Latskap og depresjoner for å flytte ut

[Gjest Guest_Jens_*]

Jeg har problemer som faller litt mer i psykisk kateogri enn fysisk, så håper tråden kan flyttes hvis det finnes et bedre forum...

 

Anyways... jeg har bodd hjemme nå i 20 år og fullført vgs. Jeg besto alt og gjorde det ok, men på slutten av 2. klasse og store deler av 3. klasse begynte jeg å bli litt lat. Droppet lekser, slurva på prøver og innleveringer, og ble også en del fravær pga skulking. Jeg har i mange år tenkt at jeg skule bli politi, og tenkte derfor at jeg ikke trengte 6 i snitt og kunne slappe litt av (selvfølgleig helt idiotisk) , men til gjengjeld trente jeg mye fysisk for å forberede meg til opptaskravene.

 

Etter vgs var jeg innkalt til forsvaret. Hadde lenge vært innstilt på dette, fordi det er viktig for de som søker politiutdannelse, og de fleste jobber ser på det som positivt.

 

Alt var topp frem til dette... jeg merket at noe skjer med meg når jeg drar alene til et nytt sted langt unna uten å kjenne noen. Til vanlig er jeg i godt humør og har en ganske bekymringsfri personlighet, men plutselig ble jeg bare helt deppa. Jeg har vnaligvis ikke problemer med å møte nye folk, og i begynelsen i forsvaret kom jeg jo i kontakt med folk, men likevel var jeg deppa, og merket mer og mer at jeg søkte meg vekk fra de andre. Det var en vanskelig å overgang å plutselig dele rom med masse nye folk, fikk aldri muligheten til å bare sitte litt for meg selv i ro og fred, og det gjorde påkjenningen av å være deppa enda større.

 

Så det hele endte med at jeg rett og slett ga opp og klarte å få meg dimmitert. På en side var jeg skuffa over at jeg hadde sluttet så fort på noe jeg hadde planlagt i så mange år, men på den andre siden følte jeg en gedigen lettelse, det var som en stor stein bare ble løftet fra meg, da jeg kunne dra hjem og tenke på at jeg slipper å gå rundt der og lide mer.

 

Jeg var innkalt om vintern, så jeg tenkte at nå har jeg et halvår på å tenke på hva jeg skal gjøre videre, og denne tiden brukte jeg på å jobbe. Tok en vanlig deltidsjobb som budbringer, og trivdes fantastisk, flott arbeidsmiljø og følte at jeg fikk noe mer ut av dagen enn bare sløving. Så nærmet sommer seg igjen, og jeg søkte og kom inn på en mindre høgskole ca 2 timer unna der jeg bor nå (dette er nå, denne sommern altså)

 

Da jeg søkte var jeg ganske entusiastisk, men jo mer det nærmet seg skolestart, jo mer bekymra ble jeg. Jeg har tro på at jeg både kan klare å få meg venner osv på det nye stedet, og atj eg kan med hardt arbeid få gode resultater på skolen, men samme depresjonen som når jeg dro hjemmefra til militæret begynte å komme tilbake... vet ikke hva jeg er deppa for, bare blir det. Naturligvis bør jeg dra ned og gi det en sjanse, men har jo militæret i bakhodet hele tiden og er redd for at det samme skjer igjen - jeg blir så deppa at jeg til slutt slutter å gå på skolen, og så sitter jeg bare igjen med masse gjeld på et sted jeg ikke vil være. Jeg har funnet en leilighet, men ikke skrevet under på kontrakt ennå, og føler at jeg nå har en siste sjanse på å ta riktig valg før det er for sent.

 

Det kan høres ut som at jeg er ekstremt tiltaksløs og bare vil bo hjemme til jeg blir 40 og gjør eingenting, men jeg er faktisk utrolig innstilt på å bo for meg selv og bli selvstendig.

Det jeg tenker på nå er bare å slippe flere påkjenninger med å komme til nye steder, og bli der jeg er nå. Vil bo for meg selv, men håper det blir lettere siden jeg er kjent i byen... at det blir en litt lettere overgang. Men samitidg er jeg jo også bekymra for at jeg ikke kommer til å møte noe særlig nye folk, som når jeg kommer til en helt ny by og begyner på skole. De gamle kompisene herfra har stort sett gått hver til sitt...

 

Det jeg lurer på er: er det håp for meg i å komme over problemet mitt på egenhånd ved å gjøre overgangen med å flytte ut så lett som mulig, ved å ikke flytte til et helt nytt sted og begynne på en skole som jeg føler vil kreve for mye av meg? Eller bør jeg bare begynne å gå til en psykolog? Har alltid håpt at jeg kan løse problemet på egenhånd...

 

Har bodd med mamma og pappa i 20 år (er enebarn) og må vel innrømme at jeg savna de når jeg var i forsvaret siden de har vært flinke til å gi støtte i slike situasjoner, men vet ikke om det er den eneste grunnen til atj eg ble deppa, er vel også det at jeg har bodd på samme sted i så mange år, så føler meg trygg der. Men det har også blitt masse mas fra foreldra de siste årene etterhvert som jeg ble latere, så gleder meg ekstremt til å bo for meg selv og slippe dette (føler også jeg er altfor gammel til å bo hjemme), og dette er jeg 100% innstilt på, men lurer bare på hvordan jeg skal overkomme depresjoner :/

 

Takker hvis noen gidder å lese alt dette og hjelpe meg litt videre

[vidor]

Nå føler jeg langt fra at jeg har oversikt over hele situasjonen din, men dette er i alle fall et svar til deg basert på det du skriver.

 

Kan du tenke deg tilbake til slutten av 2. klasse hva du tror som gjorde at tingene ble som de ble ?

Som regel finner man en eller flere grunner bare man leter litt, og det kan være nyttig input for å prøve å nøste opp i det hele.

 

Ut i fra det du skriver så virker det som du er ganske vant med å ha støtte rundt deg og at du ikke er helt komfortabel med store gjenomgripende forandringer. Ikke noe unormalt i dette. Tror mer eller mindre alle jeg vet om føler det på samme måten, spesielt de som var i militæret. Det er på en måte både en risiko og mulighet, og ut i fra det du opplevde i militæret så virker det jo som du klarer deg rimelig greit så lenge du får litt alenetid for å samle tankene. Mange som har det på denne måten også. Man trenger ikke være sosial 100% av tiden.

 

Du kan jo søke etter personer som kan fungere som støtte for deg (gjerne gjensidig), og så har du jo alltid muligheten til å holde kontakten med familien både med besøk og pr. telefon etc. Håper det order seg for deg.

[Gjest Gjest_Pål]

Jeg ble nesten nødt til å klype meg selv i armen da jeg leste innlegget ditt, Trådstarter(Jens), da jeg fikk en ekkel følelse at jeg hadde skrevet innlegget selv i søvne. Hadde egentlig lyst å sende deg en PM med det jeg skriver, men blir litt vrient når du har skrevet som gjest.

 

Jeg starter med å fortelle litt om meg, så kanskje du skjønner hvorfor jeg tror jeg forstår deg, også prøver jeg å besvare spørsmålene dine til slutt.

 

Hadde selv bodd med mor og far på samme plassen i 19 år, da jeg var ferdig med videregående. Når jeg ble kalt inn til militæret ble jeg faktisk veldig begeistret og var motivert for å gå inn. Alt startet ok, ble godt kjent med romkameratene, og det var ellers lite å klage på. Så etter noen uker følte jeg en enorm tristhet. Jeg kunne ikke sette ord på hva det var som gjorde meg så deppa, det bare var sånn. Var kanskje et stort savn, men vet ikke engang hva jeg savnet. Før dette tidspunktet hadde jeg aldri i mitt liv trodd at jeg kom til å trenge å snakke med en psykiater, men oppsøkte allikevel en. Samtalen hjalp svært mye, ikke bare fordi det gjorde at jeg ble dimmitert, men de er faktisk ganske flinke til å 'trøste', tro det eller ei

 

Følelsen av å komme vekk derifra var helt utrolig god, og ting var som før, svært uproblematisk. Jeg kom også hjem igjen på vinteren, og tenkte også at det var på tide å tenke over hva jeg ville. Imens fikk jeg meg en jobb, så jobbet mens jeg bodde hjemme en stund.

 

Begynte etterhvert å kjenne at jeg ville flytte for meg selv jeg og. Hadde egentlig lyst å flytte til en leilighet som var i lokalområdet, da de fleste kameratene mine bodde der, pluss at jeg tror jeg er en person som er litt for glad i det gode, gamle og kjente. Etter 5-6 visninger uten napp (vi var 3 kamerater som skulle flytte sammen, mulig det var litt ugunstig, ikke vet jeg) la vi det hele litt på is. Men så dukket det opp en mulighet i for meg å flytte inn til en kamerat i Oslo (et par timers kjøretur fra der jeg egentlig kommer ifra). Det hele kom på litt kort varsel så jeg flyttet rimelig raskt og søkte jobb med engang jeg hadde flyttet inn. Fikk heldigvis jobb, nesten med en gang. Og frem til nå har alt fungert rimelig bra. Har forresten som deg, også hatt et ønske om å bli politi en stund

 

Så over til deg, mister!

 

Først må jeg bare klare opp noe, i og med at du nevnte at du lenge hadde tenkt å bli politi; Er det politiskolen du har kommet inn på? Isåfall, dersom du virkelig vil dette, og det kun er frykten for at du skal bli deprimert igjen er det som stopper deg, syntes jeg du skal gi det et forsøk Det er ikke værre enn at om det skulle skjære seg så kan du hoppe av studiet og si opp leiligheten og fare tilbake

 

Da kan du feks gjøre som du selv skrev, gjøre overgangen med å flytte ut så lett som mulig ved å ikke flytte så langt vekk Ta ting litt steg for steg. Men uansett har jeg lyst å anbefale deg å ta liten samtale med en psykolog, ikke nødvendigvis fordi du trenger det, men fordi det er et bra hjelpemiddel. De hjelper deg med å klarne opp ting. Som sagt hadde jeg aldri trodd at jeg kom til å snakke med en selv, men jeg angrer ikke et sekund. Tvert imot.

 

Og sist men ikke minst! Husk at det alltid ordner seg til slutt

[Gjest Guest_Jens_*]

Takker for oppmuntrende svar

 

vidor: det var et veldig godt poeng å tenke tilbake til videregående, fordi der skjedde det mye med meg som person....

 

allerede på starten av vgs begynte jeg å få litt problemer. Som jeg sa ista så blir problemene mine større når jeg f.eks drar til et sted alene uten å kjenne noen. Hele ungdomsskolen f.eks var de beste minnene i livet mitt, fordi allerede når jeg begynte i 8. så begynte jeg sammen med bestekompisen fra barneskolen, og da var det mye lettere å bli kjent med nye folk, og bare være meg selv. Når jeg begynte i første klasse på vgs derimot, var jeg helt alene. Derfor var det ensomt i begynnelsen, og det var uvant for meg. Merket at det forandret meg som person, og jeg ble mye mer innersluttet. Men heldigvis så bedret det seg gradvis, ble kjent med en annen fyr i klassen som også virket litt ensom, og etter hvert som vi ble gode venner så var det som på ungdomsskolen at jeg plutselig følte meg mer sikker på meg som person, og turte å bli kjent med de andre også. Vet ikke helt hvorfor jeg er sånn, men det har mye å si for meg å ikke være alene i større grupper med mennesker der jeg ikke kjenner noen. Jeg blir en helt annen person når jeg er alene.

 

Etterhvert så trivdes jeg ganske godt i 1., men valgte likevel å bytte klasse i 2., for å komme til en annen skole der flere av de jeg gikk med på barneskolen/ungdomsskolen gikk, og som dessuten var en litt finere skole.

Hadde trodd jeg skulle møte mange gamle folk og bli kjent på nytt igjen (hadde ikke hatt noe særlig kontakt etter ungdomsskolen), men gikk på en smell. Havnet i en klasse med veldig forskjellige folk fra meg (folk som tok skolen mer seriøst enn noenting, satt og diskuterte politikk og historie i friminuttene for eksempel), og stort sett nye folk, så passet veldig dårlig inn. I timene satt jeg bare for meg selv og loket på pcn, og det samme i friminuttene, var ingen jeg fikk noe særlig kontakt med i klassen.

Dette året var i ferd med å bli et helvete for meg, men plutselig en dag så begynte en ny fyr i klassen. De fleste i klassen kjente hverandre fra før, men han var også en "outsider" som meg, og jeg tentke at jeg kunne prøve å bli kjent med han og få ihvertfall en venn i klassen... jeg visste også selv åssen det var å komme inn i en ny klasse der man ikke kjenner noen, og ingen gidder å ta noe initiativ for å bli kjent, så det gjorde jeg og vi ble fort venner. Han viste seg også å være samme typen som meg, som prøver å gjøre det så bra som mulig på skolen, men ikke passer helt inn med de mest skoleflinke, dvs. har litt mer sans for humor og tull og tøys.

 

Så over til at jeg ble skolelei... jeg mistet en del motivasjon da jeg fikk nye lærere på den nye skolen, for samme hvor hardt jeg jobbet fikk jeg dårlige karakterer, og jeg følte at dette var på grunn av at jeg ikke passet helt inn med de andre i klassen (som stort sett bare fikk 5 og 6). Dette var deprimerende... en gang så sto jeg på og la inn en kjempeinnsats på en innlevering, og da ble jeg beskyldt av klasseforstander for å jukse. Så jeg begynte å skulke oftere og oftere, og orket ikke å yte 100% lenger.

Men jeg klarte likevel å stå i alle fag og få et helt greit snitt, gikk heller ikke ned i orden og oppførsel.

 

Dette ble jo rene livshistorien, men poenget mitt er vel at jeg ikke takler å være alene blant andre folk jeg ikke kjenner så bra, og at jeg ble skolelei både på grunn av at jeg var misfornøyd med lærere, og at det store deler av 2. klasse rett og slett var deprimerende å gå på skolen og møte folk jeg overhodet ikke kom overens med (bortsett fra han ene fyren i klassen, men han hadde ikke alle de samme fagene som meg, og var dessuten en del borte fra skolen selv).

 

Ellers det du sa om at man ikke kan være sosial hele tiden, passet veldig bra om meg... liker å være med folk jeg kommer overens med, men ganske ofte føler jeg for å være for meg selv også.

 

 

 

Pål: vi hadde visst mye til felles... godt å høre at det ordnet seg for deg, håper du vil fortsette å trives!

 

Jeg selv har alltid drømt om å bo i Oslo... men blir antakelig ikke noe av det, da det er ca dobbelt så dyrt som å bo her, og da blir jeg avhengig av å jobbe så mye at jeg nesten ikke får spart noe -_- men hvis jeg hadde hatt noen planer for fritiden min så kunne det kanskje vært verdt det å jobbe bare for å bo der, men det har jeg ikke, skriver mer om bekymringene mine for dette litt nedenfor...

 

Jeg søkte ikke phs, gikk glipp av søknadsfristen fordi jeg ikke fulgte med helt, den var tidligere enn alle de andre skolene. I tillegg så har jeg revurdert det i det siste, fordi jeg vet ikke helt om jeg er moden nok for en sånn jobb, eller om jeg satser på det siden det har vært så mye snakk om dårlig lønn, overtid og stress. Og ikke minst, jeg tror jeg må ta opp noen fag og kanskje trene litt mer for å komme inn...

 

Jeg ville gjerne prøvd flere ting, men problemet er at det er ikke så lett å bare trekke seg når man først har begynt. F.eks så har de fleste hybler oppsigelsesfrist på 3 mnd (hørt at i større byer er det gjerne 1 år), og da er jeg redd for å plutselig være tvunget til å bli på et sted jeg ikke vil være, og bare 1 måned kan jo føles ut som en evighet. I tillegg så kjøper man jo bøker og betaler skoleavgift, blir jo penger ut av vinduet om man ikke er 100% innstilt

 

 

 

Akkurat nå er jeg bekymret over framtiden min... jeg har sagt til foreldra mine at jeg skal flytte ut, men jeg klarer ikke å bestemme meg for hva jeg skal, og føler at de blir litt utålmodige. Det er noen leiligheter i byen her, og jeg har også en jobb, men det kommer til å bli så ekstremt trist og kjedelig. De siste kompisene jeg hadde igjen i byen har flyttet og begynt med andre ting, så blir ensomt. Vet ikke hva jeg skal bruke fritiden min på... bor i en liten by der ingenting skjer.

 

Vurdert å flytte til en annen by og bare jobbe, men redd det skal bli enda verre. Hvordan skal jeg møte folk??? Kan jo ikke forvente at jeg møter nye venner på en jobb, og ellers på fritiden så vet jeg ikke hva jeg skal finne på... når jeg ikke går på skole så møter jeg jo ikke folk på min alder hver dag, så hvor skal jeg gjøre av meg?

Jeg var optimistisk når jeg ombestemte meg for å flytte og begynne å studere denne høsten, jeg tenkte at nå kan jeg bare jobbe og bruke fritiden min på å ha det gøy, men først nå begynner jeg å tenke kritisk igjen og spørre meg selv om nøyaktig hva i pokker jeg skal finne på :/ er interessert i å møte folk, men uten skole er det vanskelig...

 

Jeg tror at om jeg hadde begynt på skole igjen så kunne jeg gradvis få meg venner som på videregående (selvom det tar tid), men akkurat det store spranget det er å bare flytte til en helt ny by og si "her skal jeg studere i 3 år" skremmer meg! Det var derfor jeg "feiga ut" denne høsten... hadde jeg hatt med meg noen så hadde jeg sikkert klart det, men å dra helt alene til et nytt sted er vanskelig for meg.

Studere er dyrt, går mange tusen til bøker og lånet til bolig tårner seg opp, så tør ikke å bare kaste meg ut i det uten å være sikker på at jeg klarer å gjennomføre, og etter jeg har trekt meg fra så mye i det siste så føler jeg at jeg ikke kan stole helt på meg selv lenger, fordi ting endrer seg så fort når det ikke bare er planlegging lenger, men det faktisk skjer noe. Å studere krever også full konsentrasjon og det har jeg ikke når jeg begynner å bli deppa om at jeg vil dra hjem og føler meg ensom.

 

Er klar over at jeg høres utrolig negativ ut og syter og klager som bare det, men merker at jeg begynner å bli litt fortvila... aner ikke hvordan jeg skal løse dette... føler meg stressa på å komme meg ut hjemmefra, men samtidig er jeg redd for å ta et feil valg og gjøre vondt verre.

[Gjest Guest_Pål_*]

Kanskje du får litt angst når du tenker på fremtiden din? At det at du vil ta et steg videre i livet, flytte ut etc, kræsjer med at du ikke egentlig helt vet hva du vil? Jeg vet iallefall med meg selv at jeg kunne føle det på den måten iblant. Og av den grunn få litt små angst.

 

Jeg kjenner meg veldig igjen i "men akkurat det store spranget det er å bare flytte til en helt ny by og si "her skal jeg studere i 3 år" skremmer meg!". Og jeg tror at det skremmer ekstra mye når du ikke engang er overbevist om at det er dette du vil. Kanskje du rett og slett bare trenger å finne ut av hva du vil? Og at når du finner ut dette så kanskje det ikke har så mye å si for deg lengre hvor du må reise, eller hvor lenge du må bli borte. Noen er heldige og bryr seg ikke så mye, men hopper ut i den store verden og prøver seg på alt mulig rart, helt til de detter på plass. Andre trenger å finne ut hva de vil først. Jeg er nok mer som sistnevnte. Mulig du også er det

[muggsopp]

Jeg har problemer som faller litt mer i psykisk kateogri enn fysisk, så håper tråden kan flyttes hvis det finnes et bedre forum...

 

Anyways... jeg har bodd hjemme nå i 20 år og fullført vgs. Jeg besto alt og gjorde det ok, men på slutten av 2. klasse og store deler av 3. klasse begynte jeg å bli litt lat. Droppet lekser, slurva på prøver og innleveringer, og ble også en del fravær pga skulking. Jeg har i mange år tenkt at jeg skule bli politi, og tenkte derfor at jeg ikke trengte 6 i snitt og kunne slappe litt av (selvfølgleig helt idiotisk) , men til gjengjeld trente jeg mye fysisk for å forberede meg til opptaskravene.

 

Etter vgs var jeg innkalt til forsvaret. Hadde lenge vært innstilt på dette, fordi det er viktig for de som søker politiutdannelse, og de fleste jobber ser på det som positivt.

 

Alt var topp frem til dette... jeg merket at noe skjer med meg når jeg drar alene til et nytt sted langt unna uten å kjenne noen. Til vanlig er jeg i godt humør og har en ganske bekymringsfri personlighet, men plutselig ble jeg bare helt deppa. Jeg har vnaligvis ikke problemer med å møte nye folk, og i begynelsen i forsvaret kom jeg jo i kontakt med folk, men likevel var jeg deppa, og merket mer og mer at jeg søkte meg vekk fra de andre. Det var en vanskelig å overgang å plutselig dele rom med masse nye folk, fikk aldri muligheten til å bare sitte litt for meg selv i ro og fred, og det gjorde påkjenningen av å være deppa enda større.

 

Så det hele endte med at jeg rett og slett ga opp og klarte å få meg dimmitert. På en side var jeg skuffa over at jeg hadde sluttet så fort på noe jeg hadde planlagt i så mange år, men på den andre siden følte jeg en gedigen lettelse, det var som en stor stein bare ble løftet fra meg, da jeg kunne dra hjem og tenke på at jeg slipper å gå rundt der og lide mer.

 

Jeg var innkalt om vintern, så jeg tenkte at nå har jeg et halvår på å tenke på hva jeg skal gjøre videre, og denne tiden brukte jeg på å jobbe. Tok en vanlig deltidsjobb som budbringer, og trivdes fantastisk, flott arbeidsmiljø og følte at jeg fikk noe mer ut av dagen enn bare sløving. Så nærmet sommer seg igjen, og jeg søkte og kom inn på en mindre høgskole ca 2 timer unna der jeg bor nå (dette er nå, denne sommern altså)

 

Da jeg søkte var jeg ganske entusiastisk, men jo mer det nærmet seg skolestart, jo mer bekymra ble jeg. Jeg har tro på at jeg både kan klare å få meg venner osv på det nye stedet, og atj eg kan med hardt arbeid få gode resultater på skolen, men samme depresjonen som når jeg dro hjemmefra til militæret begynte å komme tilbake... vet ikke hva jeg er deppa for, bare blir det. Naturligvis bør jeg dra ned og gi det en sjanse, men har jo militæret i bakhodet hele tiden og er redd for at det samme skjer igjen - jeg blir så deppa at jeg til slutt slutter å gå på skolen, og så sitter jeg bare igjen med masse gjeld på et sted jeg ikke vil være. Jeg har funnet en leilighet, men ikke skrevet under på kontrakt ennå, og føler at jeg nå har en siste sjanse på å ta riktig valg før det er for sent.

 

Det kan høres ut som at jeg er ekstremt tiltaksløs og bare vil bo hjemme til jeg blir 40 og gjør eingenting, men jeg er faktisk utrolig innstilt på å bo for meg selv og bli selvstendig.

Det jeg tenker på nå er bare å slippe flere påkjenninger med å komme til nye steder, og bli der jeg er nå. Vil bo for meg selv, men håper det blir lettere siden jeg er kjent i byen... at det blir en litt lettere overgang. Men samitidg er jeg jo også bekymra for at jeg ikke kommer til å møte noe særlig nye folk, som når jeg kommer til en helt ny by og begyner på skole. De gamle kompisene herfra har stort sett gått hver til sitt...

 

Det jeg lurer på er: er det håp for meg i å komme over problemet mitt på egenhånd ved å gjøre overgangen med å flytte ut så lett som mulig, ved å ikke flytte til et helt nytt sted og begynne på en skole som jeg føler vil kreve for mye av meg? Eller bør jeg bare begynne å gå til en psykolog? Har alltid håpt at jeg kan løse problemet på egenhånd...

 

Har bodd med mamma og pappa i 20 år (er enebarn) og må vel innrømme at jeg savna de når jeg var i forsvaret siden de har vært flinke til å gi støtte i slike situasjoner, men vet ikke om det er den eneste grunnen til atj eg ble deppa, er vel også det at jeg har bodd på samme sted i så mange år, så føler meg trygg der. Men det har også blitt masse mas fra foreldra de siste årene etterhvert som jeg ble latere, så gleder meg ekstremt til å bo for meg selv og slippe dette (føler også jeg er altfor gammel til å bo hjemme), og dette er jeg 100% innstilt på, men lurer bare på hvordan jeg skal overkomme depresjoner :/

 

Takker hvis noen gidder å lese alt dette og hjelpe meg litt videre

 

<offtopic og usaklig>

Ut fra emnetittel og nicket ditt, trodde jeg det var Jens Stoltenberg som prøvde å uttrykke sin depresjon over å måtte gå fra regjeringskontoret...

</offtopic og usaklig>

 

Hiv deg uti ting som dette og se hva som skjer. Du er bare ung og uerfaren en gang.

[vidor]

http://www.utenglutenogmelk.info/

 

Ta en titt på denne siden og se på symptomene.

 

Kan uansett være greit å kutte ut alle former for melk og gluten i en periode for å se om det har effekt.

 

Vær obs på at melk og gluten finnes i utrolig mange ferdigvarer, så les grundig på etikettene for å være sikker på at det ikke er i maten.