Hjelp, gi meg grunner til å fortsette å leve.

[Gjest Neffor]

En veldig sterk følelse av mørkhet er inni meg for tida, jeg er besatt av selvmord. Alt jeg gjør hele dagen er å være på nettet og lese om selvmord, og om andre som har gjort det. Jeg stoler ikke på meg selv lenger føles det ut som, jeg har aldri tenkt på selvmord så mye som jeg gjør nå. Når jeg er ute tenker jeg på det, når jeg er hjemme tenker jeg på det. Nesten som at jeg nå lever og ånder for det.

 

Jeg har mistet jobben for 6 mnd siden, jeg er livredd for å begynne i ny jobb. Nye mennesker, nye ting å lære seg, og hvem vil ansette meg som ikke har hatt jobb på et halvt år??? Intervjuer er det verste jeg vet, jeg tør ikke Når jeg sier det til andre, så virker det som at de ikke skjønner hva jeg mener, er det bare jeg i hele verden som har det sånn? Det virker sånn ihvertfall. Jo lenger tid det går, jo mere gruer jeg meg og unnviker det. Det er blitt en ond sirkel som jeg ikke klarer å komme meg ut av virker det som. Jeg sitter hjemme hele dagen og gjemmer meg, alle gardiner lukket for, dører lukket og låst, og inn på nettet for å lese om andres selvmord og også se ekte klipp av ekte selvmord på nettet. Nesten så jeg misunner de som allerede har gjort det.

 

Jeg trenger virkelig deres grunner til hva dere ser på som gleder og hva dere setter pris på og gleder dere til. Hva er det som gjør at dere ikke bare ender livet deres idag?Vær så snill, hjelp meg. Jeg er ved enden føler jeg, stoler ikke på meg selv lenger at jeg klarer å holde meg i live veldig mye lenger. bare angst og helvete konstant.

 

Takk på forhånd.

 

- jente på 29 år.

[Vale]

Vel, du kan jo ha

i tankene..... Er det så ille som du sier, bør du vurdere å ta kontakt med noen du stoler på, foreldre eller søsken. Om ikke det er er aktuelt, kan du vurdere lege eller PP tjenesten. De hjelper deg videre.... Ellers vet jeg at det fins flere krisetelefoner. Kirkens SOS, 815 33 300, f.eks...

 

Cheer up

[Svenni212000]

Mye av det samme som jeg har slitt med en stund nå. Alt stemmer ganske bra, utenom selvmordstankene. Det jeg gjorde, noe som muligens kan hjelpe for deg også.

 

Jeg kontakter NAV og meldte meg som arbeidsledig. Jeg og min saksbehandler hos NAV var så til en samtale med min fastlege, hvor det ble ordnet timer til meg hos en psykolog. Nå må du ikke få noia her. Etter å ha vært der selv, kan jeg absolutt på ingen måte fatte hvorfor folk synes det er så farlig med psykologer. Det er ikke slik at de tar alle og hver som føler seg pysisk uvell, stapper i dem 17 forskjellige medikamenter, pakker dem inn i en tvangstrøye og låser dem inn i et hvit polstret rom uten vinduer. Psykisk skade er som alle andre skader og må helbredes på lik linje med andre skader og sykdommer. Jeg selv fikk en veldig flink herremann, som det var fint og avlastende å prate med. Under samtalen med min lege og saksbehandler, ga jeg også klar beskjed om at jeg ikke har noe interesser for hobby psykologer som viser deg en blekk flekk og spør hva du synes den ligner på.

 

Jeg hadde så en samtale med min saksbehandler hvor vi tok tester og noterte hva mine interesser var og hva jeg kunne tenke å jobbe med.

 

Etter å ha avsluttet mine samtaler med psykologen, var jeg på ny samtale med saksbehandleren min. Vi diskuterte videre handlig, hvor det kom frem at det beste var å starte seg tilbake i arbeidslivet med små steg istedet for et kjempe steg. Dog hva som er best i ditt tilfelle, må ikke minst du selv og din saksbehandler avgjøre.

 

Saksbehandleren vil sømfare markdedet og finne arbeid som vil passe for deg. Du trenger knapt å løfte en finger. Når det dukker opp noe, går du og saksbehandleren sammen til jobbintervju. Du kan god velge at du vil gå alene, men det kan være litt godt med støtte fra en 3 part, dessuten vet allerede "sjefen" på arbeidsplassen at du kommer fra NAV, så det at du har med saksbehanderen har overhodet ingen betydning på om du får jobben eller ikke.

 

Forresten, før jeg glemmer det. Jeg skaffet meg også en hund, en passe stor vovvse. Du har sikkert hørt det før at dyr har lindrende egenskaper på angst og depresjon? I mitt eget tilfelle så var den påstanden 100% sann. Jeg og hunden vokset med alderen kan man si. Startet først med at hunden var rett ute i hagen, var fremdeles i mitt eget område men tok det første steget ut av husets fire vegger. Når hunden vokset til ble det lengere og lengere og lengere turer, helt til det å gå ute sammen med andre folk omtrent var forsvunnet.

 

Det hele starter med deg og ingen andre en deg kan ta kniven og starte med å kutte den onde sirkelen. Noen andre kan gi deg kniven, men kun du kan kutte den onde sirkelen. Det må gå en liten jævel i deg og du må si til deg selv; ikke pokker, jeg bestemmer over mitt eget liv og slik vil ikke jeg leve. Husk også vil og ikke ønsker, ønsker er noe du ga når du var 6 år og satt på fanget til julenissen. Her er det kun vil, skal og må som gjelder. og til slutt, ikke vær redd for å be om råd og hjelp.

[Bear^]

Natten er mørkest før solen står opp. Du har alt å leve for, hva du trenger er troen på deg selv. Det nytter ikke for oss å gi deg grunner til livet om du ikke ser dem selv og der trenger du å starte jobben din. Få troen tilbake på deg selv. Du har det i deg det er jeg sikker på.

 

Kanskje en samtale med psykolog vil hjelpe? Har hjulpet meg en del. Jeg gikk arbeidsledig i 3 år, bodde hjemme hos mine foreldre og motok ingen ting av penger fra staten. Å leve av sine foreldre når man er over 20 er ikke akkurat noe morsomt når man vil prøve seg for seg selv. Søknad etter søknad gikk i bøtta, avslag etter avslag kom. Tror jeg fikk rundt 10 avslag i månden på jobber jeg søkte på, og det var avslagene, mange fikk jeg ikke svar fra engang. Var veldig langt nede for å si det slikt. Er i dag derimot ansatt i fast stilling i resepsjon på et hotell av alle plasser. Det til tross for at jeg hadde problemer med å engang se på kassapersonalet på matbutikken. Jeg var aldri noe omgjengelig av meg, før jeg begynte å jobbe her. Nå har jeg ingen problemer å snakke med vilt fremmede personer.

 

Men alt begynte med at jeg trodde på meg selv, at det var mulig å komme ut av spiralen. Det er vanvittig tung, kanskje noe av det tyngste som finnes å gjøre, men det er mulig. Når en kan gå arbeidsledig i 3 år med nerve like frynsete som en avrevet stålkabel til full stilling i resepsjon på et hotell så er alt mulig.

 

Jeg har tror på at du har mye å leve for, mye å gi. Ha tro på deg selv til tross for tunge tider. Det er det beste råd jeg kan gi.

[Dotten]

Hei!

 

Dette er nok ikke stedet å finne nødvendig hjelp. Hva du føler er noe mange andre har opplevd, det viktigste du nå gjør er å få hjelp fra de som er kyndige. Jeg vil innstending be deg om å kontakte fastlegen din og du kan finne hjelp på denne siden: http://www.med.uio.no/ipsy/ssff/krisehjelpmeny.html

 

(Grunnen til at vi stenger av for slik diskusjon på forumet er etter råd fra SSFF (seksjon for selvmordsforskning og forebygging) og i tråd med god presseskikk, ref pkt. 4.9 i vær varsom-plakaten. )