Gift og barn med utvist asylsøker.

[Gjest Guest_trine_*]

Jeg møtte En mann i oslo i begynnelsen av 2006, vi ble kjærester og flyttet ganske raskt sammen han var da asylsøker. i 2007 fikk han avslag på asyl. Vi kontaktet en advokat og begynte ankeprosessen. I mellomtiden ble vi mere og mere seriøse, begynte å snakke om barn hus og båt...I bunn og grunn bestemte vi oss for at det ble oss for fremtiden jeg var da 26. Egentlig naiv i mange forstander. Jeg hadde en viss ide om rettferdighet og en blind tro på systemet. som følge ov våre avgjørelser trakk vi så tilbake asylanken og bestemte oss for å reise til hans hjemland å gifte oss. Vi så på det som å ikke utsette problemene og få ordnet opp sånn at vi raskest mulig kunne fortsette vårt samliv uten å ha en eventuell adskillelse hengede over oss. Vel alt bra så langt. Vi satte oss på flyet med nesen mot fremtiden og den tredje verden.

 

8 februar 2008 leverte vi inn søknaden om gjenforening på ambassaden. Der ble vi forspeilet 6-9 mnders behandlingstid. Så kom den vanskeligste dagen i mitt liv (trodde jeg) Da jeg måtte passere passkontrollen og se min elskede stå igjen på den andre siden.

Jeg kom hjem til Norge og fortsatte å jobbe og vente. Så kom sjokket. Jeg var gravid! Dere kan ikke forstille dere den enorme mengden motstridende følelser som raste i meg den gang. Jeg hadde ikke brukt prevansjon tidligere, men ble ikke gravid, Utenom en gang jeg var tre måneder på vei og så endte det i spontanabort.

I ettertid innså jeg at jeg mest sansynlig hadde vært gravid flere ganger, men at jeg ikke hadde merket noe fordi det altid endte nesten før det hadde begynt. Jeg vet i hvertfall at jeg hadde forsinket menstrausjon flere ganger for så å plutselig få større og uvanlige blødninger. Den gang ble jeg alvorlig redd for at det var noe i veien for min fertilitet.

 

Det var vel dette som til syvende og sist fikk meg bort fra ideen om abort. Jeg må inrømme at jeg heller ikke hadde stor tro på at svangerskapet skulle bli fullbyrdet. Advokaten min advarte meg og sa at det ikke ville blitt tatt hensyn til at jeg var svanger hos UDI, men idealisten i meg ville vel ikke helt tro henne. Jeg tror nok i ettertid at jeg hadde litt " skylapper".

Vel jeg vokste og blomstret. Da jeg begynte å nærme meg 6 mnd skjønte jeg at det lille vesenet som vokste i meg var kommet for å bli. Da begynte imidlertid noen skjær i sjøen opp. Først så ble jeg syk. Jeg slet med bekkenløsning og i perioder kunne jeg ikke gå. Legene ville sykemelde meg , men siden jeg flyttet hit i 2006 og hverken har nær familie eller venner her jeg bor i dag, var jobben min nettverket mitt. Jeg ble derfor sendt til kiropraktor som konstaterte at det ene benet mitt var to cm kortere en det andre, men jeg skulle ikke bekymre meg da det ikke var medfødt, men en konsekvens av at hoften min hadde" hengt seg opp". Jeg ringte sjefen og var så fornøyd og gav beskjed om at; joda jeg skulle bli bra igjen. Det skjedde i midlrtid ikke. Det kostet meg bare ca 3000 kr hos kiropraktoren.

Vel jeg nektet å gi meg og fikk aktiv sykemelding. Jeg klarte meg ut syvende mnd. Da måtte jeg kaste inn håndklet. Da begynte jeg å bli alvorlig redd, noe var feil. Ikke hadde vi hørt noe fra UDI og jeg gikk alene. Syk, høygravid og redd. Jeg fikk da et skriv fra legen om at jeg trengte prioritering i saken. Dette skrivet fremmet advokaten vår. Så var det å vente igjen. Så fikk jeg beskjed om at prioritering var innvilget, muntlig altså fra UDI til min advokat. Livet så med ett lysere ut. Jeg ventet og jeg ventet...

 

Så kom tiden for nedkomsten, uten at UDI hadde gitt lyd fra seg. Jeg ble alvorlig redd. Tanken på å føde alene var uoverkommelig. Jeg hadde jo ingen andre en min mann som kunne være der og støtte meg. Jeg hadde også så store poblemer med å bevege meg at renhold hjemme, matlaging og handling var umulig. Når jeg tenker tilbake skjønner jeg egentlig ikke hvordan jeg overlevde de to siste månedene. INGEN hadde jeg som kunne hjelpe meg og jeg ble heller aldri tilbudt noe hjelp fra helseNorge, enda mange viste om min situasjon. Så en dag i oktober begynte riene. Jeg ringte mamma og sa at nå var det i gang, mamma forklarte at hun skulle jobbe de neste dagene så hun kunne ikke komme. Jeg gjorde som forventet og gikk hjemme til det var så og så kort tid mellom riene.

I mellomtiden hadde jeg kontakt med fødeavdelingen og de ba meg til slutt om å komme inn fordi de var bekymret for fargen på fostervannet mitt. Jeg reiste inn og de konstaterte at fostervannet var forurenset så de overvåket meg og barnet nøye. Da ringte mamma og sa at hun hadde snakket med sjefen sin og hadde fått fri så hun kunne komme og være der sammen med meg. Hun rakk akkurat å komme fram (etter å ha kjørt gjennom halve Norge) til fødselen satte ordentlig i gang. Jeg lå og skulle føde i et og et halvt døgn.

Til slutt klarte jeg ikke mere og fikk epidural, det var dumt for da gav riene seg. Jeg husker ikke så mye fra de neste seks timene. Jeg tror jeg sov innimellom. Så plutselig ble det hektisk aktivitet. Det kom en lege og foretok en ganske brutal undersøkelse. To minutter etterpå ble det beordret umiddelbart keisersnitt. Da knakk jeg og bare gråt og gråt. Jeg kan ikke huske hva jeg tenkte eller følte, men måneder med angst og frustrasjon kuliminerte og flommet ut av meg. Mindre en en halvtime senere lå jeg klar på operasjonsbordet. Det meste av det som skjedde er bare et virrvarr, men jeg husker en ting; Legen som skulle operere bannet og kjeftet på jordmoren for at de ikke hadde barbert meg.

Det er utrolig at jeg hadde krefter til å reflektere over dette, men jeg husker faktisk hvor flau jeg ble. Av selve operasjonen husker jeg bare to ting. Det første var at jeg kjente noen harde rykk i mage regionen og tenkete; hvorfor røsker de så fælt? Det andre var når bedøvelsen krøp opp og lammet brystkassen min så jeg ble kvalt. Mamma sa i ettertid at det er det ekleste hun noen gang har sett da hodet mitt ble hovent og rødt. Jeg husker ikke at sønnen min ble født, jeg husker heller ikke at han ikke skrek og at de løp ut av rommet med han for å starte det jeg antar var gjenopplivning. Jeg har faktisk heller ikke spurt mamma om det i ettertid da jeg faktisk enda er redd for å få vite nøyaktig hva som skjedde. Så våknet jeg opp av at to sykepleiere skulle vaske meg nedentil. Jeg husker ikke annet enn at jeg følte meg euforisk. Heldighvis sa sykepleierene så hadde alt gått bra til sist og min sønn på 4,5 kg var frisk og fin og sammen med min mor på en annen avdeling. Så sovnet jeg.

 

Dagene som fulgte var jeg helt tom jeg kan ikke huske om jeg tenkte eller følte noe som helst. Alt jeg vet er at det lå en liten alien og sov ved sengen min og krevde og krevde. Jeg tror ikke dere som leser dette kan forstå uten å ha opplevd det selv, men depresjon kan slå deg i trynet som en knytteneve! Det eneste jeg ønsket meg var å forsvinne. Jeg orket ikke å være på sykehuset. Så jeg kranglet meg til å få reise hjem den andre dagen. Hjemme satt jeg med knusktørre øyne og glodde på sønnen min døgnet rundt. All glede var erstattet med angst og panikk. Etter en uke ringte jeg mamma og sa at nå må jeg ha folk rundt meg ellers så dør jeg. Hun kjørte fram og tilbake halve Norge rundt igjen for å hente meg. Jeg ble hos mamma en måned. Mens jeg var der kjøpte jeg en babysense 2(pustealarm for småbarn). Den ble min frelse. Nå kunne jeg om enn urolig ihvertfall for et par timer av gangen tørre å sove igjen. I min halpsykotiske tilstand hadde jeg nemlig klart å imbille meg selv at sønnen min skulle slutte å puste om natten og jeg var sikker på at han skulle dø.

 

Jeg har i ettertiden sagt til mamma at hadde det ikke vært for henne den gangen så hadde alt gått til *******. Bokstavlig talt. Så begynte kampen mot UDI. Jeg husker ikke når, men kort tid etter så fikk vi beskjed fra UDI at prioriteringen var trukket tilbake, grunnet at dette var "en vanskelig" sak og at det manglet noen dokumenter. De nevnete dokumentene greide jeg selv å spore opp på to forskjellige steder, men det tok UDI måneder å "rekonstruere" saken, som det så fint hette seg enda advokaten vår overleverte navn og telefonnr til vedkomne som satt på papirene våre(en statsutnevnt advokat i Tronheim som ønsket en sum på 3000 kr for å utlevere papirene til meg.

I tillegg så hadde politiet hatt papirene, men sverget på at de var registrert inn hos UDI 18 mai 2008. Dette benektet UDI. Så var det atter en gang opp til meg å holde det skipet som bar vår maltrakterte familie flytende mens UDI sneglet seg i vei.

 

Så 12. desember 2008 kom sjokkmeldingen som la vår verden i ruiner atter en gang. De vurderte min mann utvist p.g.a. at de hadde en mistanke om at han hadde oppholdt deg ulovlig i landet tidliger. Dette kom som et sjokk på meg. Grunnen til dette var visst at han hadde søkt asyl i Norge tidligere (2003) og de ikke trodde på de bevisene han la fram om hvor han opholdt seg til han kom tilbake og fikk søke asyl på nytt.

Dette vet jeg svært lite om fordi det forgikk før min tid. Beviset hans besto av vitneutsagn fra venner og bekjente der han hadde oppholdt seg.Bare for å gjøre det klart UDI har ingen beviser på det motsatte så det er ord mot ord. Min mann bedyrer at dette ikke medfører riktighet. Jeg vet ikke hva jeg skal tro og ærlig talt så gir jeg blaffen! Hva så ? Kanskje han har vært her kanskje ikke..Jeg bare spør meg selv; hadde deres mistanker holdt i retten? Er det så graverende at det tilsvarer straffen de pålegger tre mennesker (av dem to som ihvertfall er uskyldige)?

 

Vel nok om det. Jeg var ruinert sykisk og fysisk. Jeg hadde en hardnakket infeksjon i livmoren og hadde et sammenbrudd på gynekologisk poliklinikk. Jeg ble sendt hjem med en resept jeg ikke hadde noen mulighet til å hente ut. I Tilegg slet jeg fortsatt med bekkenløsning. De første fem månedene av min sønns liv greide jeg ikke engang å være gla i ham. Jeg var for redd og for tynnslitt. Fremtiden hadde jeg liten tid til å tenkte på. Jeg levde i en surrealistisk kokong der jeg drømte om døden i våken tilstand. Dessuten hadde jeg vært i kontakt med NAV trygd i tiden rett før min sønn kom og de fortalte meg at joda hvis min man skulle utebli så hadde jeg krav på overgangsstønad, de måtte bare lage en sak ut av det. Det var mitt sikkerhetsnett og en medvirkende faktor til at jeg drev fremtiden foran meg. Jeg fikk bare beskjed om å ta kontakt igjen når min sønn var eldre og min manns situasjon var litt klarere.

Så jeg gjorde det i februar....Da var marerittet i gang. NEI NEI NEI var svaret jeg hadde ikke krav på noen ting! Jeg var ikke enslig forsørger fordi jeg var gift. Men....prøvde jeg å si. Det ble et svakt pust som blåste bort i vinden. Så i Mars fikk jeg endelig hjelp. Da hadde jeg vært hos flere leger og forklart og forklart. Jeg hadde vært hos barneværnet og forklart og forklart. Det var helsesøster på helsestasjonen som til slutt sa; Du trenger hjelp. Jeg var stum. I møte med dette malende gigant maskineriet som helseNorge er så blir man så bitteliten at man til slutt ikke tror det når noen strekker ut en hånd.

 

Da fikk jeg tildelt en studentpsykolog på Alines poliklinikk. Hun var en sol i min tilværelse, selvom jeg syntes hun var håpløst naiv og idealistisk. Hun møtte meg med holdningen;Dette fikser vi. Jeg følte meg om ikke klokere så 1000 år eldre en henne. Hun tok initiativet til et møte med NAV trygd. Jeg var skeptisk, men en liten spire av håp hadde hun tross alt satt igang i meg.

Det håpet blåste bort i det sekundet jeg trykket den slappe hånden til den lille grå og avvisende kvinnen som møtte oss på NAV. Det hadde tatt meg over tre uker å få til et møte. Det første hun gjorde når vi kom dit var å sette seg bak skrivebordet sitt med armene i kors og informere oss om at hun kunne ikke hjelpe oss med noe. Bare informere. Hun fulgte opp med å oppfordre meg til å skille meg. Da tok den lille stoltheten jeg fortsatt hadde i besittelse overhånd og vi gikk. Studentpsykologen var sjokkert over mottagelsen vi fikk, så jeg er overbevist om at det ikke bare er jeg som er overfølsom.

 

Vet dere hvordan det er å sitte å legge ned timesvis med arbeid i å skrive søknader når du bare såvidt føler du har hodet over vannet? Min psykologiske tilstand gjorde at jeg hadde mistet oversikten. Jeg hadde ikke kontroll. Ingen plan. Det gikk i surr for meg og jeg gjorde ting for sent og ufullstendig.

I tillegg er min sønn kronisk syk, han har atopisk eksem. Jeg var hos seks leger. Den sjette var i stand til å hjelpe oss. I mellomtiden hadde sønnen min kjøttsår i ansiktet og skrek døgnet rundt. Det var blod over alt. I dag har han fått påvist melke og nøtteallergi. Jeg mistenker også at han har astma, men det er for tidlig å si noe sikkert. Jeg brukte ca 1500 kr i måneden på diverse remedier for å lindre, roe og forhåpentlighvis kurere han. Jeg famlet i blinde. Utslettet dukket opp når han var 4 mnder gammel. Alikevel har vi fått avslag på grunnstønad.

Videre har vi fått avslag på overgangsstønad, utvidet barnetrygd, bostøtte, kontantstøtte og vi har ikke farsbidrag.

 

Min mann tjener rundt 2000 kr i måneden. Det landet han kommer fra har ca 110 millioner mennesker som lever under fattigdomsgrensa. Permisjonen min var slutt 24.07.09 den første september nærmer seg og vi har 0kr på kontoen. Jeg kan ikke returnere til mitt arbeid da det innebærer turnus og jeg har ikke krav på dagjobb da jeg hadde vikariat. Ikke får jeg barnehageplass heller da NAV trygd nekter å gi meg dokumentasjon på at jeg er alene med sønnen min og det er det barnehagekontoret krever for å få prioritering. For å få sosialstønad så måtte jeg avvikle min BSU først fikk jeg beskjed om. 32339 kr surt oppspart gjennom flere år. Det eneste jeg og sønnen min har. Vår eneste mulighet til å etablere oss for fremtiden. Jeg er for gammel til å opprette kontoen på nytt senere. Det er det som er surt ikke pengene.

Jeg må tydelighvis være konkurs på alle måter før jeg kan motta noe som helst. Gjelden min tar de ikke hensyn til.For å få arbeidsledighetstrygd må jeg juge. Det byr meg imot. Det er ikke slik jeg er. Uansett hva jeg gjør så taper jeg.

 

Midt opp i dette så mistet jeg psykologstudenten. Hun var ferdig med praksisen. Jeg fikk en ny psykolog ..som skulle i ferie og ikke hadde tid til meg før om to måneder. Igjen var jeg mutters alene.

I går fikk jeg beskjed om at UDI har avist advokatens anmodning om prioritering igjen. Enda jeg har fått skriv fra leger, barnevernet og en psykolog på at det er av vital interesse for oss at vi får min mann hjem snarlig. Jeg var en oppegående, resurssterk,arbeidsdyktig og lykkelig peson.

 

I dag er jeg en utslitt, strsset og syk alenemamma uten noen rettigheter. Jeg sørger over alt min mann ikke har fått sett og vært med på. Jeg sørger over det som burde vært de lykkeligste månedene i mitt liv. Jeg sørger over min arbeidsplass og jeg sørger over en fremtid som virker sort. Først nå klarer jeg å gå i dusjen uten sønnen min(mens han sover) Riktignok med baby sensen og callingen på. Vi har fått eksemet sånn nogenlunde under kontroll og jeg nyter en deilig liten krabat som jeg elsker. Angsten for min sønns ve og vel har avtatt så jeg i hvertfall kan fungere sånn nogenlunde i hverdagen, men tenken på min økonmiske sikkerhet tynger meg så jeg ikke klarer å samle nok styrke til å dra meg opp av søla.

Jeg føler meg stemplet som et arbeidsky, sytende problem som blir kastet rundt uten mål og mening. Det er ihvertfall det inntrykket jeg føler de har av meg rundt om kring på alle disse offentlige kontorene. Og slipper UDI min mann så blir vi igjen stoppet p.g.a min økonomiske stilling. Uansett hva jeg gjør så går ikke dette. Hadde min mann kommet hjem i morgen så hadde også mine problemer endt i morgen. Jeg kunne gått tilbake til jobben jeg elsker og gode kollegaer. Jeg kunne forsørget oss til min mann fikk seg en jobb. Jeg hadde vært omgitt av en som elsket meg, støttet meg og avastet meg.

 

Kan dere skjønne at jeg er bitter?

Endret 3. september 2009 av cyclo

[Budeia]

Hei. Du har en sterk historie, ekstra dumt er det å ikke få det du har rett på fra NAV. Kom på et par ting som kanskje kan hjelpe: Flytte tilbake til ditt hjemsted, søke jobb der, evt. barnehage eller dagmamma. Kanskje har du noen søsken som egentlig savner kontakt med sitt tantebarn eller onkelbarn (det vet jeg jo ikke, men kanskje).

 

Og kan du ikke flytte tilbake, er det sikkert mulighet for å få et besøkshjem der du bor. Det er tydelig at du trenger avlastning. Noen ganger fungerer det å bare sette inn en kontaktannonse der man søker etter "besteforeldre" for sitt barn, og komme i kontakt med et eldre ektepar som plages av ensomhet.

Noen organisasjoner tilbyr kanskje gratis barnevakt. Vet det var noen som kalte seg Alternativ til Abort som gjorde det tidligere. Kanskje finnes tilbudet ennå. Dette var bare noen tips. Lykke til...!

[Gjest Guest_trine_*]

Hei. Du har en sterk historie, ekstra dumt er det å ikke få det du har rett på fra NAV. Kom på et par ting som kanskje kan hjelpe: Flytte tilbake til ditt hjemsted, søke jobb der, evt. barnehage eller dagmamma. Kanskje har du noen søsken som egentlig savner kontakt med sitt tantebarn eller onkelbarn (det vet jeg jo ikke, men kanskje).

 

Og kan du ikke flytte tilbake, er det sikkert mulighet for å få et besøkshjem der du bor. Det er tydelig at du trenger avlastning. Noen ganger fungerer det å bare sette inn en kontaktannonse der man søker etter "besteforeldre" for sitt barn, og komme i kontakt med et eldre ektepar som plages av ensomhet.

Noen organisasjoner tilbyr kanskje gratis barnevakt. Vet det var noen som kalte seg Alternativ til Abort som gjorde det tidligere. Kanskje finnes tilbudet ennå. Dette var bare noen tips. Lykke til...!

 

Mitt hjemsted er ikke der familien min bor. Jeg har bare en søster og hun er bare 12. Jeg har prøvd å få avlastning og , men det er ikke så lett...

[queenie]

Det finnes noe som heter dagmamma vet du. Norge kan vel ikke slippe inn hvem som helst bare fordi de er gift med en normann. No afense, men det mener jeg.

[Budeia]

Mitt hjemsted er ikke der familien min bor.

Neivel, men det gir økt mulighet for litt avlastning. Nå er det ikke alle karrieremennesker som er interesserte i sine barnebarn, men din mor kjørte veldig langt for å være med på fødselen og du har fått bo litt hos henne i ettertid. Det er da noe... Og ei 12 år gammel jente er da flott å bruke som barnevakt?

 

Etter å ha lest denne historien lurer jeg fryktelig på hvorfor noen jenter planlegger bevisst å bli alenemødre (forstår at trådstarter ikke gjorde det). Hva slags nettverk må de egentlig ha?? De får jo bare familien på sin egen side å støtte seg på. Men de får vel en del støtteordninger...

Støtteordninger som Guest_trine ikke får nyttiggjort seg, fordi hun er gift. Og det er kanskje rimelig at det er vanskelig å få disse støtteordningene for alenemor når man faktisk er gift... Har du noen kontakt med mannen din idag? Hvor lenge siden er det du så ham sist?

Selv om jeg forstår at du er skuffet, er det din egen naivitet som har ført deg inn i denne situasjonen. Og det ser ut til at et lurt grep vil være å søke om skilsmisse, for å få et bedre liv økonomisk. Følelsesmessig vil jo det være en utfordring. Men som du sier har du angst for økonomien. Både du og barnet ditt har helseproblemer. Og det ser ut til å være lite håp om at mannen din kommer til Norge.

[dnthalhuk]

Hadde min mann kommet hjem i morgen så hadde også mine problemer endt i morgen. Jeg kunne gått tilbake til jobben jeg elsker og gode kollegaer. Jeg kunne forsørget oss til min mann fikk seg en jobb. Jeg hadde vært omgitt av en som elsket meg, støttet meg og avastet meg.

 

Kunne du gått tilbake til jobben i morgen dersom din mann kom tilbake? Hva er det egentlig din mann kan gi deg bortsett fra verbal støtte. Selvfølgelig er det bra for psyken generelt, men jeg regner med han neppe har noen jobb i Norge, så han kan ikke støtte økonomisk. Han er heller ikke lege så bekkenproblemene kan han heller ikke løse.

Er det redselen for at noe skal skje med barnet mens du er borte som hindrer deg i å gå på jobben? Isåfall er dagmamma en helt ok ordning. Sett ut en annonse i lokalavisa. Nok av gamle tanter som sikkert vil ha noe å gjøre på dagtid.

 

men tenken på min økonmiske sikkerhet tynger meg så jeg ikke klarer å samle nok styrke til å dra meg opp av søla.

Din økonomiske sikkerhet blir ikke bedre over at du lar deg tynge ned. Sett deg ned, skriv ned noen ting du kan gjøre for å bedre økonomien, så begynner du å la ballen rulle ved å følge listen.

Alle klarer å samle nok styrke, bare rett opp ryggen, løft hodet og gjør det.

[Gjest Guest_trine_*]

Mitt hjemsted er ikke der familien min bor.

Neivel, men det gir økt mulighet for litt avlastning. Nå er det ikke alle karrieremennesker som er interesserte i sine barnebarn, men din mor kjørte veldig langt for å være med på fødselen og du har fått bo litt hos henne i ettertid. Det er da noe... Og ei 12 år gammel jente er da flott å bruke som barnevakt?

 

Etter å ha lest denne historien lurer jeg fryktelig på hvorfor noen jenter planlegger bevisst å bli alenemødre (forstår at trådstarter ikke gjorde det). Hva slags nettverk må de egentlig ha?? De får jo bare familien på sin egen side å støtte seg på. Men de får vel en del støtteordninger...

Støtteordninger som Guest_trine ikke får nyttiggjort seg, fordi hun er gift. Og det er kanskje rimelig at det er vanskelig å få disse støtteordningene for alenemor når man faktisk er gift... Har du noen kontakt med mannen din idag? Hvor lenge siden er det du så ham sist?

Selv om jeg forstår at du er skuffet, er det din egen naivitet som har ført deg inn i denne situasjonen. Og det ser ut til at et lurt grep vil være å søke om skilsmisse, for å få et bedre liv økonomisk. Følelsesmessig vil jo det være en utfordring. Men som du sier har du angst for økonomien. Både du og barnet ditt har helseproblemer. Og det ser ut til å være lite håp om at mannen din kommer til Norge.

 

Så du mener det at fordi det ikke passer UDI så skal ikke min sønn ha noen far? Det er altså greit at vi ikke får lov å leve sammen som en familie fordi UDI synes det er helt greit å ha en minimums saksbehandlingstid på 14 måneder+ De 12 månedene de brukte før det på å komme fram til at de skulle starte en ny sak om mulig utvisning? Jeg snakker med min mann hver dag! Jeg så min mann sist 11. februar 2006. Du synes at alt det vi har vært i gjennom er en passende straff for et MULIG ulovlig opphold i Norge? Du synes ikke at min sønn skal ha noen rettigheter på lik linje med andre barn som bare har en forsatt? Det er fint at du vil hjelpe meg ved å fortelle meg at jeg burde skille meg, men så var det dette igjen da at vi faktisk har et barn sammen. Ville du avfunnet deg med det hvis myndighetene nektet deg faren til ungen din? Hvis det han har gjort er så ******** alvorlig javel så la han få komme hjem og gi han en en bot eller still ham for retten. Hvasomhelst! I fengsel ville i hvertfall sønnen hans ha muligheten til å treffe sin far og min mann ville være trygg! Det er sånn i norge i dag at hvis den ene foresatte får en betinget dom på over seks måneder har den andre av forelderen krav på stønad som enslig forsørger. Hvordan er jeg forskjellig fra en som har mannen sin i fengsel? Du sier at det er min skyld at jeg er der jeg er i dag fordi jeg var naiv. I inlegget mitt skrev jeg at jeg var naiv til systemet ikke mitt forhold. Min mann jugde aldri for meg, men han unnlot desverre å fortelle deler av sannheten. Skal man da automatisk mistro alle eventuelle partnere for å ikke være naiv? Hvis mannen din hadde vært utro mot deg en gang og du tilgav han, så gjore han det igjen, men denne gangen stakk han av med flørten sin. Hadde det da vært din FEIL fordi du var naiv?

[Gjest Guest_trine_*]

name='Ant1' date='01/09-2009 : 11:49' post='14288519']

Kunne du gått tilbake til jobben i morgen dersom din mann kom tilbake? Hva er det egentlig din mann kan gi deg bortsett fra verbal støtte. Selvfølgelig er det bra for psyken generelt, men jeg regner med han neppe har noen jobb i Norge, så han kan ikke støtte økonomisk. Han er heller ikke lege så bekkenproblemene kan han heller ikke løse.

Er det redselen for at noe skal skje med barnet mens du er borte som hindrer deg i å gå på jobben? Isåfall er dagmamma en helt ok ordning. Sett ut en annonse i lokalavisa. Nok av gamle tanter som sikkert vil ha noe å gjøre på dagtid.

 

Å det er mye min mann kunne gitt meg;

- barnepass så jeg kunne jobbe turnus, du vet sent, tidlig og natt og sånt. Jeg tviler på at det finnes noen gamle tanter der ute som kan stille opp med det samme. Dessuten står det vel ingen plass i Norsk lov at enslig forsørger skal tvinges til å overlate sitt barn til vilt fremmede utenfor all offentlig kontroll før de kan snakke en gang?

Jeg mener hvordan i alpakka skal han klare å fortelle meg det hvis noe er galt? Ja jeg er redd for sønnen min!!!

-Omsorg.

-Gulv og klesvask etc

-Avlastning så jeg kunne få lov å være noe annet en mamma for en gangs skyld!

Du aner ikke hvor berusende friheten til å bare kunne stikke en tur på kino kan være før du mister den.

-Bæring av handleposer ( er ikke så lett med vogn bestandig)

-Alt annet som en person må gjøre.

 

Så ja det er ganske mye mere min mann kan gjøre for meg hvis han var her en å synes synd på meg ja!!!

 

 

Skulle likt å sett deg være sterk etter å ha vært igjennom det jeg har vært!

Jeg skal fortelle deg en ting jeg den eneste grunnen til at jeg fortsatt er her er fordi jeg ER sterk!

Spørsmålet er bare hvor langt skal myndighetene få lov å drive det før de må skjønne at de er nødt til å være med å rydde opp i problemene de lager.

[Gjest Guest_trine_*]

Men uansett tusen takk til den som har redigert inlegget mitt

Det ser mye bedre ut nå ja med avsnitt!

[Gjest Guest_trine_*]

Det finnes noe som heter dagmamma vet du. Norge kan vel ikke slippe inn hvem som helst bare fordi de er gift med en normann. No afense, men det mener jeg.

 

No afense, men det her gidder jeg ikke svare på.

[b-real]

Det finnes noe som heter dagmamma vet du. Norge kan vel ikke slippe inn hvem som helst bare fordi de er gift med en normann. No afense, men det mener jeg.

No afense, men det her gidder jeg ikke svare på.

Nei slik korttenkhet trenger du ikk å svare på, det er for dumt skrevet til å få et svar.

 

Er merkelig hvordan folk bare glipper igjennom systemet og du er virkelig en av de og jeg misunner deg virkelig ikke.

[Cpt]

Ikke for å være frekk eller ubehøvlet, men det første du må gjøre, er å slutte å synes synd i deg selv og drite i hva du selv synes er rett. Vist det er slik at du vil få mer hjelp ved å skille deg fra mannen din, så gjør du det. Din sønns ve og vel er vel mye viktigere enn en symbolsk pakt?

Det er jo ikke slik at dere slutter og være et par eller at din mann slutter å være en far bare fordi dere er offesielt skilt?

 

Din tidvise egoisme/stolthet setter noen kjepper i hjulene dine.

Endret 1. september 2009 av Cpt

[Gjest Guest_trine_*]

Det finnes noe som heter dagmamma vet du. Norge kan vel ikke slippe inn hvem som helst bare fordi de er gift med en normann. No afense, men det mener jeg.

No afense, men det her gidder jeg ikke svare på.

Nei slik korttenkhet trenger du ikk å svare på, det er for dumt skrevet til å få et svar.

 

Er merkelig hvordan folk bare glipper igjennom systemet og du er virkelig en av de og jeg misunner deg virkelig ikke.

 

Tusen takk

Det er utrolig hyggelig å høre at noen ser at ihvertfall ikke alt er som det skal være!

[Budeia]

Så du mener det at fordi det ikke passer UDI så skal ikke min sønn ha noen far? Det er altså greit at vi ikke får lov å leve sammen som en familie fordi UDI synes det er helt greit å ha en minimums saksbehandlingstid på 14 måneder+ De 12 månedene de brukte før det på å komme fram til at de skulle starte en ny sak om mulig utvisning?

Nei, det er ikke greit. Men det har innsnevret seg veldig med innvilging av asylsøknader de siste årene, siden "alle" søker asyl i Norge. Du og din familie blir uskyldige ofre for dette. Noe som ikke er greit.

Samtidig sier du at du vil ha støtteordninger som alenemødre får, mens du er gift. Du må også være realistisk. Hvis du ikke vil skille deg - greit -men da kan du heller ikke motta støtteordninger som alenemødre får.

 

 

Jeg snakker med min mann hver dag! Jeg så min mann sist 11. februar 2006. Du synes at alt det vi har vært i gjennom er en passende straff for et MULIG ulovlig opphold i Norge?

Nei, det synes jeg ikke. Men realitetene er harde i denne saken, og jeg er nødt til å gi råd på bakgrunn av det. Du sier at uten inntekt kan din mann ikke komme til landet, og mer inntekt kan du få ved skilsmisse. Så en mulig løsning kan være å skille deg, bruke bidragene til å komme deg ovenpå i livet, og gifte dere igjen senere. Akkurat nå opplever du jo din situasjon som håpløs.

 

Ville du avfunnet deg med det hvis myndighetene nektet deg faren til ungen din?

Nei, men så har jeg heller ikke giftet meg med noen som ikke har oppholdstillatelse i Norge.

 

I fengsel ville i hvertfall sønnen hans ha muligheten til å treffe sin far og min mann ville være trygg! Det er sånn i norge i dag at hvis den ene foresatte får en betinget dom på over seks måneder har den andre av forelderen krav på stønad som enslig forsørger. Hvordan er jeg forskjellig fra en som har mannen sin i fengsel?

Dette er ikke bare din skyld, du har også hatt uflaks. Du har trodd på kjærligheten og har sikkert et godt hjerte. Det er mange ting du ikke forstår ved systemet, og fortsatt nekter å forholde deg til. En asylsøker som kan sendes tilbake til hjemlandet, sendes tilbake til hjemlandet og settes ikke i fengsel i Norge. Systemet er nådeløst, det hjelper ikke med ønsketenkning. Men jeg håper for deres del at han en gang vil komme til Norge.

[Gjest Guest_trine_*]

Ikke for å være frekk eller ubehøvlet, men det første du må gjøre, er å slutte å synes synd i deg selv og drite i hva du selv synes er rett. Vist det er slik at du vil få mer hjelp ved å skille deg fra mannen din, så gjør du det. Din sønns ve og vel er vel mye viktigere enn en symbolsk pakt?

Det er jo ikke slik at dere slutter og være et par eller at din mann slutter å være en far bare fordi dere er offesielt skilt?

 

Din tidvise egoisme/stolthet setter noen kjepper i hjulene dine.

 

Jeg synes ikke du er frekk og ubehøvlet, selvom jeg ikke er enig med deg.

Jeg vil nok tørre å påstå at vår pakt ikke er symbolsk.

Vår advokat har sagt at hvis jeg skiller meg er min manns sjanser til å komme tilbake minimale.

Han kommer dessuten fra et land som myndighetene fraråder å reise til fordi det er for utrygt. Jeg nekter å ta med min sønn ned dit!

Jeg er fullt klar over realitetene intelektuelt sett, men vi mennesker er nå engang emosjonelle vesener.

Ja jeg er stolt! Selvom omverdenen jober iherdig med å overbevise meg om det motsatte så er jeg fortsatt overbevist om at vi, altså jeg og min sønn ikke har gjort noe galt og derfor ikke burde bli straffet.

Jeg er nok og har altid vært optatt av rettferdighet! Både for meg selv og alle andre. Jeg har aldri klart å bare gå med strømmen.

 

Så du synes ikke vi har mistet nok ? Du mener at vi bare skal gi opp fordi det gjør ting enklere akkurat nå?

Hva med om ti år?

[Gjest Guest_trine_*]

Du sier at uten inntekt kan din mann ikke komme til landet, og mer inntekt kan du få ved skilsmisse. Så en mulig løsning kan være å skille deg, bruke bidragene til å komme deg ovenpå i livet, og gifte dere igjen senere. Akkurat nå opplever du jo din situasjon som håpløs.

 

Hei for å si det sånn ..Jeg orker ikke gå igjennom det her en gang til. Jeg har allerede holdt ut i snart to år. Jeg kan ikke gi meg nå. Dessuten ville det ta over et halvtt år å få stønad som enslig forsørger hvis jeg skilte meg nå. Du må ha vært separert i 6 måneder før du kan søke og nav har en saksbehandlingstid på 3 måneder.

 

Ville du avfunnet deg med det hvis myndighetene nektet deg faren til ungen din?

Nei, men så har jeg heller ikke giftet meg med noen som ikke har oppholdstillatelse i Norge.

 

Når jeg giftet meg trodde jeg jeg signet opp på å vente i 6 kanskje maks 9 måneder. Alt som har skjedd i ettertid har vært uforutsett. Jeg foretok en kalkulert risikoberegning den gangen og kom til at jeg var villig til å gå igjennom DET (altså 6-9) måneder for mannen jeg elsker. Vel og merke at jeg heller ikke visste at jeg var gravid å den tiden.

Du er heldig du da som har funnet deg (kanskje) En nordmann og forelsket deg i han istede for en utlending.

 

I fengsel ville i hvertfall sønnen hans ha muligheten til å treffe sin far og min mann ville være trygg! Det er sånn i norge i dag at hvis den ene foresatte får en betinget dom på over seks måneder har den andre av forelderen krav på stønad som enslig forsørger. Hvordan er jeg forskjellig fra en som har mannen sin i fengsel?

 

Du svarte ikke på dette. Jeg er interresert i å høre hva du mener.

 

Sist vil jeg bare legge til at grunnen til at jeg nå etter nesten to år føler at jeg må få fortalt min historie er fordi jeg på fredag fikk vite at UDI har avslått prioritering i saken på grunlag at de ikke kan gå utifra vår situasjon, men min manns siden det er han som er søker. Da raste det litt for meg for å si det sånn. Vi har enda ikke en saksbehandler...

UDI har da altså gått imot vurderinger fra to forskjellige leger, en psykolog og barnevernet. Jeg føler for å stelle meg midt på gata og skrike ut all min frustrasjon. Dette er den litt mere siviliserte utgaven da for å si det sånn.

Jeg skjønner at du faktisk prøver å være konstruktiv her, men det er ikke så mye igjen å si som jeg ikke har tenkt selv for å si det sånn. Jeg har tross alt hatt nesten to år å gruble på det her..

 

Kan jeg bare spørre deg om en ting? Du jobber ikke tilfeldigvis i det offentlige? Hehe du høres akkurat ut som tanta mi hu jobber i NAV i en annen by.

[Budeia]

Jeg orker ikke gå igjennom det her en gang til. Jeg har allerede holdt ut i snart to år. Jeg kan ikke gi meg nå.

Kanskje ikke, men ettersom jeg forstår er du nærmest på randen av sammenbrudd og du bør derfor endre på noe i livet.

 

Jeg foretok en kalkulert risikoberegning den gangen og kom til at jeg var villig til å gå igjennom DET (altså 6-9) måneder for mannen jeg elsker. Vel og merke at jeg heller ikke visste at jeg var gravid å den tiden.

Du trodde altså ikke at det var mulig å bli gravid uten bruk av prevensjon? Vel, nå er situasjonen som den er.

 

Du er heldig du da som har funnet deg (kanskje) En nordmann og forelsket deg i han istede for en utlending.

På en måte har jeg gått bevisst inn for å ikke gifte meg med en asylsøker med usikker framtid i Norge, men jeg ser at det går an å bli totalt overmannet av kjærligheten slik at det blir en slags Romeo- og Julie-historie der man gjør alt for å være sammen med sin utvalgte.

 

Hvordan er jeg forskjellig fra en som har mannen sin i fengsel?

Du er annerledes siden din mann ikke sitter i et norsk fengsel. Han befinner seg i sitt hjemland. Men det burde ha eksistert en ordning for deg. Jeg går ut fra at mannen din ikke kan sende noen penger til dere fra sitt kaotiske hjemland. Som sagt, det burde ha eksistert en ordning for dere som har mann i utlandet og som ikke kan få gjenforening, OG som ikke får tilsendt penger fra mannen.

 

UDI har da altså gått imot vurderinger fra to forskjellige leger, en psykolog og barnevernet. Jeg føler for å stelle meg midt på gata og skrike ut all min frustrasjon.

Dette var absolutt en kald skulder fra UDI. Du er tross alt gift med mannen... Dersom du hadde hatt inntekt på f.eks. 250.000 i året, ville han da kunne kommet hit til Norge?

 

Kan jeg bare spørre deg om en ting? Du jobber ikke tilfeldigvis i det offentlige? Hehe du høres akkurat ut som tanta mi hu jobber i NAV i en annen by.

Hm... Liker ikke å forsvare NAV, da jeg ofte finner NAV-ansatte lite menneskevennlige. Men akkurat i dette tilfellet landet jeg etter hvert på at det var ulogisk å kreve støtteordninger for alenemødre, når du faktisk er gift.

 

Folk vil sikkert prøve og fraråde sine døtre å havne i en situasjon som din, men politikerne bør få vite at det finnes personer som deg der ute, og lage en støtteordning for dere. Du kunne sikkert nådd fram ved å gå til avisen eller til og med TV2-nyhetene, men det er ikke sikkert at du vil ta belastningen med det.

Endret 1. september 2009 av Frankline

[Gjest Guest_trine_*]

name='Frankline' date='01/09-2009 : 16:45' post='14289662']

 

Vel på den tiden så hadde jeg liten tro på at jeg skulle gerie å få barn. Det står også i inlegget mitt. Jeg så det derfor som unødvendig å begynne på prevensjon fordi igjen; Jeg trodde ikke jeg kunne få barn.

Det var også derfor jeg ikke tok abort. Jeg har ingen garantier for at jeg skal kunne få til flere en dette ene.

[Gjest Guest_trine_*]

Folk vil sikkert prøve og fraråde sine døtre å havne i en situasjon som din, men politikerne bør få vite at det finnes personer som deg der ute, og lage en støtteordning for dere. Du kunne sikkert nådd fram ved å gå til avisen eller til og med TV2-nyhetene, men det er ikke sikkert at du vil ta belastningen med det.

 

En ting til. Jeg har kontaktet NRK og dagbladet, men jeg tviler på at de gidder å kjøre historien da jeg for enhver pris ønsker å være anonym. Hadde en eller annen journalist på den andre siden vært interresert så hadde jeg gladelig stilt opp med all mulig dokumentasjon og ordnet fullt innsyn i mine private affærer så lenge jeg fikk fortsette å være anonym.

[Budeia]

Jeg er mot abort, så mener det er bra at du bar fram barnet. Vet ikke hvor stor betydning det har at man står fram med navn og bilde, men et bilde gjør jo at folk fatter større sympati for en. Synes det stadig står fram noen på TV2-nyhetene med belastende livshistorier, og som du sier har du egentlig ikke gjort noe galt. Av og til er det noen på TV som er anonyme, som får skyggelagt ansiktet og fordreid stemmen. Får se hvilken respons du får fra media. Men det går også an å fortelle sin historie til lokalavisen.

 

Til slutt - er du helt sikker på at mannen din vil godta at du jobber mye, mens han handler mat, vasker gulv og passer barn? Vil han ikke få problemer med dette i lengden i forhold til hjemlandets kultur, som sikkert skiller mellom mannsarbeid og kvinnearbeid?