bak meg etter en god stund, selv om det kan dukke opp iblant. Det dro meg fryktelig langt ned men jeg merkelig nok valgte å godta det, og det har jeg valgt å leve med ettersom jeg egentlig bevisst har tatt valget med å fortsette å være i forholdet pga vansker med å gi slipp på jenta.

Selv om jeg er henne første kjæreste og har vært oppi alle de tingene som gang etter gang har knekt meg kan jeg si at jeg er fornøyd med jenta mi og hvordan hun har innrettet seg forholdet den dag idag. Og det er mye pga jeg har satt foten ned gang etter gang det har vært ting jeg har reagert på og gitt hun noen klare valg. Det har vært verdt det den dag idag, og hun er mye av det jeg ser i den ultimate kjæreste.

 

Hun er til å stole på(selv om hun ikke enda har helt tillit til meg),og hun har sagt til meg gang etter gang hvor mye jeg betyr for henne og jeg kan se selv hvor mye vi har påvirket hverandre med tiden. Utrolig hvor mye ett intimt forhold kan gjøre for 2 mennesker. You know the drill.

 

Anyhow; den dag i dag, sitter jeg arbeidsledig i min leilighet uten noe særlig sosial omgang med folk, mens hun bor på internatskole og treffer endel fler folk enn meg. Vel, min livssituasjon er ikke akkurat noe jeg vil anbefale. For når jeg snakker med hun de dagene jeg ikke treffer ho, og ho har f,eks vært med en guttevenn, kan jeg plutselig føle sterk sjalusi. FOR INGENTING! Feks kan en av de tinga jeg reagerer skikkelig på være at hun kler seg hot, eller at hun bare omgås kompiser på fritiden. Jeg tåler seriøst ingenting. Sjalusien har blitt så forverret. Jeg tenker, overanalyserer og tar helt av for piss. Det er grusomt å være så needy ovenfor lille jenta mi, og samtidig være en plage for henne som jeg ofte kan være. (hun er veldig veldig sjalu hun også da)

 

Når jeg observerer den drøye sjalusien hos meg selv, får det meg fort til å tenke at et forhold ikke er bra for meg. Det har vært sånn i flere måneder. Og små ting kan dra meg skikkelig langt ned. Jeg er ikke lykkelig i et kjæresteforhold, fordi det er meg selv det er noe galt med. Jeg har lest flere bøker tidligere (Eckhart Tolle stuff) og prøvd å forandre litt tankemønster i den riktige retning, for å bevare min egen glede i forholdet og i hverdagen. Men jeg har ikke noe overskudd lenger. Jeg glemmer alle mulige viktige ting som regninger, ærender, familie osv. Jeg er liksom bare blitt ett offer for "a war inside my head"

 

Før jeg gikk inn i alt dette var jeg en utrolig gira og glad person og jeg fikk mine såkalte magiske øyeblikk/WOO-states rett som det var. Jeg kunne gjøre noe morro ut av alt! Men nå har jeg ingenting å stille opp med. Jeg er innesluntret, orker ikke gå ut med kamerater for jeg ser ikke moroa i det lenger (Jeg reiser ut uansett) og jeg har liksom ingenting gøy i livet mitt lenger. I perioder har jeg det ganske bra (fortsatt ikke like bra som før, og den gladhetsfølelsen får jeg kun når jeg er alene med jenta mi uten innblandinger fra andre) og i andre perioder er det helt bånn i bøtta.

 

Så iløpet av det siste året, har jeg gjort det slutt/tatt korte pauser flere ganger fra hele forholdet pga mine egne problemer som ikke er hennes feil. Jeg har liksom hele tiden vært så avhengig/codependent og hatt vanskelig for å jobbe med meg selv. Hun har hele tiden kommet sterkere tilbake til meg, og har på et vis nektet å gi slipp. Noe jeg syns er utrolig spesielt å se. For når jeg liksom har bestemt meg for at jeg vil være alene, blir det til at jeg glemmer de negative tingene for da er alt liksom fint igjen, og møter ho på halvveien med åpne armer når hun kommer springende etter noen få dager.(Det har nok noe med at jeg er såpass alene uten Henne) og på disse områdene kan jeg vel kalle meg selv som ekstremt usikker og ubesluttsom.

 

Men hva kan jeg gjøre? Det som foregår oppi hodet mitt hvis jeg velger å gå ut av forholdet er at jeg tenker; "jeg finner aldri noe bedre/jeg kunne jobbet mer med meg selv, jeg skulle vært mer tålmodig, jeg kan ikke la andre få tak i henne+++" men når jeg først sitter i forholdet, og jeg føler at det ikke er bra, vil jeg helst ut av det. Det er som en ond sirkel.

Tenker jeg for fort for mye negativt når jeg ikke er 100% fornøyd med forholdet?

 

Jeg hadde satt utrolig pris på om noen ville tatt sin tid og gitt meg litt response i hvordan dere ser på dette.

Og jeg klarer heller ikke utrykke meg noe bedre klokken 6 om morgenen så jeg ønsker dere lykke til, den som orker å lese

 

Natta folkens <3

[Smurstafa]

Det første jeg tenker når jeg leser innlegget ditt, er at du må finne ut hva du egentlig føler for denne jenta du er sammen med. Er det virkelig drømmedama, eller er det bare definisjonen på drømmedama? (aka falt for utseende, ikke personligheten)

 

Det virker som at du ikke klarer å stole helt på henne, og som du nevnte så skjedde det noen hendelser i begynnelsen som du ikke har klart å legge bak deg. Regner med du sikter til at hun var med noen andre samtidig som hun var med deg? Eller har det skjedd noe det siste året som gir deg grunn til å ikke kunne stole på henne?

 

Som jeg kan se har du svart på dine egne spørsmål med innlegget ditt. "Ulykkelig i forhold", "Før jeg gikk inn i alt dette var jeg en utrolig gira og glad person", "For når jeg liksom har bestemt meg for at jeg vil være alene, blir det til at jeg glemmer de negative tingene for da er alt liksom fint igjen"

Det virker for meg at du rett og slett trenger alene-tid. Du trenger å jobbe med deg selv, ikke bare med sjalusien din, men også med din egen selvfølelse. "Jeg finner aldri noe bedre" er en tanke du absolutt ikke skal slå deg til ro med. Det er tanken som gjør at skilsmisse-prosenten er så stor. Folk som slår seg sammen, tar det første og beste, fordi de ikke tror de kan få seg noe bedre.

Og da er det dømt til å gå dårlig uansett.

 

Finn ut hva du egentlig føler for denne jenta. Er du sammen med henne i redsel for å være alene og ikke finne noen andre? Er du sammen med jenta fordi du trenger og savner nærheten? Har du følelser for jenta, eller har du følelser for det å være i et forhold? Ser du for deg at du kan bli lykkelig i det forholdet en gang i fremtiden?

 

Finn svar på de spørsmålene, så er du nok noen skritt nærmere svaret ditt.

 

Lykke til!

[Gjest addiction?]

Det første jeg tenker når jeg leser innlegget ditt, er at du må finne ut hva du egentlig føler for denne jenta du er sammen med. Er det virkelig drømmedama, eller er det bare definisjonen på drømmedama? (aka falt for utseende, ikke personligheten)

 

Det virker som at du ikke klarer å stole helt på henne, og som du nevnte så skjedde det noen hendelser i begynnelsen som du ikke har klart å legge bak deg. Regner med du sikter til at hun var med noen andre samtidig som hun var med deg? Eller har det skjedd noe det siste året som gir deg grunn til å ikke kunne stole på henne?

 

Som jeg kan se har du svart på dine egne spørsmål med innlegget ditt. "Ulykkelig i forhold", "Før jeg gikk inn i alt dette var jeg en utrolig gira og glad person", "For når jeg liksom har bestemt meg for at jeg vil være alene, blir det til at jeg glemmer de negative tingene for da er alt liksom fint igjen"

Det virker for meg at du rett og slett trenger alene-tid. Du trenger å jobbe med deg selv, ikke bare med sjalusien din, men også med din egen selvfølelse. "Jeg finner aldri noe bedre" er en tanke du absolutt ikke skal slå deg til ro med. Det er tanken som gjør at skilsmisse-prosenten er så stor. Folk som slår seg sammen, tar det første og beste, fordi de ikke tror de kan få seg noe bedre.

Og da er det dømt til å gå dårlig uansett.

 

Finn ut hva du egentlig føler for denne jenta. Er du sammen med henne i redsel for å være alene og ikke finne noen andre? Er du sammen med jenta fordi du trenger og savner nærheten? Har du følelser for jenta, eller har du følelser for det å være i et forhold? Ser du for deg at du kan bli lykkelig i det forholdet en gang i fremtiden?

 

Finn svar på de spørsmålene, så er du nok noen skritt nærmere svaret ditt.

 

Lykke til!

 

Som jeg ser på det er at jeg har ei jente som på flere områder har blitt jenta jeg har lett etter lenge. Ved å tilpasse seg forholdet slik som hun gjør.

Tingen er at jeg er så overdrevet sjalu, jeg takler ikke at hun omgås andre guttevenner, og jeg tåler så utrolig mye mindre enn før.

Såklart, ting var så mye bedre før jeg gikk inn i dette, men kommer jeg noengang til å bli like glad igjen senere? Jeg blir jo nødt til å se andre folk i fremtiden ha sex med henne, oppleve de gode sidene med henne, uten nødvendigvis å ha de samme problemene som jeg har som hennes kjæreste. Jeg er bare redd for å gå ut av det hvis det er alternativet. For tenk om jeg anger, og alt det der..

Jeg trenger å bli mer bestemt på hva jeg vil... Noen som kan tipse meg hvordan? Noe jeg bør lese elns?!

[Gjest addiction?]

Smurstafa;

Og egentlig, har jeg funnet ut at jeg er sammen med jenta mest pga utseendet, og at jeg ikke vil oppleve at andre får nytt av henne. Og jeg har vel generelt bare følelser for å være i ett forhold... Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å forandre på slikt. Og jeg vil ikke tenke for mye på fremtiden egentllig. Men hvis jeg gir det en sjangse, tror jeg egentlig ikke det. Men jeg vil ikke være noe mer lykkelig uten tror jeg...

[Smurstafa]

Kjenner meg veldig igjen i situasjonen du er i. Hadde selv ei kjæreste for en stund tilbake som jeg var sammen med rett og slett fordi hun var den fysiske definisjonen på drømmekjæresten min.. Noe som blendet meg fra å se hele personligheten hennes.

For all del, vi hadde mange bra stunder, men jeg innså (da nesten et år etter brudd) at det var absolutt ikke drømmekjæresten.

Vi klikka 100% fysisk, men var ikke i nærheten av hverandre på det personlige plan.

 

Hvis du har innsett det samme, at du for det meste er sammen med henne pga utseende, kan jeg med 110% sikkerhet si at du kommer til å finne ei jente som er mye bedre enn henne.

Jeg kan også si med ganske stor sikkerhet at JA det kommer til å bli vondt å se henne med andre, men den følelsen kommer til å gå over. Og du kommer garantert til å komme deg videre. Du vil komme til et punkt der du klarer å tenke klart igjen, og ut i fra det jeg kan se at du skriver, så kommer du til å være glad for det den dagen.

[Gjest addiction?]

Kjenner meg veldig igjen i situasjonen du er i. Hadde selv ei kjæreste for en stund tilbake som jeg var sammen med rett og slett fordi hun var den fysiske definisjonen på drømmekjæresten min.. Noe som blendet meg fra å se hele personligheten hennes.

For all del, vi hadde mange bra stunder, men jeg innså (da nesten et år etter brudd) at det var absolutt ikke drømmekjæresten.

Vi klikka 100% fysisk, men var ikke i nærheten av hverandre på det personlige plan.

 

Hvis du har innsett det samme, at du for det meste er sammen med henne pga utseende, kan jeg med 110% sikkerhet si at du kommer til å finne ei jente som er mye bedre enn henne.

Jeg kan også si med ganske stor sikkerhet at JA det kommer til å bli vondt å se henne med andre, men den følelsen kommer til å gå over. Og du kommer garantert til å komme deg videre. Du vil komme til et punkt der du klarer å tenke klart igjen, og ut i fra det jeg kan se at du skriver, så kommer du til å være glad for det den dagen.

 

Jeg har nok skrevet noen rotete innlegg som egentlig har talt for seg selv. Men er glad du tar deg tiden til å skrive respons på tinga jeg legger frem Smurstafa ^^

Det som har holdt meg tilbake med å ta valget i å "gå min egen vei" er vel frykten for å vite hvordan jeg skal komme over henne og at hun som sagt kommer til å være noen andres, for det blir en sinnsykt stor påkjenning for meg. Med tanke på hvor lite jeg omgås andre enn ho, blir det en stor utfordring for meg å holde meg i skinnet de neste månedene.

Uansett, om du sier at jeg en dag kommer meg ut av alt dette, og kommer til å være like glad&gira som før, så er det motiverende, og jeg håper den dagen kommer. Jeg har faktisk levd slik i 9 måneder, men altid holdt meg tilbake, i tilfelle jeg ordner meg selv. Og til slutt innser at dette faktisk er bra. Noe det forsåvidt har vært, men ikke somregel ikke.

Da skal jeg gjøre ting bare for meg selv jeg altid har hatt lyst til.

[Smurstafa]

Det kommer til å være hardt.. Det kommer til å være VELDIG hardt en stund, men jeg kan garantere deg at dagen kommer da du er like glad og gira som før.

Spesielt hvis du har gått og gnagd på dette i 9 mnd uten forbedring vil jeg si at det vil ikke være noen annen vei enn opp etter nedturen.

 

Er som å lese om akkurat min egen situasjon for noen år tilbake dette her :|

[Gjest anonyyym]

Skremmende.... Veldig skremmende...

Historien din er som om jeg skulle skrevet den selv! (dette er eneste grunnen til at jeg velger å svare deg, jeg holder meg til å lese på dette morsomme/inforike forumet:P )

 

Jeg er litt lenger fram i tid, iforhold til deg..

 

Du/jeg har det utrolig bra med dama alene. Vi koser oss som 2 bestevenner i 13års alderen.

Vi lager god mat, ser på film, nyter et glass alkohol, spiller spill sammen, rett og slett nyter vi hverandres nærvær.

 

Du/jeg har 1 en bestevenn i livet og det er dama/ex'n... Selv om jeg/du har andre bestevenner, så blekner disse vennskapene i forhold til det dama/eksen faktisk gir deg/meg.. Det forholdet jeg/du har til dama kan ikke beskrives. Det er helt herlig!

 

MEN... alikevel er det noe som sakte men sikkert tar fra deg/meg livsgleden... Vi blir mer innesluttet for hver dag som går. Fra å være en utadvendt, omgjengelig, sprellende levende gla gutt(er), så blir vi stadig mer voksen, stadig mer stille, stadig lengre mellomrom unna å komme med en "morsom replikk" i guttegjengen... Ja, for å si det sånn... Vi er sjeldent med "guttegjengen", for den har vi for lengst satt i annen-rekke..

 

Hun jeg var sammen med før, som nå er min eks, hun er og forblir min drømmedame på mange måter.

Jeg vet 100% sikkert at jeg aldri får en så pen dame igjen. Hun er modell, peneste øynene jeg har sett, sprett rumpe fra de våteste drømmer, pupper som må knas, osv... hehe.

 

Min/din drømmedame må fylle to kriterier: utseende og personlighet.

Utseendemessig er hun perfekt. Personligheten er også perfekt, sålenge vi er kun to sammen.

 

Ute blant folk er hun svært innesluttet og de fleste folk (til og med mine søster) oppfatter henne som overlegen og høy på pæra...

Hun er ikke det! Hun er verdens snilleste, godeste, søteste skapning!

Men den siden er det nesten bare jeg som ser og er klar over.. Hun har aldri åpnet seg på denne måte før, det har heler ikke jeg.

 

Er ingen vits i å "rosemale" dette ytterligere.. Hittil er det så perfekt som jeg skal ha det til.

 

 

Problemet ditt stammer i hovedsak i sjalusi?

Dette er ikke mitt problem.

Mitt problem er at jeg har blitt så rolig av meg.

Når 2 personer bor sammen over lengre tid, så vil den ene forme den andre. Blir ikke dama utadvendt i sosiale sammenhenger, så blir jeg innadvendt. Jeg har blitt som henne. Hun har dessverre ikke blitt som meg.

 

Dette har vært et vesentlig problem i vår periode som samboer og kjærester. Trenger ikke utdype noe mer rundt dette. Det er og har vært et stort problem. Hadde jeg utdypt, så ville det vært enklere å forstått.

 

Dine problemer, resulterer i de samme negative baner som det jeg erfarer.

Litt ulikt problem, men likt resultat..

 

 

 

Det tok ca 1år å gli nok fra hverandre, slik at vi kunne se på hverandre som kun bestevenner.

jeg tror ikke det er mulig i ditt tilfelle da noe av problemene omhandler sjalusi..

 

Det blir tungt for deg å avslutte dette forholdet... Særlig da hun har "kommet seg videre i livet", mens du "står igjen" der du sto.

Jeg forstår at det er veldig hardt for deg, men for å komme deg videre, må du starte maskineriet.

Du står "i fri" og jo lenger du venter, jo harderer blir det å sette deg "i gir".

 

Jeg vet du er enig..

 

 

Dette innlegget har nok ingen praktisk hjelp for deg, men du er ikke alene. Still meg gjerne spm, om du kan føle det vil være noe hjelp.

[FlinkeFreddy]

Jeg tror du har blitt sånn fordi du er arbeidsledig. Når man "nyter" sitt eget selskap begynner tankene fort å rulle....

 

Been there done that

[Gjest addiction?]

Skremmende.... Veldig skremmende...

Historien din er som om jeg skulle skrevet den selv! (dette er eneste grunnen til at jeg velger å svare deg, jeg holder meg til å lese på dette morsomme/inforike forumet:P )

 

Jeg er litt lenger fram i tid, iforhold til deg..

 

Du/jeg har det utrolig bra med dama alene. Vi koser oss som 2 bestevenner i 13års alderen.

Vi lager god mat, ser på film, nyter et glass alkohol, spiller spill sammen, rett og slett nyter vi hverandres nærvær.

 

Du/jeg har 1 en bestevenn i livet og det er dama/ex'n... Selv om jeg/du har andre bestevenner, så blekner disse vennskapene i forhold til det dama/eksen faktisk gir deg/meg.. Det forholdet jeg/du har til dama kan ikke beskrives. Det er helt herlig!

 

MEN... alikevel er det noe som sakte men sikkert tar fra deg/meg livsgleden... Vi blir mer innesluttet for hver dag som går. Fra å være en utadvendt, omgjengelig, sprellende levende gla gutt(er), så blir vi stadig mer voksen, stadig mer stille, stadig lengre mellomrom unna å komme med en "morsom replikk" i guttegjengen... Ja, for å si det sånn... Vi er sjeldent med "guttegjengen", for den har vi for lengst satt i annen-rekke..

 

Hun jeg var sammen med før, som nå er min eks, hun er og forblir min drømmedame på mange måter.

Jeg vet 100% sikkert at jeg aldri får en så pen dame igjen. Hun er modell, peneste øynene jeg har sett, sprett rumpe fra de våteste drømmer, pupper som må knas, osv... hehe.

 

Min/din drømmedame må fylle to kriterier: utseende og personlighet.

Utseendemessig er hun perfekt. Personligheten er også perfekt, sålenge vi er kun to sammen.

 

Ute blant folk er hun svært innesluttet og de fleste folk (til og med mine søster) oppfatter henne som overlegen og høy på pæra...

Hun er ikke det! Hun er verdens snilleste, godeste, søteste skapning!

Men den siden er det nesten bare jeg som ser og er klar over.. Hun har aldri åpnet seg på denne måte før, det har heler ikke jeg.

 

Er ingen vits i å "rosemale" dette ytterligere.. Hittil er det så perfekt som jeg skal ha det til.

 

 

Problemet ditt stammer i hovedsak i sjalusi?

Dette er ikke mitt problem.

Mitt problem er at jeg har blitt så rolig av meg.

Når 2 personer bor sammen over lengre tid, så vil den ene forme den andre. Blir ikke dama utadvendt i sosiale sammenhenger, så blir jeg innadvendt. Jeg har blitt som henne. Hun har dessverre ikke blitt som meg.

 

Dette har vært et vesentlig problem i vår periode som samboer og kjærester. Trenger ikke utdype noe mer rundt dette. Det er og har vært et stort problem. Hadde jeg utdypt, så ville det vært enklere å forstått.

 

Dine problemer, resulterer i de samme negative baner som det jeg erfarer.

Litt ulikt problem, men likt resultat..

 

 

 

Det tok ca 1år å gli nok fra hverandre, slik at vi kunne se på hverandre som kun bestevenner.

jeg tror ikke det er mulig i ditt tilfelle da noe av problemene omhandler sjalusi..

 

Det blir tungt for deg å avslutte dette forholdet... Særlig da hun har "kommet seg videre i livet", mens du "står igjen" der du sto.

Jeg forstår at det er veldig hardt for deg, men for å komme deg videre, må du starte maskineriet.

Du står "i fri" og jo lenger du venter, jo harderer blir det å sette deg "i gir".

 

Jeg vet du er enig..

 

 

Dette innlegget har nok ingen praktisk hjelp for deg, men du er ikke alene. Still meg gjerne spm, om du kan føle det vil være noe hjelp.

 

Jeg ser at det igjen er en fyr som har vært i samme situasjon som jeg er nå. Det forundret meg faktisk, for jeg tenkte bare det var meg som har klart å "rote" det til på denne måten.

Jeg kjenner så igjen av det du mener med å "forme" hverandre. Slik det har vært hos meg har jeg liksom mistet den kreative energien jeg hadde, ved å finne på ting som liksom var litt klassisk mitt. Nå er det hun som har tappet meg på et vis.

Jeg har liksom formet henne på veien, mens jeg sitter og opplever negativ utvikling.

Hvordan kan slikt skje?

Tidligere har jeg vært veldig bestemt på ting jeg vil med meg og henne, og ting jeg ikke vil. Nå er jeg liksom bare så likegyldig. Jeg tror kanskje jeg har dratt meg selv ned i en ond sirkel der jeg aksepterer alt, og egentlig har glemt litt hvordan gamle meg tok avgjørelser. Jeg har liksom ingenting å se frem til. Og jeg venter bare på at noe dumt skal skje, så jeg har noe nytt å klage på omtrent.

Jeg er forberedt på at det kommer til å bli veldig hardt, dukke opp masse savn, og jeg kommer til å bli dårlig hver gang noen nevner navnet hennes, samtidig som jeg prøver å få henne på avstand ved å ikke ha så mye med henne å gjøre for en periode.

 

Uansett, jeg har noen spørsmål;

Hvordan skjedde det at det ikke ble dere 2 mer? Og tok det lang tid før du kom deg på veien igjen?

Ble du mer som du var før? Tok det lang tid før du ble mer utadvent og den fyren med de morsomme replikkene, igjen? Kjenner du deg igjen den dag idag som du gjorde før du traff eksen din?

 

Grunnen til at jeg spør som jeg gjør er at jeg er ikke fornøyd med meg selv nå lenger. Jeg var, og jeg håper jeg havner på ordentlig riktige baner igjen. Call me weirdo.

 

Jeg tror du har blitt sånn fordi du er arbeidsledig. Når man "nyter" sitt eget selskap begynner tankene fort å rulle....

 

Been there done that

 

Det har nok gjort sitt med meg ja. Selv om mange ting var på helt likt nivå da jeg gikk på skole frem til Våren

[Gjest anonyyym]

Jeg ser at det igjen er en fyr som har vært i samme situasjon som jeg er nå. Det forundret meg faktisk, for jeg tenkte bare det var meg som har klart å "rote" det til på denne måten.

 

 

**vi er ikke alene. hehe. er nok flere av oss:P

 

 

Jeg kjenner så igjen av det du mener med å "forme" hverandre. Slik det har vært hos meg har jeg liksom mistet den kreative energien jeg hadde, ved å finne på ting som liksom var litt klassisk mitt. Nå er det hun som har tappet meg på et vis.

 

** Får du negativitet i trynet hver dag, så blir ting negativt.

 

 

Jeg har liksom formet henne på veien, mens jeg sitter og opplever negativ utvikling.

Hvordan kan slikt skje?

 

 

** hva mener du med det?

Du har formet henne til en oppegående, bra kjæreste, men nå slår det tilbkae på deg? (Hun bor på internat og får bedre kontakt med andre gutter enn før hun møtte deg?

 

Tidligere har jeg vært veldig bestemt på ting jeg vil med meg og henne, og ting jeg ikke vil. Nå er jeg liksom bare så likegyldig. Jeg tror kanskje jeg har dratt meg selv ned i en ond sirkel der jeg aksepterer alt, og egentlig har glemt litt hvordan gamle meg tok avgjørelser. Jeg har liksom ingenting å se frem til.

 

 

** Hva har du i livet ditt? Hvor gammel er du? Ca hvor bor du? Har du INGEN interesser?

 

 

Og jeg venter bare på at noe dumt skal skje, så jeg har noe nytt å klage på omtrent.

 

** TIlbake til den negative banen...

 

 

Jeg er forberedt på at det kommer til å bli veldig hardt, dukke opp masse savn, og jeg kommer til å bli dårlig hver gang noen nevner navnet hennes, samtidig som jeg prøver å få henne på avstand ved å ikke ha så mye med henne å gjøre for en periode.

 

 

**Det er vanskelig for du fortsatt har følelser for henne. Hva er du redd for? Vil du ikke finne ei så pen jente igjen? Vil du ikke finne en så snill jente igjen? Vil du ikke finne noen du vil åpne deg like mye for, igjen? Vil du ikke finne deg en ny dame i det hele tatt?

 

Du må finne ut HVA du er redd for å miste, tror jeg. Da blir det enklere å sette ting i perspektiv.

 

 

Uansett, jeg har noen spørsmål;

Hvordan skjedde det at det ikke ble dere 2 mer? Og tok det lang tid før du kom deg på veien igjen?

Ble du mer som du var før? Tok det lang tid før du ble mer utadvent og den fyren med de morsomme replikkene, igjen? Kjenner du deg igjen den dag idag som du gjorde før du traff eksen din?

 

** vel, jeg hadde bare ikke mere følelser for henne. Og forsåvidt vice versa, til en viss grad.

Vi gled saaaakte fra hverandre som kjærester, men mer mot hverandre som bestevenner.

Derfor var saken en del lettere for meg og derfør føler jeg at jeg har kommet lenger (som jeg nevnte helt innledningsvis).

 

Det er jo selvsagt vanskelig alikevel.

 

Jeg er ikke noe spesielt utadvendt enda. Jeg sliter ikke sosialt, men er langt mer tilbakeholden i forhold til før. Det er da kun mot nye personer. De gamle vennene mine oppførerer jeg meg 90% som før.

 

Idag er jeg en helt annen person hva gjelder sosiale antenner:P

Men er fortsatt den samme, bare generelt klokere. Eller "visere" som henger med det å bli eldre. Jeg er 24 idag.

 

 

 

 

Grunnen til at jeg spør som jeg gjør er at jeg er ikke fornøyd med meg selv nå lenger. Jeg var, og jeg håper jeg havner på ordentlig riktige baner igjen. Call me weirdo.

 

**veldig kjip tankegang.... Hvordan du er som person, hva du har mestret f.eks. jobbmessig, sier mye om deg og hvordan du vil kome ut av dette her... Er du en vinner eller en taper?