Anmeldelse: Silent Hill-serien spill for spill

[vikingkylling]

Har allerede anmeldt Resident Evil-serien, så det er vel på tide med Silent Hill også. For enkelhets skyld tar jeg bare med de nummererte og Homecoming (nr 5). Tar ikke med spin-off'en Silent Hill: Origins (fordi jeg ikke har spilt det.)

 

 

Silent Hill (PS1)

 

Ante ikke hva jeg hadde i vente da jeg startet dette for første gang. Jeg hadde aldri hørt om Silent Hill, men broder'n sa det var bra. Hadde jeg visst da hva jeg vet nå ville jeg ha vurdert å legge det bort uten å prøve det engang, men der satt jeg da. Helt alene og kjedet vettet av meg på et hotellrom av alle ting, med lyset slått av, lyden skrudd opp og forventningene på bunn. Det var bare et tidsfordriv og ikke noe spesielt.

 

Introen startet greit nok. Harry Mason og datteren kjører på en øde vei. En politidame på motorsykkel kjører forbi dem, men jeg tenkte ikke over det. Harry og datteren kjører videre, men etter en liten stund ser de en politimotorsykkel ligge kræsjet i grøften. Det er ingen i nærheten, så de bare kjører videre. Litt senere kræsjer de og alt blir svart. Da Harry våkner er datteren borte og alt er inntullet i en tykk tåke. Han leter etter datteren og får øye på henne borte i horisonten et sted. Naturligvis prøver han å få tak i henne, men av en eller annen grunn stikker hun av? Ting begynner å bli ganske creepy, og vi er fortsatt bare i introen. Plutselig kjedeg jeg meg ikke så mye lengre, men bestemte meg der og da for å fullføre spillet.

 

Selve spillet er et survival/horror og minner en del om Resident Evil, Alone In The Dark (1-4) og slike spill, men fokuserer mer på overlevelse og skrekk enn action. Monstrene du sloss mot er standard, men måten alt er laget på som gjør dette så bra. For eksempel går du inn i et rom, og kameraet skifter til å ligge på gulvet foran deg og er snudd mot deg. Du ser dermed kun deg selv (dvs Harry), men du hører.... noe... komme mot deg... Når et monster nærmer seg begynner en lommeradio å skurre, så du vet det er noe der ute. Men hva? Hvor? Hvor mange? Legg til gåter som får deg til å tenke og en sykt bra historie, så har du en ekte klassiker.

 

Vurdering: 9.5/10

 

 

Silent Hill 2 (PS2)

 

En mann får et brev fra kona der hun ber ham møte henne på deres spesielle sted i byen Silent Hill. Det høres jo fint ut, og ganske romantisk. Vel, hadde det ikke vært for at kona døde noen år tidligere... Så lite skal egentlig til for å få meg hektet. Som vanlig begynner det ganske sakte, og man kjenner stemningen bygge seg opp etterhvert. Historien er svært bra, og selv om det er flere karakterer her enn i det første er de interessante nok og lar deg føle med dem og bry deg om dem.

 

Spillbarheten er ikke dårligere. Du spiller fortsatt bare en vanlig mann, så naturligvis har du ikke tilgang til maskingevær, rakettkastere og så videre. Du har planker, en øks og slike småting i stedet, så det har sine fordeler å ikke være så veldig interessert i å sloss. Ikke at fiendene tåler stort, men likevel. Dette gjør at monstrene føles farligere enn vanlig, og det igjen gjør at spillet er ganske skremmende da du vil gjøre ditt beste for å holde deg i live helt til siste slutt og se hva som egentlig foregår.

 

Det eneste minuset her er at slutten er ganske forutsigbar om man har spilt det første, men det er i grunnen bare en bagatell. Slutten er ikke akkurat dårlig, og resten av spillet er nesten like bra som det første. Nesten.

 

Vurdering: 8.5/10

 

 

Silent Hill 3 (PS2)

 

Third's a charm, right? Definitivt. I det første spilte du en voksen mann. I det andre spilte du en voksen mann. Det betyr naturligvis at du nå spiller... en tenåringsjente? WTF? I tillegg er det en god del mer action her enn i de to første, så de har ødelagt serien. Eller?

 

Ikke akkurat. Men la meg ta det fra starten. En ung jente (Heather) får en dag besøk av ne privatdetektiv som sier han kjenner til en del av fortiden hennes. Før hun vet ordet av det er hun fanget på et forlatt kjøpesenter med monstre, før hun drar til en liten by kalt Silent Hill og opplever sitt verste mareritt. Business as usual, med andre ord. Historien er heldigvis langt mer komplisert enn det og har nok av overraskelser på lur til å holde deg engasjert hele veien. Grunnen til hvorfor vi spiller en jente denne gangen er fordi utviklerne mente det er lettere å bry seg om og ønske å ta vare på en ung jente enn en voksen mann, og det stemmer nok. Heather er søt hun, og definitivt ikke en som er vant med våpen, monstre og alt det tullet der. Når hun finner det første monstret og blir nødt til å skyte det med en pistol hun fant i nærheten har hun nok like stor sjanse til å skyte seg selv med et uhell som å skyte monstret.

 

Gåtene her er svært bra gjennomtenkt, og karakterene suverene. Dialogen er bra skrevet og velspilt, og inneholder en del gullkorn. ("They look like monsters to you?") Jeg kunne sagt det er et sykt bra spill, men det holder å bare kalle det sykt. Tro meg.

 

Vurdering: 9.5/10

 

 

Silent Hill 4: The Room (multi)

 

Jeg aner ikke hva som egentlig skjedde med dette spillet. Det var opprinnelig ment å bare hete The Room og ikke ha noe som helst med Silent Hill å gjøre i det hele tatt. Et godt stykke inne i utviklingen bestemte de seg for å slenge på SH-tittelen og redigere det for å passe inn i serien. Resultater ble et makkverk av dimensjoner. En ting er at det ikke engang foregår i Silent Hill nå, men i en helt annen by (eller rettere sagt, i et rom i en boligblokk i en annen by). En annen ting er at det er så kjedelig. Du starter i et rom, drar gjennom et hull i veggen til en annen dimensjon, drar tilbake gjennom hullet i veggen til rommet ditt, drar gjennom et annet hull til en ny dimensjon og så videre. Selve historien er lite engasjerende, og karakterene pappfigurer. Styr unna. Ikke engang monstrene er av interesse lengre. Tvert imot kan noen dra gjennom vegger og er udødelige (så vidt jeg vet), så du får aldri ro fra dem.

 

Vurdering: 3/10

 

 

Silent Hill 5: Homecoming (multi)

 

Vi begynner å kjenne rutinen nå. Alex Shepard våkner i et sykehus (eller noe sånt) med monstre og hele pakken mens han prøver å finne broren sin. Han våkner etterhvert i en lastebil han har fått haik med og vender endelig hjem til hjembyen sin. Nå viser det seg at veldig mange folk har forsvunnet uten et spor, og han må løse saken på egenhånd da ingen andre ser ut til å gjøre så mye.

 

Ulikt de forrige spiller du denne gangen en soldat som vender hjem fra krigen. Det høres nok interessant ut en liten stund, men husk at du var normale folk uten kamperfaring i de to første og en tenåringsjente i det tredje. Kamp var aldri en viktig bit av spillene, og naturligvis fikk du aldri store våpen. Nå er du en soldat, så kamp er noe du virkelig kan. Fiender ypper seg? Bank dem opp med bare nevene om du vil. Eller en kniv, i det minste.

 

Historien er litt i tynneste laget, og karakterene ikke noe å skryte av. Det burde ha blitt bra, og den første timen er faktisk utrolig bra. Men når du kommer til hjembyen din begynner det å bli ganskje kjedelig ganske raskt, og dessverre holder det seg der. Det ser bra ut og høres bra ut, men hva hjelper det når spillbarheten er borte? Dette er sikkert bra for de som vil ha mer Resident Evil og foretrekker Resident Evil 4 og 5 foran de gamle, men for fans av Silent Hill er det bare å vente til det går drastisk ned i pris eller kjøpe brukt. Det er ikke dårlig, men ikke i nærheten av de første.

 

Vurdering: 6/10

 

 

Silent Hill: Shattered Memories (Wii)

 

Dette har ikke kommet ennå, så det er ikke så mye å si om det ennå bortsett fra at det er en veldig løs remake av det første. Du spiller som vanlig Harry Mason, jakter på datteren din og alt det der. Kan bli bra.

 

 

Silent Hill 6

 

Stay tuned...

Endret 6. august 2009 av thecrow77

[DoktorBacon]

Nåh.. synes kanskje 2'ern var det beste. Ingen tenåringsjenter, oppskriften var fortsatt fresh og grafikken langt bedre enn i originalen.

[Balleflass]

etter min smak så er 2'ern best og 1'ern nestbest

er ingen fan av å styre tenåringsjenter, er så skrekkfilm klisje.

[vikingkylling]

Ikke misforstå, det andre spillet er et av de beste spillene jeg har spilt på årevis. Men det ble for likt det første for min smak, og jeg likte ikke slutten noe særlig. Det ble for likt det første og for forutsigbart.

 

Grunnen til hvorfor jeg synes det første og tredje er bedre er ganske enkelt. Det første var noe helt unikt og føltes ikke som noe annet jeg hadde spilt før. Selvsagt har jeg jo rundet Alone in the dark 1 og 2 (gikk lei i det tredje), og er svært stor fan av Resident Evil-serien. Faktisk så mye at jeg har bøkene. Men det første SH vil bestandig være et bra minne. Det meste SH2 og oppover gjør for å skremme oss ble gjort allerede da.

 

SH3 prøvde å "oppdatere" hele greia, og klarte det så til de grader. De to første bruker god tid og har lite action, mens det tredje innførte mye action uten å kutte ned på det som gjorde de første så bra. Faktisk beholdt den alt det som var bra og fjernet mye av det negative.

 

Og joda, vi spiller en tenåringsjente i SH3, men hva så? Har du tenkt å droppe hele spillet fordi du ikke liker hovedpersonen aner du ikke hva du går glipp av. De to hovedpersonene i de første spillene er voksne, sterke menn som kan forsvare seg, men lille Heather er ganske hjelpeløs. Det gjør at det er mye enklere å bry seg om henne og ønske å holde henne i live enn de to første folkene. Hele greia med survival/horror er jo å prøve å overleve, så hun passer mye bedre enn voksne menn. SH5 er et godt eksempel på dette. Fyren der er en trent soldat og ekspert i kamp, så det blir ikke akkurat skremmende når han har fått tak i våpen.

 

Alt i alt vil jeg si SH3 er det definitivt beste i serien, men det første er tett innpå. Og for den saks skyld, ja, vi spiller en jente. Men hadde vi spilt en voksen mann igjen ville det bare blitt mer av det samme og kjedelig. Uansett hva det gjør blir det feil for mange.

[DoktorBacon]

Actiondelen har alltid vært kronglete i utførelsen, så det har aldri vært det mest tiltalende aspektet med Silent Hill. Det er nok derfor jeg setter 1 og 2 et stykke foran 3. Men jeg ser hva du mener, det klarer definitivt å gjøre noe nytt samtidig som det holder på feelinga.

 

Jeg var nok også litt smålei tredje gangen vi måtte besøke den samme byen, når skal folk lære at Silen Hill ikke egner seg for et besøk?

Endret 26. oktober 2009 av DoktorBacon

[Muggkaare]

Morsomt å si at man ikke liker slutten på Silent Hill 2 når det er 6 (eller er det 7) forskjellige slutter avhengig av hvordan man spiller spillet.

[vikingkylling]

Det er en rekke slutter i alle spillene, men de aller fleste er små variasjoner av samme slutt. Han overlever eller overlever ikke, hun overlever eller overlever ikke og så videre. Slutten jeg mente er den "vanlige" når man bare går gjennom spillet uten å tenke på uvante valg, alternativ slutt og så videre.

 

Men når det er sagt likte jeg en av de "hemmelige" sluttene i SH1 veldig mye:

 

 

Folk hadde smuglet inn narkotika, men noe gikk galt. Narkotikaen ble sluppet løs i luften (eller noe sånt) og alle ble påvirket. Alt som skjedde i spillet var et resultat av at Harry var dopet. Alt det tullet med demoner, monstre osv var bare en dop-fantasier. Snakker om bad trip...

 

SH3 hadde noe lignende: "They look like monsters to you?"

 

[Muggkaare]