Alene nesten hver eneste kveld hver eneste dag.

[Gjest Trådstarter]

Hvis du ser når dette innlegget er skrevet, vil du se at det er skrevet en fredag kveld. Det kunne like godt vært skrevet i morgen kveld eller en hvilken som helst annen helg også. Jeg er forferdelig lei av det her; alltid det samme hver helg, hver kveld og hver dag.

 

Jeg er intelligent og i mange sammenhenger veldig selvsikker. Jeg er verken stygg eller sosialt tilbakestående. Derfor er jeg ikke helt sikker på hvorfor jeg er i denne situasjonen.

 

Da jeg begynte på videregående for noen dager siden, hadde jeg håpet at ting skulle forandre seg litt i positiv retning. Det har det ikke gjort. Det er bare den samme gamle leksa med de samme folkene jeg gikk på ungdomskolen med. Jeg er så vant til å bli avvist og få den kalde skulderen i forsøk på å bli bedre kjent med mennesker at jeg av og til tar meg selv i å tro det er helt håpløst å gjøre et forsøk. Dette gjelder da først og fremst på plassen der jeg bor og alle vet hvem jeg er - på andre steder der ingen kjenner meg synes jeg det er lett å bli kjent med nye mennesker.

 

Det er mange jeg kunne tenkt meg å bli kjent med på skolen. Men jeg synes det virker som om de jeg gjerne kunne tenkt meg å bli bedre kjent med, virker litt avvisende. De jeg bruker å snakke en del med på skolen og i friminuttene, har aldri lyst å gjøre noe annet enn å sitte hjemme og spille data uansett hvor mye jeg maser på dem. Derfor blir det stort sett til at det er det jeg også gjør. Hver kveld hver dag. Se på film og spille data.

 

Jeg synes bare det er så utrolig leit å aldri bli invitert på fest eller noe slikt. Det er noe jeg har lyst til. I grunn liker jeg godt å være sosial, og jeg liker fester (jeg har vært på én fest).

 

Mens jeg har skrevet dette, har jeg gått fra å være ganske lei meg til å være i en helt ok emosjonell tilstand. Det er stort slett slik jeg føler meg. Helt ok.

 

Takk for at du har tatt deg tid til å lese gjennom. Jeg setter pris på alle slags tilbakemeldinger

Endret 22. august 2009 av Goliath

[Mez]

Kjønn og alder?

[Gjest Trådstarter]

Jeg er 16 år, mannlig, og som jeg skrev begynte jeg nettop på videregående.

[SpecialForce]

Vanskelig å gi konkrete råd til noen man ikke kjenner. Det eneste rådet jeg har mulighet til å gi deg er å kanskje fokusere på å finne venner andre steder enn i ditt lokalmiljø?

Du nevner at du spiller en del. Ville ikke det da være en fordel å dra på treff som handler om spilling og møte folk der? Jeg har hatt stor suksess med å dra på TG. Min første gang var i år og der møtte jeg flere personer som jeg vil prøve å holde kontakten med.

Selvfølgelig er det leit å måtte sitte hjemme og aktivisere seg selv hele tiden. Jeg har det selv ikke så mye bedre, men jeg prøver å gjøre noe med det uten den alt for store suksessen ennå. Det du kan gjøre er å snakke med noen profesjonelle om problemene dine? Jeg opplever Psykolog som en god måte å blåse ut litt da jeg ikke akkurat har den største venneflokken. Jeg vet om kun 2 stykker i min egen VGSklasse som jeg ville våge å diskutere mitt indre "meg" med.

Jeg vet det kan kanskje høres sjokkerende å åpne seg opp foran en helt fremmed person. Og for å være ærlig så tar det litt tid før ting kan bli litt bedre, men det som er viktig er å sette pris på fremgangen. Poenget mitt er at det hjelper å snakke ut om det til noen. Man føler seg så utrolig lettet etterpå, eller kanskje litt shaky? Alt avhenger av personen.

For min egen del har jeg valgt å ikke bry meg alt for mye om lokalmiljøet mitt. Jeg ser ingen som ønsker kontakt med meg og da gidder jeg ikke å mase. Men tiden det tok for meg å innse dette har kostet meg dyrt på andre områder. Jeg kjenner igjen mange nøkkeltrekk i deg som person, kanskje du ville sette pris på litt kontakt på msn i det minste? Jeg har lignende kontakt med andre og må si at det hjelper godt på. Hvis du skulle ha en bruker her så bare send en PM

 

Håper du finner noe nyttig i skribleriene mine. Psykolog kan du få henvisning til av fastlegen din. Hvem denne personen er finner du på NAV sine hjemmesider. Lykke til!

[rocknrolf77]

Kanskje begynn med en aktivitet som nevnt over her. Finnes mye kurs, aktiviteter etc. hvor alle de andre aa er i samme sitasjon hvor de ikke kjenner de andre deltakerene.

[Gjest sammeproblem]

Jeg har det samme problemet som deg, så hvis du vil prate om det så er jeg åpen. :|

[Suppekatten]

Du hørres ut som en eksakt kopi av meg jo!

 

Ta kontakt på [email protected] for å få noen å prate med (Jeg er også ivrig etter å prate med noen i samme knipe)

Er 15 og går siste året på ungdomskolen. Få venner som heller ikke er med på noe serlig og jeg prøver da å søke til folk som desverre ikke bor i samme tettsted som meg :S

Så ja.... jeg sitter nesten allene hele tiden jeg også

Endret 21. august 2009 av Heigren

[Pepsi Max]

Prøv å bli kjent med noen av jentene

[Kloever]

Jeg var der du er nå for ni år siden, og for min del ble det bare verre med årene. Så det er sykt viktig å snu på situasjonen nå.

 

Enda godt at du fortsatt tar kontakt med andre og ikke bare isolerer deg helt. Det er det verste du kan finne på.

 

Men du sier jo at du innerst inne er sosial, og da skal det fortsatt være håp. Jeg har egentlig ikke noen tips, jeg håper bare du forstår at dette ikke er noe som automatisk vil bedre seg med årene.

 

Bare ikke gi opp. Det er bedre å være innpåsliten og masete, og i hvert fall ha prøvd å oppnå noe.

[JerkenovDecoq]

Hvis du, som du sier, er sosial av deg, hvorfor sitter du da inne? Er interessene dine kun å spille data og se film? Skaff deg noen nye interesser som innebærer fellesaktivitet eller lagarbeid. F.eks. start med en eller annen idrett. Det er ikke spesielt vanskelig å få venner om de har samme interesser som deg.

[nomore]

Om dere er lei av å gjøre det samme hver kveld, hver dag, hver helg, hvorfor gjør dere det da?

 

Eg vet AKKUART hvordan dere har det, eg har vært der selv. Men den eneste som kan gjøre noe med dette, er deg selv.

[Haugli]

Det er bedre å være innpåsliten og masete, og i hvert fall ha prøvd å oppnå noe.

 

Nei, dette stemmer ikke alltid. Uten å prøve å såre vil jeg si det rett som det er at hvis noen ikke vil ha kontakt med deg så er det for at du rett og slett ikke "passer inn". Etter å ha begynt med mitt 13. år på skole så har jeg sett veldig mange forskjellige typer mennesker, og det ALLER verste jeg vet er innpåslitne "lonere" som prøver FOR hardt. Ta et hint.

 

Men herregud, som du sa, du er nettopp begynt i en ny klasse på VGS? Den første tida er det mange som ikke kjenner en døyt og det er litt "skummelt" å ta kontakt med andre, men dette kommer seg. Bare vær normal; ikke steng deg selv inne, men ikke prøv å vise deg for mye heller.

 

Idag blir du regelrett kværka dersom du skiller deg for mye ut, prøv å bare flyt LITT inn i mengden. Ikke legg ut hvor jævla pro du er i CS eller WoW og heller ikke hvor mange hundre kilo du tar i benk. Finn noen med like interesser som du har, sålenge det ikke bare er film og data. Hvis du ikke har en litt "fet" hobby som snowboard/skateboard/paintball/airsoft/moped/osvosv så foreslår jeg at du skaffer deg en! Er veldig mye lettere å skaffe seg kompiser når dere har lik interesse og det er flere ting dere kan gjøre sammen!

 

 

Dette ble mye jårr og vas, men håper at iallefall NOE kunne bidra litt.

[Kloever]

La meg omformulere. Det er bedre å risikere å være en slitsom og pågående loner enn å ikke tørre, eller gi opp.

 

Hvem skulle du såre, TS eller meg? Jeg finnes ikke pågående i hvert fall, men håper TS unngår å gjøre de samme feilene som meg.

[dnthalhuk]

Ikke vent på å bli invitert på fest. Bare spør om du kan komme, som oftest sier folk ja.

I ettermiddag kan du jo prøve å spørre folk i telefonlisten din, du vet fester om det skjer noe ikveld. Hvis ikke kan du jo prøve å høre om datavennene dine blir med på xbox eller ps3. Da jeg var på din alder brukte jeg og 3-4 andre kompiser ofte å dra fram en N64 og spille Mario kart/world cup 98. Geeky, men d var mer sosialt og morro enn å tappe keyboard alene hele kvelden.

Endret 22. august 2009 av Ant1

[hvorre]

Been there, done that!

For bare noen måneder siden var jeg i samme situasjon...

Nå var jeg riktignok godt likt av de aller fleste fra før av, jeg bare var ikke noe festmenneske eller en person som ble invitert på fest...

Jeg hadde også de samme forventningene til VGS som det du hadde/har, men for meg ble også situasjonen litt som din, jeg ble liksom aldri invitert på fest hos noen i klassen min.(går på skole 1,5 mil unna hjembyen min...) Dog har jeg også bestemt meg litt for at folkene i klassen min ikke er personer jeg vil feste med, ettersom jeg bor 2,5 min unna enkelte og så desperat etter å feste er jeg ikke..

I stedet fant jeg ut at personer jeg hadde hatt kontakt med og vært gode venner med på ungdomsskolen kunne hjelpe meg med å komme inn i ett festmiljø hjemme i byen min. Spesielt en av vennene mine som jeg henger mest med har hatt ekstremt stor betydning for meg her.

Men jeg begynte ikke å feste før sommerferien i år, etter at jeg hadde sittet inne på gutterommet alene i to av tre år på VGS hver helg...

Nå er jeg blitt en del av en herlig gjeng med folk som jeg alltid har ønsket å være en del av i hjembyen, mens folkene i klassen min er blitt nettop det: klassekamerater...

 

Så, mitt råd er å finne en venn du virkelig stoler på, og som du vet er inne i ett festmiljø, og rett og slett bare spørre om du kan få være med på fest...det er ikke verre!

[muggsopp]

Hvis du ser når dette innlegget er skrevet, vil du se at det er skrevet en fredag kveld. Det kunne like godt vært skrevet i morgen kveld eller en hvilken som helst annen helg også. Jeg er forferdelig lei av det her; alltid det samme hver helg, hver kveld og hver dag.

 

Jeg er intelligent og i mange sammenhenger veldig selvsikker. Jeg er verken stygg eller sosialt tilbakestående. Derfor er jeg ikke helt sikker på hvorfor jeg er i denne situasjonen.

 

Da jeg begynte på videregående for noen dager siden, hadde jeg håpet at ting skulle forandre seg litt i positiv retning. Det har det ikke gjort. Det er bare den samme gamle leksa med de samme folkene jeg gikk på ungdomskolen med. Jeg er så vant til å bli avvist og få den kalde skulderen i forsøk på å bli bedre kjent med mennesker at jeg av og til tar meg selv i å tro det er helt håpløst å gjøre et forsøk. Dette gjelder da først og fremst på plassen der jeg bor og alle vet hvem jeg er - på andre steder der ingen kjenner meg synes jeg det er lett å bli kjent med nye mennesker.

 

Det er mange jeg kunne tenkt meg å bli kjent med på skolen. Men jeg synes det virker som om de jeg gjerne kunne tenkt meg å bli bedre kjent med, virker litt avvisende. De jeg bruker å snakke en del med på skolen og i friminuttene, har aldri lyst å gjøre noe annet enn å sitte hjemme og spille data uansett hvor mye jeg maser på dem. Derfor blir det stort sett til at det er det jeg også gjør. Hver kveld hver dag. Se på film og spille data.

 

Jeg synes bare det er så utrolig leit å aldri bli invitert på fest eller noe slikt. Det er noe jeg har lyst til. I grunn liker jeg godt å være sosial, og jeg liker fester (jeg har vært på én fest).

 

Mens jeg har skrevet dette, har jeg gått fra å være ganske lei meg til å være i en helt ok emosjonell tilstand. Det er stort slett slik jeg føler meg. Helt ok.

 

Takk for at du har tatt deg tid til å lese gjennom. Jeg setter pris på alle slags tilbakemeldinger

 

En ting som taler veldig til ditt forsvar overfor de som eventuelt måtte lire av seg at du er en taper -- du er OK med det og bryr deg tilsynelatende ikke så mye om det. Greit nok, du virker litt oppgitt, men det er ikke din verdens undergang. Du er allerede 2/3 på vei til målstreken.

 

Mitt eneste råd er: vær deg selv. Vær åpen. Gi faen i hva andre mener om deg. Finn deg nye venner.

 

Hvis du vil bli populær: baksnakk folk, og jug bak ryggen deres. Da blir du populær. Tro meg, slik er det bare.

[Samcki]

Kan komme med mitt bidrag likeså

 

Har vært akkurat der du er når jeg gikk sisteåret på ungdomsskolen, begynte på VGS og gjorde noe nytt ved å faktisk velge Steinerskolen av alle ting.

 

Greit nok at det var noe nytt, en start i det minste.

Etterhvert som tiden gikk så fant jeg fort ut av at det finnes utallige ting man kan gjøre på og begynte så å lese en god del bøker (aldri rørt en bok før da) og fant ut at det var noe jeg kunne leve meg litt inn i.

Det viktigste dog var å bli kjent med _nye_ folk, mennesker er på mange måter simple i den grunn da om du viser interesse og lytter til det de sier så hører de automatisk mer på deg. Det er dog vanskelig i din alder da puberteten fortsatt har sin tak om humør og følelser.

Nå utallige år senere (er vel... 8år siden nå) har jeg flyttet til en ny by, har tatt vare på de vennene som jeg annså som gode fra barndommen og fått nye. Har dame, egen leilighet og jobb og trives stort sett med det meste jeg gjør.

 

Så kan si til deg at det er vanlig å føle seg utenfor når det er slik som du har det. Det er ikke bare enkelt å endre på vaner, men når du først finner noe som du virkelig har lyst til å gjøre, så er det alltid andre som har lyst til å gjøre det samme

[Orkhanan]

Ta kontakt med andre folk, prøv å bli med hvis det skjer noe. Være vennlig prøv å få igang samtaler. Forhåpentligvis treffer du noen mennesker du kan få bedre kontakt med, men mange ganger så blir det bedre utover vgs, alltid litt tøft de første måndene.

[Samcki]

Hvis du ser når dette innlegget er skrevet, vil du se at det er skrevet en fredag kveld. Det kunne like godt vært skrevet i morgen kveld eller en hvilken som helst annen helg også. Jeg er forferdelig lei av det her; alltid det samme hver helg, hver kveld og hver dag.

 

Jeg er intelligent og i mange sammenhenger veldig selvsikker. Jeg er verken stygg eller sosialt tilbakestående. Derfor er jeg ikke helt sikker på hvorfor jeg er i denne situasjonen.

 

Da jeg begynte på videregående for noen dager siden, hadde jeg håpet at ting skulle forandre seg litt i positiv retning. Det har det ikke gjort. Det er bare den samme gamle leksa med de samme folkene jeg gikk på ungdomskolen med. Jeg er så vant til å bli avvist og få den kalde skulderen i forsøk på å bli bedre kjent med mennesker at jeg av og til tar meg selv i å tro det er helt håpløst å gjøre et forsøk. Dette gjelder da først og fremst på plassen der jeg bor og alle vet hvem jeg er - på andre steder der ingen kjenner meg synes jeg det er lett å bli kjent med nye mennesker.

 

Det er mange jeg kunne tenkt meg å bli kjent med på skolen. Men jeg synes det virker som om de jeg gjerne kunne tenkt meg å bli bedre kjent med, virker litt avvisende. De jeg bruker å snakke en del med på skolen og i friminuttene, har aldri lyst å gjøre noe annet enn å sitte hjemme og spille data uansett hvor mye jeg maser på dem. Derfor blir det stort sett til at det er det jeg også gjør. Hver kveld hver dag. Se på film og spille data.

 

Jeg synes bare det er så utrolig leit å aldri bli invitert på fest eller noe slikt. Det er noe jeg har lyst til. I grunn liker jeg godt å være sosial, og jeg liker fester (jeg har vært på én fest).

 

Mens jeg har skrevet dette, har jeg gått fra å være ganske lei meg til å være i en helt ok emosjonell tilstand. Det er stort slett slik jeg føler meg. Helt ok.

 

Takk for at du har tatt deg tid til å lese gjennom. Jeg setter pris på alle slags tilbakemeldinger

Hvis du vil bli populær: baksnakk folk, og jug bak ryggen deres. Da blir du populær. Tro meg, slik er det bare.

 

For min del så ble jeg fint "populær" som du kaller det ved å være motsatt av det du beskriver. Virkelig gode venner får du ved å lytte, vise interesse og hjelpe andre...

Sosial Psykologi er vanskelig og det du beskriver er motsatt av det som kalles "bra".

[muggsopp]

Hvis du ser når dette innlegget er skrevet, vil du se at det er skrevet en fredag kveld. Det kunne like godt vært skrevet i morgen kveld eller en hvilken som helst annen helg også. Jeg er forferdelig lei av det her; alltid det samme hver helg, hver kveld og hver dag.

 

Jeg er intelligent og i mange sammenhenger veldig selvsikker. Jeg er verken stygg eller sosialt tilbakestående. Derfor er jeg ikke helt sikker på hvorfor jeg er i denne situasjonen.

 

Da jeg begynte på videregående for noen dager siden, hadde jeg håpet at ting skulle forandre seg litt i positiv retning. Det har det ikke gjort. Det er bare den samme gamle leksa med de samme folkene jeg gikk på ungdomskolen med. Jeg er så vant til å bli avvist og få den kalde skulderen i forsøk på å bli bedre kjent med mennesker at jeg av og til tar meg selv i å tro det er helt håpløst å gjøre et forsøk. Dette gjelder da først og fremst på plassen der jeg bor og alle vet hvem jeg er - på andre steder der ingen kjenner meg synes jeg det er lett å bli kjent med nye mennesker.

 

Det er mange jeg kunne tenkt meg å bli kjent med på skolen. Men jeg synes det virker som om de jeg gjerne kunne tenkt meg å bli bedre kjent med, virker litt avvisende. De jeg bruker å snakke en del med på skolen og i friminuttene, har aldri lyst å gjøre noe annet enn å sitte hjemme og spille data uansett hvor mye jeg maser på dem. Derfor blir det stort sett til at det er det jeg også gjør. Hver kveld hver dag. Se på film og spille data.

 

Jeg synes bare det er så utrolig leit å aldri bli invitert på fest eller noe slikt. Det er noe jeg har lyst til. I grunn liker jeg godt å være sosial, og jeg liker fester (jeg har vært på én fest).

 

Mens jeg har skrevet dette, har jeg gått fra å være ganske lei meg til å være i en helt ok emosjonell tilstand. Det er stort slett slik jeg føler meg. Helt ok.

 

Takk for at du har tatt deg tid til å lese gjennom. Jeg setter pris på alle slags tilbakemeldinger

Hvis du vil bli populær: baksnakk folk, og jug bak ryggen deres. Da blir du populær. Tro meg, slik er det bare.

 

For min del så ble jeg fint "populær" som du kaller det ved å være motsatt av det du beskriver. Virkelig gode venner får du ved å lytte, vise interesse og hjelpe andre...

Sosial Psykologi er vanskelig og det du beskriver er motsatt av det som kalles "bra".

 

Ja, Sosial psykologi er vanskelig, men folk som knapt er tørre bak øra er ikke de mest gjennomtenkte og erfarne, derav alderen, og da er det ikke noen vits i å gi deg råd om hvordan VOKSNE oppfører seg i mellom.

 

Det er barn vi snakker om her. Ungdommer, dog barn. La de holde på med det som gangner dem der og da, og så kan de også lære seg hvorfor det er en dårlig idé på den ordentlige lærerike måten og bli gode mennesker senere i

livet -- og samtidig inneha en del livserfaring.

 

Du forfekter jo å gi de letteste utvei. Du får ingenting gratis her i livet. Viser du at du kan være et rasshøl, og at du senere også kan være snill, gir du folk inntrykket (som for øvrig er ganske så presist) at du er gjennomtenkt, erfaren, og ikke minst er mer verdt enn guttevalpene på 29 som tror de eier verden.