Noen erfaringer rundt sosial angst?

[Gjest skygutt]

Hei. jeg tror jeg lider av såkalt sosial angst. Selvom jeg fungerer godt i klasserommet og har mange nære venner så har jeg fortsatt mange av symptomene som svarer til sosial angst. jeg er for ekksempel livredd for sosiale sammenkomster der det kan være mennesker jeg ikke kjenner. jeg er helt håpløs på kjærlighetsfronten, ettersom jeg ikke tør å snakke med de jeg ikke kjenner godt. jeg klarer ikke urinere offentlig, av frykt for å lage lyd (vet dette høres rart ut, men det er sånn jeg føler det). jeg tror også at det byner å bli verre. jeg unngår å ta telefonen når den ringer, og jeg kvier meg kraftig for å gå til sentrum eller andre steder der jeg kan komme til å møte folk jeg vet hvem er. Erdet noen som har samme problemer, eller har hatt dem og kommet seg over det, som kan hjelpe meg med tips og råd til hvordan jeg skal komme meg over det?

[1122]

Hei. jeg tror jeg lider av såkalt sosial angst. Selvom jeg fungerer godt i klasserommet og har mange nære venner så har jeg fortsatt mange av symptomene som svarer til sosial angst. jeg er for ekksempel livredd for sosiale sammenkomster der det kan være mennesker jeg ikke kjenner. jeg er helt håpløs på kjærlighetsfronten, ettersom jeg ikke tør å snakke med de jeg ikke kjenner godt. jeg klarer ikke urinere offentlig, av frykt for å lage lyd (vet dette høres rart ut, men det er sånn jeg føler det). jeg tror også at det byner å bli verre. jeg unngår å ta telefonen når den ringer, og jeg kvier meg kraftig for å gå til sentrum eller andre steder der jeg kan komme til å møte folk jeg vet hvem er. Erdet noen som har samme problemer, eller har hatt dem og kommet seg over det, som kan hjelpe meg med tips og råd til hvordan jeg skal komme meg over det?

 

Kan du forklare nærmere hvorfor du er redd, hvorfor du ikke vil ta telefonen, etc? Har det alltid vært slik du beskriver, i større eller mindre grad?

 

Det er flere ting som kan hjelpe mot angst, alt fra diverse mentale øvelser, til å bygge selvtillit til medisiner, men jeg tror det er lurt å finne årsaken til problemene dine først, for å se hvordan man skal angripe dem.

 

Det er i alle fall fullt mulig å komme ut av den onde sirkelen. Har selv hatt sosialfobi, men er nå mer eller mindre frisk.

[Marte]

Har selv diagnose Sosial angst. De største problemene for meg er sosiale sammenkomster, ukjente steder, nye steder, tar ikke telefonen om jeg kjenner personen som ringer, offentlig/kollektiv transport, steder der man ikke kan komme seg unna (fly, båt f.eks) osv.

 

Jeg følte ikke at jeg klarte å komme over denne problematikken alene og oppsøkte derfor fastlegen min der jeg fortalte han om problemene mine. Derfra fikk jeg en henvisning til psykolog og DPS. Nå har jeg gått til psykolog i snart 2 år og føler at jeg har kommet flere steg videre i fobien min.

 

Så mitt råd til deg er enten å oppsøke fastlege og få en henvisning eller rett og slett presse deg selv ut i det du frykter. Vær mye ute, vær mye med folk og bryt barrierene dine. Får du et angstanfall så får du det. Det er ubehaglige ja, men jo mer du trene deg selv opp jo bedre blir det.

 

My two cents :3

 

Edit: Og om du føler for det så ta gjerne kontakt med meg på PM.

Endret 24. juli 2009 av _Marte_

[thadon]

Tror jeg har noe av de samme problemene som deg, men ikke sånn at jeg ikke tør gå til sentrum. Men jeg har for eksempler problemer med å spørre folk som jobber i butikker hvor de har ting, jeg misliker å bruke kontantkort til å betale ned da jeg er redd for at jeg surrer det til eller at jeg ikke har penger på saldo etc, HATER å kjøpe lotto for mor da jeg må bruke spillerkort og spørre etter ting jeg ikke vet hva er osv. JEg vet heller ikke helt hvordan jeg skal oppføre meg forran folk jeg ikke kjenner, om jeg skal håndhisle, eller si hei osv.

En kioskjobb som jeg hadde var et reint helvete, svetta og omtrent skalv av frykt i de 3 ukene jeg jobba der.

 

Kan dette kvalifiseres som sosial angst? Har slitt med det lenge og er utrolig plagsomt, jeg tør ikke engang spørre butikkpersonalet om noe omtrent.

[Gjest Gjest]

Du blir vant til det. Om en stund så greier du fint å kjøpe brød og sånt. Og spørre om ting i butikken er ikke lenger noe problem ettersom du blir eldre. Men til slutt så lever du et liv alene.

[Gjest Slettet-77do0b]

For et par måneders tid siden konkluderte jeg med at jeg også har sosial angst. Det var noen utrolig ekle dager i ettertid. Ble smådeppa av å faktisk ha innsett at jeg har det. Men samtidig lettet over at det faktisk er en grunn til at jeg i tillegg til det som har blitt nevnt ovenfor, tror at samtlige mennesker snakker om meg og ler bak ryggen min. Da jeg jobbet på skole, så ventet jeg alltid til det var friminutt før jeg gikk på dass osv. Dersom fulle folk roper noe etter meg, så blir jeg ikke kvitt det i løpet av 2-3 dager.

På tross av dette, så har jeg deltidsjobb på drosjesentralen hvor jeg tar imot telefoner og distribuerer turer. Jeg sitter nærmest og gruer meg hele tiden til telefonen ringer, men så snart jeg har tatt den, så går det bra. Så derfor fortsetter jeg for å prøve å møte frykten min.

Til og med kompiser, tror jeg at baksnakker meg og kun tar kontakt dersom de trenger hjelp. Noe som har gjort det vanskelig for meg å opprettholde kontakten med venner, da jeg føler meg påtrengende dersom jeg tar kontakt og særdeles bestirret dersom jeg er der med flere. Til tross for at jeg ofte ender opp som et humoristisk tilskudd som skaper latter på den intelektuelle måten og ikke noe klovnerier.

Men etter at jeg ble bevist på disse problemene mine, så har jeg gjort vesentlig mer for å møte frykten og mine "fobier" for å forhåpentligvis overkomme angsten. Ikke at jeg har merket så alt for mye av at den har forsvunnet enda, men noen små framskritt merker jeg.

=)

[dnthalhuk]

Det er håp ifølge pasienthåndboka

Hvordan er prognosen?

 

Ubehandlet har sykdommen ofte et kronisk forløp med tendens til å vare livet ut. Det er en risiko for at angstlidelsen kan skape medikamentavhengighet og alkoholavhengighet. Færre enn 1/3 blir bra uten behandling. Med kognitiv behandling vil 70-80% av pasientene være friske etter 10 behandlinger. Sannsynligvis blir noe færre friske med medikamentell behandling.

 

Fullt mulig å bli frisk, så da er det bare å oppsøke behandling isteden for å grave seg ned og gjøre dette kronisk.

Endret 25. juli 2009 av Ant1

[Timeo]

Fullt mulig å bli frisk, så da er det bare å oppsøke behandling isteden for å grave seg ned og gjøre dette kronisk.

 

Støtter dette utsagnet. Hvis du har en mistanke om at du lider av sosial angst er det viktig at du får hjelp og behandling til dette før det går ut over f.eks. venner og familie, da dette bare vil gjøre plagen enda mer kronisk. Det er flere alternativer, f.eks. gruppeterapi og enkelte medikamenter som kan være til hjelp i en overgang inntil man føler at man mestrer sosiale situasjoner bedre.

[H3N]

Med kognitiv behandling

Hva betyr kognitiv terapi?

[o0]

Her kan du lese litt om kognitiv adferdsterapi:

 

http://no.wikipedia.org/wiki/Kognitiv_adferdsterapi

[H3N]

Takk o0

 

Har ikke fått spesifikt diagnosert sosial angst, men etter hva jeg har lest har jeg konkludert med at jeg har det.

Jeg går til psykolog, men føler ikke at jeg har fått så veldig mye ut av det, synes det er vanskelig å skulle sitte å fortelle så åpent om seg selv..

[Ferendaz]

Noen som kan sette ord på hvorfor dere er redd for å feks ta telefon?

Såvidt jeg vet kommer frykt av at noe kan skje deg, og med mindre vi lever i "the ring" tviler jeg på at man kan ta skade av å ta telefon :/

[Gjest Slettet-77do0b]

Selv har jeg aldri vært spesielt redd for å ta telefonen. Men her på deltidsjobben nøler jeg litt mer, ettersom jeg føler meg mye mer eksponert for kjeft og av og til personlig kjeft. Noe som sitter i litt lengre. Men å ringe bedrifter og selskaper og diverse folk har jeg ikke noe problemer med.

[SpecialForce]

Noen som kan sette ord på hvorfor dere er redd for å feks ta telefon?

Såvidt jeg vet kommer frykt av at noe kan skje deg, og med mindre vi lever i "the ring" tviler jeg på at man kan ta skade av å ta telefon :/

Vel, jeg har selv noe av faenskapen som det snakkes om her. Etter min erfaring går det på at man er redd for å motta beskjeder som går på en som person. Det er rett og slett vondt.

[o0]

Noen som kan sette ord på hvorfor dere er redd for å feks ta telefon?

Såvidt jeg vet kommer frykt av at noe kan skje deg, og med mindre vi lever i "the ring" tviler jeg på at man kan ta skade av å ta telefon :/

 

Du kan si "Det er ikke farlig å ta telefonen", men da kan jeg også si "Det er ikke farlig å fremføre noe foran 1 million personer" også. Selv om ingenting kan gå galt så føler man seg skikkelig nervøs/engstelig.

[Gjest Gjest]

At jeg sluttet å ta telefonen var fordi det som regel alltid var slik at de som ringte gjorde det for enten å ha deg til å gjøre noe for dem, eller gjøre noe sammen med dem. Man blir litt lei av å måtte finne på grunner til at man "ikke kan" bli med. Kanskje man akkurat den dagen heller ikke har noen grunn klar og da er det lett å bare la det ringe. Jeg bruker å la telefonen ligge igjen i jakkelomma med lyden avslått på de verste dagene. Eller "glemme" den i bilen. Om jeg i ettertid ser at det var noen kjente (man enda har kontakt med) som har ringt så ringer man tilbake til dem om man vet at det er noen som f.eks. er så langt unna at de umulig skal ha deg med på noe "sosialt". Om det derimot er noen i nærmiljøet bruker jeg vente til det er for sent å bli med på noe den dagen og så sender jeg en melding om at "jeg så ikke at du hadde ringt før nå, for telefonen lå i bilen/jakkelomma.. var det noe spesielt?"

[Willa_C]

Noen som kan sette ord på hvorfor dere er redd for å feks ta telefon?

Såvidt jeg vet kommer frykt av at noe kan skje deg, og med mindre vi lever i "the ring" tviler jeg på at man kan ta skade av å ta telefon :/

 

Jeg innbilte meg alltid at vedkommende som prøvde å nå meg på telefon var sint/at det hadde skjedd en ulykke/noen ville drepe meg. Fikk også følelsen av at den som ringte kunne se rett igjennom meg. At han eller hun kunne se hva jeg drev med og hva jeg tenkte.

Forøvrig synes jeg at NAV er jævlig dårlig på dette her. Gang på gang presiserte jeg at jeg IKKE klarer å ta telefonen og at de måtte være så snille å sende meg en mail eller SMS istedetfor å telefonere. Alikevel bare fortsatte de å plinge som besatt på meg og ble eitrandes forbannet fordi jeg ikke tok tlf. Skulle nesten tro at de av alle hadde litt forståelse for sånne ting eller hva

Endret 28. juli 2009 av Peppermynte

[Datasmurf]

Noen som kan sette ord på hvorfor dere er redd for å feks ta telefon?

Såvidt jeg vet kommer frykt av at noe kan skje deg, og med mindre vi lever i "the ring" tviler jeg på at man kan ta skade av å ta telefon :/

Vel, for meg er det en eller annen ubevisst frykt fra et sted langt inne i meg som kommer over meg og lammer meg helt bare ved tanken på å prate med noen andre enn den nærmeste familien og 3-4 av de aller beste venna mine som jeg har kjent siden jeg var liten og før jeg fikk faenskapet som er sosial angst.

 

"Løsningen" min på det hele, har vært å være konstant berusa i lengre tider. Ikke direkte synlig dritings, men alt blir (/føles) så mye bedre for meg med litt alkohol innabords.

Dog, jeg vet jeg har et problem med det også, men har samtidig ikke lyst til å slutte for jeg er så glad i alkohol. Det være seg morgen-shotten, vinen til frokost / lunch / middag, drinkene utover kvelden eller kakaoen med rom / kahlua på kvelden. Det der gjør i alle fall vinteren tålbar og jeg sliter med angst fra oktober til mars, kaller det "vinterdepresjonen min".

Uansett. Ikke gjør som meg og vandre rundt kronisk berusa på alkohol. Alkohol løser ingenting og gjør deg bare avhengig og er verre å slutte enn sigaretter, brus, junk og snop ><

(Dog, ikke like vanskelig som lypsyl og tyggis, klarte å slutte med sistnevnte, men lypsyl? Aldri i verden.)

[Gjest Gjest]

Ingen som sier at du må oppgi telefonnr. til NAV. Jeg har ikke gjort det, sier at jeg ikke har telefon. Når de søkte meg opp og begynte å ringe allikevel så byttet jeg telefonnr. og husket å merke av for at jeg ikke ville at nr. skulle kunne søkes opp i opplysningstjenester. De kan jo bare skrive et brev. Også tør de ikke være frekke i brev heller, men i telefon derimot..

[Willa_C]

Det visste jeg ikke. Har hemmelig nummer selv etter noen år med paranoia ;-) Men det jeg skulle fram til var at det er forkastelig at det skal være sånn. Og imens står din saksbehandler og utrykker misnøye over at, "du tar jo ikke telefonen engang, vil du ikke ha hjelp eller...? Samarbeid litt her" når jeg opptil flere ganger tidligere har sagt at jeg har telefon-angst. Og jo, jeg vil veldig gjerne ha hjelp takk som byr. Var ille nok å dra ræva mi nedpå hit etter 2 måneder i total isolasjon.

Endret 29. juli 2009 av Peppermynte