Alvorlig Skrevet 27. august 2009 Del Skrevet 27. august 2009 Er vel mye enklere å elske musikk, selv kan musikk jeg liker få meg i et så humør at jeg føler meg beruset. Har hatt kvelder hvor folk har sagt at jeg var ganske full, uten at jeg har drukket noe. Er litt merkelig, men snakket med en kokk igår. Han sa at sex, god mat og god musikk utløser samme hormon, så kan ha noe med det å gjøre kanskje. Og jeg som både liker å ha sex, spise god mat og høre på god musikk... kan jeg bli overjoyed? Lenke til kommentar
probin Skrevet 27. august 2009 Del Skrevet 27. august 2009 haha.. minner meg om i går kveld dama sa til meg "skulle ønske du viste så mye entusiasme for meg som du gjør mot musikken din" Lenke til kommentar
Alvorlig Skrevet 27. august 2009 Del Skrevet 27. august 2009 probin: Da vrir du på nesa hennes som om det var volumknappen. River i ørene hennes som om det var venstre og høyre høyttaler du skulle plassere ut i rommet. Og så sier du "SKRIK, KJERRINGA MI!" Lenke til kommentar
TheMartine Skrevet 27. august 2009 Forfatter Del Skrevet 27. august 2009 Hvilket bringer oss til et nytt nivå av diskusjonen og kaster ut et viktig spørsmål i lyset:Går det an å skape noe som er større enn deg selv?[...] Okei, det var mer en figure of speech. Jeg vet faktisk ikke om man kan det. Når du legger det fram sånn, så heller jeg mer mot nei. Man uttrykker jo bare det man allerede har inni seg, så sånn sett er det ikke større enn seg selv. Nå syns jeg du fordømmer svært. Menneskene må jo på mange måter ha vært der for deg i helt andre sammenhenger enn å nødvendigvis gi akkurat den type kjærlighet du kanskje sikter til? Dersom et menneske har sviktet deg, må det jo i utgangspunktet bety at dere hadde en følelsesmessig relasjon til hverandre. Hvis ikke hadde du ikke kunne opplevd sviket engang. Enig?[...] Jo, selvsagt har jeg hatt følelsesmessige relasjoner til andre mennesker, men ingen av dem har vært så sterke som den jeg har til musikken. Alle mennesker jeg har i mitt liv i dag kunne jeg klart å leve uten, men om jeg fikk vite at jeg aldri fikk høre musikk igjen, hadde jeg mest trolig tatt mitt eget liv. Det er det som er greia. Menneskene kommer alltid på andreplass. Jeg har samme forhold til musikken, men et annet forhold til mennesker tydeligvis. Sånn sett tror jeg det avgjørende er hva slags innstilling du har til mennesker. Kanskje det er bitre erfaringer som har gjort deg uimottakelig? Det er sånn sett bare å åpne seg og prøve på ny - sånn er det for alle, og så blir alt relativt etterhvert. De med mange menneskelige relasjoner bryter lettere når først det ene båndet ryker, mens de med få bryter ikke like lett da de er mindre overfladiske. Når alt kommer til alt er det snakk om prioriteringer uansett. Ikke prioriter bare musikken. Den vil gjøre deg ensom den også. Det er helt åpenbart mine bitre erfaringer som har gjort det slik, ja. Og hver gang menneskene dolker meg i ryggen, kan jeg gå til musikken og få trøst og støtte. Når det skjer ofte og over lang tid, bygges det helt naturlig opp et veldig sterkt bånd mellom mennesket og musikken, og båndet mellom menneske og menneske blir gradvis tynnere. Men jada, du har nok helt rett. Det er ikke den beste måten å leve eller se verden på. Mye sier meg at du ikke aksepterer smerten, men at du fornekter den og at du distanserer deg fra selve smerten. Det er erfaringene dine du har ankret i deg som gjør at du trenger den terapeutiske effekten som musikken har på deg, men du kan nyte disse terapeutiske effektene uten å måtte henvende deg til de triste erfaringene og nederlagene også. Terapeutisk effekt har den definitivt. Det gjelder også for oss alle. Hva får deg til å tro det, egentlig? Jeg har brukt mye tid på å bearbeide og føle på smerte opp gjennom årene, både med og uten musikk. Vel...mest med, da. Som regel alltid med. Lenke til kommentar
Minamarina Skrevet 28. august 2009 Del Skrevet 28. august 2009 haha.. minner meg om i går kveld dama sa til meg "skulle ønske du viste så mye entusiasme for meg som du gjør mot musikken din" :/ Lenke til kommentar
TheMartine Skrevet 28. august 2009 Forfatter Del Skrevet 28. august 2009 Og der var dama? :b Lenke til kommentar
N* Skrevet 29. august 2009 Del Skrevet 29. august 2009 (endret) Er jeg litt nedfor eller trist og det kommer en sånn en melankolsk eller trist låt som er laga for å grine etter blir det en sorgens stund for meg. Sånn er det. Ellers så merker jeg bare effekten av f.eks dronebassen i hode av headsettet. Endret 29. august 2009 av N* Lenke til kommentar
kris98 Skrevet 30. august 2009 Del Skrevet 30. august 2009 (endret) Mener at kjærlighet for personer og musikk er på to forskjellige plan. Musikken er noe som forblir konstant og 'alltid er der', imens mennesker kommer og går og forblir sjeldent statiske. Man forbinder hendelser og følelser til sanger og kan da alltid hente tilbake de følelsene sangen(e) inneholder. For meg er musikk essensielt for at jeg skal klare å komme igjennom harde tider og dager. Hver sang har en spesiell kjemi og stemning rundt seg som ikke kan kopieres og ofte ikke finnes hos andre ting/personer. Vanskelig å forklare egentlig. Endret 30. august 2009 av Mr.Graves Lenke til kommentar
2ball_ Skrevet 30. august 2009 Del Skrevet 30. august 2009 Enig med Mr.Graves. Hilken musikk jeg hører på kommer også mye ann på hvilket humør jeg er i. samme sang kon også gi utløp for ulike følelser ut i fra hvilket humør jeg er i når jeg setter den på. Lenke til kommentar
TheMartine Skrevet 31. august 2009 Forfatter Del Skrevet 31. august 2009 Det er et poeng, det. Men sett at du har lik tilgang på musikk som du har på mennesker, da. At du kan høre like mye på god musikk og tilbringe like mye kvalitetstid sammen med noen du er glad i. Føles det da helt som det samme, eller er det fortsatt forskjellig følelse av kjærlighet? Lenke til kommentar
kris98 Skrevet 31. august 2009 Del Skrevet 31. august 2009 Det er et poeng, det. Men sett at du har lik tilgang på musikk som du har på mennesker, da. At du kan høre like mye på god musikk og tilbringe like mye kvalitetstid sammen med noen du er glad i. Føles det da helt som det samme, eller er det fortsatt forskjellig følelse av kjærlighet? Mener nå det er en forskjellig kjærlighet imellom de to. Veldig vanskelig å forklare følelser igrunn, men har aldri følt det samme ovenfor en annen person som jeg føler for musikken. Alikevel føler jeg heller ikke at den ene trenger å toppe den andre. Different yet still the same, for å si det på godt engelsk. De to er så veldig forskjellige på mange måter. Mennesker må man ta hensyn til og krever 'vedlikehold', imens (som tidligere nevnt) så forventer ikke musikken noe tilbake. Alikevel så finnes det vel ikke noe fasitsvar på dette, så får bare spre mine subjektive syn. Lenke til kommentar
TheMartine Skrevet 31. august 2009 Forfatter Del Skrevet 31. august 2009 Ja, det er vanskelig å forklare følelser. Umulig, egentlig, men jeg tror jeg skjønner hva du mener. For min del betyr det at jeg kan ha sterkere følelser til musikken, fordi den nettopp ikke krever at jeg tar hensyn eller gir noe tilbake. Det blir mer uhemmet kjærlighet til musikk enn det blir til et menneske. For min del, altså. Lenke til kommentar
Solefald Skrevet 1. september 2009 Del Skrevet 1. september 2009 Du veit kva du får av musikk, det gjør du ikkje av mennesker. Lenke til kommentar
Alvorlig Skrevet 8. september 2009 Del Skrevet 8. september 2009 Hva får deg til å tro det, egentlig?Jeg har brukt mye tid på å bearbeide og føle på smerte opp gjennom årene, både med og uten musikk. Vel...mest med, da. Som regel alltid med. Du har skjønt det... Jeg lar dette siste spørsmålet stå litt åpent, for jeg vet ikke så mye om hva du har bearbeidet og/eller ikke, men jeg vil ihvertfall si at du må gi menneskene en sjanse. Vi er mange fordi vi skal finne hverandre. Musikken er også et produkt av følelser - de skal på trykk, sånn som bøkene vi leser og sånn som klemmene vi gir. Det skal ut, det er noe som er inni oss. Noe som vil gi uttrykk, men også noe vi vil ha inn til oss, noe vi kan forene oss med og finne nærhet og kjennskap til. Jeg tror du vil finne lykke i kjærligheten til andre mennesker også en dag. Kanskje det att på til blir med en som har samme musikksmak som deg? Stol ikke på musikken, den kan ikke elske deg tilbake. Du kan elske den og føle deg elsket, men da er det du som elsker deg selv og de følelsene du får av den. Med andre ord ei god startgrop... men ikke tro at musikken alltid vil være der for deg. Hva om du ble døv, for eksempel? Da ville du sannsynligvis trenge andre mennesker enda mer. Så ta vare på menneskene du har rundt deg og la den positive energien din skinne. Lenke til kommentar
Venerable Skrevet 8. september 2009 Del Skrevet 8. september 2009 (endret) Kjenner meg litt igjen her. Min hovedlidenskap er film, med musikk rett bak. Men jeg har aldri blitt dolket og jeg bruker ikke film/musikk som støtte. Det er mer at jeg er enebarn og er vant med å være alene, og jeg må være alene veldig ofte. I tillegg er alle mine interesser ting som jeg liker å gjøre alene. Noe som er problematisk i et forhold. Dette er en intern konflikt som kommer og går. Hvor deler av meg vil være alene, mens andre deler vil ha ei jente. Men jeg har aldri truffet, hørt om eller... Tror ikke en gang jeg kan forestille meg ei jente som jeg kunne levd sammen med. Men venner har jeg masse av, og det er jævlig fett å henge med dem. Én gang eller to i uken. Og de gangene jeg har blitt forelsket, så er det ei suppe av interne konflikter. Glede og smerte. Film og musikk derimot er alltid godt og jeg kan kontrollere det akkurat slik jeg vil. Endret 8. september 2009 av Venetar Lenke til kommentar
0000000000 Skrevet 20. september 2009 Del Skrevet 20. september 2009 (endret) 0 Endret 14. februar 2017 av 0000000000 Lenke til kommentar
Gjest Slettet-U4NJ3Omm Skrevet 22. september 2009 Del Skrevet 22. september 2009 (endret) Alle har vel hatt ett stykke eller ei låt en gang som bare traff så bra at man hører det om og om igjen på repeat, og hver gang låta eller stykket er ferdig så bare må man høre det eng gang til. Hvis musikk treffer en person på den måten, så har jo komponisten oppnådd noe, for de prøver jo som oftest å formidle noe gjennom musikken. Men jeg tror også at sterke følelser man får ved å høre på musikk, ofte kan være knyttet til en person man er glad eller hater eller noe. Musikken trigger på en måte de følelsene man har under overflaten og kanskje ubevisst gjemmer på. Edit: Artig problemstilling! Aldri tenkt på det på den måten før Endret 22. september 2009 av Slettet-U4NJ3Omm Lenke til kommentar
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå