Har det ikke så bra

[Gjest Amatar]

Hei der diskusjons folk

 

Før jeg begynner vil jeg gjerne si at hvis det er noe det kommer til å bli mye av her er det skrive feil og elendig sammensatte setninger. Så viss du er en pirken type hold deg borte.

 

Jeg er oppvokst i en god familie og barneskolen ungdomskolen gikk bra for seg, selv om jeg var av den typen som man kunne disse. Jeg er veldig lav, noe som kan bidra til slikt og jeg turde ikke stå imot de som var eldre en meg og viss de var flere en 1. Det var også to typer i klassen min som var badass, først var vi venner og så ble jeg dissa, gikk frem og tilbake. Har heldigvis aldri blitt mobba. Vidergående ble bedre der jeg kom inn i en gjeng og alt gikk bra for seg. Så gikk jeg på folkehøgskole der ting gikk litt tilbake på det stadie som på ungdomsskolen, for vi vet alle hva som er pointe her, ja det er survival of the fittest. Den sterkeste overlever, å uansett hvor god person du tror du er så følger du dette skjemaet noe som holder på å knekke meg helt for hva faens regel er det vi lever ved. Uansett jeg jobba et år etter folkehøgskolen og var litt loner, men besøkte av og til di kompisene mine fra vidergående. Det neste året flyttet jeg inn med en av de kompisene, han hadde prøvd hasj og jeg ble med han en gang og røyka meg under bordet det var digg og vi fortsatte hver helg. Til slutt ble det hver dag i måneder. Jeg ble ufattelig likegyldig i den tiden og det tok han som jeg trodde var kompisen min og en kompis av han (han hang veldig mye hos oss) nytte av og jeg følte ting var uvell men torde ikke si i fra eller flytte. Til slutt klarte vi å slutte for vi så at dette førte oss ingenstans og at bi-effektene var merkbare. Etter dette hang jeg en del hos foreldrene mine med di jævligste humørsvingningene først var alt bra og etter det måtte jeg bare legge meg ner og puste. Deppa uten grunn, hang en del med en kompis den tiden der jeg tok på meg en maske og lata som om alt var okay men innerst inne gnagde alt drit som jeg har opplevd. Følte at alt jeg har gjort i livet var likegyldig og at jeg gikk med the flow. Som en dum sau som ikke vet hvor han skal gjøre av seg og bare dilter etter andre som et dumt uvittende fjols. Har forresten fått dårlig minne om hva jeg har gjort før, klarer ikke huske tilbake på alt det vakre livet har gitt meg. Uansett poenget er at jeg er skremt til døden av at jeg har Personlighets forstyrrelse ( avhenging av andre for å overleve ) og dette knekker meg helt.. føler meg likegyldig alene og ubrukelig til nesten alle tider, ingen selvrespekt, åh noen dissa meg, javell da burde jeg vel flytte meg og ikke sitte i veien for de. Når du leser dette tenker du nok *ah glad jeg ikke er sånn*. Fordi jeg ser mønstrene, alt går til surival of the fittest. Jeg er ikke den jeg engang var, nå sliter jeg med å huske det for jeg har wasta 5 måneder av mitt liv i en trist leilighet på hasj. Jeg er likt av mange, de som jeg har klart å *åpne meg for* fordi jeg sliter også med å uttrykke meg selv blandt folk jeg ikke kjenner ekstremt godt. Jeg sier liksom bare ja til de, og lar de ta seg av snakkinga. Tror jeg skjemst litt over hvem jeg er. Det å være snill har aldri gitt meg noe som helst, det er ikke sånn det fungerer dessvere. Du skal være frekk og egoistisk for å få til ting, Steve irwin viss dere kjenner til ham var en konge mann og ufattelig egoistisk. Takk til dere som leste dette. Setter pris på alle svar og analyseringer

 

Jeg lever ikke for meg selv lenger. Jeg lever for andre

[queenie]

Hei kan jeg få spørre om hvor gammel du er

[Gjest Amatar]

Hei der diskusjons folk

 

Før jeg begynner vil jeg gjerne si at hvis det er noe det kommer til å bli mye av her er det skrive feil og elendig sammensatte setninger. Så viss du er en pirken type hold deg borte.

 

Jeg er oppvokst i en god familie og barneskolen ungdomskolen gikk bra for seg, selv om jeg var av den typen som man kunne disse. Jeg er veldig lav, noe som kan bidra til slikt og jeg turde ikke stå imot de som var eldre en meg og viss de var flere en 1. Det var også to typer i klassen min som var badass, først var vi venner og så ble jeg dissa, gikk frem og tilbake. Har heldigvis aldri blitt mobba. Vidergående ble bedre der jeg kom inn i en gjeng og alt gikk bra for seg. Så gikk jeg på folkehøgskole der ting gikk litt tilbake på det stadie som på ungdomsskolen, for vi vet alle hva som er pointe her, ja det er survival of the fittest. Den sterkeste overlever, å uansett hvor god person du tror du er så følger du dette skjemaet noe som holder på å knekke meg helt for hva faens regel er det vi lever ved. Uansett jeg jobba et år etter folkehøgskolen og var litt loner, men besøkte av og til di kompisene mine fra vidergående. Det neste året flyttet jeg inn med en av de kompisene, han hadde prøvd hasj og jeg ble med han en gang og røyka meg under bordet det var digg og vi fortsatte hver helg. Til slutt ble det hver dag i måneder. Jeg ble ufattelig likegyldig i den tiden og det tok han som jeg trodde var kompisen min og en kompis av han (han hang veldig mye hos oss) nytte av og jeg følte ting var uvell men torde ikke si i fra eller flytte. Til slutt klarte vi å slutte for vi så at dette førte oss ingenstans og at bi-effektene var merkbare. Etter dette hang jeg en del hos foreldrene mine med di jævligste humørsvingningene først var alt bra og etter det måtte jeg bare legge meg ner og puste. Deppa uten grunn, hang en del med en kompis den tiden der jeg tok på meg en maske og lata som om alt var okay men innerst inne gnagde alt drit som jeg har opplevd. Følte at alt jeg har gjort i livet var likegyldig og at jeg gikk med the flow. Som en dum sau som ikke vet hvor han skal gjøre av seg og bare dilter etter andre som et dumt uvittende fjols. Har forresten fått dårlig minne om hva jeg har gjort før, klarer ikke huske tilbake på alt det vakre livet har gitt meg. Uansett poenget er at jeg er skremt til døden av at jeg har Personlighets forstyrrelse ( avhenging av andre for å overleve ) og dette knekker meg helt.. føler meg likegyldig alene og ubrukelig til nesten alle tider, ingen selvrespekt, åh noen dissa meg, javell da burde jeg vel flytte meg og ikke sitte i veien for de. Når du leser dette tenker du nok *ah glad jeg ikke er sånn*. Fordi jeg ser mønstrene, alt går til surival of the fittest. Jeg er ikke den jeg engang var, nå sliter jeg med å huske det for jeg har wasta 5 måneder av mitt liv i en trist leilighet på hasj. Jeg er likt av mange, de som jeg har klart å *åpne meg for* fordi jeg sliter også med å uttrykke meg selv blandt folk jeg ikke kjenner ekstremt godt. Jeg sier liksom bare ja til de, og lar de ta seg av snakkinga. Tror jeg skjemst litt over hvem jeg er. Det å være snill har aldri gitt meg noe som helst, det er ikke sånn det fungerer dessvere. Du skal være frekk og egoistisk for å få til ting, Steve irwin viss dere kjenner til ham var en konge mann og ufattelig egoistisk. Takk til dere som leste dette. Setter pris på alle svar og analyseringer

 

Jeg lever ikke for meg selv lenger. Jeg lever for andre

Hei kan jeg få spørre om hvor gammel du er

Er 23 år gammel og er av det mannlige kjønn.

[Bjarnemann]

Aller først ser det ut til at du må begynne å respektere deg selv og dine meninger. Hvis ikke du respekterer deg selv en gang, så kan du ihvertfall glemme at noen andre skal gjøre det.

[queenie]

Det er vel ikke snakk om å være snill her, men om integritet og selvrespekt. Desverre for deg virker det som du mangler disse. Hvis du tror utveien er å bli dust så har du allerede tapt Beklager å si det sånn, men når du blir litt eldre så skjønner du kanskje hva jeg mener.

[WillyWanker]

erm hørres ut som du meiner "dumsnill" bare for du er snill trenger ikke la folk utnytte deg.

vist du er frekk og egoistisk mot folk skaper du et stort tomrom å skubber folk fekk, fint lett å bli ensom da.

 

vett at det var lite av pointe ditt men føltes det måtte bli sagt:P.

lykke til med resten.

mulig du trenger litt rutine og struktur. militæret for å få livet på rett kjør? med mindre den tid har passert.