Terskelen for psykologhjelp?

[Gjest PsykPappa]

Jeg er en ung far som nylig begynte å studere. Har siden barndommen vært litt asosial av meg, noe som har ført til at jeg, på eget initiativ, har og fortsatt har få venner. Jeg har hatt faste forhold siden tidlig i ungdomsårene, men dette har bare gjort meg mer asosial.

 

Nå som jeg har begynt å studere har jeg prøvd å få en "ny start". Problemet er bare at jeg som sagt er en ung pappa. Jeg får derfor ikke vært med på alt det sosiale, og føler meg "fanget" mens "alle andre" har det gøy sammen.

 

Heldigvis har jeg blitt kjent med en gjeng med veldig hyggelige personer. Dette har igjen ført til at dagene mine går veldig opp og ned. Noen dager er jeg veldig glad for at jeg har blitt kjent med disse personene, og at jeg har en familie å komme hjem til (trygt og godt). Andre dager er jeg svært deprimert over at jeg må hjem, når andre blir igjen — på lesesalen eller ut for å ta en øl.

 

Jeg har hele livet slitt med slike svingninger fra dag til dag, i det minste siden barneskolen. For noen år siden gikk jeg til psykolog, men det var på grunn av bruddet med ekskjæresten, noe som førte til en langt større "krise" enn det er nå.

 

Men jeg ønsker å få meg et normalt liv, uten disse svingningene fra dag til dag. Et liv hvor jeg kan være fornøyd med slik jeg har det (alt har jo fordeler og ulemper). Samtidig føler jeg at terskelen for å søke hjelp er relativt stor, og at mitt problem ikke kan løses med offentlige midler. Privat psykolog har jeg ikke råd til som student.

 

I tillegg er jeg redd at dersom jeg søker hjelp, vil jeg få 1-2 timer med psykolog, noe jeg ikke tror kan hjelpe. Det vil i så fall føles som om jeg ikke blir tatt alvorlig, og det er en følelse jeg helst vil unngå.

 

Hvor ligger egentlig terskelen for å søke psykologhjelp? Terskelen jeg tidligere har brutt var selvmord, men det er ikke på noen måte aktuelt i dag.

 

Takk for alle svar

[dag1234]

Hvis du er student ved universitet eller høyskole har du rett på gratis psykologhjelp, via Studentsamskipnaden. Normalt vil det ikke ta lang tid før du får time, og du trenger ikke henvising fra lege.

 

Terskelen for å søke hjelp vil variere fra person til person, men mange vil søke hjelp når problemene er størren enn hva de selv mestrer. Og der er vel du, slik du beskriver det. Ofte er det smart å søke hjelp på et tidlig tidspunkt, før problemene får vokst seg for store.

[TheMartine]

Enig med dag1234 her. I tillegg kan jeg nevne at det kan være lurt å smøre på litt når du er hos legen din og forteller om dette. Jeg vet det høres sleipt og uærlig ut, men det er viktig å få fram hvor mye du sliter med dette.

 

Forresten tviler jeg på at du kun får 1-2 timer, hvis du først får psykologhjelp. En psykolog vet godt at terapi krever tid. Lang tid. 1-2 timer er jo ikke nok til å bli ferdig med kartlegging og diagnostisering engang.

 

Vær ærlig og legg vekt på hvordan dette påvirker livet og livsutfoldelsen.

[dag1234]

Som student trenger du ikke å gå via lege for å få psykologhjelp. Høyskoler og universitet har sine egne helsetjenester. Du finner telefonnummer i studiekatalogen eller ved oppslag på skole/universitetet, så er dte bare å ringe og bestille time.

 

Jeg er ikke enig i at du bør "smøre på" når du er hos lege, verken med psykiske eller kroppslige symptom. Du bør fortelle om plagene dine så oppriktig du klarer. Da vil legen kunne henvise deg videre til den behandling legen mener du har best hjelp av. Ta du for hardt i, er det en viss fare for at du ikke blir trodd eller at legen sender deg til tyngre behandling enn du trenger.

 

Alle trenger nødvendigvis ikke lang tid hos psykolog. Mange får god hjelp etter få behandlinger, selv om jeg selvsagt ikke kan si om det gjelder i ditt tilfelle. Lykke til uansett.

[TheMartine]

Erfaringsmessig er jeg uenig med deg der, dag. Men dette varierer selvsagt fra lege til lege, og jeg har ikke vært innom den helsetjenesten skolene tilbyr, så det kan være helt annerledes der.

[dag1234]

Jeg er ikke uenig med deg, TheMartine, det er forskjell på leger og hvor flinke de er til å oppfatte hva du forteller. Det har jeg selv opplevd flere ganger. Likevel mener jeg at man som pasient ikke bør fortelle om flere eller større plager enn man har. Så får en heller skifte lege hvis man er misfornøyd.

 

Men - nå holder vi på å stjele tråden, som jo handler om terskelen for å søke psykologhjelp. Her kan det ikke være særlig tvil om at den i de langt fleste tilfeller er for høy. Det skyldes flere forhold; mange vegrer seg å søke hjelp fordi det er forbundet med skam å ha psykiske plager - og fordi det er for få psykologer. Mangel på psykolger gjør at det mange steder er opptil ett års ventetid for å få hjelp.

 

Det er uverdig for den som trenger helsehjelp og slett helsepolitikk - i dette landet som skal være ett av verdens rikeste.

[TheMartine]

Det er sant. Jeg vil uansett råde trådstarter til å søke hjelp om han føler han trenger det.