Føler meg uønsket i denne sosiale verden

[Gjest Gjest]

Hei.

 

Jeg føler jeg har et problem. Jeg er overvektig, og ser ikke noe særlig pen ut. Jeg har prøvd å gå ned i vekt, men sliter med depresjon og sosial angst, og prøver derfor å bli bedre på sosial angsten. Men jeg er redd det ikke kanskje er det lenger. At det er mitt bilde som er problemet. For tankemessig frykter jeg ikke mennesker.

 

Kroppen min frykter mennesker. Jeg blir helt stiv i kroppen, er det tilstrekkelig mange nok folk kan jeg forsvinne, og bli helt paralysert. Jeg tror kanskje problemet er at jeg føler meg uønsket. At folk ser på meg med hat&forakt fordi jeg har mer kilo på kroppen. Dette har blitt min realitet, og dermed blir det vanskelig for meg å snakke med folk, fordi jeg føler meg verdiløs og uønsket i deres nærvær.

 

Overvekten kom av for mye sjokolade(tror det var trøstespising) hvor jeg hadde en ganske tung periode. Gikk ikke ut, og spiste kanskje 1-2 poser smash hver dag. Begynte også å skade meg selv med kniv. Det var å takle situasjonen, fikk vel et knekk etter så mange år.

 

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre lengre. Jeg klarer ikke å fortsette som før jeg ble psykisk syk, fordi det vil bare bli en løgn for meg. Trening har jeg nermest gitt opp på, for jeg har såvidt overskudd til å dra ut døra.

 

Jeg kan våkne opp og tenke: hvorfor skal jeg ut? Hva er vitsen? Jeg har ingen venner, ingen som trenger meg. Eneste hadde blitt å kjøre litt bil. Men hva er vitsen?

 

Og slik er jeg også mye av tiden. Jeg er veldig negativ, suicidal og lei av alt. Jeg har mistet lysten føler jeg.

 

Nå skal jeg begynne på andre året på mandag, ny klasse da. Men jeg kjenner de ikke. Og føler med engang jeg går inn i et allmenn rom at jeg er uønsket. Føler at alt blir stille når jeg kommer inn i et rom.

 

Utveien jeg vurderer frem og tilbake på, virker som det mest rette. For jeg føler at jeg kommer til å bli hatet uansett.

 

Vi alle skal jo dø en gang. Forsvinne liksom, ut av livet. Ikke eksistens. Det tar jo slutt før eller siden for oss alle. Hvorfor fortsette i en evig kamp mot meg selv. Joda, jeg kan få yrket, tjene penger. Men jeg føler at jeg vil gjøre det alene. Og det virker som det plager meg. At jeg blir ensom. For av og til savner jeg det å være med noen på min egen alder, på kino eller noe. Et fellesskap.

 

Det føles for meg som at verden er bak et glass, og at jeg står utenfor glassveggen, bare ser på en måte. Jeg føler det liksom ikke naturlig å være sosial.

 

Uff, mye som måtte ut ser jeg. Bare følte det var greit å få det ut. Om dere har noen innspill, så hadde jo det vært fint.

 

For jeg er ikke gal, det er dette som er realiteten ikke sant?

[Partlow]

Hei.

(...)

For jeg er ikke gal, det er dette som er realiteten ikke sant?

 

Du er slettes ikke gal. Faktum er at du er et fantastisk menneske, med uante ressurser og muligheter. Problemet er at du ikke tror på det selv. Det er heller ikke lett å lære seg å forstå det, men du kan absloutt greie det.

 

Det du beskriver er det desverre mange her i verden som kjenner seg igjen i, i større eller mindre grad. Du er ikke abnormal eller mindre verd, tvert i mot. Du er verd like mye som alle andre her i verden. Det er første steg for deg - få det inn i knotten!

 

Du føler at andre ser ned på deg? Det er totalt irrelevant i forhold til hvordan du skal ha det med deg selv. Så lenge DU trives med deg selv, er det alt som betyr noe i hele verden. Det er DU som lever ditt liv, som føler det du føler, gjør det du gjør osv. Ingen andre, men du. Ergo er det kun du som skal kunne dømme deg selv. Du skal absolutt ikke leve slik du tror andre synes du skal være, men slik som DU vil være.

 

Ble mye "du" der, men hele poenget er at du skal ha fokus på deg selv, og du skal gi faen i hvordan andre tenker om deg.

 

Når det gjelder sosial angst er det kun en ting som hjelper. Trening. Du må trene deg på å sosial interaksjon mellom mennesker. Utfordre deg selv neste gang du er på butikken: si hei høyt og tydelig til kassadama, se henne i øynene og smil. Se folk i øynene på gata og kast deg ut i situasjoner som du vanligvis ikke ville turt. Det er det samme om det ikke går som det skal, det er sånn man lærer.

 

Si til deg selv hver morgen når du står foran speilet: Jeg er kongen, jeg er det beste mennesket i hele verden eller noe lignende, og smil!

 

Begynn å trene igjen. For det første vil du over tid gå ned i vekt, for det andre skaper trening diverse stoffer i kroppen som motvirker depresjoner og apati. Press deg selv til å fortsette. Få noen til å sette opp et treningsprogram og kanskje du kan sette opp en diettplan for deg selv, typ ikke noe snop untatt på lørdag, havregryn en gang hver dag o.l.

 

Uansett så må du aldri gi opp, du kan ALLTID få det bedre med deg selv og dine omgivelser.