Kan man føle det samme for et menneske som for musikk?

[TheMartine]

Jeg merker selv at jeg aldri har opplevd å ha så sterke følelser for et annet menneske, som jeg ofte får for musikk. Hvorfor det er sånn, vet jeg ikke.

 

I den anledning lurte jeg på om dette er et utbredt fenomen? Altså at man kan oppleve enormt sterke følelser for musikk, men at man ikke får disse følelsene for andre mennesker? Snakker da hovedsakelig om gode følelser, altså. Forelskelse, kjærlighet og lignende.

 

 

 

Og ja, denne tråden kan flyttes til samliv-delen, om nødvendig. Er litt 50/50 hvor den hører hjemme.

[Locrin]

Har ofte hatt sterke følelser som følge av en sang jeg har hørt på, men det har altid vært relatert til noe i livet mitt. Har aldri hatt følelser for en sang, snarere på grunn av en sang.

[Lycantrophe]

Jeg har begge.

[Alvorlig]

Jeg merker selv at jeg aldri har opplevd å ha så sterke følelser for et annet menneske, som jeg ofte får for musikk. Hvorfor det er sånn, vet jeg ikke.

 

I den anledning lurte jeg på om dette er et utbredt fenomen? Altså at man kan oppleve enormt sterke følelser for musikk, men at man ikke får disse følelsene for andre mennesker? Snakker da hovedsakelig om gode følelser, altså. Forelskelse, kjærlighet og lignende.

 

Jeg har elsket musikk lengre i mitt liv enn jeg har elsket andre mennesker, men jeg har også elsket andre mennesker.

Følelsene mine er knyttet til musikken på et dypere nivå enn det jeg foreløpig kanskje har opplevd med mennesker - men samtidig kan det ikke helt sammenlignes, da det jo er snakk om to vidt forskjellige måter å føle noe på.

 

Følelsen av å elske et annet menneske kan sammenlignes med følelsen om å bli komplett, men samtidig er det jo vanskelig å kunne stole på andre mennesker alltid. Musikken er der bare som en funksjon, men den gir jo fremdeles så mye mer. Så jeg ville vel kanskje sagt at musikken er det mulig å forelske seg i på psykisk og følelsesmessig plan, men samtidig er den jo kun GIVENDE og ikke mottager av din kjærlighet for den.

 

Det å elske noen handler like mye om å gi som å ta.

Musikken bare gir endeløst den. Ikke at det er feil, men den kan aldri erstatte menneskelige relasjoner... selv om den ærlig talt kan være bedre enn mange menneskelige relasjoner likevel

Endret 12. august 2009 av Alvorlig

[TheMaister]

Har aldri virkelig elsket et menneske før, men det har jeg definitivt med musikk.

[Bob Dick]

Njeh.

Endret 20. september 2009 av Bob Dick

[TheMartine]

Har aldri virkelig elsket et menneske før, men det har jeg definitivt med musikk.

 

Ja, det er slik jeg har det også.

 

Og når det er snakk om menneskelige relasjoner, så har jeg aldri kunnet stole på et menneske slik jeg stoler på musikken. Jeg har aldri fått så mye glede, støtte, trøst og inspirasjon fra noe menneske som jeg har fått fra musikken.

 

Nesten bekymringsverdig.

[Alvorlig]

Det er ikke bekymringsverdig.

Mennesker har masse følelser, mange forskjellige faktisk... og det skal litt til for at alle disse følelsene skal være samkjørt til enhver tid. Sånn cirka aldri.

 

Mennesker har nok med seg selv.

Vi er midt i The "Century" of Self, og egoisme fremelskes hver jævla dag. Derfor er det mer akseptert å være kyniske psykopater og selvsentrerte drittsekker idag.

 

Det er herlig, bare flyt med og nyt det til du spyr. For sivilisasjonens skyld.

[Kakofoni]

Musikk syter ikke og lager ikke drama og forventer ikke noe fra deg. Det er perfekt; ingenting kan gå galt. LOVE

[Alvorlig]

Det er jo ikke all musikk som er bra heller da.

Noen låter kan få deg til å HATE mer intenst enn noe annet menneske på jord også.

 

Det dere egentlig snakker om er jo musikkens evne til å utløse følelser hos dere. Og følelser kan man jo få av andre mennesker også. Det musikken derimot tilbyr er et sett/system med stabile følelser i en bestemt låt. Man kan høre den omigjen og få akkurat samme produktet. Men man har også følelser selv, så hvordan musikken blir mottatt i en gitt situasjon betinges også av din egne følelser der og da.

[TheMartine]

Ja, det er vel snakk om musikkens evne til å utløse følelser. Men det er likevel ikke sånn i min verden at noe menneske har klart å utløse de samme følelsene hos meg. Klart jeg har vært glad i andre mennesker, men aldri en så intens glede, eller kall det gjerne kjærlighet, som jeg har til de beste sangene.

 

Jeg vender meg alltid til musikken hvis jeg trenger støtte, jeg vender meg til musikken hvis jeg vil bli i bedre humør, eller hvis jeg vil synke ned og surve i mørket en stund. Intet menneske klarer å stimulere følelsene mine slik musikken gjør, og det synes jeg er ganske snålt. Med tanke på alt det idiotiske forelskede mennesker kan få seg til å gjøre, tyder jo det på at det er veldig sterke følelser.

[Lycantrophe]

Protip: Bare vent, så kommer det sikkert mennesker som gjør det og.

[Alvorlig]

Ja, det er vel snakk om musikkens evne til å utløse følelser. Men det er likevel ikke sånn i min verden at noe menneske har klart å utløse de samme følelsene hos meg. Klart jeg har vært glad i andre mennesker, men aldri en så intens glede, eller kall det gjerne kjærlighet, som jeg har til de beste sangene.

 

Noen gang tenkt på at det er mennesker bak musikken som skaper følelsene du får?

 

Musikken er kun et hjelpemiddel. Det kunne også vært en klem. Alt kommer ned til hvordan du mottar musikken eller klemmen. Det er kanskje ikke like mye deg selv det står på, men du tar fremdeles imot. Du er sluttbruker av følelsene.

 

Så hvis musikken da er et verktøy, så kan man også si det sånn at det er vanskelig å slå inn en spiker med knyttneven. Hammeren fungerer bedre, og du kan få en bedre opplevelse av kjærligheten du beskriver ved hjelp av musikken. Men det som er tingen er at det ikke alltid trenges en spiker for å bygge. Noe bygges med hendene også, f.eks. sandslott. Og hvis du er i samme tankekretser som meg nå, i samme tankenes nabolag, så skjønner du også at et sandslott raser lettere sammen enn det man bygger med hammer og spiker...

 

For metaforenes skyld.

 

Jeg vender meg alltid til musikken hvis jeg trenger støtte, jeg vender meg til musikken hvis jeg vil bli i bedre humør, eller hvis jeg vil synke ned og surve i mørket en stund. Intet menneske klarer å stimulere følelsene mine slik musikken gjør, og det synes jeg er ganske snålt. Med tanke på alt det idiotiske forelskede mennesker kan få seg til å gjøre, tyder jo det på at det er veldig sterke følelser.

 

Hvem kan vel klandre deg?

Vende seg til musikken gjør vi alle...

 

Aksepterer du smerte?

[KvitKnekt]

Jeg har aldri virkelig elsket en sang, men det har jeg med et menneske.

[TheMartine]

Noen gang tenkt på at det er mennesker bak musikken som skaper følelsene du får?

 

Absolutt, og jeg vet også hvorfor jeg ofte ender opp med å glorifisere musikere, nettopp fordi det er dem som skaper dette som treffer meg midt i hjertet. Likevel kan de aldri måle seg med musikken de lager. De skaper noe langt større enn seg selv.

 

Musikken er kun et hjelpemiddel. Det kunne også vært en klem. Alt kommer ned til hvordan du mottar musikken eller klemmen. Det er kanskje ikke like mye deg selv det står på, men du tar fremdeles imot. Du er sluttbruker av følelsene.

 

Så hvis musikken da er et verktøy, så kan man også si det sånn at det er vanskelig å slå inn en spiker med knyttneven. Hammeren fungerer bedre, og du kan få en bedre opplevelse av kjærligheten du beskriver ved hjelp av musikken. Men det som er tingen er at det ikke alltid trenges en spiker for å bygge. Noe bygges med hendene også, f.eks. sandslott. Og hvis du er i samme tankekretser som meg nå, i samme tankenes nabolag, så skjønner du også at et sandslott raser lettere sammen enn det man bygger med hammer og spiker...

 

For metaforenes skyld.

 

Hmm. Her mistet du meg litt.

Altså, jeg vet jo at jeg antagelig oppfatter og bruker musikk på en langt mer emosjonell måte enn mange andre, og at dette gjør at jeg knytter enorme følelser til den. Og jeg har også en ganske grei forståelse av hva det er i meg som gjør at det er slik. Kort fortalt har musikken alltid vært der, og menneskene aldri.

 

Men det er min historie, og hvordan jeg er formet. Derfor lurer jeg på om andre har samme forhold til musikk, og i så fall hva de selv tror er grunnen til dette. Jeg har jo en viss anelse om at det er litt unormalt.

 

Hvem kan vel klandre deg?

Vende seg til musikken gjør vi alle...

 

Aksepterer du smerte?

 

Ja, jeg tror da det. Av og til hører jeg på musikk som forsterker smertefølelsen også. Jeg tror det kan ha en viss terapeutisk effekt, men det er bare en teori.

[Alvorlig]

Noen gang tenkt på at det er mennesker bak musikken som skaper følelsene du får?

 

Absolutt, og jeg vet også hvorfor jeg ofte ender opp med å glorifisere musikere, nettopp fordi det er dem som skaper dette som treffer meg midt i hjertet. Likevel kan de aldri måle seg med musikken de lager. De skaper noe langt større enn seg selv.

 

Hvilket bringer oss til et nytt nivå av diskusjonen og kaster ut et viktig spørsmål i lyset:

Går det an å skape noe som er større enn deg selv?

 

Vi bruker oss selv og våre følelser som inspirasjon. Et liv kan brukes til å skrive dagbok av, dag for dag. Eventuelt en roman. Sånn sett har vi alt vi trenger inni oss selv, men det er et spørsmål om å åpne seg for å gi og ta.

Altså servere og motta.

 

Noen er flinkere på å gi, andre på å ta. Noen mestrer begge disse finurlige kunstene, som egentlig alle kan lære seg å gjøre. Det er mye avhengig av oppvekst og miljø, hvordan man er innstilt til dette, men ingenting er uforanderlig - det er bare den rette innstillingen som trengs.

 

Hmm. Her mistet du meg litt.

Altså, jeg vet jo at jeg antagelig oppfatter og bruker musikk på en langt mer emosjonell måte enn mange andre, og at dette gjør at jeg knytter enorme følelser til den. Og jeg har også en ganske grei forståelse av hva det er i meg som gjør at det er slik. Kort fortalt har musikken alltid vært der, og menneskene aldri.

 

Nå syns jeg du fordømmer svært. Menneskene må jo på mange måter ha vært der for deg i helt andre sammenhenger enn å nødvendigvis gi akkurat den type kjærlighet du kanskje sikter til? Dersom et menneske har sviktet deg, må det jo i utgangspunktet bety at dere hadde en følelsesmessig relasjon til hverandre. Hvis ikke hadde du ikke kunne opplevd sviket engang. Enig?

 

Musikken er en måte å prosjektere ut sine følelser på. Eller budskap, men det ligger jo følelser bak de også. Den har alltid vært der fordi følelsene alltid har vært der. Det er ikke alltid lett å sende ut følelsene slik man ønsker at de skal mottas, og det er ikke heller alltid så enkelt å være målrettet. Noen ganger fordi man elsker flere enn bare en, andre ganger må man prioritere (selv om man har aldri så lite lyst og helst vil gjøre alle til lags), og andre ganger igjen tør man kanskje ikke å vise følelser.

 

Men det er min historie, og hvordan jeg er formet. Derfor lurer jeg på om andre har samme forhold til musikk, og i så fall hva de selv tror er grunnen til dette. Jeg har jo en viss anelse om at det er litt unormalt.

 

Jeg har samme forhold til musikken, men et annet forhold til mennesker tydeligvis. Sånn sett tror jeg det avgjørende er hva slags innstilling du har til mennesker. Kanskje det er bitre erfaringer som har gjort deg uimottakelig? Det er sånn sett bare å åpne seg og prøve på ny - sånn er det for alle, og så blir alt relativt etterhvert. De med mange menneskelige relasjoner bryter lettere når først det ene båndet ryker, mens de med få bryter ikke like lett da de er mindre overfladiske. Når alt kommer til alt er det snakk om prioriteringer uansett.

 

Ikke prioriter bare musikken. Den vil gjøre deg ensom den også.

 

Ja, jeg tror da det. Av og til hører jeg på musikk som forsterker smertefølelsen også. Jeg tror det kan ha en viss terapeutisk effekt, men det er bare en teori.

 

Mye sier meg at du ikke aksepterer smerten, men at du fornekter den og at du distanserer deg fra selve smerten. Det er erfaringene dine du har ankret i deg som gjør at du trenger den terapeutiske effekten som musikken har på deg, men du kan nyte disse terapeutiske effektene uten å måtte henvende deg til de triste erfaringene og nederlagene også.

 

Terapeutisk effekt har den definitivt.

Det gjelder også for oss alle.

[GrevenLight]

Har ikke hatt samme følelser for musikk som jeg har gjort for mennesker.

[Solefald]

Musikk har alltid vert min største lidenskap. Hos meg så er følelsen musikken gir det som er heilt fantastisk.

Eg skriver endel tekster sjølv, dikt, og det gir meg også det samme som musikk. Makes the mind and body free.

 

Har alltid vert svak for ballader innen metal. Du kan nesten ta å føle på følelsane til den som skreiv teksten. Innlevelsen og sjela kjem fram. Sånt gir meg gåsehud. Samme er det med mykje klassisk musikk.

 

Eg er en sosial person, liker å vere blant folk. Men musikk gir meg en heilt heilt anna tilfredstillelse. Følelses messig så er eg trainwreck, veit knapt kva eg føler lenger, men musikken gir meg alltid den samme følelsen.

[Masteral]

Er vel mye enklere å elske musikk, selv kan musikk jeg liker få meg i et så humør at jeg føler meg beruset. Har hatt kvelder hvor folk har sagt at jeg var ganske full, uten at jeg har drukket noe. Er litt merkelig, men snakket med en kokk igår. Han sa at sex, god mat og god musikk utløser samme hormon, så kan ha noe med det å gjøre kanskje.

[2ball_]

Har aldri virkelig elsket et menneske før, men det har jeg definitivt med musikk.

+1