En sorg jeg aldri har kjent på.

[Gjest Guest_Tulla_*]

Jeg håper noen der ute tar seg tid til å lese dette. Jeg har ingen andre å snakke med og finner det utrolig vanskelig..

 

Etter tre lange år med kjæresten min, fantastiske år, vel å merke, så har forholdet begynt å skrante.

På fredag fortalte han at han ikke visste hva han følte lenger. Jeg har aldri i mitt liv følt meg så sårbar som jeg gjorde da. Aldri har jeg felt så mange tårer og kjent på så vonde følelser. Men etter mye snakking kom vi frem til at vi var villige til å prøve igjen. Prøvetiden er vanskelig, men jeg gjør alt for å gå gutten min tilbake.

 

Han kom hjem til meg i går og vi snakket, lo og hadde det fint som alltid. Selvsagt var det vonde følelser fra min side, og det var tøft å holde tårene tilbake. Det å være ved hans side og vite at mine følelser for han ikke lenger er gjensidige, at han ikke kan si "jeg elsker deg" lenger og ikke vet hva han vil fremover, knuser meg innvendig.

 

Etter å ha vært sammen i noen timer og oppført oss som vanlig, holdt han meg i hånda og kysset meg. Han spurte til og med om hvorfor jeg satte hans tallerken på andre siden av bordet når han ville sitte ved siden av meg. Jeg spurte han om han hadde et behov for å være ved min side og om han savnet meg. Han svarte ja. På en side var det veldig godt å høre de ordene samtidig som jeg er fryktelig redd for å bli såret igjen.

 

Nå skal han reise bort for noen dager, og vi har bestemt oss for å gi hverandre (spesielt han) tenketid. Jeg sa til han også at jeg har mine grenser og at jeg ikke orker å bli satt på pinebenken i all evig tid. Det er bare alt for smertefullt for meg og det forstår han. Jeg vét også at han har det vanskelig med seg selv nå og at det er mye han må få orden på. Mange tanker samt følelser opptar hans oppmerksomhet. Jeg forstår og respekterer ønsket hans, selv om savnet er stor og jeg savner virkelig å kjenne på at vi har det bra samme og at følelsene er gjensidige.

 

Jeg vét også at etter flere år oppstår det mange kriser. Jeg har gått igjennom min krise, men da var jeg ikke i stand til å være i nærheten av han. Jeg følte ingenting, og det at han tok på meg, var fjernt for meg. Det å kysse han, var totalt ukjent, men vi kom oss igjennom det og klarte det, derfor klarer jeg å sette meg i hans sko, samtidig som det gjør fryktelig vondt akkurat nå.

 

Etter at han dro i dag, ga jeg han tilbake halskjedet som jeg fikk av han for 1,5 år siden. Sa jeg ville han skulle ha det inntil videre og gi det tilbake når han følte at hans hjerte tilhørte meg. Det var fryktelig vondt å si de ordene til han, men jeg følte at jeg måtte. Halskjedet har betydd mye for meg, noe det allerede gjør, men jeg føler ikke det blir rett av meg å ha det når jeg ikke vet hva han føler og når jeg ikke vet om hjeret hans tilhører meg lenger...

 

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg vil med dette innlegget. Kanskje noen trøstende ord og gode råd. Noen som kanskje har erfaring og gått igjennom det og fått det til bra - funnet tilbake til hverandre..

 

---------

 

Vi har snakket litt sammen nå. Han har valgt å åpne seg mer enn det han noengang har gjort. Jeg har alltid visst en del om hans fortid og hvor vondt den var for han, men han har aldri gitt meg noe tegn på at noe er i veien nå. Jeg tror at ved å nedtrykke sine problemer, tanker samt følelser, har det ført til at han ikke lenger vet hvem han er og hva han føler. Jeg vet ikke om jeg tenker riktig, men jeg tenkte sånn da jeg lot mine egene problemer styre med livet mitt.

 

Vi snakket litt på telefon i stad, og jeg prøvde å bryte isen litt. Jeg forstår at han har det vondt med seg selv og jeg vil gjerne hjelpe han. Jeg spurte han om han kan være seg selv 100% når han er med meg, og det svarte han ja til. At det er ingenting som hindrer han i det. Han la også til at jeg betyr veldig mye for meg og det har jeg alltid gjort. Han sa han vil jobbe for det han vil ha, og at det er meg, at det er meg han vil være sammen med. Det var godt å høre de ordene, selv om jeg holdet meg selv på avstand og prøver å ikke ta det 100% til meg. Men jeg vet han er oppriktig i det han sier.

 

Jeg avsluttet samtalen med å si at vi snakkes og at han skal ha det fint de neste dagene (siden han reiser bort) og at vi ses på søndag igjen.

 

Egentlig vet jeg ikke hva jeg skal tenke. På en side er det vanskelig å avslutte en samtale uten å høre "jeg elsker deg", men på en annen side vet jeg at jeg ikke kan tvinge frem de ordene eller gjøre det mer vanskelig ved å si "jeg elsker deg" først. Jeg vil gi han den tiden han trenger, uansett hvor vanskelig og vondt det er for meg. Men jeg tror jeg har fått den garantien for at han virkelig vil prøve å være med meg. Han er en vanskelig person og jeg kjenner han bedre enn han kjenner seg selv.

 

Nå sitter jeg og planlegger en liten utflukt. Jeg vet ikke om det vil hjelpe, men jeg går utifra at nye opplevelser samt omgivelser vil hjelpe oss litt på vei. Vil bringe oss nærmere hverandre, spesielt nå som vi har snakket om problemene våre og være irritasjoner vi har til hverandre, og sa at vi skal begynne med blanke ark og se fremover og ikke bakover.

 

Tiden er lang for den som venter, og den er smertefull når man ikke har et stabilt fotfeste, men jeg må se på det positive, jeg kan ikke være negativ og dra han ned, jeg må løfte han opp, noe jeg virkelig prøver. Selv om jeg hadde et utbrudd i dag og fortalte at han må slutte å gjøre seg selv til et offer (noe han, etter min mening, har gjort) og tenke på at vi er to om det, og at sine problemer skal han ikke blande med forholdet vårt som vi nå prøver å redde.

 

Jeg vet dette vil ta tid. Jeg blir nødt til å bygge opp min tillitt til han igjen og stole på alt han forteller han. Jeg vet vi er nødt til å bli kjent med hverandre på nytt og se litt tilbake i tid, der alt det gode fant sted og prøve å leve seg inn i det. Men jeg har tro på at vi får det til. Spesielt når vi begge vet at det er hverandre vi vil ha og ingen andre, og at vi kjenner hverandre best.

 

Jeg vet ikke, føler jeg skriver så mye tull nå... Tror spørsmålet mitt er om det her kan reddes.. om noen kan se det fra flere sider enn én.. Håper noen gode sjeler avser litt tid til å lese igjennom og svare.

 

Kan et sånt knekk føre oss nærmere?

[Optimistisk]

Hei, Trist å lese..

 

Ehm, jeg kan ikke akkurat referere til noen romantisk historie som gikk fint, men jeg ser ingen grunn til at dere ikke kan bli det samme parret igjen. Jeg opplevde på en måte det samme, det har vel de fleste gjort, men for meg var det mer sånn ferdig jeg orker ikke mer, så bare mer og mer tanker i den banen.

 

Virker ikke som det er sånn han føler for deg, for meg høres det egentlig ut som han bare er deppa for tiden. Bare la han få litt tid Hvis du virkelig vil ha han, sånn som det virker som, så ville jeg anbefalt å "bare" ikke ta så mye kontakt.

 

Tipper at det du vil er å fortelle han hvor mye du bryr deg, og at du vil være med han for alltid... Hvis jeg hadde vært deg hadde jeg prøvd å ikke være klengete(veit ikke om du er det altså), vær litt "bitchy", uten å være en bitch. Altså, ikke vær ekkel eller noe, men prøv å ikke ta alt for mye kontakt, de gangene dere er sammen, kanskje prøv å være litt beskjeden/sukkersøt

 

La han få tenke at han savner deg, og at han hadde det myyye bedre med deg, enn han har det alene

 

Lykke til

[Powerpie]

Hmmmm.... ble faktisk litt i godhumør av å lese dette her.

Ikke fordi jeg er kynisk eller sadistisk, men fordi jeg har opplevd noe av det samme selv, og fordi jenter rett og slett har oppført seg ekstremt ondsinnet mot meg

 

Over til saken: Få han til å skjønne at han _trenger deg_. Gi han tid, men ikke for mye. Få det til å virke som om du er det eneste positivet oppi alt drittet som skjer rundt han, og mest av alt få han til å savne deg. Han tar deg for gitt høres det ut som.... ikke la han gjøre det

[kundiks]

Det første som streifet meg:

Med den holdningen du har til ham, (utifra det du skriver) så skal det nok mye til for å forlate deg!

 

Han er nok, som Optimistisk nevner, litt deprimert. Kanskje han bør få en venn eller noen å snakke med, hvis han ikke har det fra før? Men ikke push han for hardt, unngå å virke for desperat, men la ham vite at du fortsatt er glad i ham (noe han vet allerede).

 

Hvis du har mulighet til det, kan du jo alltids prøve å ta en joggetur, fjelltur eller rett og slett trene. Dette anbefales! Fysisk trening får en til å generelt tenke mindre, som igjen får tiden til å gå fortere. Ta gjerne kontakt med folk du ikke har tatt kontakt med på lenge, for å få noe å gjøre på, samt lufte problemene til andre personer.

Endret 6. august 2009 av kundiks

[2ball_]

Kan et sånt knekk føre oss nærmere?

Akkurat det tror jeg det kan. Det vil muligens ble enda bedre enn før.

 

 

Det er tydlig at du tenker mye nå og med god grunn.

 

Bare det å skrive ned tankene kan hjelpe. jeg kan ikke snakke av den største æerfaring selv, men jeg ser fra taksten at dere er veldig glad i hverandre.

 

Jeg er enig i det kundiks, sier. Ta det helt med ro. Vær der for han og vær der for deg selv. En joggetur/fjelltur er slettes ingen dum ide.

 

nå er det litt sent(tidlig) og jeg kjenner sangen kaller.

 

Håper det ordner seg for dere.

Endret 6. august 2009 av 2ball(s)

[Gjest Guest_Tulla_*]

Hei igjen,

 

Takk for fine svar og kloke ord.

 

I dag føler jeg meg litt bedre. Har endelig fått spise litt, noe jeg ikke har gjort de siste fem dagene.

 

Jeg har ikke sendt han melding i dag, selv om det har vært tøft. Jeg har kommet hjem fra laget og fått litt kjipe beskjeder angående helsen min. Jeg har også tatt til meg råd om å la han savne meg litt, men samtidig som vet jeg ikke om han gjør det. Prøver hele tiden å sette meg inn i hodet hans. Vil vite hva han tenker.... Men jeg må slutte å analysere alt jeg kommer over.

 

Jeg merker at jo mer tid jeg gir det, desto mer beskytter jeg meg selv - uvisst. Jeg vét hva jeg føler for han, samtidig som jeg benekter det hele.

 

Du som skrev at jeg ikke skal være klengete og sånn. Det har jeg ikke vært, selv om ønsket om å holde han i hånda og ikke tenke seg om to ganger før jeg tar på han, har streifet hodet mitt ofte. Men det er han som har tatt initiativ til han faktisk, noe som forvirrer meg veldig i og med at jeg ikke vét hva han mener med det. Jeg blir usikker. Spesielt når jeg sammenligner meg selv med han og alle andre. Om man ikke har følelser for en person, hvorfor da oppfører meg seg som en kjæreste og gjør de samme gamle tingene? Jeg vet ikke.... skulle ønske jeg gjorde.

 

Nå har jeg iallfall tatt tiden i bruk og funnet ut av hva vi kan gjøre sammen for å redde forholdet. Forholdet trenger spenning og jeg har kommet opp med mange gode punkter som jeg tenker ikke vil være forgjeves. Han sier seg selv enig i at vi må snu forholdet opp ned og begynne med blanke ark. Jeg håper. Selv om håp er en følelse jeg skyr unna....

[Gjest Guest_Tulla_*]

Det første som streifet meg:

Med den holdningen du har til ham, (utifra det du skriver) så skal det nok mye til for å forlate deg!

 

Hva mener du, at jeg har en bra holdning? Jeg håper det, selv om det føles at alt jeg gjør nå, er feil...