Spiseforstyrrelser et resultat av samfunnet? Og hvem har ansvar?

[Gjest Hanne26]

Jeg har slitt med spiseforstyrrelser siden jeg var 11 år. Det begynte med perioder med sulting og perioder med overspising. Utviklet seg deretter til bulemi. Fenomenet spiseforstyrrelser endrer seg veldig fra tenåring til voksen. Nå har jeg ikke kastet opp maten siden jeg var rundt 19 år. Flyttet til ny by og begynte til psykolog. Alene i ny by begynte jeg å glede meg veldig til å starte mitt eget liv, men skjønte at det trengtes en psykolog for å observere og prate med. Jeg gikk til han i 4 år. Nå har all matlysten forsvunnet. Er deprimert over at jeg er så tynn, føler meg stygg tynn. Men har fått mange gleder i livet som jeg ser frem til å fortsette med men nå tillater ikke helsen min det. Dette er ting som musikk og kunst, uttrykk i alle retninger fasinerer meg og det er meg. Har alltid hatt mange ressurser, men sykdommen hindrer meg i å takle systemet og kreve ting som gjør meg til den jeg er. Lurer på hva som er ekspertenes oppgave og hvorfor de kalles eksperter når de vet mindre en meg om hvordan hjernen, kroppen og systemet blir med spiseforstyrrelsene. Mener dette er et samfunns - problem, samfunnet harmonerer ikke med våre behov og vaner - merker hvor matlysten øker med og gå i naturen, spise i naturen. Men kommer jeg på en kiosk eller resturant blir man nesten kvalm av all oljene, tilsetnings stoffer i mat og drikke, blir litt sånn overkill. Dessuten de som plages andre veien med at de spiser for mye, er jo dette samme problemet, bare motsatt. Hva er det egenlig samfunnet vil vi skal pakke i oss? Å er det noe som er økologisk må du være millionær, for nav og ekspertene vil ikke gi deg de fordelene - da sier de jo det egentlig selv, at sunn usprøyta mat er ikke vane mat for menneskene og det burde det jo være! Ofte er det vanskelig å snakke om spiseforstyrrelsene fordi man vet ofte ikke selv hva problemet er. Men jeg vet at det er mange med anoreksi, Megareksi,

Bulimi, Ortoreksi, EDNOS eller spisevansker ikke når eller har tid eller krefter til å tenke på å søke over slik informasjon. Man blir bare sykelig gjort av systemet. Så hvor er hjelperne, det som har reddet meg hittil er medmennesker, forståelse, tålmodighet meg kjærlighet. Har aldri møtt en ekspert som har gitt meg dette. Jeg fortalte psykologen min at jeg gikk uten mat og drikke i nesten 2 dager i perioder, prøvde en innleggelse på levanger. Der mente ekspertene at det var usundt med brunost. Vi fikk ikke sukker, men suketter, dette ble da feil for meg som ønsket å legge på meg og få overskudd til å starte livet, ble usikker på hvorfor brunost og sukker ikke var bra for kroppen. Det eneste svarene vi fikk da, var bare at vi kunne legge på oss på feil måte. Dette var i en nybegynner fase og de måtte prøve seg litt frem. Kjempe fint det, men trenger alt å ligge psykisk, må det være noe problemer i livet som gjør det. En hvis alle disse tilsetning stoffene faktisk får oss til å tenke negativt. Du er hva du spiser har så mange sagt. Gi meg noe friskt og spise til en ok penge så skal jeg ikke forlange mer. Å med det systemet som samfunnet har skapt NAV, DPS, ambulant boveiledning, en konsulent for dette og en for dette, fysioterapauter jeg mener for det første at kompetansen deres burde gi litt trygghet for folk og at noen burde hatt kompetanse til å ta et tak, hvem har egentlig plass til så mange bekymringer når din største oppgave er å ha en 24 timers jobb med å ta vare på seg selv? Det skal ikke være mulig at det skal gå så langt at folk må få operert inn intavnøst fordi det er for lite tiltak i ekspertene. Er det foreldrene som skal være ekspertene? Hvem er det egentlig sitt ansvar da å få personen som ønsker hjelp i gjenge igjen? For det alle eksperter burde vite er at vi er alt for syke til å vite hvordan vi skal klare å ta vare på oss selv.

Endret 19. juli 2009 av Skagen
Gjorde emnetittelen mer beskrivende, samt brudd på tre-ords-regelen.

[Wishmaster1]

Les denne boka : http://lekkermunn.blogspot.com/2008/11/den...ic-nilsson.html

 

 

den hemmelige kokken av mats eric nilsson. Full av bra informasjon om hva som blir puttet i mat og hvorfor. Den viser også til steder hvor en kan få kjøpt sunn mat..

 

Jeg har hatt god nytte av denne boken!

Endret 19. juli 2009 av Skagen
Unødvendig sitering.

[DuTTZi]

Jeg tror spiseforstyrrelser først og fremst skyldes av at naturlige, sunne tanker kommer ut av kontroll. For eksempel anoreksi: det er viktig at vi ikke spiser for mye - for da kan man bli for feit, det gjelder å passe på slik at man unngår livsstilssykdommer ol.. Tanken om at man må kontrollere inntaket av mat er i de fleste tilfeller sunt, men i ekstreme tilfeller tar disse tankene overhånd: alt dreier seg til slutt om å ikke spise - eller spise en gitt mengde (som oftest for lite). Det er med andre ord en ekstremvariant av en naturlig "mekanisme".

 

Samfunnet er likevel ikke "uskyldig". Det har også sin påvirkning, selvfølgelig. Kulturelle endringer i hva som anses som en sunn kropp kan være en faktor som sammen med mange andre faktorer (psykologisk sårbarhet, familie, venner) til slutt får glasset til å renne over. Mennesket er ikke noe isolert enhet, men påvirker, og påvirkes av, samfunnet.

[-Léon-]

Vil kanskje holde en knapp på det 'DuTTZi' sier og synes selv at samfunnet er altfor opphengt i penger, som videre fører til at de selger alt som faktis selger bra. Og da blir det veldig mye junkfood og 'usund' mat.

 

Men er vell lov å håpe at i framtiden så vil samfunnet se fornuften i å selge sunnere mat.

 

(PS: Avsnitt i innlegget ditt hadde gjort det så mye enklere å lese)

[Skandinav]

Når jeg leser ditt innlegg slås jeg av din bitterhet. Den er nok på mange områder berettiget, særlig når det kommer til kritikken mot den enkelte person. Men å legge skylden på samfunnet som kollektiv er litt vanskligere. Man kan nok legge mer skyld på kulturen, men som vi vet er kulturen ikke til å stoppe med mindre vi er villige til gi opp de tingene som mange mener gjør livet vært å leve - demokrati.

Spiseforstyrrelser er ikke et nytt fenomen i samfunnet, selv om forskning peker på at det er et for tiden økende problem. La vårs skille ut det som en kan kategorisere som patologiske spiseforstyrrelser, da beveger vi vårs på et mindre område innenfor medisinen. Medisinsk vitenskap er ikke absolutt som f.eks matematikk, kjemi, fysikk. Men de medisinske kunnskpene i samfunnet idag, inkludert mentalmedisin (psykiatri/psykologi), er kunnskaper som er ervervet gjennom prøve-feile metoden. Herunder var opplegget det samme gjeldende mentalmedisin. Siden det er vanskligere å måle psykisk lidelse, for å ikke si umulig, hvis man sammenligner at det er lett å måle infeksjoner, kreft, frakturer, sår, etc. Således er det mennesklige sinn et felt vi vet meget lite om, selv om noen hevder annerledes. Forskning på f.eks anoreksi peker i rettingen mot ubalanse i signalsubstanser i hjernen, derved kan man på sikt utvikle medisiner mot anoreksi, men der er vi ikke enda.

 

Men inntil videre? Hvem har ansvaret for den enkelte person? Ingen, siden vi lever og bor i et samfunn der det autonome verdigrunnlaget råder. Og norsk grunnlov § 96 (legailtetsprinsippet). Det er først når du fyller lovvilkårene for å bli frihetsberøvet, som samfunnet overtar ansvaret for deg.

Missforstå meg rett, jeg ser at manglene innenfor helsevesendet er av betydning. Jeg er til og med klar for å betale 5% mer i skatt for å få det jeg ser mangler i helsenorge, men jeg er omtrent den eneste. Vips ble det hele et politisk spørsmål med demokratiet som grunnlag.

 

Mye substans i det DuTTZi sier.