Ensom og deprimert?

[gripnatten]

hmmm.. Dette er helt nytt for meg og på en måte vanskelig. Jeg må prøve nye ting... Alt som kan hjelpe, er ikke forgjeves.

Nå skal jeg åpne meg helt. Her er det ingen som vet hvem jeg er.. Ok.. (jeg kan touchmetoden, så jeg skriver idet jeg tenker. Det er forklaringen til at dette kan bli noe rotete, men det får så være)

 

ja... Jeg er en mann på akkurat fylte 23 år. Har bodd i oslo hele livet og trives forsåvidt med det.

Hehe. Her sitter jeg midt i uka, klokka er halv 4 på natta...dette er fortsatt litt kleint, men det løsner vel etterhvert.

Ikveld opplevde jeg en håndfull neve depresjoner.. Depresjoner er egentlig veldig uvant for meg. (ikke er jeg 100%sikker på at jeg har depresoner heller... Jeg klarer ikke definere hva depresjon faktsik er.)

Dette kommer nok av at jeg hele livet har hatt en rikt liv på alle mulige måter.

Jeg kan ikke si at jeg har det ille.. For all del! Jeg har det kjempe bra!!! ...eller har jeg det?

For å begynne fra bunnen av. Jeg har hatt en A-4 oppvekst. Har dog svært dårlig forhold til min far. Vi møter veggen ofte... Og det har noe med at veggen har vært der i alle år. Vi kommuniserer så forferdelig dårlig. Om jeg var en sandkasse, så ville han vært et dusin tissetrengte katter. Problemet med vårt forhold er at vi ikke har noe forhold.

jeg har aldri snakket om damer, sex, venner, nåtidens strabaser, etc med min far. Æsj.. er ingen vits i å utdype dette videre. Vi er ikke venner, heller ikke fiender. Vi har bare generelt svært liten kontakt.

 

Med min mor er det bedre, men vi åpner hverandre ikke for hverandre. Det er tydeligvis "tabu" i vår familie.

jeg er enebarn, men ikke tro jeg er bortskjemt av den grunn. Jeg fikk aldri/sjeldent trøst da jeg var liten. Jeg kan huske en spesifikk historie der jeg var 7år og løpte etter noen eldre gutter (lek). Jeg falt og skadet kneet skikkelig. (skikkelig, da mener jeg en del skrubbsår...det skulle ikke mer til for en 7åring for at tårene lett trillet ned hans kinn:P) jaja... jeg gråt og haltet meg bort til min mor. Hun gjorde som hun alltid gjorde da jeg slo meg og hadde vondt.. "så så, det går bra, sa hun og ga meg et ufølsomt klapp på skulderen"...

Noen ville vel betrakte oss som en svært kald familie...

Sånn.. da var min barndomstid oppklart. Ungdomsskolen gikk, og jeg hadde toppkarakterer, samt at jeg var en av de "kule" gutta. Jeg slet aldri sosialt, hverken på barneskole,ungskole,eller videregående.

etter en herlig ungdomsskoletid, så bar det rett på videregående der jeg også nøt livets goder.

Jeg festet, jeg møtte damer, jeg bedrev hobbyer og aktiviterer... Jeg levde livet!

 

Videregående var over og jeg full av forventning. Utenom en rett vei på roser, så opplevde jeg få negative ting på videregående. Jeg mistet min aller beste kompis i en bilulykke. Dette var forferdelig.. Jeg gråt, jeg hadde det vondt, jeg fant trøst i hans foreldre og venner. Ved nærmere ettertanke, så har jeg faktisk ikke grått skikkelig etter den episoden... hmmm. (her sitter jeg og skriver... prøver å være min egen psykolog - det funker dårlig! )

 

vel. uten å gå for mye innpå detaljer, så fortsatte livet som en "dans på roser". Jeg kom i militæret, jeg begynte å trene, jeg dro fortsatt damer, fikk fortsatt like mange kompiser, var fortsatt en av de "kule" gutta, levde fortsatt livet.

 

(ikke ta alt dette som skryt, jeg må bare poengtere for å få fram best bilde av meg og mitt, så muligheten til konstruktive tilbakemeldinger er der)

 

Militæret ferdig og jeg begynte på høyere utdanning... Dette var mitt første "bortkastede" år. Jeg heiv rett og slett 365 dager ut vinduet.

Allerede første skoledag, så merket jeg at jeg ikke lenger var den utadvendte "solstrålen" som jeg alltid hade vært. På mange/de fleste områder var jeg fortsatt akkurat den samme... Jeg trodde bare at min noe mer tilbakevirkende kraft i det sosiale kom av alderen min.. jeg var jo nå blitt 20år... jeg var jo nå blitt voksen....

Jeg fikk mye mindre venner enn det jeg var vant med, men jeg var fortsatt en av de "kule".. fikk fortsatt damer, men noe mindre enn før..

 

Det var først np jeg merket at jeg begynte å ta noen steg tilbake, sånn rent sosialt sett. Jeg gikk gradvis fra å være meget utadvendt, til å bli mer den stille typen.. Den typen som sjeldnere fikk folk til å le...Jeg ble mer en "Lytter", enn en som snakker.

 

Plutselig ble det helomvending. Jeg og en eldre kamerat startet opp en egen bedrift. Dette ble mye jobbing... myyye jobbing.. Oppi all jobbingen fikk jeg også dame. Denne gangen var det seriøst!

Til nå hadde jeg ikke hatt så veldig mange seriøse langvarige forhold, så dette var nytt for meg.

Jeg fant raskt ut at hun var den rette for meg. Alt ved henne var for meg helt perfekt.

 

Til nå har jeg hatt et rikt liv... Bedriften gikk bedre og bedre og venner fikk hilst på kjæresten. Her startet også misunnelsen (føler jeg da....) . Jeg merket at flere bekjente nesten snakket nedlatende til meg..

Jaja, du har ordnet deg skikkelig du ser jeg. Fin dame og sjef i egen bedrift!... Jeg kunne lukte misunnelsen lang vei.

Jeg så spydighetene i øynene dems. Det var faktsik en kompis/ikke nå lenger som sa til meg rett ut: Du, hu dama di er jo litt over din leauge da...Alt for pen for deg...Mye koster noe slikt no a???

Ikke alle vennene min har oppført seg slik.. Heldigvis for det.

 

hmmm.. ikke akkurat kompis-aktig sagt, spør du meg.

Året gikk og ting ble bare bedre. Både på jobb og privat. (livet var fortsatt en dans på roser).

Etter 1år med den nystartede bedriften hadde vi virkelig gjort det. Livet ble snudd på hodet: i positiv forstand.

Penger, som alltid hadde vært et av nøkkelordene i min hverdag som liten, var ikke lenger et tema.

far er mekaniker og mor jobber i butikk.. Jeg har aldri fått alt jeg vil ha. Jeg fikk alltid høre at: penger vokser ikke på trær, gutten min. Du får vinne på lotto.

jeg husker jeg ble like forbannet hver eneste gang. Jeg skal faen meg ikke vinne på lotto! Jeg skal ordne de forbanna pengene selv... jeg skal få dem til å vokse på trær!

 

Jeg ble rik. Både jeg og kjæresten levde et godt liv med masse ferieturer, middag ute omtrent hver dag... vi kjøpte det vi hadde lyst på.. Endelig var jeg økonomisk uavhengig.. Herlig følelse, spesielt for en i begynnelsen av 20-åra..

Jeg kjøpte leilighet og drømmebilen min + en helt ok vinterbil. Utenom dette hadde jeg beina plantet godt på jorda. Jeg var flink til å spare..

 

 

Til dere som har orket å lese igjennom alt dette smikksmakket, så er det nå "problemstillingen" min starter..

Noen av dere vil muligens anse meg som en overfladisk egosentrisk idiot som kun legger ut et rotete, unødvendig innlegg kun for å tråkke ned på andre, men som jeg nevnte innledningsvis... Så er det ingen av dere som vet hvem jeg er... På "hjemme"bane (da jeg ikke legger ut livet mitt på diskusjonsforumer , så er jeg faktsik en hyggelig og omtenksom mann, med beina plantet i jorda..) Men samme det.. Dere får oppfatte meg sånn som dere vil.

 

ja... hvor var jeg.. jo! Idag er ikke visa helt den samme! Kort fortalt..

jeg er trygdet, jeg går til psykolog, jeg er singel og ensom hver eneste dag..... Sånn! Kast det inn i fleisen min!

 

 

Jeg jobbet alt for mye, alt for hardt... jeg ble utbrent.. Jeg har nå vært sykemeldt i snart 1 år, jeg har gått ned kraftig i lønn ettersom maxtaket i trygdenorge er 421' pr.år. Jeg får ikke engang dekket de månedlige regningene mine. (heldigvis har jeg vært flink til å spare, så dette er ikke hovedproblemet mitt).

Psykologen "er der for meg" 1 dag i uka... Jeg vet ikke hva jeg får ut av det, men..... forhåpentlivis noe godt!

Kjæresten min gjorde det slutt med meg før jeg ble sykmeldt.. Jeg var aldri hjemme... Vi fikk altfor liten tid, jeg var sur og gretten etter x antall timer på kontoret.. jeg skjønner hun ikke orket mer...

 

Ensomheten... Jo det er det som er det virkelig problemet her... Jeg har alltid sett lyst på ting og frem(stod)står som en positiv person...

 

jeg har nevnt ganske lite om nåtiden og det siste året, fordi at det er forsåvidt ikke så veldig relevant..

Jeg har sakte men sikkert blitt en mer innesluttet person.. Jeg er sjelden med på fest og morro lenger.. Hvorfor? Jo, for å være helt ærlig, så har jeg mistet mange venner. Misunnelsen ble for stor for mange. Jeg har til og med slettet facebooken min, da det er flere som har indirekte kommentert negativt på min suksess. (jeg skulle vel kanskje aldri lagt ut bilde av bilene mine og bilde av diverse ferieturer...)

Selv om jeg mener folk må tåle andres lykkes og suksess... Så er det jo litt forståelig at det er vanskelig for noen.

-Hvorfor fortjener han dette og ikke jeg? hva gjør han til en bedre person? ..innvendingene er mange.

 

Ikke misforstå meg! Jeg går ikke rndt og klager å har paranoia over at alle tror jeg er suksessfull og at jeg ser ned på andre som tapere. NEI, slik er det absolutt ikke..

Kontakten med mitt nettverk har sakte men sikkert dabbet helt ut.. Dette er det jo mange faktorer til..

Det er ikke hovedsaklig pga min "suksess", men heller det at jeg ikke har hatt tid... Når jeg prøver å gjenopprette kontakten, så virker 95% nærmest uinteressert.. Det har jo gått 3år siden jeg sist hadde kontakt med de fleste... Man vokser jo fra hverandre, men alikevel...

 

En vanlig hverdag for meg, pr.idag, er å sove til langt utpå dagen. Ikke ta telefonen da den ringer, ikke ta kontakt med folk. Jeg spiser mindre, har sluttet å trene styrke... Med andre ord; jeg holder meg stort sett inne i leiligheten min...

Jeg ser på tv og sitter å dataen. En sjelden gang cruiser jeg rundt på motorveien, men det er ikke det samme som før. Kjedelig.. Jeg føler meg rett og slett veldig ensom. SÅnn har det vært i omlag 1 år... Ble veldig kort avslutningsvis her, men...

 

Spørsmålene mine er jo mange.. Hvorfor har jeg blitt så innesluttet?

Hvorfor setter jeg ikke pris på gleder jeg satt pris på før?

Hvordan blir jeg kvitt den uroen som ligger der da jeg våkner om morgenen?

Hvordan bli kvitt ensomheten da jeg ikke har krefter til å ringe rundt til gamle "kompiser" for så å bli "avfeid"....

 

Nå begynner jeg å bli trøtt. Kanskje jeg "fin-redigerer" innlegget mitt i morgen:P

 

god natt.

[InToRv]

Du må ta tak i deg selv og innse at "life moves on" Det kommer ikke en dritt godt ut av at du sitter inne og sturer. (Skal se om jeg kan få skrevet mer etter jeg har fått sovet)

[Bata]

Få deg en jobb... Det kan løse alle de problemene, ELLER du kan starte opp studiene, begge deler gir det sosiale livet en "jump-start", spesielt studier med fadderuke og det som følger med

Det er dessverre 1 år til, så i mellomtiden er vel jobb det beste alternativet?

[enator]

woop,

 

skrev et ganske langt innlegg men legger det til på PM i stedet.

[Smurstafa]

Ut i fra det jeg kan lese så er det veggen du møtte som har skapt en del problemer. (som ofte veggen gjør) Dette i miks med de rundt deg som har sine sjalusiproblemer.

Når noen får suksess så tidlig i livet, noe som er sjeldent, så oppstår det en god del sjalusi. Det er såpass sjeldent med flotte biler og økonomisk uavhengighet på den alderen at andre ikke takler din suksess.

Jeg har opplevd noe lignende, men ikke i like stor grad. Jeg fikk en kremjobb i ung alder, flott leilighet, økonomisk uavhengighet, og alt det som det fører med seg. Heldigvis kom dette noe gradvis over flere år enn deg, og de fleste rundt meg klarte å godta det. Så heldigvis var det ikke flere enn en de man kan telle på en drøyt en hånd som forsvant for meg underveis. Men det har krevd mye krefter å vedlikeholde det sosiale ved siden av jobbingen.

 

Det krever hard jobbing og mye krefter for å komme seg dit du har, og når i tillegg de rundt deg ikke klarer å godta det du har opparbeidet deg tar det enda mer krefter, helt til man som i ditt tilfelle ender opp med å møte veggen.

Man havner i en ond sirkel når dette skjer. Jobben krever sitt av krefter, det sosiale krever sitt av krefter, (MYE krefter når disse viser sjalusi i tillegg) og motivasjonen generelt krever sitt av kreftene. Og kreftene er en gedigen mangelvare når man er overarbeidet.

Når man ikke får sin sosiale stimuli, får man heller ikke like mye nye krefter som igjen forer på at man ikke har kreftene til å vedlikeholde sin sosiale sirkel. (som forklarer hvorfor du aldri "gidder" å ta telefonen, eller ta kontakt med folk. Det er ikke mangelen av lyst, men det er mangelen av "orket")

Det er også mangelen på krefter som er grunnen til at du ikke klarer å sette pris på ting i like stor grad som du gjorde før.

Du har kanskje merket at f.eks. når du ser en morsom film, så blir den morsommere dess mer opplagt du er, og når du er i bedre humør? Er man slapp og kraftløs blir den samme filmen døll og kjedelig.

Når man er slapp og kraftløs klarer ikke hodet å følge med og avse den lille dosen krefter det trengs for å vedlikeholde gledessenteret i hjernen. De få kreftene som er der, blir reservert til å holde kroppen din gående igjennom dagen.

 

Så.. Hva du skal gjøre for å bli kvitt uroen og ensomheten? Det har PaperWalls fanget essensen av i sitt korte, men spot-on svar.

Du må mobilisere kreftene dine og innse at du kommer ingen vei av å fortsette sånn du gjør nå. Du må ta tak i deg selv og tvinge deg selv (uansett hvor lite motiverende det er akkurat nå) til å komme deg opp av stolen, ut og videre.

Ta ofte kontakt med folk, og dra i gang noe sosialt igjen. Kan ikke en kamerat den dagen, ta kontakt med nestemann. Kan ikke han, ta kontakt med nestemann igjen. Aldri gi opp og sitt inne og synes synd på deg selv. Det vil bare forsterke den onde sirkelen du er inne i akkurat nå.

Det kommer til å være SYKT vanskelig i begynnelsen, og det er da du må spille på psyken din og holde den i sjakk. Etter som du har blitt så suksessfull og jobbet hardt for å komme dit, vet jeg at du har psyken som trengs bare du klarer å mobilisere kreftene dine.

Det er KUN du som kan dra deg selv ut av den sølepytten du har havnet i, du må bare begynne så fort som mulig.

 

Kom deg ut av sofaen, og dytt deg selv i riktig retning. Det er ingen andre som kan gjøre det for deg!

 

Stå på, og aldri (ALDRI!!) gi opp! Lykke til!

[hypnotize7]

Hmm. Hvorfor må du bo i Oslo? Skjønner ikke at noen orker denne postmodernistiske asfaltjungelen fylt opp av overfladiske egoister (min mening altså), skaff deg studieplass laaangt unna! Ved å flytte til Bodø fikk jeg oppleve en landsdel som jeg ellers aldri hadde opplevd og fikk venner som er gode mange år etter! Jeg mener at de store skiftene i livet mitt har skjedd når jeg har flyttet til et nytt sted for å studere og fått opplevd annen kultur. Jeg har hatt det enklere å skaffe meg venner på høgskoler enn ellers (delta i kollokviegrupper fra dag 1!).

 

Er du vedvarende "nede" og energiløs, så er du deprimert! Den medisinske betydningen av dette er ikke at du skal være så forbanna trist og lei deg hele tiden, det går mer på at du er kraftløs. Spør legen om noe antidepressiva, det hjelper om du kombinerer det med en livstilsendring når du får tilbake energien! Men en pille gir deg aldri venner, så begynn å oppsøk de du har kjent før + start i en ny forening for noe du tror du liker å gjøre!

 

Lykke til!

[Høsten]

Hei! Lurer på hvordan det går med deg i dag? Går det bedre?

[Tvillingsjel]

Janteloven står dessverre ganske sterkt. Man skal ikke tro man er noe. Høres ut som du jobbet hardt for det du oppnådde, for hardt... Synes ikke det er noe ufint over at du forteller om de tingene du oppnådde altså, man har lov til å være stolt når man gjør det bra. Kan også forstå at du var motivert for å få det til.

 

Når man er deprimert så er det veldig lett å bli tiltaksløs, veldig lett å bare sove lenge. Det blir en ond sirkel. Man føler ikke tiltak til å gjøre noe og føler at man ikke har tid til noe heller. Dagene går bare og man må ta tak i seg selv for å få løst det. Noen ganger er litt av problemet at man på en måte ikke har lyst heller... Kan være lurt å prøve å finne ut hva du vil gjøre videre, om du vil gå mer skole eller prøve å finne en jobb.

 

Du har vært populær før sier du og hatt mange venner. Hvem var de nærmeste vennene dine? Er ikke sikker at du blir avvist av dem. Kanskje de har savnet deg? Det skader ikke å prøve i alle fall og så får du noen du kan prate ut med om hvordan du har det og har hatt det. Kjipt at det ble slutt med kjæresten da. Er det noe som kan gå an å fikse? Nå jobber du beviselig ikke hele tiden. Har hun gått videre? Har du fortsatt følelser for henne?