Litteratur: Den mystiske mannen og En Skoledag (Noveller)

[Sovende Panda]

Har alltid likt å skrive så eg håper å få tilbakemeldinger og selvfølgelig kritikk og råd.

 

 

 

 

Mørket la seg over den lille byen, det skjedde så fort, snart var det bare lyset fra gatelysene som skinte ned i den våte asfalten. Det var ingen andre å se i de smale gatene, bare mørket som fortsatt kom sigende fra ingenmannsland. Klokka var 23.07 og det eneste å se var mannen som stod på gatehjørnet. Den sorte frakken hang over skuldrene, mens den svarte hatten skjulte ansiktet hans. Ansiktet så ned i i asfalten, ingen visste hvem han var eller hvor han bodde. Alt de visste var at ingen hadde sett han før, ikke før i dag. Noen hadde sett han på butikken, i den samme frakken og den samme hatten, en svart cowboy hatt, blikket hans hadde møtt en ung dame som ikke så at han stirret på henne bak de svarte solbrillene. Noen hadde snudd seg å sett etter han, alt virket så mystisk, butikken på hjørnet hadde blitt truffet av en uhyre stillhet som la seg inni butikken. Ingen visste hva det var, de visste ikke hvorfor den var der, bare at den var der, stillheten.

 

Mannen hadde stått og sett på varene som stod på reolen like ved frysedisken, der hvor den unge damen stod og snakket med selgeren bak disken. Hun hadde pekt på eit ferskt laksestykke og smilt til mannen bak disken mens hun takket for handelen. Han smilte tilbake mens han såg etter henne mens hun gikk bortover mot kassa for å betale. Hun hadde eit skjørt, i dongeri på seg. Den hvite blusen viste huden på begge skuldrene godt, den myke, sommerbrune huden. Håret hennes var mørkt, men samtidig rødt, det var en blanding, en blanding man ikke så så ofte. Sminken hennes lyste opp ansiktet der hun gikk bortover det kalde, hvite gulvet som gav gjennlyd fra de svarte høyhelte skoene. Smilet hennes var på en måte varmt og vennlig, men samtidig mystisk. På samme tid som dette skjedde hadde mannen i den svarte frakken forflyttet seg på mystisk vis nærmere kassen der den unge damen stod og la varene på kassen, mens ei ung jente med to flettet som hang ned fra begge sider ansiktet smilte til henne mens hun sa eit vennlig og høflig «hei». Hun virket ikke eldre enn 16-17 år og hadde mest sannsynlig fått en sommerjobb på Ica Nær denne sommeren. Den unge damen hilste tilbake, hun kjente den unge jenten, hun kjente henne godt. Hun het Lisa og bodde noen hus fra henne, hun hadde ofte vært på besøk hos henne da hun var liten, rundt 6-7 alderen. Hun hadde banket på døren og spurt om å få komme inn og leke med de gamle dukkene til denne mystiske damen. Hun hadde fått komme inn nesten vær gang, utenom den ene gangen da hun sa «nei». Den unge jenten hadde blitt forbauset og stod og måpet på damen som stod bak døra som var på gløtt. Bare litt av hodet viste, hun kunne knapt se de lyseblå øynene titte frem i døråpningen før hun lukket døra med et hardt smell.

 

Men det var da, no var det bak dem begge og de småsnakket mens de var ved kassen, og smått og stort. Ingen av dem merket mannen som kom nærmere bak dem, de merket det ikke før han stod en halv meter fra dem. Den unge damen snudde seg og så inn i det mystiske ansiktet som var skjult av mørket fra den svarte cowboy-hatten. Alt hun så var det nøytrale smilet som lyset fra taklyset gjennskinte. Hun prøvde å fange blikket bak de mørke solbrillene, men det var umulig, mannen så ikke på henne, men han visste at hun så på han. Uten å tenke over det gikk damen framover til enden av kassen for å legge varene hun hadde kjøpt opp i 2 bæreposer som hun hadde fått gratis fra den unge jenta bak kassen. Jenta smilte til mannen mens han la varene opp på kassebandet. Det var en boks med hermetiske tomater og et skrujern fra jernvareavdeligen lenger nede i butikken. Jenta så på den svarte frakken som skjulte alt ved mannen, han hadde lagt hendene i lommen og hun lurte på om han hadde noe oppi dem. Var det et våpen eller kanskje tyvegods fra Ica Nær i Horten... Men hun fortsatte å trykke inn beløpet på varene, hun var for redd til å spørre mannen eller gjøre noe med situasjonen. Hun trykket inn total beløpet, 59.50. Hun så mannen åpne munnen og skulle til å si noe, men han stoppet og stirret på den stive prisen som lyste opp på den lille skjermen over kasseapparatet. Etter er 4 sekunder gikk han ned til enden av kassen, der damen fortsatt stod og la varer oppi den andre bæreposen. Mannen tok varene og puttet dem oppi lommene sine, de hermetiske tomatene oppi venstre lomme og skrujernet oppi høyre lomme. Han brukte god tid mens blikket bak solbrillene stirret inntenst på damen som la den siste varen oppi bæreposen før hun tok til å løfte, hun mistet balansen i 1 sekund før hun fikk kontrollen tilbake. Hun gikk med tunge steg mot utgangsdøra som åpnet seg automatisk. Et par meter etter hun hadde forlatt butikken mistet hun balansen igjen, og denne gangen snublet hun i asfalten og for med hodet først ned i asfalten. Hun ble liggende bevisstløs på bakken med varene strødd ut av bæreposene.

 

Man kunne høre stemmene inni butikken, den unge jenta som ropte på bestyreren som var på lageret i det det skjedde og visst man hørt godt nok etter kunne man høre de løpende skrittene fra en mann i 40 årene. Gjennom de automatiske skyvedøren kunne man se fra kassen dama som lå på asfalten. Man kunne også se mannen i svart frakk som stod over henne og så på henne. Jenta forklarte bestyreren i all hast om hva som hadde skjedd. Bestyreren hadde grått skjegg, og hadde på seg en rød vest der det stod Ica på brystet. Han skyntet seg ut, men holdt på å gli på den våte asfalten som kom som et sjokk for han. Regnet fra natten før hadde laget store dammer i den ujevne asfalten og lagt seg som et isbelegg på resten av den. Bestyreren stod ved siden av mannen, som ikke rørte en finger men bare stod og stirret på dama. Inni butikken kunne man se jenta ta opp mobiltelefonen sin og ringe til ambulanse mens hun stod på tå for å prøve å se dama bak de to mennene, men hun var ikke høy nok. Bestyreren prøvde å få kontakt med dama, men hun rørte seg ikke. Håret hennes hadde allerede blitt vått fra regnet som pisket ned i asfalten. I det fjerne kunne man høre sirenene som kom nærmere og nærmere. Mannen i den svarte frakken løftet blikket og så utover den åpne parkeringsplassen hvor det bare stod eit par biler. Han så seg til venstre og høyre før han begynte å småløpe bortover parkeringsplassen og inn i et smug...

 

Endret 7. august 2009 av Mutu

[NikkaYoichi]

Jeg leser aldri en slik lang tekst som ikke har et eneste avsnitt. Beklager.

[Sovende Panda]

Da er det fikset.

[Carlgutt]

Forklarer please? Har kommet med en teori men er ikke helt sikker på om den stemmer, klarer ikke helt å sette fingren på dette med at hun ikke slapp jenta inn den ene gangen? Har dette noe betydning for det som skjer, eller var det bare noe du "puttet inn"? Vis jeg forsto det rett så hadde mannen en betydning for at hun falt? Kanskje han kastet en forbannelse eller noe sånt over henne? Tivler på at det er så enkelt som dette men klarer ikke helt å få det hele til å stemme. Må lese igjennom det en gang til tror jeg men orker ikke akkuart nå..

[Sovende Panda]

Det blei litt rot, ja, var kanskje meint som ein innledning til ein mulig fortsettelse. Meininga var å skape ei spenning der man ikkje heilt veit kva som skjer vidare.

[MVR]

Nevner bare at du har noen få kommafeil og "hv/v"-feil.

Det andre anvnittet var litt rart plassert. Du kan ikke fortsette å prate om samme greie etter å ha lagd et avsnitt. En annen ting: det er sjelden vellykket å starte setninger med "men".

Intenst med en "n" forresten.. flere slike småfeil. Du finner dem kanskje selv om du leser nøye gjennom. Hører at enkelte setninger ikke stemmer.

Navnet Lisa er uvesentlig. Ingen vits i å gi akkurat henne et navn når ingen andre får det. Det holder å kalle henne "jenten" slik du gjorde noen ganger. Egentlig så skjønner jeg ikke i det hele tatt hvorfor du tok med denne biten om jenta. Slik jeg forstod det så hadde ikke hun noen viktig rolle i alt det mystiske, så vi trengte vel ikke å vite hvor hun bodde og om hennes forhold til denne mystiske damen osv. Jeg synes heller ikke du skal kalle damen for mystisk, når det egentlig er mannen som skal ha hovedrollen som mystisk. Det ødelegger fokuset på han.

 

Du skildrer personer og hver minste hendelse veldig bra. Smart av deg å beskreve så tydelig, det gjør alt mer spennende når leseren får ta del i fortellingen og klarer å se for seg ting. Jeg synes din evne til å skildre var det beste her. Fortellingen var liksom helt grei. Litt vanskelig når slutten er så åpen og mystisk at man egentlig ikke forstår stort. Det ville vært bedre om du for eksempel gav et lite hint om et eller annet.

[Sovende Panda]

Takk for tilbakemelding! Det er slik konstruktiv kritikk eg liker, MVR. Mange gode råd til å forbedre meg.

 

Skal prøve å skrive ein meir "ryddigere" historie og poste den her på forumet

[MVR]

Fint at du tar kritikken positivt, for jeg mener ikke å være negativ. Synes du skriver veldig bra! Det jeg kommenterte er mest bare småplukk, ingen tvil om at skrivemåten din er super.

Bare ett tips er å holde seg fast i "den røde tråden" gjennom hele fortellingen,og passe på at man kun får med det vesentlige og holder seg til tema.

Husk også at leseren er dum og vet ingenting, så selv om alt virker opplyst for deg så må du aldri ta det som en selvfølge at leseren tenker det samme som deg og forstår alt.

Jeg leser mer enn gjerne en historie til av deg!

[Sovende Panda]

Her er en ny novelle, eg er meir fornøyd med denne.

 

 

-Tør du ikke? Spurte Geir. Den svære bølla hadde samlet en flokk med andre elever fra mange klasser, for det meste 10. klassinger, og nå stod de der, rett bak meg, og stirret på meg. Bare tanken på at alle så på meg fikk svetten til å renne i pannen og i resten av ansiktet. Jeg ville ikke snu meg, ville ikke bli ledd av, det hadde jeg fått nok av. Jeg svelget hardt mens jeg så på den røde tingen som hang foran meg på murveggen. Den var firkantet og hadde et glass som skjulte den lille knappen inni boksen. De hadde bedd meg om å trykke inn brannalarmen, hvis ikke... hvis ikke skulle de fortsette å mobbe meg, bare mer enn de allerede gjorde. Jeg hørte latteren bak meg fra de andre, fnisinga og hviskinga hørtes like godt i mitt hode som om det skulle ha ropt det høyt. «Han tørr ikke», «Han er en liten, pyse». Jeg svelget hardt og skulle til å knuse glasset da vi alle hørte skritt fra damesko komme rundt hjørnet. Automatisk blei alle stille og lyttet, selv om vi visste hva det var, men frykten tok overhand og alle bevegelser stoppet. Vi kunne se henne nå. Hun gikk bortover gulvet i de svarte, høye skoene. De brune buksene var alt for store til henne, mens den brune genseren hang under den gråe vesten som lignet en cowboyvest fra 1870. Håret hennes var rødt, like rød som brannalarmen, med krøller i. Brillene hennes hang på nesetippen og det så ut som de skulle vippe over kanten hvert øyeblikk. Munnen gikk den samme veien som alltid, nedover, mens blikket fløy gjennom rommet som en ørn på leting etter mus i mørket. Hvis blikk kunne drepe, hadde det ikke vært mange igjen på skolen... Vi kalte henne «heksa», enkelt og greit på grunn av blikket hennes, og delvis på grunn av utseende.

Jeg sprang bort til de andre som stod bak meg og stilte meg på enden av rekka. For de som så på kunne det se ut som en militærinspeksjon. Vi stod der på rekke langs murrekken mens «heksa» gikk bortover i de høye skoa sine som ga gjennlyd i hele seksjon C av skolebygget på Bygdøy. De fleste opplevde «heksa» på samme måte som meg, vi var alle redde henne og vi viste det godt. Utenom de i 10. klasse som prøvde å skjule frykten i ansiktet, hun mye hell... Svetten rant fra oss alle og det virket som en dam dannet seg under føttene på oss i det hun kom bort til enden, der hvor jeg stod, og stoppet opp. Jeg så ned i gulvet, i håp om at hun skulle gå videre. Men jeg kunne se de svarte skoene plantet godt foran mine sko i størelse 38. Hennes måte minst være størelse 46, tenkte jeg. Bare tenkte det, det gjorde vi alle når vi så henne, ingen snakket til henne. Til og med lærerne var redde for henne. Jeg hadde hørt rykter om at rektor var så redd for henne, at han sendte mail til henne om det som skulle skje på skolen neste dag, men ingen kunne bekrefte det. Mens jeg stod der tenkte jeg på ryktet, og at jeg hadde forståelse for rektor visst det var sant. Hun kremtet for å få oppmerksomheten min, jeg svarte igjen med å rynke på nesen. Lukten av hvitløk gikk sakte men sikkert inn i nesen min og ble der.

-Hva er det du rynker på nesen for, Nils? Spurte hun mens hun stirret på meg med de svarte øynene. Jeg tenkte på hvordan hun kunne vite navnet mitt. Men så slo det meg, jeg var jo den spinkleste gutten på skolen. Jeg gikk alltid i de samme klærene, gråe olabukser og en rød skjorte. Jeg var også alltid like trist hver gang jeg møtte opp på skolen. Alle visste jo hvem jeg var.

Jeg ristet på hodet for å nekte for at det var noe, men det ble feil. «Heksa» ble tydeligvis fornærmet, og jeg kunne se de svære labbene komme nærmere mine der jeg stod, fortsatt stirrende ned i gulvet. Så lød det en stemme fra en annen i rekka. Det var Geir.

«Han rynker på nesa på grunn av deg og før du kom skulle han slå ut brannalarmen» Jeg så bort på Geir og på den lille munnen hans som dannet seg eit smil som ble større og større dess mer jeg så på det. «Heksa» hadde sendt blikket sitt i retning, Geir nå og skulle til å gi han ei skikkelig leksa, men hun snudde seg mot meg og begynte å le, og hun lo stort.

«Nils? Skulle han utløse brannalarmen! Ikke få meg til å le!» sa hun mens hun gispet etter luft mens hun fortsatte å le, hun holdt seg til magen for å prøve å stoppe. Latteren hennes var like mørk som en tåkelur fra et cruiseskip og like høy som hun selv var. Hun måtte da minst være 1.95 meter høy.

Plutselig stoppet latteren like fort som den hadde kommet, og en alvorlig mine la seg over ansiktet hennes. «Greit, men slik rynking vil jeg ikke ha!» Fnisingen la seg lett over hele flokken i det «heksa» gikk videre på patruljen sin. Setningen hennes var blitt misforstått blant fjortiser som ler av alt. Hun snudde seg og stirret på oss et siste sekund før hun fortsatte patruljen i militær stil.

Nå stod vi her, utenfor skolen, alle elevene og lærerne. Samlet i en flokk og organsiert inn i klasser som om vi var små dukker som lærerne hadde kontroll over. Jeg stod samlet med min klasse, 8E. Jeg stod bakerst i rekka uten noen andre ved siden av meg, slik som de andre hadde. Jeg kunne ikke se noe, alle var for høye for meg, men de var ikke det. De fleste var rundt 1.60 og 1.70, mens jeg med mine 1.50 ikke kunne se noe på grunn av meg selv. Tankene strømmet til som en foss, om det som hadde skjedd for 10 minutter siden. Jeg kunne fortsatt høre lyden fra glasset som knuste og som havnet oppå skoene mine, og jeg kunne fortsatt kjenne plasten fra knappen mot fingeren min i det jeg trykket knappen inn. Det var ingen forsinkelse mellom alarmen og ringeklokka, det skjedde med en gang jeg hadde trykket. De andre elevene hadde løpt ut, noen hadde til og med klappet meg på skulderen. Jeg hadde gått sakte etter dem, mens jeg tenkte på hva jeg hadde gjort.

Jeg så meg rundt, der vi stod på parkeringsplassen og hørte sirener i det fjerne. Noen gråt til og med. Jeg tenkte, «Hva har jeg gjort». Jeg kunne se hodet til rektor mellom de andre elevene, jeg så mobiltelefonen hans som ringte og han snakket irritert til den andre personen som sikkert satt på brannsentralen og lurte på hva som hadde skjedd. Han prøvde å forklare dem at det var et uhell, men det var for sent, jeg kunne se brannbilen svinge inn til skoleplassen og stoppe et par meter fra rektor som ble ildrød i ansiktet i det en brannmann hoppet ut og spurte rektor om sitasjonen. Jeg hadde hørt noen snakke om hvor dyrt en utrykning kostet, og det hadde vært flere titusener. Jeg kjente svetten komme tilbake for fullt, og jeg kjente varmen strømme opp i hodet mitt og etterlate en dunkende blodåre. Hendene begynte å skjelve, jeg prøvde å holde dem i lomma slik at ingen andre kunne se det, men det var aldri noen som så på meg, utenom for 15 minutter siden, da hadde nesten alle sett på meg. Jeg så bort til rektor igjen for å se hva som skjedde, og denne gangen stod Geir ved siden av han mens han pekte og forklarte. Rektor måtte opne på slipsknuten for ikkje å bli enda mer rød i trynet, men det kunne ikke skje, trynet var så rødt som det noengang kunne bli. Hodet hans rettet seg mot klassen vår, blikket hans skannet etter mitt, men han fant det aldri. Jeg hadde nemlig gjemt meg i en annen klasse, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre eller hva jeg lenger hadde gjort...

 

Vi satt i klasserommet vårt og spiste nistepakken vår, jeg spiste en yoghurt som mamma hadde lagt oppi sekken til meg, i tillegg til en liten lapp der det stod «Glad i deg». Jeg tok lappen i handen, leste den et sekund, før jeg presset den sammen til en liten ball og kastet den mot søppelet. Jeg bommet. Jeg trengte ikke å lese slikt nå, selv om det var akkurat det jeg trenkte. Jeg tok en ny skje med yoghurt og satt den i munnen min da klassedøra brått ble åpnet. Det var stillheten, i tillegg til rektor sammen med «heksa». De stillte seg oppe ved tavla og så utover rommet, jeg satt med en skje i munnen og så ned i yoghurten som enda ikke var ferdigspist. Jeg visste at blikket deres hadde funnet meg, men jeg hadde ingen anelse om hva som skulle skje nå. Rektor kremtet. Blikket mitt gikk sakte opp og festet seg på rektor, mens jeg kunne se «heksa» i øyekroken i det hun stirret på meg i noen lange sekunder før hun så på rektor, som heller ikke var komfortabel med at hun stirret på han. Han åpnet munnen sin i det telefonen ringte, han gikk ut på gangen, men vi kunne høre gjennom murveggen hva han snakket om og hvem. Det var tydeligvis brannsjefen som ringte, de snakket om prisen som skolen måtte betale. Døren åpnet seg igjen, og inn kom en rektor så rød i trynet at det så ut som han kunne kolapse hvert øyeblikk. Og det gjorde han. «Heksa» småløp bort til han og vi kunne kjenne gulvet som ristet i takt med skritta hennes. Hun prøvde å få kontakt med han, men uten hell. Hun reiste seg og tok opp mobiltelefonen sin. Hun tastet nummeret og ventet på svar, i mens stirret hun intenst på meg med de svarte øynene sine. Jeg stirret tilbake uten å vite hvorfor, alt jeg visste var at jeg var paralysert av frykt.

 

Jeg kunne høre sykebilen svinge inn til skolegården, de andre i klasse sprang bort til vinduet for å se etter den, slik som alle elever gjør. Jeg satt der fortsatt, med den skjeen i munnen og stirret med frykt i øynene på rektor som lå på det kalde skolegulvet. Jeg stirret ut vinduet og kunne se restene av skuen, og da mener jeg restene. Maling som var flasset av veggene, vinduer som var knust, dørern som var ødelagt. Skolen hadde ikke mye penger, og denne situasjonen hadde gjort det alt annet enn lettere. Ambulansefolkene kom inn i klasse rommet og så seg om, i det de skulle snu så de rektor liggende rett foran dem. Det satt seg på huk ved siden av ham og åpnet bagen med utstyr. Han hadde svarte bukser og en dressjakke som var kjøpt på billigsalg på dressmann, grunnen til at vi visste det var at merkelappen fortsatt han ned fra siden av dressen. Det så ut som han sov der han lå. Den ene mannen fra ambulansen ristet litt på hodet til den andre. Skjeen i munnen min datt ned på pulten, jeg satt der og måpet nå. Jeg hadde sett på film hva det ristet på hodet betydde, men i dette tilfelle hadde jeg heldigvis feil. Jeg kunne høre de si til «heksa», som stirret på dem, at de måtte ta han med til sjukehuset, men at han var frisk om noen dager. «Heksa» nikket på hodet mens hun så de to mennene forlate rommet. Hodet hennes snudde seg sakte mot meg. Pekefingeren hennes gjorde et «kom hit» til meg. Jeg svelget hardt...

 

Vi satt der begge to, «Heksa» og jeg, jeg så i gulvet, hun stirret på meg. Jeg visste hva det gjaldt. Jeg tenkte på hva de hjemme kom til å si, jeg kom til å få husarrest, men hva mer det visste jeg ikke, og jeg ville ikke tenke på det heller. Jeg så ned i gulvet og en liten tåre presset seg frem. «Heksa» hostet, jeg reagerte ikke, hun hostet igjen, ingen respons, så slo hun i bordet. Jeg kvakk og spratt nærmest opp av stolen, jeg så på henne, prøvde å virke så uskylig som mulig.

-Det er da ingen grunn til å grine fordi du ikke har gjort leksene dine! Sa hun mens hun så på en forbauset gutt som trodde han hadde hørt feil der han satt. Hun la leksebøkene på bordet foran meg.

-Du har to dager til å gjøre det ferdig på, forstått?! Måten hun sa det på fikk meg til å skjønne at hun måtte være en gammel militærgeneral, men jeg sa det ikke.

Jeg tok bøkene under armen i og gikk mot utgangen, et smil hadde bygget seg opp i ansiktet mitt.

-Ikke så fort... Hørte jeg bak meg, jeg stoppet opp og smilet hadde forsvunnet like fort som det kom.

Hun fortsatte: «Jeg hørte at du hadde trykket på brannalarmen.» Den vennlige stemmen ga fra seg et lite håp. «Hva har du til å si til ditt forsvar!» Håpet forsvant. Jeg snudde meg og stirret inn i øynene hennes. «De presset meg» svarte jeg så lavt så jeg så vidt hørte det selv.

-Hva?! Ropte hun mot meg.

-Jeg sa, de presset meg! Stemmen min var så høy som den aldri hadde vært før. Og jeg så «Heksa» lene seg bakover i stolen, hun hadde heller ikke hørt stemmen min slik.

-Hvem? Hvem presset deg?

-Geir og de...

Hun nikket, hun nikket veldig lenge, før hun lente seg fremover og ba meg om å sette meg.

 

Neste dag kom jeg til skolen med et smil, jeg var fornøyd med løsningen på problemet. Jeg gikk rett forbi klasserommet med hevet hode og rett opp til lærerværelse. Jeg banket på en dør, der det stod «Therese Livland». Jeg ventet med bøkene i den ene handa. Døra åpnet seg og der stod «Heksa». Hun smilte til meg og ba meg komme inn. Jeg satte meg, så gjorde hun.

-Er du fornøyd med løsninga? Spurte hun.

Jeg nikket ivrig. Kontoret hennes hadde utsikt over hele skolegården, og jeg kunne se de andre elevene snakke og leke før det ringte inn. Skoleplassen ble tom, iallefall nesten. Jeg kunne fortsatt se Geir og de andre gutta rydde plassen for søppel. Geir og de hadde fått straff for å ha presset meg, men jeg hadde også fått min straff, men jeg var mer fornøyd med den enn de var. Therese så på meg.

-Hent kaffe til meg! Sa hun og så ned i papirene igjen.

 

[Sovende Panda]

Hadde satt pris på om nokon hadde tatt seg tid til å lese gjennom novella og gi tilbakemelding.

[MVR]

Lover å gjøre det, men har ikke tid før tidligst torsdag! Bare vær tålmodig du... Er bortreist.

Gleder meg!

[MVR]

Nå ble jeg veldig positivt overrasket! Denne historien synes jeg var mye bedre, og det virker som din fortellerstil passer denne sjangeren bedre også.

Innhold og tema i teksten er det ikke noe å si på! Du viser både kreativitet og engasjement. Det virker som du har en fin forståelse og kunnskap om tema, og formidler følelsene bra.

Sist kommenterte jeg at du hadde noe unyttig informasjon, men denne gangen har du holdt deg til kun det relevante.

 

Når det gjelder oppbygging av teksten ser jeg heller ikke mye som mangler. Du er flink med "rett på sak"-startene, og lyktes også denne gangen. Ellers så var hoveddelen fyldig og innholdsrik, og du løste konflikten på en fin måte i avslutningen. Virkemidler er det ingen tvil om at du kan å bruke, og det er viktig.

Det eneste negative er bruken av avsnitt. Det er noen steder jeg ville ha hatt et pauserom.

 

Språket ditt har en god flyt med et variert ordforråd. Rettskrivingen og tegnsettingen er stort sett bra, men du har noen småfeil i ny og ne.

 

Vil igjen skryte av din evne til å skildre og beskrive!

[Sovende Panda]

Takk for tilbakemeldingen