Lei av alt, orker ikke dette livet mer!

[PiratRaff]

Bare vær optimistisk, det er optimisme som er hele ideen med livet.

[Nostalgisk]

Føler at du beskriver meg til tider.

Nesten identisk med slik jeg har det...

enig,var treffende.

 

starter igjen på mine studier og kan med relativt stor sikkerhet si at det blir veldig ensomt og kjedelig.

[Gjest Guest_TS_*]

Vell nå er jeg tilbake i trondheim! Blir nok ganske ensomt denne gang også!! Fått et par nye hybel kompiser som virker ok derimot, men er nok ikke den type folk jeg liker å henge alt for mye med!!

 

Greia er at jeg kunne nok fått mer venner hvis jeg virkelig ville, men problemet er at jeg ikke har interessen av bare finner ny venner for å ny finne venner, må være noen som jeg lissom er litt på bølgelengde med!! Dessverrer så er det veldig få folk som jeg er nettopp er det med

[Locrin]

Du må prate med folk for å finne ut om du er på bølgelengde med dem. Regn med å møte 50 mennesker før du finner en person som trives med deg på samme måte som du trives med h*n

[Alvorlig]

Vi er alle ensomme mennesker.

Alle dør alene. Bla bla bla.

 

Det er sant da... alle kan nok kjenne seg igjen.

Noen er hypersosiale bare for at de ikke takler å være alene, de orker ikke engang tanken på det.

Vel, det er når du er alene du lærer om deg selv. Men vær ikke redd. Verden er ikke farlig - det er bare til å gå ut der, du har ingenting å tape på å forsøke å skape kontakt med mennesker!

 

Ukjente mennesker, disse fremmede...

de er bare venner du enda ikke har blitt kjent med...

 

(og ja, lettere sagt enn gjort -

jeg vet akkurat hvordan det er)

[Gjest Guest_TS_*]

Nei, jeg trenger virkelig hjelp!!

 

 

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre, jeg klarer bare ikke å fortsette slik som dette, jeg føler meg bare så utrolig ensom og like likt!! Jeg har vell bare for dårlig selvtillit og stråler for mye negativitet; er en ond sirkel dette..!?

 

Jeg tenker bare på en utrolig pen jente jeg møtte når jeg var i utlandet(jobbet som frivillig i 6mnd). Det var kun en kort romanse(4dager), men hun var så utrolig forståelse full og pen!! Hun virket veldig betatt av meg og jeg er meget redd for at jeg aldri kommer til å få samme følelse igjen!! Er veldig redd for at ingen jente skal like meg slik som henne!! Er veldig redd for bli ensom resten av livet mitt;med andre ord, jeg ser ikke noe lys i enden av tunellen!!

 

Jeg tror hun fortsatt jobber i utlandet, siden hun ikke ville vende tilbake til hjemlandet hennes(Serbia). Jeg vurderer seriøst å besøke henne, siden jeg føler at jeg har null sjans til å møte en jente som henne her til lands!?Men mest sansynelig så har hun fått seg et fast forhold nå, hadde egentlig blitt overrasket hvis det motsatte var tilfelle!!

 

Men jeg har null peil på om hun fortsatt jobber i Hellas(der jeg jobbet som frivllig)! Det beste er vell hvis jeg bare glemmer henne, det beste hadde vært om jeg fant en ny jente her i Norge! Da hadde jeg sikkert klart å fokusere mindre på tiden jeg hadde med henne!!

 

 

BTW; har vell kanskje nevnt dette før, men jeg har et bra utseende og er ikke tilbakestående på noe som helst måte!!Jeg er bare rett og slett ikke så flink med mennesker!!

[xypher606]

Nå er jeg dritt lei av ALT, jeg prøver å bli kjent med jenter og få flere venner, uten å lykkes!! Jeg er dømt til å leve et liv i ensomhet tror jeg!!!!!

 

Føler at nesten ingen liker meg, utenom et par venner og min familie....er egentlig bare min familie som holder meg opp for tiden og min interesse for dyr/foto!!!! Men dette holder ikke i lengden, jeg vill bli respektert og likt av andre mennesker.Jeg ønsker å finne en jente jeg kan være glad i og dele gleder og sorger med.....redd dette aldri kommer til å skje!!

 

Jeg er ikke tilbakestådene, jeg er en helt normal kar på 26 år som prøver å være utadvent og bli kjent med nye mennesker, men når folk blir kjent med meg, så mister de interessen.Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre!!!!!!!!

 

Jeg har så dårlig erfaring med å bli kjent med nye mennesker nå, at jeg nesten har gitt opp håpet!! Jeg kan la min mobil ligge i nesten 1 mnd uten at en eneste kompis ringer meg, og de få kompisene jeg har, bor i min hjemme by og er blitt sikkelig tøfler siden de begge har dame!!!

 

Jeg har et par kjente her i Trondheim, hvor jeg studerer, men de ser jeg bare innimellom i helgene og det er som regel alltid jeg som må ta kontakten...er nesten slik at jeg må mase meg til info om hva som skjer osv. Det har egentlig nesten alltid vært slik for meg, ALLTID jeg som må ta kontakten. Er dritt lei det, føler meg veldig lite verdsatt!!

 

Jeg har heller aldri hatt dame og det blir ikke lettere med tiden!! Jeg vet at folk kommer til å fortelle meg at jeg må jobbe med meg selv osv. , men skal love dere at jeg har prøvd, jeg er den jeg er, er ikke noe jeg kan forandre på!!! Er bare så synd at så få folk ønsker å bli kjent med meg Det samme gjelder på msn, alltid jeg som må starte samtaler.....kan ikke forstå at folk finner meg så kjedelig, jeg føler ikke at jeg er en kjedelig person, mer tvertimot!!!

 

Jeg er heldigivs såpass heldig at jeg ikke har et dårlig utseende, men det hjelper lite i lengden når ingen liker deg som person!!!!!

 

 

Gruer meg til et nytt ensomt semester!!

Vurdere å reise vekk fra dette landet og bare se hva som skjer(og ta masse bilder), har ikke noe lykkelig fremtid her uansett!!!!!! Men på en annen side så ønsker jeg ikke å bekymre min familie, som jeg bryr meg mye om!!

 

Hei, åh herregud som jeg kjenner meg igjen. Det her var meg for 3-4 år siden. Jeg har slitt med akkurat det samme selv! Man føler nesten at det er en forbannelse over en.

 

Skal fortelle kort hva som skjedde med meg, kanskje det kan gi deg håp:

Jeg gikk lenge med samme følelser for deg. Samme hvor hardt jeg prøvde var det nesten ingen som fant meg interessant. Sånn har jeg hatt det helt siden barneskolen. Jeg har alltid bare hatt 1, max 2 venner jeg har hengt regelmessig med. For 3-4 år siden mistet jeg kontakten med han siste og, han var mer interessert i å være med i en ny kompisgjeng han hadde funnet. Etter det hadde jeg bare bekjente som jeg hilste på når jeg møtte de og spurte "åssen går det med deg om dagen a??" på msn, og ensomhetsfølelsen vokste. Jeg hadde nettopp flyttet for meg selv og. Endte opp med å bare gå alene i leiligheten etter jobb, dag ut og dag inn.

 

Men så snudde livet seg. Jeg fikk nærmere kontakt med en jente jeg hadde kjent i 4 år, helt tilfeldig egentlig. Jeg trodde aldri jeg skulle forelske meg i henne, trodde ikke hun var min type, jeg hadde alltid sett på henne som en bekjent/venninne. Men etterhvert som vi hang sammen fant vi ut at vi var helt like, og vi hadde samme problemer når det gjaldt venner og vi forstod hverandre. Nå bor vi sammen, og har et lykkelig forhold. Vi har fått oss hund og barn, og har ett barn til på vei. Livet har forandret seg helt og jeg har fått helt andre prioriteringer. Jeg tenker ikke lenger på at jeg har få venner, jeg prioriterer familien min og slekta mi. Og jeg har blitt bedre kjent med hennes venner. Nå er jeg lykkelig.

 

Jeg håper det samme skjer for deg. Prøv å gi litt mer faen, jeg tror det du opplever er ganske vanlig, og du velger selv hvor mye du vil la det gå inn på deg. Prøv å finn venner i andre miljøer, selv om det ikke alltid er like lett så må du bare prøve. Jeg er sikker på at du finner en måte å leve på som gjør deg lykkelig etter hvert. Du må bare ikke gi opp, tro meg når jeg sier at det vil skje for deg! :-) Bare hold ut, du vil få det bra når du får slått deg til ro med ett eller annet :-) Hold motet oppe!

[xypher606]

Kan legge til at jeg tror fysisk trening også reddet meg. I over 2 år, mens jeg var som mest ensom, trente jeg styrke på treningssenteret og jogget på kveldene, 6 dager i uken. Det var som terapi for meg. Når du trener får du ut veldig mye frustrasjon, og kroppen frigjør endorfiner etter treningen som får deg til å føle deg lykkelig. Dette hjalp meg gjennom de tyngste stundene, og det ga meg noe å være stolt av. Jeg var i veldig god form. Jeg vil anbefale deg å prøve det samme, men begynn lett! med ett par ganger i uken, som sokrates sa: "Ett sunnt sinn i en sunn kropp" :-)

 

Det var også lett å komme i kontakt med folk på treningssenteret som delte samme interesse. Mot slutten "kjente" jeg flere der, og vi hjalp hverandre med å "spot'e" hverandre i de forskjellige øvelsene, og snakke smått og lett om trening. Når jeg tenker tilbake kunne jeg nok lett ha videreført forholdet med noen av folka jeg ble kjent med der, og fått meg noen nye venner. Men jeg gjorde ikke det, for jeg var så oppslukt i ensomheten.

Endret 20. august 2009 av trusefar

[xypher606]

Kan legge til at jeg tror også MYE vil forandre seg når du begynner å jobbe. Jeg har fått veldig god kontakt med kollegaene mine, jeg synes det er mye lettere å komme i kontakt med folk på en arbeidsplass enn i ett skolemiljø.

 

Jeg ble litt overrumplet, og kanskje litt letttet av denne tråden. Jeg visste ikke at det var så vanlig å oppleve ensomhet slik jeg opplevde det. Jeg føler jeg alltid har sett ut på verden, og sett at alle har hatt venner mens jeg har stått på sidelinjen.

Endret 20. august 2009 av trusefar

[Gjest Guest_asd_*]

Har selv problemer med å blant annet sjekke opp damer. Kunne nesten ønske jeg var homofil, det hadde vært mye lettere. For at jeg skal få kontakt med ei jente så mo ha ta direkte kontakt, små hint (og store hint) fungerer ikke, hun må ta iniativ til direkte kontakt og vise det tydelig. Desverre tar damer sjelden direkte kontakt slik, har blitt sjekket opp av menn oftere. Desverre føler jeg ikke en dritt for menn.

 

SÅ om du vil ha noen å dele livet med og er for sjenert til å ta kontakt, da er mitt råd å bli homofil.

[Gjest Guest_TS_*]

Har noen morsome eksempler fra i går, når jeg var en tur ute på byen; skjedde 2-3 ganger at en fin jente(ikke samme jente) stilte seg rett ved sidna meg(dulta nesten borti meg, bevisst muligens!?).

 

Jeg regner med at de gjorde dette for at de ventet på at jeg skulle ta intiativet? Dette har skjedd titals ganger før,men jeg vet så inderlig godt at jeg hvis jeg prøver å starte en samtale, så kommer jeg null vei!! Jeg er ikke sånn frempå som mange andre karer er og trenger litt mer tid på meg, men slik fungerer det bare ikke på byen!!

 

Seriøst, nettdating er mitt siste håp!!

[Alvorlig]

trusefar kom med mye bra her

 

Trådstarter:

Du har ingenting å tape på å ta initiativet. Spesielt ikke dersom du har drukket. Da har du jo en "unnskyldning". Viktigste er å ikke være usikker, men bare fyre løs. Si det du vil og virke selvsikker!

 

Det første du må gjøre er å si til deg selv at den negative energien du utstråler (JEG VET HVORDAN DETTE ER), skal vekk! Gjør deg så bevisst på det - ikke bare TRO det - du må VITE - at den negative energien du utstråler forsvinner! Den ER ikke der lengre - skjønner?

 

Enkel måte å gjøre dette på:

 

-En situasjon du kommer i godt humør av. Enten det skjer eller det er noe du mimrer eller tenker tilbake på. La denne følelsen være vedvarende. Dediker hele dagen din til denne opplevelsen. Gå i sus og dus og gled deg over dette! Se så hvor POSITIV utstråling du får og hvordan du tiltrekker deg andre mennesker!

 

God helg!

[Kalinken]

Har noen morsome eksempler fra i går, når jeg var en tur ute på byen; skjedde 2-3 ganger at en fin jente(ikke samme jente) stilte seg rett ved sidna meg(dulta nesten borti meg, bevisst muligens!?).

 

Jeg regner med at de gjorde dette for at de ventet på at jeg skulle ta intiativet? Dette har skjedd titals ganger før,men jeg vet så inderlig godt at jeg hvis jeg prøver å starte en samtale, så kommer jeg null vei!! Jeg er ikke sånn frempå som mange andre karer er og trenger litt mer tid på meg, men slik fungerer det bare ikke på byen!!

 

Seriøst, nettdating er mitt siste håp!!

Men herregud da, mann, det finnes da flere steder du kan møte jenter enn byen og nettdating? Du sa at du studerer? Jeg vet at ihvertfall ved de største universitetene finnes det et utall foreninger du kan bli medlem av. Eller prøv å skaffe deg en jobb en dag i uken, så får du kombinert sosialisering med en liten bi-inntekt. Det er langt enklere å komme i prat med folk gjennom en aktivitet eller jobb enn ved å bare gå bort til en vilt fremmed og starte en samtale, det virker langt mer naturlig og samtaleemner popper opp av seg selv.

 

Og ikke bekymre deg over at det virker som om du legger inn mye innsats og det virker som om du ikke kommer noen vei, sånn er det på de fleste områder. Det virker som om man legger inn masse innsats uten at man får noe tilbake, men så plutselig faller den detaljen på plass som manglet, også løsner masse. Hvis du bare fortsetter å prøve og forandrer strategi underveis hvis det du prøver ikke skulle virke er det ikke et spørsmål om du får resultater, men når.

 

Goooood løkk!

[xypher606]

Har noen morsome eksempler fra i går, når jeg var en tur ute på byen; skjedde 2-3 ganger at en fin jente(ikke samme jente) stilte seg rett ved sidna meg(dulta nesten borti meg, bevisst muligens!?).

 

Jeg regner med at de gjorde dette for at de ventet på at jeg skulle ta intiativet? Dette har skjedd titals ganger før,men jeg vet så inderlig godt at jeg hvis jeg prøver å starte en samtale, så kommer jeg null vei!! Jeg er ikke sånn frempå som mange andre karer er og trenger litt mer tid på meg, men slik fungerer det bare ikke på byen!!

 

Seriøst, nettdating er mitt siste håp!!

Men herregud da, mann, det finnes da flere steder du kan møte jenter enn byen og nettdating? Du sa at du studerer? Jeg vet at ihvertfall ved de største universitetene finnes det et utall foreninger du kan bli medlem av. Eller prøv å skaffe deg en jobb en dag i uken, så får du kombinert sosialisering med en liten bi-inntekt. Det er langt enklere å komme i prat med folk gjennom en aktivitet eller jobb enn ved å bare gå bort til en vilt fremmed og starte en samtale, det virker langt mer naturlig og samtaleemner popper opp av seg selv.

 

Og ikke bekymre deg over at det virker som om du legger inn mye innsats og det virker som om du ikke kommer noen vei, sånn er det på de fleste områder. Det virker som om man legger inn masse innsats uten at man får noe tilbake, men så plutselig faller den detaljen på plass som manglet, også løsner masse. Hvis du bare fortsetter å prøve og forandrer strategi underveis hvis det du prøver ikke skulle virke er det ikke et spørsmål om du får resultater, men når.

 

Goooood løkk!

 

Skriver under på den ass, amen! Du har samme livserfaring som meg på det der skjønner jeg

 

Det dummeste man kan gjøre er ihvertfall å fiske etter sympati og utstråle negativitet. Hvis man er deppa i hodet, så merker folk det og det kan virke frastøtende. Prøv å vær blid og glad, ikke tenk så tungt på ting:) Du må snu om tankegangen din, og bli en optimist. Optimister har det definitivt best her i livet! Folk som er pessimister skaper ofte flere onde sirkler som kan være vanskelige å bryte rent psykisk.

[Kalinken]

Har noen morsome eksempler fra i går, når jeg var en tur ute på byen; skjedde 2-3 ganger at en fin jente(ikke samme jente) stilte seg rett ved sidna meg(dulta nesten borti meg, bevisst muligens!?).

 

Jeg regner med at de gjorde dette for at de ventet på at jeg skulle ta intiativet? Dette har skjedd titals ganger før,men jeg vet så inderlig godt at jeg hvis jeg prøver å starte en samtale, så kommer jeg null vei!! Jeg er ikke sånn frempå som mange andre karer er og trenger litt mer tid på meg, men slik fungerer det bare ikke på byen!!

 

Seriøst, nettdating er mitt siste håp!!

Men herregud da, mann, det finnes da flere steder du kan møte jenter enn byen og nettdating? Du sa at du studerer? Jeg vet at ihvertfall ved de største universitetene finnes det et utall foreninger du kan bli medlem av. Eller prøv å skaffe deg en jobb en dag i uken, så får du kombinert sosialisering med en liten bi-inntekt. Det er langt enklere å komme i prat med folk gjennom en aktivitet eller jobb enn ved å bare gå bort til en vilt fremmed og starte en samtale, det virker langt mer naturlig og samtaleemner popper opp av seg selv.

 

Og ikke bekymre deg over at det virker som om du legger inn mye innsats og det virker som om du ikke kommer noen vei, sånn er det på de fleste områder. Det virker som om man legger inn masse innsats uten at man får noe tilbake, men så plutselig faller den detaljen på plass som manglet, også løsner masse. Hvis du bare fortsetter å prøve og forandrer strategi underveis hvis det du prøver ikke skulle virke er det ikke et spørsmål om du får resultater, men når.

 

Goooood løkk!

 

 

Skriver under på den ass, amen! Du har samme livserfaring som meg på det der skjønner jeg

Jeg har egentlig vært ganske heldig med det sosiale, men jeg innser at det er mange tilfeldigheter som har gitt meg en god vennegjeng og litt people skills, og at det like gjerne kunne ha blitt meg som falt utenfor det sosiale. Har sett folk jeg kjenner godt isolere seg og jeg er egentlig relativt innadvendt av natur, så jeg skjønner godt tankegangen som kan lede folk ut på ensomme veier. Jeg tror de fleste har kjent på at de ikke er helt sikre på seg selv i møte med det nye, uansett om det er nye folk, nye krav eller en ny livssituasjon det er snakk om. Usikkerhet og bekymring er helt grunnleggende menneskelige følelser, som alle opplever i større eller mindre grad.

 

Forøvrig er personlighet og livsanskuelse såvidt jeg kan se langt mer flytende og dynamisk enn man ofte tror, det at man er biologisk predisponert for et gitt tankemønster er overhodet ikke det samme som at man ikke er istand til å tilegne seg et annet.

 

Det dummeste man kan gjøre er ihvertfall å fiske etter sympati og utstråle negativitet. Hvis man er deppa i hodet, så merker folk det og det kan virke frastøtende. Prøv å vær blid og glad, ikke tenk så tungt på ting:) Du må snu om tankegangen din, og bli en optimist. Optimister har det definitivt best her i livet! Folk som er pessimister skaper ofte flere onde sirkler som kan være vanskelige å bryte rent psykisk.

Her er du nok right on tha money. Å se humoristisk og positivt på ting gjør at man opplever livet som noe lett. Har hatt perioder hvor jeg har vært langt mer negativ og hengt meg opp i bagateller, men dette fører bare til stress, frustrasjon og aggresjon.

[martita]

kjenner meg utrolig godt igjen i situasjonen din TS! da jeg begynte på ungdomskola var jeg alt for sjenert til å skaffe meg noen nye venner og jeg ble ganske ensom etterhvert, spesielt da jeg mista den eneste venninna jeg hadde (pga en gutt vi begge likte!). jeg var ganske langt nede og i tiende vurderte jeg innimella å ta selvmord, men var alt for feig til at det ble noe mer a det(heldivis!) og etterhvert ble jeg kjent me ei som har omentrent de samme intressan som meg... fikk en go del selvtillit da og nu vet eg at selvmord ikke vil vær løysninga. for det første: "selvmord er en evigvarende løysning på et forbigående problem" og for det andre vil de "få", som faktisk er gla i en, som familien og vennan antagelivis bli knust, fordi menneska har det med å klandre seg sjøl for ting de ikke kun ha gjort så veldig mye med, og for det tredje er livet faktisk verdt å lev! selv om det er veeldi tungt til tider, går det ann å vinn tilslutt det ble også bedre for meg da jeg innså at alle er forskjelige og at jeg i grunnen ikke hadde mer til felles me de i klassen min, enn at jeg hadde gått ti år på skole sammen med dem...

 

som dk kanskje skjønna er eg ikke så gammel, bare femten år og akkurat begynt på vidregående på ei linje der jeg ikke kjenner Noen som helst fra før, så nå håper jeg at jeg kan bli kjent me nye folk og kanskje skaffe meg et par venner der...

 

 

bare ikke gi opp! jeg tror alle vil møte noen de virkelig elsker en eller annen gang i livet, men kanskje man leter i feilt miljø mange ganger...

Endret 21. august 2009 av martita

[tsghost]

Prøv å se på de positive sidene av livet, og glem de negative sidene.

Dette kan hjelpe deg stort i tunge tider.

 

Noe annet som også kan hjelpe er musikk. Finner du musikk som får deg i godt humør, kan dette hjelpe. Har selv slitt med depresjoner osv før, men musikk fikk meg alltid på andre tanker

[Nostalgisk]

Prøv å se på de positive sidene av livet, og glem de negative sidene.

Dette kan hjelpe deg stort i tunge tider.

les Gabriel Scott. triologien "våren","sommeren" og "høsten". anbefaler spesielt "brevet om fiskeren Markus" eller "kilden" som den også heter.

 

 

I boka møter vi den noe enfoldige fiskeren Markus. Markus er svært takknemlig over hva livet har gitt ham, og han har en indre ro de fleste av dagens travle mennesker kan misunne ham. Hans funderinger over alle livets undre - både på sjø og land - er sjarmerende og likefrem. Han står stødig selv når naturkreftene herjer med ham, bare havet sørger for å gi ham til det daglige brød.

 

Markus er en ensom mann, som aldri helt blir tatt inn i varmen hos de øvrige i det lille lokalsamfunnet. De andre synes han er rar og veldig annerledes enn dem selv. Dette bekymrer imidlertid Markus svært lite.

 

Men så blir det svart hav, og Markus´ enkle liv rystes i grunnvollene. Med ett er ikke alt like selvsagt lenger ...

 

Denne lille boka er ganske enkelt skjønn! Den fikk iallefall meg til å tenke på hva det egentlig er som betyr noe i livet.

 

Endret 21. august 2009 av SLIguy

[Gjest Guest_TS_*]

Jeg prøver ofte å se det positive i livet, og jeg vet at mange har det verre en meg!

 

Men det er ikke alltid så lett, når man over årene alltid har følt seg lite likt og respektert!!

Jeg er egenlig ganske lei av dette kjøttmarkede vi lever i, folk er så overflatiske, inkludert meg selv!! Er vell slik vi er av natur!!Jeg har stor respekt for indianere og stamme folk som lever i ett med naturen, slik vi mennesker egentlig skal leve!! De har sikkert også mindre fordommer!!!

 

Jeg er vell kanskje en av de personene som ikke passer helt inn i dette moderne samfundet!

 

Men jeg tror basisen i problemet mitt er at jeg ikke har det beste selvbilde selv, ikke sånn utseende messig, men åssen jeg er som person!! Jeg har som sagt en tedens til å si litt feil ting og jeg er kanskje ikke den skarpeste kniven i skuffen.....jeg vet rett og slett ikke åssen jeg skal forbedre selvbilde mitt!!

[BadCat]

Jeg regner med at de gjorde dette for at de ventet på at jeg skulle ta intiativet? Dette har skjedd titals ganger før,men jeg vet så inderlig godt at jeg hvis jeg prøver å starte en samtale, så kommer jeg null vei!! Jeg er ikke sånn frempå som mange andre karer er og trenger litt mer tid på meg, men slik fungerer det bare ikke på byen!!

 

Med en så negativ holdning så er det ikke rart det ikke går.

 

1. Negativ holdning, unnskyldninger for hva som står i veien for at du skal bli lykkelig.

Livet er ikke statisk. Den du er nå er et produkt av den du var i går. Hvis du baserer på hva som var i går så kommer du ingen vei. Eksempel: "Det er ikke vits for sist gang så..." "Jeg får aldri råd for jeg er ikke rik..."

Eneste måten man kan forbedre fremtid er å gjøre noe i nuet som ikke er basert på den man var i går / det man hadde i går. Dette er den mest essensielle regelen i livet. Hvis du baserer livet ditt og ser bare det som er, så blir det bare med det samme hvor hardt du prøver/ønsker noe annet.

 

2. Prøver for hardt.

Hvis du gjør ting kun for å få dame osv så kommer du til å gå på alle skjær i sjøen. Hvis du fokuserer på noe annet og andre verdier/gleder så treffer du damer når du minst aner det. Hvis du er ute for å ha "a good time" så er det mulig å ha det og det vil tiltrekke seg andre mennesker. Hvis du er ute kun for å sjekke damer så er det vanskelig å ha det gøy og hvis du ikke er spennende/morsom/har det kjekt så vil du bare drukne i folkemassen.

 

3. Menneskelig kommunikasjon, flørting og dating krever tid og dedikering. Trening/øving må til for å oppnå suksess samme hva det gjelder. Ingen kom rett i mål uten prøving og feiling.

 

4. Du kan bli en person som andre liker ved å øve til du blir den personen.

Hvis du bare later som du er en person som andre liker så blir det falskt og andre vil gjennomskue det.

 

5. Hvis du skal score hos andre mennesker lønner det seg å basere seg på "small talk", blås i å analysere alt og alle, speil dypheten i en samtale med den andre personen. Hvis den andre personen prater lett og overfladisk om et tema så blir det helt feil om du plutselig tar et dypdykk. Ta tak i situasjonen som er der og da og spinn noe rundt det. Du kan sikkert gå dypt i et eller annet tema, men det har ikke den andre personen noe forhold til eller mulighet til å forstå / oppfatte på samme måte som deg. Noe som er der og da har alle mulighet til å foholde seg til på en eller annen måte.

 

6. Vær fleksibel i samtaletema og interesser. Hvis du prater om 1 ting og bare det så blir de fleste lei av det samme hvor interessant eller fantatsisk og interessant du enn måtte synes det er.

 

7. Lytt til andre og prøv å faktisk forstå hva de sier / mener. Hvis du forstår hva andre menneser sier så blir du raskt mer omgjengelig som person. Mange sliter med at de ser for mye i sin egen retning enn å prøve å sette seg inn i andres synsvinkel/situasjon.

 

Fokuser på et punkt hver dag, så er du godt på vei om en uke