Alt ramler fra hverandre

[Gjest Bob_kåre]

Hei. Skal prøve å få dette til å virke nogenlunde oversiktlig. Jeg er altså en 20 år gammel kar som kan starte en samtale om hva som helst. Jeg er visst veldig hyggelig, snill, imøtekommende, pålitelig (og noe mer som jeg ikke kommer på) ifølge de jeg har snakket med. Jeg er ofte rastløs og ukonsentrert. Jeg er også ofte sint uten noen åpenbar grunn(har gitt utslag i form av at jeg til en hver tid biter hardt sammen.

Har forresten samboer som er bortreist til slutten av desember.

 

 

Jeg har siden jeg var liten bodd på 7 forskjellige plasser(5 år på det meste på samme plass). De første plassene jeg bodde på fikk jeg lett venner og gled lett inn i det sosiale. Men når jeg nærmest ble revet vekk fra vennene mine i en alder av fjorten år flyttet vi tilbake til hjemplassen min hvor jeg hadde noen få venner. Hadde også en mer eller mindre ustabil stefar som satte sine merker.

 

Etter å ha fullført første året på VGS flyttet jeg til en plass som er 9 timer unna med uansett transportmiddel. Tenkte at her skulle jeg etablere meg og få mange venner, men jeg tok grundig feil. Det endte med at når jeg gikk ut av VGS og begynte som lærling hadde jeg null kontakt med de jeg gikk i klassen med her og de jeg gikk med på hjemplassen.

 

Jeg har til nå omtrent 12 bekjente. Jeg har prøvd å få "oppgradert" noen av de til venner men det er ingen som tydeligvis har lyst til å finne på noe noen gang. Tydeligvis er eneste sosiale sammenkomstene her i området fester, og siden jeg ikke drikker nevneverdig mye blir jeg ikke invitert.

 

Jeg føler også at alt jeg prøver på mislykkes jeg med. Jeg har prøvd hobbyer som gitar, piano, programmering, sykling, trening, stereo, mekking på bil, radiostyrte biler/fly/helikopter, spilling(det som funker best for tiden da jeg kommer bort fra den virkelige verden) og noe mer som jeg ikke kommer på for øyeblikket. Jeg kjenner jeg har potensial for noe men jeg vet ikke hva. Jeg fulgte så vidt med på undervisningen på skolen(fra tredje klasse og oppover). Jeg gikk ut av ungdomskolen med 4.5 i snitt uten å gjøre en innsats.

 

Ganske ofte trekker jeg tvil til om noe faktisk skjedde, om det jeg sa var sant, om jeg virkelig så det, om jeg var der osv osv osv.

 

Selvtilliten er det lite igjen av. Jeg kan aldri tillate meg å stoppe opp å tenke, for da kommer spørsmål som trekker tvil til mine avgjørelser: Vil jeg bo her? Valgte jeg riktig utdanning? Vil jeg ha henne som samboer? Hva vil jeg gjøre med livet mitt? Hvordan skal jeg gjøre noe som har betydning for verden? Hvorfor skal jeg bli husket når jeg er død? Hva skjer etter døden? Hvorfor vil samboeren min ha meg?

 

 

Kan noen hjelpe meg med å rydde opp det rotet jeg kaller et liv(eller mangel på et)?

[Partlow]

Problemet er at du tenker og analyserer for mye. Det å tenke og å grunne over ting er i mesteparten av tilfellene destruktivt. Hvis du lærer deg å kunne akseptere, og å kunne leve litt mer i øyeblikket tror jeg en del av dine problemer ville kunne lettes.

 

Jeg har et råd til deg: Les The Power of Now av Eckhart Tolle. Hvis du leser den og ser bort fra de spirituelle aspektene, kan du dra ut svært mye nyttig kunnskap som omhandler kunsten om å leve i nået og å akseptere livet som det er, og det som kommer. Den har hjulpet meg mye i alle fall!

 

Ellers må du prøve å utfordre deg selv mer og presse dine gene grenser. Ja, du må faktisk gjøre ting du ikke liker og du er ukomfortabel med for å i hele tatt kunne utvikle deg og erverve mer kunnskap og erfaring.

 

Angående hobbyer må du bare prøve enda mer rundt til du finner noe du virkelig liker. Gjerne gjør noe der du møter andre personer! Og, du må som oftest presse deg igjennom perioder, f.eks hvis du skal spiller piano eller gitar eller lære deg å tegne eller å bli vinkjenner. Det er ikke kult hele tiden, og i perioder vil det være lett å slutte og gå videre. Om du noen ganger nekter å slippe taket på det du vil lærer deg, og kommer over kneiken, vil du tjene på det!

 

Aldri gi opp, uansett! Du er et fantastisk menneske som har masse å gi, og masse å lære:)

[Gjest Guest_bob kåre_*]

Skal også sies at innen alle mine hobbyer har jeg presset meg selv, men uten resultater.

 

Jeg vil påstå at jeg har opplevd mer dritt enn de fleste som gjerne er i 40 årene! Jeg presser meg selv konstant for å yte marginalt bedre.

[TheMartine]

Hva får du ut av å presse deg selv på den måten, egentlig?

[Gjest Guest_bob kåre_*]

Egentlig ingenting. Håper på bedre resultater. Noe som kan skille meg ut. Noe som gjør meg til et interessant menneske?

[TheMartine]

Presser du deg mot det uoverkommelige vil det jo bare skade selvtilliten og selvfølelsen når du feiler gang på gang.

 

Vil du si du setter deg realistiske mål?

[Gjest Guest_bob kåre_*]

Jeg vil i høyeste grad påstå at de er realistisk. Men man setter seg jo mål som kan vise progresjon. Jeg satt meg forresten et helt urealistisk mål når det gjelder mekking på bil som jeg utførte med glans(sparte meg ei verkstedregning på 40 000 kr.