Liker ikke mat. Har et helt forskrudd forhold til mat. Deprimert og bare trasig.

[Gjest Guest_frustrert_*]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne. Jeg vet ikke hvordan det startet. Jeg vet bare at jeg plages med hverdagen.

 

Har gjennom oppveksten vært tynn og spist lite med et snevert kosthold. I en god periode klarte jeg å kravle meg opp til en normal vekt gjennom styrketrening og økt mengde mat. Det å ha en kropp som jeg var stolt av, og det overskuddet trening gir er noe jeg nå savner. Skjønner ikke hvordan det skjedde, men noe knakk ihop og jeg klarte ikke lenger å spise noe særlig, og treningen ble droppet helt.

 

Situasjonen min idag er at jeg studerer, bor på liten hybel for meg selv og pendler hjem ofte. I vår toppet problemene seg og jeg møtte en vegg; måtte avbryte studiene og begynne med behandling. Psykologtimer hos psykologspesialist ved en av landets fremste klinikker for behandling av spiseforstyrrelser. Der fikk jeg forholdsvis lite hjelp. Jeg ble hørt, uten at det hjalp. Det ble fastslått at jeg ikke har en spiseforstyrrelse, "bare" et spiseproblem, litt sosial angst og en moderat depresjon. Prøvde også en innleggelse, men det gikk dårlig, innså fort at det ikke ville hjelpe med den måten det ble lagt opp på. Psykologspesialisten gav meg helt opp til slutt, og siden jeg var utenfor livsfare så ble vi enige om å avslutte behandlingen.

 

Et råd jeg fikk av psykologen der har hjulpet en del: det med å spise litt av det jeg faktisk orker å ha i meg. Holder nå en vekt som er i nedre sjikte av "normalt" for min høyde, og spiser såvidt nok til å holde meg der.

 

Det som holder meg i live idag er at jeg er sta; og følgende "mat:" vafler, potetgull, kjeks, kanelboller, chillinøtter og sjokolade. Tar også et kosttilskudd med vitaminer, grønnsak/fruktfiber og mineraler. Jeg er konstant sulten. Jeg har konstant dårlig samvittighet fordi jeg spiser for lite. Jeg kjenner det på kroppen at mer næring må til. Døgnrytmen og humøret er dårlig; humøret svinger skremmende fort, hele tiden. Kan ha perioder på 1-2 timer der humøret er greit, ellers prøver jeg stort sett å flykte fra virkeligheten, uten at jeg helt får det til. Kun når humøret er greit klarer jeg å få sove, så det gjør det vanskelig å få døgnrytmen stabil og "normal." Jeg har bestandig vært et B-menneske, men tidligere har jeg klart å holde rytmen nogenlunde normal alikevel. Det klarer jeg ikke nå.

 

Sånn rent ideologisk: jeg er en vegetarianer; hvitt og rødt kjøtt + fisk er utelukket. Det standpunktet har jeg tatt, og det er noe jeg ikke kommer til å forandre mening om. Ellers så er det ingen grønnsaker og ikke noe frukt jeg liker, og mat jeg ikke liker har jeg ikke kjangs på å få ned. Følgende mat liker jeg, men klarer ikke å spise noe av det sånn som ståa er idag: rundstykker, brød(alt fra kneip til halvmørkt grovbrød,) knekkebrød - disse med brunost, peanutsmør eller sjokoladepålegg.

 

Siden mitt kosthold og mitt forhold til mat er unormalt fører det til problemer sosialt. Jeg unngår samtlige sosiale hendelser der mat er involvert. Det er ikke gøy å sitte og se på mens de andre spiser. Det er jævelig å måtte svare på de samme spørsmålene hver gang, at jeg får negativ oppmerksomhet på grunn av dette. Jeg er redd for hvordan det blir i framtiden. Kan jeg virkelig finne en dame som tolererer at jeg ikke spiser normal mat? Målet er jo å utvide kostholdet litt med tiden, men jeg tenker jo bestandig "worst-case."

 

Jeg vil så inderlig komme igang med styrketrening igjen. Jeg vil ha tilbake musklene, og kondisen. Jeg vil ha tilbake kroppen jeg var stolt av. Jeg vil ha tilbake matlysten, og jeg vil spise igjen. Men det er som å gå løs på en murvegg med bare nevene. Jeg blir utmattet. Jeg kommer ingen vei.

 

Det har seg sånn at jeg har ekstrem sprøytefobi. Dette medfører at blodprøver ikke er en mulighet. Selv om det står om liv så klarer jeg ikke frivillig gå med på det. Totalt irrasjonellt, og dumt ja. Desverre skal det ikke mye til for at helsevesenet vil ha blodprøver når man søker hjelp. Jeg skjønner at blodet kan være til hjelp, spesielt i sammenheng med å finne ut om kostholdet er godt nok. Jeg takler det ganske enkelt ikke. Jeg er også skeptisk mot diverse medisiner; da især antidepressiva.

 

Jeg tror jeg må ha hjelp for å klare å komme noen vei. Jeg kan ikke ha det slik jeg har det idag. Hadde selvmord vært et alternativ så hadde jeg ikke vært her idag, men jeg har opplevd å være etterlatt, og det vil jeg aldri finne på å utsette mine nærmeste for.

 

Fastlegen min er en arrogant idiot. Desverre er det ingen mulighet for å bytte til en annen uten at det blir upraktisk. Jeg tør ikke gå gjennom han for å få hjelp nå. Fins det mulighet for å få hjelp uten å bli henvist via fastlege? Byen jeg studerer i er langt unna hjemstedet mitt, og siden jeg for det meste er mer hjemme enn på hybelen så er det best å ha fastlegen her hjemme, og da har jeg ingen valgmulighet. Jeg vet at ting ikke blir bedre om jeg ikke får hjelp.

 

Hva faen skal jeg gjøre?

 

(Jeg vil understreke at jeg ikke vil ha "råd" som går på det med å bare stappe inn. Jeg har et komplisert problem, og da er det aldri noen "enkel" løsning. Ønsker heller ikke kommentarer på mitt synspunkt om de matgruppene jeg av prinsipp ikke spiser. Sprøytefobien vil jeg heller ikke ha kommentarer på, det vil ta langt tid å få gjort noe med den, og det er ikke det viktigste problemet å få gjort noe med med en gang. Til slutt: vil du slenge skitt og negativitet, så finn en annen tråd, det er unødvendig og du kaster bort din egen tid uten at det går utover meg.)

[Lord_Azalin]

Det er en komplisert situasjon du har kommet deg inn i.

 

Jeg ser ut ifra det du skriver at det er en del stoffer du må få i deg som ikke er i maten du spiser.

(sett bort ifra at det ikke er i kost-tilskuddene du tar)

 

Fint om du tar med hva det er du tar der, så kan det være lettere å se på hva mer du bør få i deg.

 

Ett av problemene jeg ser er at du, fordi du ikke spiser kjøtt eller fisk og også lite grønnsaker ikke får i deg viktige proteiner. Disse er viktige for at kroppen skal ha noe å bygge opp med.

 

Det er også mulig at de kan sjekke innholdet i blodet ditt uten en vanlig blodprøve, men med en dråpetest. (Vet ikke hva det heter, så jeg kaller det det. Blodprøve hvor du får ett ørlite stikk i fingeren. Stikket kjenner man ikke, og det er ingen sprøyter)

Da kan du få sett hva du mangler av stoffer.

 

Jeg er også nysgjerrig på hva som har gjort at du er vegetarianer, ikke for å rakke ned på det men bare av nysgjerrighet til grunn.

Jeg kjenner flere som er dette og klarer å balansere dette med kosttilskudd.

 

Jeg kan anbefale denne siden for info om hva du bør prøve å få i deg.

http://www.vegetar.com/

 

Dette er det jeg kan komme på nå ihvertfall.

[Luftbor]

Du er veganer skriver du. Og et problem om man vil kalle det det, er at det er "vanskelig" og man trenger mye kunnskap om mat for at man skal få i seg nok næringsstoffer. Dessuten er du i Norge som ikke har noe særlig kultur for vegetarretter.

Jeg har ingen tips angående hvordan komme seg ut av det problemet du har, men jeg kan jo iallefall gi deg noen tips på spennende vegetarretter (er ikke det selv), og da vil jeg tipse deg om midtøstenmat. Spesielt libanesisk. Mange spennende salater, og midtøsten har mange retter der bønner og linser i alle forskjellige versjoner har basisen.

De fleste av de har ikke kjøtt, og de få som har er det, er det 0 problem å ta det vekk.

 

Uansett tror jeg nok du må prøve å få kunnskap om mat.

 

Noen eksempler;

Småretter som også brukes som forretter/tapas

To av de mest kjente salatene fra området.

 

[blackbrrd]

En kompis av meg tok en "shot" med kaldpresset rapsolje hver morgen for å legge på seg (I tillegg til frokost). 4cl = 40 gram. Ett gram rapsolje inneholder nesten 9kcal. Et shotglass blir mao nesten 360kcal.

[vidor]

Vet ikke helt hva jeg synes om psykologen din. Synes det virker litt lettvindt å bare avslutte med tanke på det du skriver her.

 

Du er jo åpenbart intelligent, så hvis du føler det er vanskelig å komme videre kan du kanskje lese boken Sterk/Svak av Finn Skårderud (http://www.skarderud.no/). Jeg har lest en del av han, og synes han har mye bra på hjertet, og han har en beundringsverdi evne til å starte viktige tankeprosesser uten å være gravende og dømmende. Håper det ordner seg for deg.

[Gjest kresen gutt]

Jeg kjenner meg 100% igjen i den situasjonen du er i nå. Jeg er 15 år og har også store spiseproblemer, jeg liker ingen middag ikke pizza, ikke taco, ikke kebab, ikke noe somhelst.

 

Og jeg vet hvor jævlig det er også. På julaften foreksempel da sitter jeg og spiser brødskive mens resten av familien min eter pinnekjøtt og ribbe og skryter av hvor fantastisk god maten var.

For ikke å snakke om klasseturer eller klassefester hvor det blir servert pizza eller noe annet godt, og jeg får kommentarer i bøtter og spann "Liker du ikke pizza, eller?" "Herregud du liker jo ingenting! hva er galt med deg?"

 

Jeg har prøvd å løse problemet også. Da jeg gikk i sjuende var det så ille at jeg ble innlagt på sykehuset, der ble jeg tvunget til å spise mat jeg ikke likte. Var der i 4 måneder. Og vet du hva? Det gikk til helvete...

[Gjest Guest_Ibanez_*]

Du virker som en hard nøtt å knekke...

 

Hvor gammel er du og når begynte det? Husker du når det begynte, og har du en anelse om hvorfor det begynte? Noen clues i en stressfull periode, mobbing, skillsmisse, død?

 

Problemet er altså at du ikke liker mat? Hva med drikke? Du kan få i deg ganske mange kalorier med bare å drikke brus eller meieriprodukter.

 

Synes rett og slett dette er rart. Du er konstant sulten, men nekter å spise.

 

Hva var det som var annerledes i den gode perioden? Var det bare trening og kosthold, eller gjenspeilte det et bedre sosialt liv? Andre ting du savner som var bedre for deg i den perioden?

 

Sitat deg: "det med å spise litt av det jeg faktisk orker å ha i meg" Hva sier du egentlig her? Kan du utdype hva du mener? Er det en slags renhetsfølelse du er etter slik andre tenker på bakterier? Selvfølgelig ikke bevisste tanker hos deg, men du må ha en opplevelse av mat og ditt forhold til mat. Du styres av smak vertfall.

[Gjest Guest_herregud_*]

FAED: food avoidance emotional disorder

 

- tydelig vegring av mat

- vekttap

- ikke opptatt av vekt/utseende

- ikke forstyrret kroppsbilde

- betydelig affektiv komponent (følelser)

 

Selektiv spising

 

- svært begrenset utvalg av mat

- karbohydrat-basert

- normal vekt/høyde

- ikke overopptatthet av vekt/utseende

- ikke forstyrret kroppsbilde

- lager sosiale vansker

 

tatt fra: http://www.skarderud.no/

[Gjest Guest_Per_*]

FAED: food avoidance emotional disorder

 

- tydelig vegring av mat

- vekttap

- ikke opptatt av vekt/utseende

- ikke forstyrret kroppsbilde

- betydelig affektiv komponent (følelser)

 

Selektiv spising

 

- svært begrenset utvalg av mat

- karbohydrat-basert

- normal vekt/høyde

- ikke overopptatthet av vekt/utseende

- ikke forstyrret kroppsbilde

- lager sosiale vansker

 

tatt fra: http://www.skarderud.no/

 

 

Til trådstarter

 

Har ei veldig god venninde som har samme type spiseforstyrrelse. Hun har også gått til ærneringsfysiolog osv uten at dette hjelper. Tror det er mange som har samme problemet, men virker som om ikke allmenheten aksepterer dette som en spiseforstyrrelse enda. Googler man dette får man bare bulemi og anorexia. Men det er jo langt fra sannheten.

 

anyways

 

Det hjalp MYE for henne når hun sluttet og røyke. Hun er fortsatt tynn, men det hjalp mye på matlysten.

 

Kunne gjerne sitti her og ramsa opp ting du kunne gjort for og hjelpe deg med trening og kosthold.

 

Men registrer deg på www.fitnessprat.no og post probleme ditt der. Gutta/Jentene der har grisepeil på trening og kosthold.

 

En annen ting som hjelper er og legge problemene dine bak deg. Bland deg heller ikke inn i andres problemer.

Tenk KUN på deg selv og dine behov for en periode. Prøv og fokuser på det som virkelig betyr noe for deg i livet.

Viktig at du setter deg et mål og brøyter deg frem i livet for og nå det!

 

Dette gjelder trening,utdannelse osv..

 

Prøv også og google selvhypnose. Dette kan også hjelpe deg nå målenen dine.

[Gjest Gjest]

Er trådstarter gutt eller jente?

[Gjest frustrert(trådstarter)]

Trådstarter her. Har bruker og følger aktivt med tråden, selv om jeg ikke svarer så mye. Må ha tid og ork til å svare, og siden dette går på sterke negative følelser så kan selv det å tenke på hvordan jeg skal formulere meg være nok til å påvirke humøret.

 

Siden flere her bruker gjestepost tar jeg like godt for meg innleggene med postnr. Vil forøvrig oppmuntre moderatorene til å være litt ekstra grei når det gjelder grunnlag for gjesteposting her; alvorlige problemer med mat er sensitivt på lik linje med andre mentale problemer selv om det kan høres uskyldig ut.

 

Lord_Azalin / #2:

Er vel stort sett bare proteiner og omega 3 jeg ikke får i meg gjennom kostholdet mitt + tilskudd. Proteiner ordner seg når jeg igjen kommer igang med å spise peanutsmør. Noe som faktisk er litt enklere når jeg er på hybelen.

 

Dråpetest er uaktuelt, nesten verre enn vanlig blodprøve. (Er forøvrig litt overfølsom når det gjelder enkelte former for smerte og berøring.)

 

Hvordan jeg ble vegetarianer (ikke veganer som Luftbor / #3 sier; det er jo omtrent umulig å fungere som veganer i Norge) er vanskelig å si. Den viktigste grunnen er at jeg ikke ser fornuft i å ta liv for å selv leve når man kan overleve på andre ting. Jeg er ikke religiøs, men jeg mener at man skal tenke over konsekvensene av alt man gjør.

 

Luftbor / #3

Takk for tipsene. Vet at jeg må se utenfor landegrensene når jeg etterhvert skal utvide mathorisonten med spennende vegetarianer-matretter. Er enda ikke kommet så langt at jeg kan finne på å spise noe sånt, men må jo håpe at jeg engang kommer dit.

 

blackbrrd / #4

Har hørt om mye sånt; lurer på om jeg skal begynne med litt linfrøolje for å få både litt ekstra kcal og en stabil og grei kilde til omega3

 

vidor / #5

På en måte bare ble det sånn. Det var en avgjørelse vi tok sammen, og selv om det kansje ikke høres sånn ut så fikk jeg litt ut av de timene jeg hadde med han før vi avsluttet.

 

Takk for boktipset.

 

Gjest kresen gutt / #6

Vet ikke helt hva jeg skal si; men trøst deg med at mengden negative slengkommentarer blir mindre oppgjennom.

 

Gjest Ibanez / #7

Er 20 år.

 

Som i førsteposten; har bestandig hatt problemer med dette. Husker ikke når det startet, men det var tidlig. Barneskolen var et helvette med mobbing og stress. Den perioden er stort sett fortrengt fullstendig; husker bare noen grusome enkeltepisoder. Var både skoletaper og mobbeoffer; mobberne styrte klassen, lærerne var passive tilskuere som ikke gjorde jobben sin. Når barneskoleelever må leve med daglige, høyst reelle drapstrusler er det mye som er galt. Var ikke langt unna at det gikk liv.

 

Liker ikke mat overhodet. Å spise er bortkastet tid, og må presse meg selv for å gidde å spise overhodet.

 

Drikke går greit; liker det meste, men unngår søte drikker av kosmetiske årsaker. Siden fortannen min er litt stor og skjev blir det et stygt seigt belegg der om jeg drikker for søte drikker; f.eks brus. Klarer ikke lenger å drikke melk siden jeg har for god smakssans; samme hvor fersk og fra hvilken butikk kjøpt melk kommer fra så finner jeg noe galt med den. Drakk høykvalitetsmelk rett fra tanken under oppveksten, men siden det ble slutt med melkeproduksjon hjemme ble det ikke mer av det; og vanlig melk kan bare ikke sammenlignes med det perfekte produktet rett fra tanken.

 

I den gode perioden var det trening og mengden mat som var den største forskjellen. Sosialt sett var hele videregående trivelig og jeg ble mer og mer sosial utover. Har egentlig klart å holde meg ganske sosial selv om det krever mer egeninnsats på et universitet omtrent blottet for tvungen sosial samvær med medstudenter.

 

Altså det jeg orker å tvinge i meg. F.eks potetgull; enkelt å stappe inn og det fyller magen. Fort gjort å få det ned.

 

Når du nevner bakterier: har tidligere slitt med diverse tvangstanker rundt renhold. Til tider var det så ille at det kunne gå utover hverdagen og de irundt meg reagerte, men det har bedret seg med alderen. Er fremdeles litt ekstra nøye med håndhygiene, men ellers kjenner jeg igjen tankerekkene og klarer å avbryte de. Har i ettertid lest mye om OCD, kjenner meg igjen i samtlige symptomer og årsaker til det - ja selv måtene man typisk bruker for å forbedre situasjonen kjenner jeg meg igjen i. (http://www.aetv.com/obsessed/ <- så et par episoder av denne dokumentarserien og fikk flere aha-opplevelser.)

 

Gjest herregud / #8

Kjenner meg igjen så alt for godt.

 

Gjest Per / #9

Det hjelper lite med leksjoner om hva jeg bør spise. Men takk for tipset alikevel; treningstips er intressant uansett.

 

Kan det å ikke legge meg for mye borti andres problemer. Ei tidligere veninne av meg sliter hardt med anoreksi og har vært så langt nede at tvang ble brukt. Vi var gode venner, og hadde en fin balansegang når det gjaldt våre problemer; aldri så mye seriøs prat om det at det tok overhånd; til vanlig knapt nok til å finne ut om den andre hadde en god eller dårlig dag.

 

Har egentlig ikke anelse om hva jeg vil videre; men vet at jeg er såpass smart at jeg kan gjøre og klare omtrent hva som helst. Nå er jeg igang med det tyngste studiet som passer med mine interesser, selv om jeg mest sansynlig ikke kommer til å ha bruk for det i framtiden.

 

Selvhypnose høres tvilsomt ut. Har ikke spesielt mye tro på slikt; men om du har erfaring med det, gjerne utdyp hvorfor du tror det kan funke.

 

Gjest / #10

Gutt. 20.

 

---

 

Ellers vil jeg takke for at dere tar dere tid til å svare. F.eks tipset om skarderud.no er sånt jeg ikke nødvendigvis hadde kommet over selv, og det virker intressant.

[Gjest Guest_Ibanez_*]

Eneste jeg kan tenke meg er at du bruker sult på samme måte som kuttere kutter seg. Begge deler er selvskading.

 

Så vidt jeg har forstått er dette en strategi for å fokusere på kroppslig smerte og unngå den psykologiske smerten. Det er kanskje noe du instinktivt vet: Blir du mett og har et fravær av sultfølelse du kan fokusere på, begynner fokus å gli over på følelser du overhodet ikke greier å takle. Du identifiserer problemet ditt for å ha med mat å gjøre, men det er egentlig bare noe du skylder på, selv om det føles virkelig. Kanskje dette er en forsvarsmekanisme i seg selv "problemet er ikke følelser, problemet ER mat", så lenge du bedrar deg selv unngår du konfrontere det som virkelig plager deg. Kanskje det er en måte å holde den psykologiske helsen i sjakk på?

 

Kanskje du har funnet denne strategien fremfor kutting fordi du ikke tåler blod? Vil egentlig påstå sulting er ennå mer effektivt i og med at du kan føle deg sulten og uvel hele tiden.

 

Tror vertfall ikke du kommer langt med kostholdsråd og fokus på smak. Disse er bare symptomer som vil forsvinne når den virkelige feilen rettes opp i.

 

Sitat fra Wikipedia om selvskading

 

"These acts may be aimed at relieving otherwise unbearable emotions".

 

"Although the person may not recognise the connection, self-injury often becomes a response to profound and overwhelming emotional pain that cannot be resolved in a more functional way"

 

"There is a positive statistical correlation between self-injury and emotional abuse"

 

Link

 

Annen link

 

 

 

Kom også på Maslow's behovspyramide som rangerer våre psykologiske behov fra grunnleggende kroppslige behov, og helt opp til selvaktualisering. Så lenge du ikke får dine grunnleggende behov dekket, skal det mye til for å bevege seg opp på pyramiden med stor suksess.

 

Maslows behovspyramide

 

Maslow

[Gjest frustrert(trådstarter)]

Tror du er på villspor der.

 

Sånn rent bortsett fra det at alt som har med mat å gjøre er et storproblem er alt det andre på plass:

 

Jeg trives egentlig med tilværelsen, studentlivet er omtrent perfekt for min del. Vet jeg har oppnådd mye. Bare det å komme inn på den utdanningen jeg er igang er noe man må være godt over middels for å klare.

 

Har gått ifra å være en skoletaper til å ligge i topp faglig; fra mobbeoffer til litt populær. Fra å være usikker på meg selv til å faktisk ha selvtillit. Fra å ha en tynn kropp jeg nesten skammet meg over til å ha en kropp som jeg var stolt av. Fra å ikke tørre å prate med jenter til å være direkte supersosial til tider. Kort sagt; jeg klarer alt jeg vil.

 

Har omtrent alt av materielle goder, bor greit både hjemme og på hybelen. Har grei bil. Drømmer om å kjøpe meg motorsykkel etterhvert. Har lyst til å etterhvert bygge meg et lite sært hus; men først skal jeg gjennomføre studiene.

 

Savner det å trene jevnlig, men når jeg ikke orker å spise nok til å få fremgang er det lite vits i å øke matbehovet med å trene.

 

Det er egentlig bare en ting jeg savner i studenttilværelsen. Norskstilene fra videregående. Jeg liker å skrive, men fysikk og matematikk gir lite rom for kreativ utfoldelse.

[mari-jenta]

Jeg er redd for hvordan det blir i framtiden. Kan jeg virkelig finne en dame som tolererer at jeg ikke spiser normal mat?

 

Jeg tror du kan finne ei jente som tolerer det, men problemet er hvis du f.eks. blir i dårlig humør fordi du spiser så lite. Å være i dårlig humør er sjeldent attraktivt.

 

Men er det smaken som du ikke liker på enkelte matvarer, eller handler det om at du ikke orker å tilføre kroppen mat? Hvis det første gjelder, så burde du prøve å smake på all mulig mat og prøve deg frem på hva du liker. Det er faktisk utrolig masse mat som ikke har noe smak i det hele tatt.

 

Hva skjer hvis du spiser ting du ikke liker? Når jeg spiser makrell i tomat så brekker jeg meg, er det like ille for deg å spise alle typer matvarer du ikke liker?

 

Jeg har hørt at hypnose har fått flere overvektige til å endre matvaner, kanskje dette kunne vært en idé? Selvom du ikek har noe tro på det, så har du ikke noe å tape på og prøve det ut. Hvis du er redd for bakterier så kan du koke all mat du spiser.

 

Jeg ikek helt hva dette handler om, så det er vanskelig å gi deg noen råd. Det virker som at du har det bra ellers i hverdagen i alle fall, så da virker det ikke som at det er en ytre påvirkning som fører til dette probemet.

[isaac elric]

påkjenningen av å være vegetarianer er definitivt det dummeste du kan påføre helsa di.

 

hvis du absolutt skal være veggis men allikevel vil redde helsa di så bør du hvertfall få tak i rå, økologisk melk - melk fra kuer som får i seg grass, slipper hormoninnsprøytninger og som resultat ikke er like syke og dermed ikke pumpes med antibiotika for å holdes friske. det er nokså vanskelig siden du først må finne en bonde som er driver økologisk og i samme slengen er villig til å selge til deg melk for en ikke altfor dyr penge. selv får jeg til vanlig 10 liter i uka for 100 kr fra en bonde i nærheten... men det gidder du vel mest sannsynlig ikke, så det er vel nok et ubrukelig råd.

 

jeg har ingen anelse hvordan huet ditt fungerer eller hvordan dette problemet oppleves for deg, men hva du eter og hvordan du behandler kroppen din har ufattelig mye å si på din mentale helsa. hvis du forventer at ting skal bli bedre til tross for at det eneste du stapper i kroppen iløpet av en dag er potetgull og kanelboller så kan du bare glemme hele greia.

[vidor]

påkjenningen av å være vegetarianer er definitivt det dummeste du kan påføre helsa di.

 

Hvor har du det fra ?

 

Min erfaring er at nettopp et vegant kosthold har hjulpet mange tilbake til langt bedre helse.

Man skal selvfølgelig være kritisk til hva man spiser for å få i seg de næringsstoffene man trenger, og det går så absolutt an med et vegant kosthold.

 

Anbefaler å lese en bok som heter Green for Life av Victoria Boutenko, så får du nok et litt annet syn på saken - http://www.greenforlife.com/

Du kan også få den boken portofritt hjem i postkassen for under hundrelappen om du bestiller i fra bookdepository.

http://www.bookdepository.co.uk/book/97809.../Green-for-Life

 

Nå sier jeg ikke at et vegant kosthold er rett for alle, men selv staten sier jo at folk burde spise fem om dagen (3 grønnsaker og 2 frukter). Rådet som nå begynner å manifistere seg internasjonal er vel nærmere 9 om dagen, nettopp p.g.a av f.eks fytokjemikalier og plantesteroler som har en gunstig effekt på kroppen.

 

Mange mener jo at frukt og grønt ikke inneholder protein, men det er også bare tull. En brokkoli inneholder f.eks over 16% protein.

[mari-jenta]

hvis du absolutt skal være veggis men allikevel vil redde helsa di så bør du hvertfall få tak i rå, økologisk melk - melk fra kuer som får i seg grass, slipper hormoninnsprøytninger og som resultat ikke er like syke og dermed ikke pumpes med antibiotika for å holdes friske.

 

Hvis en ku trenger antibiotika, så går det flere dager før den kua kan melkes. Hvis tine finner spor etter antibiotika i melken til bonden, så tømmer de den ut. Det er heller ingen kuer som "pumpes" med antibiotika. Hvis de blir veldig syke så blir de som oftest avlivet. Man kan trygt drikke vanlig melk.

[Gjest frustrert(trådstarter)]

mari-jenta:

takk for oppmuntringen; vet det jo egentlig selv, men... humøret varierer litt, men vet å ikke la det gå utover andre.

 

Spiser jeg noe jeg ikke liker så brekker jeg meg nesten tvert; enkelte ting takler jeg ikke engang lukten av.

 

isaac elric:

Påkjenningen av å være vegetarianer er ikke større enn et normalt norsk kosthold. helsemessig er det mange som har foskjellige meninger; men har så langt ikke sett noe bevis for at det går utover livslengde markant å være vegetarianer; kroppen er jo beregnet på å tåle all slags kost.

 

Økologisk melk har jeg ingenting til overs for. norske kyr har det godt, og jeg har sett denne industrien litt fra innsiden siden jeg kommer fra et melkebruk. Det fins mye forskjellig melk, men jeg har fremdeles til gode å smake god melk ifra kartong. Mye anti-melkepropaganda kommer fra utlandet der forholdene er helt annerledes. Melk rett fra tanken av høyeste kvalitet (i norge får bøndene faktisk ber betalt desto bedre kvalitet de produserer, og dårlig kvalitet tar ikke meieriene imot) er herlig; desverre så har jeg så gode smakssanser at jeg merker det tvert det er noe galt med melken. Rådet ditt er greit nok; vil jeg så kan jeg få tak i fersk melk fra naboen, men det blir så mye styr at det orker jeg ikke.

 

Noe må jeg spise, vet at jeg blir innlagt om jeg ikke spiser i det heletatt, og det er jo ikke bra. Jeg har hele livet levd på "dårlig" kosthold, og jeg har da klart meg bra alikevel. Noe næring er bedre enn ingen næring. Problemet er så stort for min del at hadde selvmord vært et alternativ så hadde jeg ikke vært her idag. Men jeg er så sta at det lar jeg aldri være en mulighet.

[Left Blank]

Du er jo rimelig klar over dine problemer, og det er bra.

 

Pa et eller annet tidspunkt, sa ma du gjore noe selv for a forandre deg.

Det er lite andre kan si eller gjore for a forandre dine mentale tankeganger.

Jeg tror det du trenger er en vilje til a prove noe nytt, og en psykolog eller psykiater som kan folge deg gjennom det.

Prove systematisk forskjellige metoder. En annen ting er at kanskje hvis du begynner a spise smatt, sa blir du mer vandt til mat etterhvert.

 

Hvis du kan snakke med en kostholds ekspert og sette opp en plan, sa kan psykologen og du snakke gjennom kjerneproblemene med planen og hvordan man kan forandre den og hva som funker og ikke funker.

 

Man ma systematisk jobbe mot klart definerte maal.

 

Du har faktisk potensialet til a kontrollere dette selv. Du er ikke en slave av dine tanker. Det kan bare vaere veldig hardt.

[Gjest kresen gutt]

Gjest kresen gutt / #6

Vet ikke helt hva jeg skal si; men trøst deg med at mengden negative slengkommentarer blir mindre oppgjennom.

 

Takk, får håpe det.

Det er det jeg syntes er værst med og ikke like noe det er alle de negative kommentarene. Jeg er utrolig glad for at jeg ikke har heimkunnskap neste år.

Var flere ganger heimkunnskap-læreren skjelte meg ut foran alle de andre når jeg ikke ville smake på det vi hadde lagd. "Hva er det med deg? Er du syk? Er du allergisk mot pølser?" "Nei" "Så sett deg ned sammen med de andre og spis! Herregud altså!"

"Siden du ikke spiser noe av det du lager, så er jeg nødt til å sette en dårlig karakter på deg"

 

Åssen går det ann å tenke sånn? Jeg var aktivt med på gruppa, lagde maten, rydda, vaska opp, ja alt jeg fikk beskjed om men jeg spiste det ikke. Pappa tok heldigvis en skikkelig alvorsprat med heimkunnskapslæreren slik at jeg fikk lik karakter som de andre på gruppa.

Men de vonde minnene er fortsatt spikra inn. Jeg føler at folk ser negativt på meg og ned på meg fordi jeg er så kresen. Har du opplevd sånt før, trådstarter?