Psykopati - Hjelp

[LegoSatan]

Dette blir kanskje litt overdramatisk, men husk: jeg tar nesten bare opp alle ting som er neggativt. Jeg vil veldig gjerne ha svar, så tusen takk hvis du gidder å lese alt det her, og ekstra takk hvis du gidder å svare.

Jeg er psykopat. Jeg var hos en psykolog for et år siden. Hun tok en test der jeg svarte på diverse spørsmål. Det var en kolega av henne der også. En fra USA. De konkluderte med at jeg var psykopat. Hun hjalp meg veldig. Jeg begynte å kunne kontrolere meg, stoppet vri hver situasjon til min fordel. Men så reiste hun til utlandet. Jeg fikk ikke papirer eller noe (det var jo bare en privat greie, ikke en ordentlig diagnose). Jeg gikk til skolepsykologen, men hun skjønte ingenting. Jeg fortalte henne at jeg manglet empati, at jeg ikke følte på samme måte som andre. Hun stilte dumme spørsmål som: "hva føler du når du får karakterer" jeg ble iritert av de utrolig meningsløse spørsmålene. Jeg svarte at jeg følte vel det samme som andre. Ble glad over gode karakterer, men ikke lei meg av dårlige. Mer skuffet. Hun konkuderte med at jeg var ganske normal. "Du har nok sett litt for mange filmer" sa hun. Det var det som fikk glasset til å renne over. Jeg betemte meg der og da for aldri å gå til psykolog igjen (noe jeg ikke har gjort). Dette er nå 4 mnd. siden. Det er ingen som vet om dette. Det er nytteløst å ta det opp med foreldre. Mamma tror at det er noen store lysende skapningen på størelse med hvaler som er ute i universet. Disse hvalene styrer hvert sitt menneske (omtrent som et spill)... Dere skjønner kanksje hvorfor jeg ikke kan snakke med henne om det. Hun sier bare "ikke fokuser på det negative" hun vil ikke en gang høre på nyhetene pga. alt det negative. Hun stenger verden, ink. meg, ute. Lever i sin egen lille fantasi-verden der alt bare er fryd og lykke.

Jeg tror pappa også har en form for psykopati. Han henger seg opp i den minste ting, og hver gang jeg kommer (mamma og pappa skilte seg da jeg var 4-5 mnd. gammel) begyner han å spørre meg ut. Han gir seg ikke før han finner noe å bli rasende over. Det kan være alt fra at jeg glemmer å låse ytterdøren til at jeg har mistet den ene skjermen til sykkelen. Han klarer på et elle annet mystisk hvis å vri hver eneste ting som skjer i huset til å bli min feil. Det er umulig å diskutere med han, han vinner uten at jeg helt vet hvordan han klarer det.

Jeg har begynt å gi mer og mer faen i alt. Tror ingen andre vet om dette. Tro ikke det synes på meg. Tror alle i klassen ville beskrevet meg som: "En vanlig gutt. Snill og grei. Ganske god på skolen (4.7 i snitt). Litt tilbaketrukket. Venn med alle. Ganske god på data." Tror ingen ville kunnet si noe serlig mer enn det. Jeg har ingen "bestevenner". Ingen som kjenner den egentlige meg. Alle kjenner bare den meg jeg velger å være eller late som jeg er.

Jeg pleier å huske ting jeg gjør feil, slik at det ikke skal gjenta seg. Det er som et spill der du konstant lærer hva du kan og ikke kan. Hver gang du gjør en ting du ikke kan, gjør du det aldri igjen. Jeg kan manipulere folk til å gjøre som jeg vil. Ikke at jeg kan få hvem som helt til å gjøre hva som helst, men jeg kan få folk til å like meg osv. Jeg gjør meg søt og morsom når det er jenter der, det skjer helt av seg selv. Jeg bytter personlighet avhengig av hvem jeg er sammen med. Jeg bytter personlige egenskaper og. Jeg kan gli rett inn i hvilket som helst miljø på null komma svisj. Jeg føler ingen som helst medfølelse med andre. Jeg har veldig få følelser i det heletatt. Jeg er veldig flink til å late som om jeg har følelser. Jer er ekstremt god til a lyve. Det kommer av seg selv. Selv når det ikke er nødvendig. Jeg lyver om den minste ting, men bare hvis jeg er sikker på at jeg ikke kan bli avslørt.

Jeg hadde ikke hatt noe problem med å drepe et menneske, men jeg ser ikke poenget i det. Jeg føler ikke at noe menneske er mer eller mindre verdt enn andre. Ser ingen grunn til å ta livet av noen. Det vil ikke føles godt eller vond. Det vil bare by på problemer.

En ting som er fint, men også brysomt er at jeg blir forelsket. Jeg vet ikke om det er samme forelskelse som andre føler, men jeg føler i alle fall noe spessielt for noen personer av det motsatte kjønn. Jeg blir kun forelsket etter personlighet. Utseende til personen synes jeg forandrer seg etter personligheten. Jeg tror jeg kan "lese" folk sin personlighet temelig kjapt. Det er en av grunnene til at jeg kan få de fleste til å like meg, jeg kan tilpasse min personlighet til den pesonen jeg vil skal like meg.

Alt dette jeg har skrevet over er noe jeg ikke kan kontrolere. Det skjer av seg selv. Jeg har ingen som helst kontroll over det. Akkurat som at man ikke har noen som helst kontroll over forelskelse. Det er bare noe som skjer av seg selv.

 

Nå lurer dere sikkert på hvorfor jeg har postet dette. Grunnen er at jeg lurer på om det er noen andre som har det på samme måten. Jeg lurer på om det er noen der ute jeg kan snakke med. En som har det som meg. Eller en psykolog som ikke sitter å prøver å "motbevise" det jeg sier. En som har lyst il å hjelpe meg. Jeg er lei å ha det sånn som nå.

 

Jeg takker svar og tilbakemeldinger.

Endret 19. juli 2009 av LegoSatan

[Bosch]

Din mor hørtes usannsynelig mye ut som min mor! :O

Hun sperrer alle nyheter ute av livet sitt, med en gang nyhetene kommer på radio, skrur hun av fordi hun ikke vil fokusere på det negative. Hun er veldig spirituell av seg.

 

Jeg er veldig blitt asosial etter alt som skjedde på skolen da jeg var mindre, og har ingen bestevenner, men kanskje bare 1-2 venner. Jeg er nervøs for å ta kontakt med folk, og hvis folk som "kjenner meg" skal beskrive meg, så er det som dette "snill, og god med data".

Er deppa noen ganger, og har lyst å ta selvmord og håpe på å få et nytt bedre liv. Men det tør jeg ikke. (Heldigvis)

 

Men jeg forstår deg godt, men jeg tyr til psykolog og håper at det skal hjelpe.

 

 

Lykke til.

[Erlend85]

Du er ingen psykopat... hadde du vært en psykopat så hadde du som liten guttunge tatt livet av kattunger og alt annet du kom over. Mishandling av dyr som liten er en av de første tegna på en forstyrra unge. At du tror du ikke vil følt noe som helst når du hadde drept et menneske skal du aldri si med sikkerhet. At du hater moren og faren din og har 0 følelser for dem er du ikke den eneste i verden som har . Syntes jeg leser mer om en normal guttunge i puberteten som har sett Hannibal Lechter el.? Noe sånt?

[Comma Chameleon]

Har lest alt, og tror det er mange fler enn du tror som kjenner seg igjen i det du sier.

Det kan hende du ikke vil slippe følelsene løs, enten fordi du liker tanken på å være usårbar eller bare er redd for å virke sårbar. Trenger ikke at noe av dette er tilfelle, men mange ganger er det slik.

Ellers er det mange som ikke føler empati med folk flest, men funker fint å late som. Og nå som man har tv, film, internett og andre måter å lese om sykdommer er det lett å overdramatisere litt. For meg virker det ikke som du har et reelt problem.

 

Ting er ikke alltid så ille som man gjør det til

[bob2718]

For meg så virker det som trådstarter er lei av at folk prøver å fortelle/overbevise ham at han er normal, og at det ikke feiler han noe. Hvis en prykolog har diagnosert deg som psykopat, selvom det ikke var en ordentlig diagnose, burde du, og alle dere her på forumet, ta det serriøst. IKKE prøv å overbevise ham om at han er ganske vanlig. Kanskje dette nettopp er problemet. Det ser svært lite vi vet om psykopati. Rett og slett fordi de fleste psykopater ikke kommer løpene til en psykolog. Men det er noen psykopater som blir oppmerksome på at de er psykopater. Det å komme seg til en psykolog, skrive et innlegg om det og/eller fortelle om problemene sine krever veldig mye. Det strider mot alt en psykopat føler. En psykopat vil somregel prøve å være så sterk som mulig, ikke ha noenting folk kan ta dem på. Hjemme sine svake sider, slik tråd starter beskriver. (jeg beklager at dette ble mye snakk "bak ryggen" på trådstarter)

Jeg tro det beste hadde vært om du fikk kontakt med enten en psykopat som får hjelp eller en psykolog som tar deg på alvor.

Psykopati er, etter hva vi vet nå, ikke mulig å kurere. Det går an å forbedre det, hvelpe dem med å kontrolere det, men de vil aldri bli helt friske. Det som virker best foreløbig er gruppeterapi.

 

Du er ingen psykopat... hadde du vært en psykopat så hadde du som liten guttunge tatt livet av kattunger og alt annet du kom over. Mishandling av dyr som liten er en av de første tegna på en forstyrra unge. At du tror du ikke vil følt noe som helst når du hadde drept et menneske skal du aldri si med sikkerhet. At du hater moren og faren din og har 0 følelser for dem er du ikke den eneste i verden som har . Syntes jeg leser mer om en normal guttunge i puberteten som har sett Hannibal Lechter el.? Noe sånt?

 

Dette er en helt meninsløs post. Du har tydeligvis ikke så mye greie på psykopater siden du trekker alle under ett tak. Det finner veldig mange former og gradre for psykopati. Det at alle psykopater oppfører seg og sånn du beskrevier er HELT feil. Det er tvert i mot. Psykopaten er den snille og ordentlige alle "kjenner" (hvis vi snakker om en skoleklasse da). Du har kanskje sett litt mye på Dexter?

 

Jeg vil egentlig oppfordre alle som tror de kan hjelpe LegoSatan til å sende han en PM. Studerer du psykologi må jo dette være en utrolig mulighet til å hjelpe og studere en sykdom de færreste får studert! Også alle andre som som tror de kan hjelpe og. Hele tråden hans handler jo om at han vil ha hjelp.

Endret 19. juli 2009 av Major_Tom

[Skandinav]

Psykopati, eller samlebegrepet dissoativ personlighetsforstyrrelse som det også heter, er egentlig ikke en vanskelig diagnose å stille, men den er en langtrekklig prosess å få den verifisert. Pasientens egen historie er egentlig ikke nok for å kunne stille diagnose. Det finnes ingen medisinering mot den. Det er også veldig vanskelig å generalisere psykopater under et tak, som f.eks Erlend85 gjør.

Det finnes også grader av psykopati. Det bor en liten psykopat i oss alle. Under de rette forutsettingerne ville vi alle klikke til total empatiløshet, jfr. i f.eks krig, rus, hevn, etc.

Men det bor å lever mange psykopater i samfunnet som man overhode aldri ville gjette kunne være det. De fungerer på vanlig måe i samfunnet, de har lært seg i hvilke situasjoner man skal oppføre seg empatisk. Psykopati er ikke det samme som ondskap, selv om det oftest er de "slemme" psykopaterna som det blir bok/film av eller som du hører om. En rar paradoks er at mange psykopater blir deprimerte over at de ikke kan føle sorg/tap.

Til trådstarter: Selv om ditt innlegg er fyldig og beskrivende, er det umulig å si om du er psykopat eller ikke. Det er mange faktorer som peker mot det. Andre faktorer peker mot at du har empati, men denne er undertrykt av det man generelt kaller utvikklingsforstyrrelse (ikke å forveksle med utvikklingshemming av psykisk karakter). Utvikklingsforstyrrelse finnes det bot for gjennom psykoterapi.

Igjen kan det være at du lider av andre psykiske lidelser som kan gi de symptomene du beskriver, f.eks en reaktiv depresjon som har gått over til endogen type med melankoli. På andre siden høres du ut som en helt vanlig gutt, med forskjellen at du faktisk lider.

Du har gjort det riktig som har henvendt deg til helsevesendet for hjelp, fortsett med det, men vær kritisk på hvem du tar mot hjelp fra. Er hjelpen ikke oppbyggende, er den nedbrytende.

[LegoSatan]

Takk for alle svar setter stor pris på det!